Fragment

[Gjest Miss O'Hara]

I dag fikk jeg to gode nyheter på jobb. Gjelder ikke meg, men har direkte og indirekte med min trivsel (mangel på mistrivsel) å gjøre. To personer som er ren gift for miljøet her, forsvinner i løpet av våren. En tredje er antagelig på vei samme sted.

I dag sendte jeg på ren impuls, fordi jeg tenkte sånn på hvor fint jeg liker ansiktet til kjæresten min og å få se det hver morgen, en SMS til ham og fortalte akkurat det. Han er ikke veldig utfyllende i meldinger, men jeg skjønte han ble glad på det korte, men presise svaret jeg fikk nesten umiddelbart. Da ble jeg så glad at jeg har vært glad siden.

Året man teller velsignelser og kjenner på godfølelsen man får av småting.

[Oktavia]

Så bra! Både gode nyheter på jobb og godfølelse for småting

Jeg kjenner på det selv, behovet for alenetid for å rydde både i hus og hode. Håper dette året bringer med seg gode ting på flere fronter. Jeg synes alltid årsskiftet er en fin anledning til å skifte fokus. Kanskje ikke i form av nyttårsforsett, men fordi et nytt år tross alt representerer et veiskille. Og man kan jo alltids prøve (og tro!) at man kan gjøre noen små justeringer underveis!

[Gjest Miss O'Hara]

Ler oppgitt av dagens idiotiske debatt om mødre som må trene mer, om hvordan noen må dra misunnelseskortet hver forbannede gang en pen jente fremstår dum - har de amnesti fordi de er pene da eller? Skjermet fra å skulle bli vurdert etter hjerne? Fordi jeg MÅ jo selvsagt være misunnelig på alle som er pene, det kan ikke være jeg bare synes de er totalt virkelighetsfjerne?

Vi er ikke kommet særlig langt :-/

Det er sikkert en grunn til at vi ikke har, og aldri kommer til å få, en smellvakker dame som statsminister. Brorparten av tiden hadde gått med til å debattere hvorfor hver eneste motforestilling noen hadde mot vedkommende var basert på misunnelse fremfor kvalifisert oppfatning

Og i går fikk jeg en rar telefon fra fortiden på slutten av dagen og hodet mitt har ikke stått stille siden og det ble et kort møte med personen jeg ikke orker på jobb men møtet gikk greit, men i dag må vi rydde opp i arbeidsoppgaver og fremtiden er plutselig usikker likevel etter at jeg i går syntes det så lyst ut, endringer skjer fort her nå og fra dag til dag og jeg blir sliten av det, oppleves for utrygt over så lang tid at jeg tror ikke det er sunt for meg lenger, men inntekt må man ha og jeg VIL i egen bolig i løpet av året og jeg sov ikke særlig godt i natt, bra det er helg snart, og noe i meg sier HOPP. Ut i det ukjente. Stole på at jeg ikke har mistet evnen til læring og tilpasning og bare hive meg uti en jobb som krever mer enn denne.

Skummelt. Mistet all jobbselvtillit og ikke prestert noe fornuftig siden... 2007?

[Oktavia]

Stream of consciousness?

Hopp ut i det ukjente er ikke alltid så ille som det virker ved første øyekast. Kan komme mye godt ut av det. Selvsagt hvis andre ting ligger til rette ..

Lykke til

Endret 10. januar 2013 av Oktavia

[Gjest Miss O'Hara]

Stream of unconsciousness

[Gjest Miss O'Hara]

Full fart på jobb. Jeg blomstrer når det er travelt. Den gode nyheten tidligere i uka gjør alt lettere.

Det er fredag, det hjelper også, og i helgen blir det bare kos og kaker og hygge. Så er snart januar over, og på skyfrie dager er det allerede merkbart lysere. Min krig mot meg selv avtar litt i styrke, min krig mot verden følger etter. Snev av kolibrifølelsen fra i fjor høst sniker seg sakte inn, jeg ber om at den varer og øker, og overtar for alt det andre.

Oversikt (selv den alltid er relativ og vekslende, den er her nå), ro, klarhet.

*aooouuuummmmm*

Endret 11. januar 2013 av Miss O'Hara

[Oktavia]

Var helgen bra? Fryktelig kaldt hos deg også?

[Gjest Miss O'Hara]

Helgen var nydelig

Ikke sånn kjempekaldt, egentlig, noen få blå. Nå har det dalt litt bomullsdotter noen timer i går og laget litt kaos, men ikke noe mer enn man enkelt kan håndtere. Sprengfyrer i peisen når jeg kommer hjem, så det er lunt og godt til gubben kommer hjem, han jobber ute og jobber lange dager nå. Vi har et mål for året, og kan nesten ikke vente med å få det på plass. I mellomtiden har vi deilige samtaler og mye nærhet og blir bedre og bedre kjent, og etter snart fire år sammen blir ting bare bedre hele veien, jevnt og trutt. En vei med litt innlagte hindre og omveier, men å komme så nær noen som vi er hverandre nå er deilig

I mellomtiden vantrives jeg enormt på jobb, i tillegg til å slite med en tung slitenhet i kroppen som jeg ikke blir kvitt, tømt for energi. Helt tømt. Sånn langt forbi å kunne psyke meg rundt det, dvs jeg har rutine nok på tilværelsen til å fint snakke meg selv opp av sengen om morgenen og sånt, men kroppen er som bly og hodet opererer saktere enn vanlig.

For å kvinne meg opp til enda en dag på dette stedet, visualiserer jeg tallet på likningen min fra i fjor, årslønna mi. Gikk ytterligere opp, så jeg har laget fast spareavtale på en ganske god slump penger hver måned, jeg ser sparekontoen vokse jevnt, og jeg visualiserer det hver eneste morgen, for å klare å gå på jobb og komme meg gjennom oppgavene her. Jeg prøver å ikke tenke på at jeg kaster meg bort, det er ikke bortkastet å sikre seg økonomisk for fremtiden, men det koster meg mye krefter, det merkes.

Bare vi kommer i egen bolig nå, så skal jeg ha ny jobb. Jeg må, jeg kan ikke holde på sånn lenger. Jeg har mer av meg jeg vil gi, jeg har mer av meg jeg vil være. Dette året får være investeringen min i fremtiden, men etterpå, når vi lander i eget hjem, står bare Miss O'Hara på agendaen, da skal jeg fokusere på egen vei en stund.

Mål i sikte, mål i sikte, mål i sikte *fokuserer*

[Oktavia]

Visualisering er bra, det gjør Northug også, har jeg hørt. Definitivt en god idé å ha teknikker for å mestre ting som ikke er så bra, samtidig som man ikke skal holde ut alt for lenge. For da kan det gå ut over helsa. Så pass på deg selv!

Endret 15. januar 2013 av Oktavia

[Gjest Miss O'Hara]

Takk, Oktavia

Den balansen er vanskelig nå, merker jeg... har visualisert målet for 2013 for harde livet i dag, for i dag går det virkelig på stumpene. Konsentrasjonen er innom i ti-minutters intervaller og forsvinner igjen. Jeg er glad jeg er rask/effektiv/presis av natur, for jeg får gjort unna mye på de små lommene, men det er utrolig slitsomt å være så av og på og aldri helt vite når jeg kan prestere godt og når lyset går

Gjett om jeg skal hjem og sove i dag!

[Gjest Miss O'Hara]

I dag kom jeg meg ikke opp da klokken ringte. Jeg hadde krabbet ut på sofaen i løpet av natten pga Mr. Butlers snorking, han er forkjølet og veldig tett, og jeg lot fingeren gli over Slå av alarm-kommandoen og krøllet meg under dyna igjen. En forfjamset Mr. Butler sto plutselig i gangen og vinket til meg, nesten en halvtime senere. Hodet tungt, vondt i viljen, slepte meg opp, tasset tilbake på soverommet med dyna rundt meg, sto noen sekunder og tvang meg selv til å bli stående fremfor å lande på den myke, fristende madrassen... Kastet resolutt fra meg dyna og hastet inn på badet før jeg druknet i søvnen igjen. Dro på meg klærne og dro, rett og slett, kom på jobb tidlig, deaktiverte alarmen og slo på lyset og tok inn avisene og lot stillheten i bygget sige inn før jeg hentet meg en kopp kaffe.

Nå, to og en halv time senere, har jeg fortsatt ikke utrettet stort fornuftig, bortsett fra et kort møte med to kvinnelige kolleger som snakker fort og hektisk og mye og detaljert og noen ganger tenker jeg det hadde vært lettere med flere mannlige kolleger, litt kjappere samtaler og litt mer to the point... Gjentagelser og veldig detaljfokuserte opplysninger hver gang, jenter; dette har vi vært gjennom, skal vi ikke bare...? får jeg lyst til å si, men jeg gjør det ikke, lar dem holde på mens kaffen min blir kald, jeg må hente ny før jeg går tilbake til plassen min.

Jeg skummer boligannonsene etter drømmeboligen selv om det er noen måneder for tidlig, lar meg trøste av nyhetsoppleseren som sier markedet går tregt og begynner å vende seg til kjøpers fordel, lavere vekst i befolkningen enn ellers i landet og for mange boliger ute, jeg blir glad og håper det varer til vi skal kjøpe, vi trenger all den hjelpen vi kan få hvis vi skal finne noe å lande på som passer oss alle tre her i pressområdet hvor vi bor. Jeg går inn i nettbanken for n'te gang denne uken og stirrer på beløpet på sparekontoen og lurer på hvorfor ikke bidraget er kommet inn denne måneden heller, jeg må ringe instansen som besørger det for meg og høre hva som er skjedd. Mistenker at Pappaen har noe rart på gang med jobbsituasjonen jeg ikke er blitt informert om, og for all del, jo mindre jeg vet jo bedre er det, færre irritasjonsmomenter for meg, men det evige eneansvaret for poden (som ingen idiotiske, velmenende lovreguleringer i fedres favør kan endre på) slutter nok aldri å gnage meg innerst i sjelen.

Jeg henter min tredje kopp med elendig automat-"café au lait", de første to ble det bare to slurker av før noe annet skjedde, jeg drysser litt kanel på for å kamuflere den verste smaken og har mest lyst til å stikke på shopping i lunsjen, få tak i en god salat og kanskje noen flere tesorter å variere med, i det siste har jeg vært så lei av te og heller drukket søppelet de kaller kaffe, som jeg egentlig ikke liker engang. Hva gjør man ikke for å holde varmen og for å unngå å drikke kakaoen; kunne like gjerne hatt sukker intravenøst da, men dritten i "kaffedrikkene" er ikke så mye bedre. En liiiten shoppingtur, jeg trenger egentlig klær men sparer alt jeg har, ikke kjøpt noe med mitt eget bankkort siden julegaveinnkjøpene tidlig i desember, drar bare felleskortet for tiden, i matbutikkene.

Poden og en kamerat har laget seg nettside, jeg korrekturleser og er stolt av ham, han er god til å skrive, god til å fortelle historier, flink til å få det riktig grammatikalsk. Det vil hjelpe ham, lesingen vår og fokuset på lekser vil være til hjelp når han begynner på ungdomsskolen, og videre i livet, jeg har klart å gi ham det jeg mest av alt ønsket; språk. Menn trenger et språk, ellers ramler de av, og begynner å slå. En enkel generalisering og forenklet analyse, men det er sant, vi lærer dem ikke å kommunisere, de har ikke verktøyene som skal til for å være i gode dialoger og dermed relasjoner...

Litt av en avsporing. Men likevel, jeg ser allerede effekten av at han har et språk, og gleder meg over det. Det var det jeg sa til meg selv da han ble født og da egne mangler og tilværelsen i seg selv ga mer enn nok utfordringer; om jeg ikke klarer noe annet så skal han i hvert fall ha et språk, språk er alt, bindeleddet til verden, til opplevelser gjennom lesing, til studier, til kommunikasjon og andre språk... språk er alt, og jeg blir fantastisk provosert over foreldre som ikke synes det er viktig eller som gir opp å pushe guttene litt på akkurat det. Det er neste generasjon menn vi snakker om, ønsker vi oss ikke bedre av dem kanskje, for døtrene videre?! Det er selvfølgelig like viktig for kvinner, men vi får mer gratis i samhandling.

Mitt eget språk begrenses, det er lenge siden jeg har klart å lese, jeg som var så fink i fjor. Jeg må finne roen igjen, til å melde meg ut og forsvinne inn i historiene, la bøkene være dopet mitt, jeg har så stor glede av det.

I dag skal jeg spise bursdagkake med venninner, det blir hyggelig. Det hindrer meg i å bare sove når jeg kommer hjem, jeg må rydde og vaske litt og bake før de kommer, det er bra. Når jeg våkner i morgen, er det praktisk talt helg, den dagen skal jeg komme meg gjennom. Januar gikk likevel fort i år, jeg registrerer det med en blanding av lettelse og lett panikk, det er så mye som skulle vært i orden før sommeren kommer, og ukene bare flyr. Det er sant som de sier, tiden går fortere. Eller er det vi som går saktere?

Bare noen timer igjen i torturkammeret mitt, så kan jeg gå herfra. Jeg sitter varmt og tørt og er trygg og tjener penger, det er bra ting og jeg er heldig. Pugge det mange nok ganger, så kommer jeg nok videre til neste kapittel fortere enn jeg aner. Tenk så mye som kan skje. Sykdom, ulykker, katastrofer. Fraværet av kaos er en bra ting, og jeg er heldig.

Ny kopp.

Endret 17. januar 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Dette er for øvrig i stjerneklasse, knallbra film med de aller beste skuespillerne i klassen. Fantastisk. Er svoren Tarantino-fan, man må vel nesten være det for å orke filmene Anmelderen tydeligvis ikke, særdeles tynn anmeldelse og argumentene for "for mye" blir svært selvmotsigende... men jeg synes denne helt klart slår KB1&2 som han laget sist, og Leo er unik. Som vanlig.

Jeg skal også se Les Mis, sett på teater før og en stor opplevelse på scenen, regner med å bli skuffet av filmen, men samtidig, det er to helt ulike formidlingsformer og kan ikke sammenliknes i utgangspunktet. Er kanskje over gjennomsnittet filmintressert og hadde media som valgfag da jeg gikk på skolen, så jeg er nok en sucker for gode filmopplevelser (hva man nå legger i det, hver og en), men å oppleve noe live er spektakulært på en helt annen måte. Epler og appelsiner. Min irritasjon når det gjelder forutsigbare Hollywood-filmer er ikke engang de syltynne plottene, men at de sparer på alt annet også - ingen fiffige filmtekniske grep eller spennende vinklinger, bare vanilje.

Vil gjerne få med meg et par andre filmer som går nå også, men kino er blitt forferdelig dyrt. Det blir nok Mr. Butlers hjemmekino...

Film, og bøker. Bra ting i verden

[Oktavia]

Takk for filmtips!

Hjemmekino er et greit alternativ. Vi så In Rome with love i julen, på hjemmekino. Var enig om at det var en av de mindre gode Allen-filmene, selv om Roma er nydelig, som alltid. Og det var kanskje litt av poenget, jeg vet ikke?

God helg Miss

[Gjest Miss O'Hara]

Takk, Oktavia - håper du også hadde en bra helg

Tungt å komme seg opp i dag, men dagen tok seg opp, klar i hodet nå og vært veldig effektiv. Det betyr klapp på skulderen.

Pappaen har sagt til poden at han har fått "stor mage" så nå er poden besatt av å finne et treningsprogram som gir sixpack, glaner på alle veltrente fyrer, lurer på om treningssenteret har aldersgrense, kutter ut å spise hvis jeg ikke minner ham på det, osv... blir så sint når jeg tenker på det at jeg bare må la være. Som om det ikke var nok utfordringer med spisingen fra før!

De tre klubbjentene var hos meg på kake her om dagen. Jeg hadde laget min favoritt, en fransk sjokoladeterte. Jeg serverer den med hvilken-frukt-jeg-har-for-hånden og en dæsj vanlijekesam. Stor sukess, alltid. Disse tre jentene er som tidligere beskrevet skikkelige housewifes, av den shiny, vellykkete sorten, i sine store eneboliger med hvitt interiør og "Home sweet home" på veggene.

Fikk bakoversveis da den ene sa "Gud, så fantastisk god! Hvilken pose bruker du for å få til dette?!"

Jeg gapte, og fikk sagt "Jeg laget den fra bunnen av".

Man hørte praktisk talt hvordan kakegaflene datt ned på asjettene. Tre freshe ansikter stirret på meg med tomt blikk.

"Fra bunnen av? Lager du sånne kaker fra bunnen av!?"

Jeg holdt på å si "ja, selvfølgelig, jeg bruker aldri halvfabrikata eller ferdigmat" men jeg sa det selvfølgelig ikke. Jeg noterte meg bare bak øret at de perfekte hjemmene tydeligvis går på bekostning av NOE Så har jeg ikke digert hjem egnet for representasjon, men jeg gjør iallfall ting skikkelig når jeg først gjør det Så da de gikk for kvelden var det med hver sin oppskrift og vantro mumling...

Jeg burde sikkert blitt fornærmet over at de tok det som en selvfølge at jeg ikke kan lage mat, men jeg kan jo ikke klandre dem, akkurat, jeg fremstår ikke etter programmet her nede

Nuvel. Høsten bar med seg en hump i veien jeg burde sett komme, men som likevel tok meg litt på sengen. I retrospekt er jeg likevel ikke altfor sint på meg selv, eller skuffet. Det har vært nok å takle de siste par årene, reaksjonen måtte komme. Nå går veien bare oppover igjen, og fundamentet er bra og utsiktene lyse. Det som er viktigst nå er å ha forventningene til meg selv på et realistisk nivå, ut i fra min egen situasjon og ikke alle andres. At det skal være SÅ vanskelig da?

Første post er en dag av gangen. Jeg skal bruke filosofien til en velkjent organisasjon, og virkelig ta bare en dag om gangen. Som en eller annen sa en gang; hva er egentlig alternativet, 2-3 i slengen?

Andre post er; overkommelige mål, og aldri noe annet, og aldri mål som er langt frem i tid.

I dag skal jeg gå en liten tur, sakte og snilt med kroppen min som er nedkjørt etter fjorårets sykdom.

Jeg skal vaske klær, forsømt i helgen.

Jeg skal støvsuge (eller delegere det) og ta et sveip med støvkluten.

I løpet av uken skal jeg finne musikk jeg liker, ikke hørt på en stund, og ta frem boken min som jeg fikk til jul minst en gang.

Det er uvant å tenke på meg i mitt liv. I praksis. Merkelig.

[Gjest Miss O'Hara]

Gårsdagens mål, jeg er fornøyd med utfallet. Det ble ikke støvsuging, Mr. Butler jobbet sent og poden var på trening og innen jeg hadde hatt min ryddesjau tok energien slutt, i tillegg til at jeg stullet litt for mannen da han kom hjem, iskald etter en lang dag ute. Jeg sørget for fyr i peisen og laget en god middag. Fikk ryddet stue, kjøkken, soverom med nytt sengetøy, ryddet badet, og jeg fikk vasket flere maskiner og brettet noe som hadde ligget siden før helgen Det betyr at i dag skal jeg bare vaske to maskiner, tørke støv, støvsuge, og lage middag.

Jeg burde døpe om boken til "trivialiteter", men jeg trives med trivialiteter akkurat nå. Det er akkurat passe aktivitetsnivå. Etter å ha vært effektiv siden jeg kom hjem, gikk jeg i dusjen i åttetiden og tok full overhaling, inludert med ny krem etterpå som jeg nylig fikk i gave, og brukte resten av kvelden i armkroken til Mr. Butler, med verdens beste samvittighet.

Jeg husket å passe på maten i går, det er sånt som alltid merkes fort, hva jeg spiser. Ekstremt følsom for variasjoner i søvn- og spisemønster. Sov godt i natt, lykke. Satt opp vinduet i natt, så Mr. Butlers første ord i dag morges var "Prøver du å ta livet av meg?!" Han får noia av all luftingen min... jeg bare synes det er så deilig med kald, frisk luft om natten. Jeg gikk i dusjen, og etter en stund kom mannen også innom for et ærend, og mumlet "jeg tror faktisk det er varmere ute", kysset meg ha det og dro på jobb

Akkurat sånn som det er ute nå kan det godt være hele vinteren. Akkurat passe mengde med puddersnø gjør verden vakker, temperaturen er frisk og god uten å rive i nesa, det er perfekt for peiskos inne, og føreforholdene er greie. Dessverre varer lykken aldri lenge her, meldt røde tall til uken

Handle treningssko til poden

Handle mat

Lage middag

Vaske flere maskiner

Støvsuge, støvtørke

Rydde i hyllene på badet, vaske der

Lete frem musikk, og fikse musikktjenesten til podens telefon

Sykdom her i dag, ekstra oppgaver på meg - travel dag = trivsel.

Jeg klarer meg fortsatt uten sykmelding ett år på overtid (selv om legen sitter klar med den), jeg mestrer hverdagene fint, og når jeg ser tilbake på hele fjoråret under ett er jeg stolt av meg selv hvis jeg klarte DET, klarer jeg alt!

Endret 22. januar 2013 av Miss O'Hara

[Oktavia]

Suger til meg stemningen; ryddig hus, peiskos, puddersnø og ikke alt for mange kuldegrader?

Helt motsatt hos meg, rent bortsett fra peisen, der sprengfyrer vi for å holde varmen. -19,5 i dag

Gårsdagen var sånn: mens jeg helst ville

Vel, vel...

Du er flink, Miss

[Tornerosa]

Oj. Jeg hadde helt avskrevet flere skriverier fra den kanten...

Og hva finner man, når man leter?

[Gjest Miss O'Hara]

Og hva skjer ikke, denne uken som jeg var så godt i siget? Vaskemaskinen går ad undas Jeg var tre maskiner unna å være à jour med klesvask, så stopper alt opp. Yndlingssengetøyet til Mr. Butler ble liggende i vann inni der i to dager, verden gikk nesten under Siden ulykker sjelden kommer alene venter jeg neste på at trommelen og oppvaskmaskinen tar samme veien, men krysser fingre for at det stopper her. Ingen planer om å bruke penger på noe annet enn bolig i år. Heldigvis har vi en vaskemaskin stående, vi hadde to da vi flyttet sammen.

Hvilket vil si jeg ikke har brukt penger på klær heller på månedsvis, jeg går ikke til frisør mer enn et par ganger i året og gjør heller ikke andre ting for egen del. Jeg har min vanlige håndfull med plagg og går i det samme hele tiden. Delvis av en fantastisk selvbedragersk holdning at jeg ikke skal kjøpe et eneste plagg før jeg har gått mer ned i vekt (har gått ned 7 kilo hittil og gikk ikke opp igjen etter jul - men har visst stoppet her en stund) og delvis fordi jeg kan sitte og nistirre på kontooversikten min og gang på gang regne over hvor mye jeg har fått spart innen vi kommer til sommeren... besatt? Neida. Bare gleder meg til å eie noe igjen føles altfor midlertidig nå, å bo her vi bor, selv om vi bor meget priviligert og fint til på mange måter.

Helg. Poden til Pappaen. Det skal bli godt nå, må innrømmes, for det har vært noen hektiske uker med mange ting på plakaten som sliter meg ut. Alenetid nå og fravær av dårlig samvittighet skal bli deilig. Samværet med gutten min er sterkt knyttet til den konstante tilstedeværelsen av dårlig samvittighet og mislykkethet og mangler, og det er en følelse man blir veldig, veldig sliten av.

Rart at det skal være så vanskelig å kvitte seg med den. Mr. Butler forstår det ikke, mistenker at han som mann ikke er disponert for slike følelser i det hele tatt evolusjonen stoppet på et tidspunkt når det gjelder menn, vi er millennier unna å være på samme planet når det gjelder sånt, tror jeg. Kanskje like greit. Burde kanskje være omvendt, målet måtte vært å kvitte seg med samvittigheten

Bedt ut av mannen i kveld. Akkurat nå holder jeg på å sovne, men en time på sofaen når jeg kommer hjem til tomt hus retter sikkert på det I går sloknet jeg i to timer på sofaen på ettermiddagen, og sov som en stein hele natten også et eller annet er litt bakvendt med dette. Etter å ha slitt med søvnproblemer i flere år, har jeg de siste månedene tydeligvis fått motsatt problem - sovesyke og utmattelse. Verker litt i nyrene og har ofte kvalme og hodepine når jeg våkner. Merkelig Er vel mørketiden, da.

Helg

[Miami]

Jeg lider også av sovesyke og utmattelse. Sånn kjennes det i allefall ut... Satser på det er mørketiden!

Så koselig å bli bedt ut, må være en perfekt start på alenehelg! Fortsatt god helg til deg, Miss

[Gjest Miss O'Hara]

Miami, hyggelig å se deg her

Helgen ble både si og så, men med en hyggelig middag med et vennepar på lørdagen.

Poden ble sendt hjem fra faren tidlig på søndagen i stedet for i kveldingen som avtalen er, så min alenedag hjemme mens Mr. Butler jobbet ute ble helt torpedert av en skravlesyk og meddelsom gutt. Jeg vet hvordan det høres ut å snakke sånn om at ungen kommer hjem, men jeg har hatt det fulle ansvaret siden begynnelsen av og har måttet oppdra faren hans til å bli sånn ca normal å samarbeide med i tillegg, så når han stadig endrer planer kjenner jeg at irritasjonen dessverre ligger veldig tett oppunder overflaten. Selvfølgelig koselig å se poden, men det er ikke akkurat flust med fred å få hjemme, så de timene jeg får er gull verdt. I tillegg er det ikke akkurat ro hjemme når han er der, han er skravlete og sosial og holder ikke munn i mer enn toppen 30 sekunder av gangen. Noen ganger får jeg lyst til å hyle høyt av alle de meningsløse spørsmålene og meldingene

Jaja. Man kunne hatt det verre Jeg fikk en hel time for meg selv foran peisen, med presskannekaffen, lørdagens aviser og lekker konfekt En helt ime, i motsetning til en hel dag *snufs*

For all del, det kunne vært ingenting.

Jeg kjenner jeg har nedtelling til neste gang jeg kan være alene Jeg tror januar begynner å merkes litt for godt akkurat nå, lunta mi er generelt kort og jeg orker nesten verken jobb eller folk eller noe som helst får lett litt brakkesyke på denne tiden av året, det skjer ingenting utenom jobb og hverdagsliv. Utenom enkelte pliktløp her og der.

Klageklageklage

I dag skal jeg ta frem en bok tror jeg. Da forsvinner verden. Komme seg gjennom denne uken, så er vi i februar. Den går fort, så er det mars som er kort pga påsken i år, og så er det jammen april, det er en fin måned!

En dag av gangen, ja, det var det!

( )