Glad i stebarn

[Gjest Tonnie]

Egentlig er dette litt rart. En del får det til å høres ut som om jeg er en dårlig person eller er "laget av sten" dersom jeg ikke har masse dype følelser for stedatteren. Mener dere virkelig at det er slik?

Når jeg kom inn i hennes liv var hun ikke bare et søtt og troskyldig lite barn lenger. Hun har en sterk personlighet. Kan lyve en hel del, er ganske utspekulert osv. Hun har samtidit masse gode egenskaper og kan være riktig søt når hun vil (antagelig som enhver annen jentunge) Må jeg virkelig bli superglad i henne selv om hun bor i samme hus som meg? Ikke missforstå nå, for som sagt liker jeg henne godt, og vi har som tidligere nevn et fint forhold. Hun snakker med meg om mye rare private greier. Noe som tyder på at hun har tillitt til meg. Jeg har bare ikke fått den dype gode "glad i" - følelsen for henne selv om jeg skulle ønske det var slik.

[Gjest Ulogga S issan]

Jeg er VELDIG glad i stesønnen min og vi har et kjempegodt forhold. Har kjent ham i mange år og selv om jeg ikke er som en mor for ham koser vi oss sammen.

Om jeg ville savnet ham ved et brudd? Vet ikke. Det er vel ikke ulovlig? Om jeg ikke ville være sammen med pappaen hans ville det ikke ha stoppet meg at jeg ville mistet ham også ihvertfall. Men jeg ville nok ønsket å ha en fortsatt kontakt. Men det kan bli vanskelig også da...

[Anki1971]

Jeg syns egentlig det er rart at du føler det sånn ja, Tonnie ... I hvert fall om det er en person du lever sammen med stort sett hver dag.

Men - jeg kjenner jo ikke til situasjonen din heller da

[Gjest Anonymous]

Jeg er samboer med en mann som har omsorgen for en datter på 8 år fra tidligere ekteskap. Datteren og jeg har et veldig fint forhold men jeg har tenkt noen ganger... dersom det ryker mellom meg og samboeren' date=' ville jeg da savne datteren? Jeg har kommet frem til at det ville jeg ikke gjøre. Samboeren og jeg ville hatt det langt enklere uten hans barn (som er krevende, men likevel søt og god) Jeg går ikke rundt å tenker at jeg skulle ønske han ikke hadde barn, men jeg synes nesten det er litt guffent å tenke på at jeg ikke ville savnet jenta om jeg ikke skulle se henne igjen. Noen som er i samme situasjon som meg?[/quote']

Min eks-mann er en enestående person. Vi traff hverandre da min eldste datter var 1 1/2 år. Når hun var 4 fikk vi en sønn. For 4 år siden ble vi skilt, og jeg var veldig bekymret for om ham kom til å velge bort min datter. De hadde og har et enestående forhold.

Han valgte å fortsette samværet med henne på tross av at han ikke er hennes biologiske far. Nå har han begge barna annenhver uke og behandler dem ikke forskjellig på noe som helst vis.

Jeg er utrolig lykkelig fordi han valgte henne selv om jeg gikk fra ham.

Vi har et godt forhold jeg og min eks-mann, og samarbeider uten problemer med barna. Han har truffet en hyggelig kvinne som han skal kjøpe hus og flytte sammen med snart.

Jeg var litt bekymret for at hun skulle reagere på at han hadde samvær med min datter, men dette ser ut til å fungere bra. Hun har ingen barn fra før, men de har planer om å få barn sammen om ikke så lenge.

Jeg er så utrolig glad for at dette har gått så fint :-)

Jeg har 2 fantastiske barn, en fantastisk eks-mann, og det virker som om ungene får en fantastisk ste-mor :-)

[Gjest Phair]

Jeg blir litt trist av dette her jeg. Jeg er sammen med en mann som er stefar for datteren min, og at han ikke ville savnet henne hvis det blir brudd mellom oss finner jeg nesten litt følelsesløst. Mange av dere skriver at dere gir så mye men får så lite igjen. Men de er barn, hvor mye kan dere forlange av de? De fleste barn ser nok helst at mamma og pappa er sammen, ting er allerede vanskelig nok for dem. Men alikevel forstår jeg dere, jeg tror man sjelden får den samme kontakten med andres barn enn sine egne. Men jeg tror også at barn har større antenner enn vi er klar over og de kan merke fort nok om hvor dypt kjærligheten stikker.

[Anki1971]

Patricia: Jeg tror mye det kommer an på steforelderen jeg. Jeg er gift med en mann som er helt enestående med min sønn fra et tidligere forhold. Ikke en sjel i verden ville trodd at det ikke var faren til sønnen min om de så dem sammen altså. De er akkurat som om de skulle vært far og sønn.

Tror nok faktisk de fleste ville hatt det like jævlig ved å ikke få ha kontakt med sine eks-stebarn som å ikke ha kontakt med eksen sin altså, kanskje til og med mye verre. Tror de fleste steforeldre er flinke med stebarna sine jeg da.

[AlleyCat]

Om ikke direkte savne, så ville jeg helt sikkert tenke mye på det lille mennesket og lure på hvordan h*n har det.

[Englepusen]

Det er ikke alle som syns barn er like fantastiske, men er de kalde og ufølsomme av den grunn?

Jeg ville ikke savnet min stesønn, men jeg er ingen isjomfru. Ble mobbet en del på barneskolen og har siden den gang hatt vansker med å knytte meg til folk. Kanskje derfor jeg ikke er så begeistret for barn..

Så lenge man gjør så godt man kan og prøver å være en god steforelder syns jeg ikke noen skal hugge hodet av en for ikke å savne barnet.

[Gjest Phair]

Det er ikke alle som syns barn er like fantastiske, men er de kalde og ufølsomme av den grunn?

Jeg ville ikke savnet min stesønn, men jeg er ingen isjomfru. Ble mobbet en del på barneskolen og har siden den gang hatt vansker med å knytte meg til folk. Kanskje derfor jeg ikke er så begeistret for barn..

Så lenge man gjør så godt man kan og prøver å være en god steforelder syns jeg ikke noen skal hugge hodet av en for ikke å savne barnet.

For meg går svan og følelser hånd i hånd. Det er ikke alle som er glad i barn, og det er helt greit. Ikke alle er mine favoritter heller, men hvis man skal knytte bånd med et menneske som har barn bør man ikke da i det minste være litt begeistret?

[Anki1971]

Det er ikke alle som syns barn er like fantastiske, men er de kalde og ufølsomme av den grunn?

Jeg ville ikke savnet min stesønn, men jeg er ingen isjomfru. Ble mobbet en del på barneskolen og har siden den gang hatt vansker med å knytte meg til folk. Kanskje derfor jeg ikke er så begeistret for barn..

Så lenge man gjør så godt man kan og prøver å være en god steforelder syns jeg ikke noen skal hugge hodet av en for ikke å savne barnet.

Tja... for å være en god steforelder tror jeg rett og slett man må klare og føle noe for det barnet. Gjør man ikke det så tror jeg ikke man klarer å knytte seg noe særlig til barnet ... og da føler man sikkert ikke særlig til savn nei...

Om man klarer å leve med et barn som en del av en familie uten å bli glad i det, da syns jeg man er i overkant kald og ufølsom ja...

[Englepusen]

Trenger man nødvendigvis å savne barnet selv om man liker det?

Jeg liker min stesønn, han er en snill gutt og ikke vanskelig å ha med å gjøre. Han er hos oss bare annenhver helg så han er jo ikke en stor del av mitt liv.

Men jeg kommer allikevel ikke til å savne ham. Blir det slutt mellom meg og faren hans vil det være en periode som er ferdig i mitt liv. Hadde selvsagt blitt trist om han hadde dødd. Men det er noe annet.

Og jeg holder fast ved at jeg ikke er kald og ufølsom. Vi er alle forskjellige og har forskjellig måte å reagere på ulike situasjoner.

[Anki1971]

For meg høres det naturlig ut å savne stebarn også ja..så jeg mener jo da at det er litt iskaldt å si det sånn... Skjønner ikke at du kan tenke det allerede jeg da, at du ikke vil savne han om det forholdet tar slutt ... Men men - vi alle er forskjellige heldigvis

[Englepusen]

Jeg liker ikke å bli satt i en bås av folk som ikke kjenner meg. Det er derfor jeg har reagert litt her.

Men som du sier, godt vi er forskjellige :-)

[Gjest Anonymous]

For meg høres det naturlig ut å savne stebarn også ja..så jeg mener jo da at det er litt iskaldt å si det sånn...

Er det iskaldt å ikke savne alle mennesker som "går ut av livet vårt"?

Det er da mange mennesker som har vært en del av livet mitt tidligere og ikke er det nå, som jeg likevel ikke savner! Gjør det meg iskald?

Noen av dem savner jeg, men det er ikke pga deres tittel/rolle, men pga vår personkjemi!

[Anki1971]

til siste gjest - jeg sa bare min mening om det med å savne/ikke savne stebarn, mer gidder jeg ikke å si. Så får du velge om du tar deg nær av hva jeg mener eller ikke. Ikke at jeg skjønner at det er noe å ta seg nær av i så fall da...det er jo bare en annen persons mening?...)

[Gjest Anonymous]

Så får du velge om du tar deg nær av hva jeg mener eller ikke.

[Gjest Phair]

[blåveis]

Jeg skjønner godt hva du mener' date=' og du har helt rett. Men er det riktig ovenfor barnet å ta del i ens liv når man ikke er følelesmessig engasjert da?[/quote']

Skal man vente med å ta del i et stebarns liv til man er følelsesmessig involvert i det?

Trodde man ble følelsesmessig involvert av å ta del i barnets liv, jeg?

[Gjest Phair]

Klart, men tema her er jo at man faktisk ikke er det i utgangspunktet, er det ikke?

[Gjest Anonymous]

Klart' date=' men tema her er jo at man faktisk ikke er det i utgangspunktet, er det ikke?[/quote']

Kè??

Klart at man ikke i utgangspunktet er følelsemessig involvert i stebarns liv.. (?)

Det er noe man evt kan bli etterhvert..

Og selv om man skulle bli det, er det ikke sikkert at man kommer til å savne dem når de forsvinner ut av livet igjen..

Og det er helt OK, ikke noe man trenger å skamme seg over, og i alle fall ingen grunn til å stemple noen som følelseskald!