Spedbarn som blir sint når mor går ut av soverommet.

[AnonymBruker]

Jeg har et 11 mnd gammelt barn, som blir illsint og skriker hysterisk når jeg går ut av soverommet, når det er leggetid. Jeg aner ikke om dette er en normal fase? H*n har ikke vært slik før, og har kunnet gått ut av soverommet uten problemer.

Det er jo ikke noe problem i seg selv det! Men jeg lurer så fælt hva som kan komme av det? H*n har aldri ligget alene å skreket seg i søvn. Vi har bestandig soveroms døren åpen, med TV'en på slik at h*n vet at vi er like ved, og kan høre lydene av oss når vi prater. Soving har aldri vært et problem for den lille, og vi sover på samme rom.

Er det bare en fase?

Anonym poster: 94c6d154a2ff822725c722267acebecf

[Nerdemamma]

Jeg vil tro dette er en fase. Om du er veldig i tvil så går det ann å ta en telefon til helsestasjonen og snakke med helsesøster. De er der ikke bare for å hjelpe under de faste samtalene, men også for spørmål utenom. Du trenger nok ikke gå inn til de. Hver gang jeg har ringt med spørsmål har jeg enten blitt satt rett over, eller så blir jeg oppringt igjen så snart helsesøster har et øyeblikk

Som sagt, dette høres ut som en fase, men jeg er jo ikke noen spedbarns ekspert

[gullhjerte]

En fase, ja det er det nok. Og det går over. Men kanskje trenger barnet ditt at du er der til han/hun sovner en periode? Barnets mentale utvikling er formidabel, og den har oppdaget forskjellen på når du er der, og når du/pappaen ikke er der. Den ,mk,

Vi har vært borti noe lignende her også. Gutten vår gikk fra å enkelt sovne om kvelden, til å hyle i flere timer i strekk før vi fant ut hva som roet ham: Å få sovne oppå brystet vårt, med nesa nedi halsgropa. Så da fikk han selvfølgelig sovne slik da. Enkelte rundt oss truet med at vi hvis vi begynte slik, måtte regne med å måtte holde på til han ble konfirmert - han ville jo bli bortskjemt må vite! Og vi ante jo ikke OM det ville gi seg, men det var dette vår gutt ga uttrykk for å trenge. En uke tok det, før han ikke ville sove oppå oss, han trengte plass rundt seg. Og vi sitter med en trygg gutt som vet at vi er der om han trenger oss, og som har blitt enda "enklere" å legge enn før.

Så mitt råd er å forsøke å lese barnets behov, og følg magefølelsen. Del på det, om det er slitsomt når det står på. Ser dere forresten endringer på dagtid? Er han/hun mindre selvstendig enn før, eller er det likt?

[gullhjerte]

For å svare på spm ditt: ( ) Det kan komme av at han/hun tror du er borte når du er ute av rommet, det kan komme av at han/hun ikke vil at du skal gå ut.. Selv om dere lager lyder, er det ikke sikkert det settes i sammenheng med at dere er nært. Mitt barn "lures" verken av lukt eller lyder, når han vil ha oss nært er det kun en varm kropp som funker.

Det er sikkert også tusen andre ting det kan være - men jeg gjetter mot at han/hun vil ha deg eller pappaen nært.

[Gjest wondergirl]

Det er vel i 10-mnds alderen at separasjonsangsten melder seg, så jeg tror kanskje ikke han er sint, men at han er redd fordi du forsvinner ut. Jeg har f.eks sittet flere ganger på do med en ettåring hikstende utenfor døra - han skjønte jo ikke at jeg kom til å komme ut igjen om et par minutter. Heldigvis går det over etterhvert. Kan du/mannen din sitte der til han sovner i en periode, da? Ta med deg noe å lese på eller surf litt på nettet mens du er der, så føler han seg trygg.

[Vera Vinge]

Jeg syns det er mye sånt som virker å gå i faser. Vår gutt er et par mnd yngre, men har innimellom ikke villet gi slipp på oss (men mest på dagtid), og da har vi bare båret ham litt eller hatt ham litt på fanget, og så er det greit igjen. Han har også hatt enkelte, korte perioder de siste månedene, hvor han har insistert på å bli båret i søvn. Vi har bare gjort det, og ikke tenkt at det ikke er noe vi ikke burde gjøre, siden han egentlig sovner veldig fint alene ellers. Og han har ikke fått noen negative vaner av det, selv om det har skjedd flere kvelder på rad. Mistenker at akkurat det har hatt noe med tenner å gjøre da, da han til tider har vært mye plaget av det.

Det er sikkert forskjellig hvor lett barn lærer seg til uvaner. Men vi har en gutt som alltid har vært glad i kroppskontakt og bæring, og fortsatt er veldig kosete. Likevel har han altså ikke begynt å kreve mer av at vi har gitt ham det han har etterlyst. Syns bare det virker som han blir tryggere av det.