Kvinner som gråter i krangler.

[Gjest Marmot]

Nei. Dessverre gråter jeg veldig lett, og det er noe jeg virkelig hater.

[Gjest Nenya82]

Jeg skal være så ærlig å si at ja,har gjort det når jeg var yngre.Kanskje ikke bevisst med en gang,men jeg har tenkt tanken om at han kanskje ville synes synd på meg siden jeg gråt,og derfor ville la meg få viljen min.

Nå gjør jeg ikke det lengre,men jeg er et følelsesmenneske og kan begynne å gråte fordi jeg er sint,trist,sliten,glad osv.De som er meg nær vet at jeg er sånn,og at det ikke er noe jeg gjør med vilje,men det kan være ganske irriterende når det skjer med fremmede.Mange tror jo at det er noe galt hvis man gråter,men det bare kommer uten at jeg alltid greier å kontrollere det

[Chloe-]

Jeg gråter så og si alltid i en krangel, for jeg klarer ikke å holde det tilbake.

Har aldri grått "med vilje".

[Wildrose]

Nei, jeg gråter aldri med vilje. Har ikke akkuratt fått inntrykk av at menn synes det er så bra om vi gråter heller..Det er ikke derfor jeg ikke bevist gråter, hvis jeg skulle begynne å gråte, er det nok mest frustrasjon, sinne eller at jeg er i en veldig dårlig balanse.

[Anglofil]

Nei. Men, krangler vi hender det ofte at jeg begynner å gråte. Hvorfor? Ikke fordi det er krokodilletårer som gjør at jeg ønsker viljen min, men fordi det er sånn jeg naturlig reagerer. Faktisk er det ekstremt irriterende, for jeg vil overhodet ikke gråte når jeg er forbanna. Jeg misunner faktisk de som ikke begynner å gråte når de er sinte.

Mvh Yvonne

Endret 5. oktober 2012 av Yvonne

[AnonymBruker]

Nei.

Jeg kan i enkelte få tilfeller begynne å gråte, men fortsetter da å snakke som vanlig etter en liten pause. Det endrer ingenting i krangelen - jeg ønsker jo fortsatt å formidle det jeg prøver å si, men føler meg i de enkelte øyeblikkene veldig overveldet av følelser.

Jeg har derimot enkelte bekjente og tidligere venninne jeg vet bruker dette aktivt, hun gjorde det også ovenfor meg.

Problemet var ikke at hun begynte å gråte, men hun forventet å bli ekstra hensyntatt fordi hun gråt - det betød for henne at jeg ikke hadde like "legitime" standpunkt - siden jeg ikke ble like emosjonelt opprørt som henne. Hun opplevde også meg da som kald, jeg synes hun var emosjonelt manipulativ.

Jeg så også at hun brukte akkurat samme teknikk ovenfor kjærester.

Så noen gjør det absolutt selv om de fornekter det, jeg ser mange som prøver aktiv å holde seg rolig og hindre gråt som ikke lager det samme dramaet eller "offerrollen" selv om de begynner å gråte.

Man merker det ved at de fremdeles ønsker diskutere, ikke bare "se nå gråter jeg, se hva dette gjør med meg".

Anonym poster: a44d275fa0ea9c8127cea70655fb6655

[AnonymBruker]

Nei, aldri. Jeg hater å begynne å gråte under krangler eller hvis jeg blir såret, men det skjer. Jeg klarer oftest å holde følelsene under kontroll i en viss tid, men hvis konfrontasjonen fortsetter, siger følelsene på og ødelegger hele diskusjonen. Jeg ville mye heller ha beholdt roen og klarheten og vært i stand til å snakke for meg. Ikke får jeg fordeler av griningen heller, han blir jo bare mer frustert når jeg ikke svarer fordi stemmen brister i gråt hele tiden.

Du sa det jeg ville si.

Å begynne å gråte er på en måte at man har tapt. Nytter ikke å fortsette en diskusjon når tårene renner.

Anonym poster: 785024906f96a89a30557a99462bcff6

[AnonymBruker]

Jeg gjør det absolutt ikke bevisst eller for å oppnå noe. Det er noe jeg ikke klarer å styre, og det trigges av forskjellige følelser under krangelen - av å ikke bli forstått, av at den andre blir sint etc. Eksen ble alltid kjempefrustrert og sint når jeg begynte å gråte i krangler, og det hjalp ikke å forklare at jeg ikke kunne noe for det og ikke ville at han skulle "ta hensyn" til det, bare høre på hva jeg prøvde å si.

Jeg tror vel forresten at selve reaksjonsmønsteret er noe som har utviklet seg fra jeg var liten, som barn kan det jo hende jeg ville oppnå noe annet med gråtinga... Spent på hvordan det blir å krangle med ny kjæreste, vi får diskutere på forhånd hvordan vi reagerer på ting, kanskje...

Anonym poster: 3b6536ddfbdc1d89b252679d8846e42a

[Kala]

Nei. Jeg har ingen verdens kontroll på tårene mine, og det er et problem. Jeg kan gråte for at jeg er lei meg, hvis jeg blir veldig sint, redd, glad... Jeg er veldig følelsesmenneske. Jeg har lært meg å snakke, le og smile gjennom tårene mine for å ikke la denne svakheten hemme meg.

Jeg har aldri blitt anklaget for å gråte med vilje, men hadde noen som sto meg nær gjort det, så hadde forholdet oss i mellom fått seg en solid knekk, da de burde kjenne meg godt nok til å vite bedre. Hadde noen som ikke kjente meg godt sagt noe sånt hvis de skulle ende opp i en situasjon hvor de så meg gråte, så vet jeg ikke hha jeg hadde tenkt, men jeg hadde nok unngå å ha noe med dem å gjøre i fremtiden.

Det er sikkert noen som bruker tårer som hersketeknikk, men jeg tror at en del også bruker anklagelsen om at man gråter med vilje som hersketeknikk også.

what she said.

Kan hende jeg gjorde det som liten jente.

[Tropic]

Nei, jeg klarer ikke å gråte om jeg ikke mener det om jeg så ønsker. Hater også å gråte forran andre, så aldri grått forran kjæresten min ved diskusjoner ol.

Skulle forresten ønske jeg gråt når noen ble sint på meg, for jeg begynner å le, ikke med vilje, men jeg klarer ikke å styre det.. Ikke sååå kult når kjæresten er irritert på meg og jeg starter å le av han. Jadda, da får han ikke akkurat inntrykk av at jeg tar han seriøst...

Jeg kjenner forresten flere jenter som bruker gråt som hersketeknikk. Hun ene har ingen problemer med å gråte på kommando og det ser fryktelig ekte ut, så hun bruker det OFTE for å få viljen sin. Så jo, om en person gråter mye så kan jeg skjønne at folk blir mistenksomme, iallefall om det er i en krangel, fordi det finnes mange jenter som gjør det. (Vil anta det finnes mange, for jeg vet om flere, og det er noe jeg vet ikke tror, fordi de satt å diskuterte det seg imellom en gang jeg var tilstede. Skrøt av det.)

Endret 5. oktober 2012 av Tropic

[AnonymBruker]

Jeg kan begynne å gråte under en krangel, og da er det fordi jeg er ekstremt såret og frustrert. Jeg hater når jeg ikke klarer å holde tårene tilbake, for da betyr det at han "vinner". Jeg har aldri brukt tårer som en måte å manipulere på, det hadde nok heller ikke fungert hos oss, for han avviser meg når jeg gråter. DA snur han en kald skulder til og gir meg silent treatment.

Anonym poster: 9e668bd68ce7ea04141b583bf8d9086f

[Gjest Uanonymbruker]

Jada.

[Havbris]

Svigermor er flink med krokodilletårer, og hun har lært at det er effektivt. Da slipper hun ubehagelige samtaler.

[Gjest Raindrops]

Nei, jeg kan ikke gråte på kommando, og jeg hater å gråte foran andre. En eks av meg var veldig flink til det da, jeg trodde alltid at når en mann gråt så måtte det jo faktisk være seriøst, men jeg lærte fort at det var det ikke. Nå har jeg ingen problemer med å be folk å se til helvete å ta seg sammen om de sitter der og sipper for å få viljen sin.

[Gjest anonym2233]

Nei som svar til dine spørsmål, jeg har aldri gråtet under en krangel for å få min vilje, eller bruke det som en hersketeknikk...eller hva man skal måtte kalle det.

Jeg har gråtet under krangler (sjelden gangm ikke så ofte), men det har da vært fordi jeg ble frustrert og følte vedkommende ikke forstod meg. Dette skjedde "mye" av i mitt tidligere forhold.

Men da gråt jeg også fordi jeg fikk den følelsen på at det er "kun min feil til alt som skjer, eks er uskyldig, det er jeg som er den kjipe.." Gråt også mye etter kranglene, for da jeg igjen med følelsen på "det er alltid min feil, det er min feil... "

[AnonymBruker]

Nei, jeg kan ikke gråte på kommando, og jeg hater å gråte foran andre. En eks av meg var veldig flink til det da, jeg trodde alltid at når en mann gråt så måtte det jo faktisk være seriøst, men jeg lærte fort at det var det ikke. Nå har jeg ingen problemer med å be folk å se til helvete å ta seg sammen om de sitter der og sipper for å få viljen sin.

Jeg gråter når jeg krangler med noen, ikke bestandig nei, men når det er en stor krangel, så begynner tårene å renne, og tro jeg, jeg hater det selv og prøver å holde tårene tilbake, men det hjelper lite, og jeg, som mange her sier, føler jeg taper diskusjonen\krangelen da jeg ikke klarer å fullføre setninger på grunn av tårene - og det irriterer vettet av meg. Når det skjer, så går jeg ut av rommet. Så nei, jeg sipper ikke for å få viljen min! Folk reagerer forskjellig, det betyr ikke at det er en hersketeknikk for å få viljen sin.

Anonym poster: 281c40bb49d467806df70a05e3b8b002

[Gjest mari kontrari]

Nei, jeg skulle tvert i mot ønske at jeg aldri begynte å gråte under krangler eller vanskelige samtaler. Det gjør jo at jeg/vi ikke får snakket ferdig, fordi min gråting (som jeg ikke har kontroll over) avbryter oss. Har slitt mye med at jeg gråter lett fortiden, mest sannsynlig grunnet en vanskelig situasjon med utdanning og arbeid, som tærer på kreftene, og jeg har vanskligere for å blokkere følelser når jeg er veldig sliten eller trøtt.

Kunne aldri grått med vilje, vet ikke om jeg hadde fått det til, og jeg ønsker jo ikke å gråte meg til noe. Men det har hendt at jeg har blitt veldig lei meg og i ettertid angret på at jeg skjulte det så godt, fordi jeg ikke har fått meg til å ta det opp senere, og personen det gjaldt dermed trodde det var helt greit...

[Gjest Raindrops]

Jeg gråter når jeg krangler med noen, ikke bestandig nei, men når det er en stor krangel, så begynner tårene å renne, og tro jeg, jeg hater det selv og prøver å holde tårene tilbake, men det hjelper lite, og jeg, som mange her sier, føler jeg taper diskusjonen\krangelen da jeg ikke klarer å fullføre setninger på grunn av tårene - og det irriterer vettet av meg. Når det skjer, så går jeg ut av rommet. Så nei, jeg sipper ikke for å få viljen min! Folk reagerer forskjellig, det betyr ikke at det er en hersketeknikk for å få viljen sin.

Anonym poster: 281c40bb49d467806df70a05e3b8b002

Jeg har ikke sagt at du sipper for å viljen din?

For å ta et eksempel på hva jeg mener.

Vi skulle være med på en staffet i hjembygda, litt sånn vennlig konkurranse mellom bygdene. Jeg fikk tildelt en viss strekning, og når en bekjent fikk tildelt sin strekning (som var kanskje 30-40 meter lengre å løpe) begynte hun å gråte å si "det er DIN skyld at jeg må løpe den strekningen, jeg ville ha den andre buhuhuhu". Ja, da ba jeg henne om å ta seg sammen. Hadde hun spurt om vi kunne bytte hadde det sikkert ikke vært et problem, men når en kvinne på over tjue setter igang vannverket over noe så idiotisk, og i tillegg kjefter på meg bare fordi jeg er der så kaller jeg det sipping for å få viljen sin.

Når man kjenner partneren sin, eller vennene sine for den del, så er det heller ikke vanskelig å se forskjell på hva som er ekte eller ikke, det lærer man seg fort.

Endret 5. oktober 2012 av Raindrops

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sagt at du sipper for å viljen din?

For å ta et eksempel på hva jeg mener.

Vi skulle være med på en staffet i hjembygda, litt sånn vennlig konkurranse mellom bygdene. Jeg fikk tildelt en viss strekning, og når en bekjent fikk tildelt sin strekning (som var kanskje 30-40 meter lengre å løpe) begynte hun å gråte å si "det er DIN skyld at jeg må løpe den strekningen, jeg ville ha den andre buhuhuhu". Ja, da ba jeg henne om å ta seg sammen. Hadde hun spurt om vi kunne bytte hadde det sikkert ikke vært et problem, men når en kvinne på over tjue setter igang vannverket over noe så idiotisk, og i tillegg kjefter på meg bare fordi jeg er der så kaller jeg det sipping for å få viljen sin.

Når man kjenner partneren sin, eller vennene sine for den del, så er det heller ikke vanskelig å se forskjell på hva som er ekte eller ikke, det lærer man seg fort.

Ja, å gråte på grunn av det der høres bare idiotisk ut og jeg skjønner godt at folk reagerer på sånt. Men jeg tenker på gråting under en krangel, da tror jeg det er mange som kan begynne å grine på grunn av ordvekslingen, sårende ord, følelsen av å ikke bli forstått etc. Det er ikke noe en kan kontrollere der og da, og det er flaut at tårene begynner å renne. Jeg skulle ønske jeg kunne kontrollere slikt, men det kan jeg ikke.

Anonym poster: 281c40bb49d467806df70a05e3b8b002

[melly666]

Nei, og jeg hater å gråte foran andre så jeg kjemper så hardt som jeg bare kan (bare spør den ekstreme hodepinen jeg alltid får). Men jeg ender alltid opp med å gråte som bare det likevel fordi jeg blir så ekstremt redd og trist.