Vært syk lenge...Og nå passer jeg ikke inn i samfunnet lenger...

[AnonymBruker]

Vel det er vel slik jeg egentlig føler det. Selv om helsa så smått har blitt bedre har jeg liksom falt litt utenfor alt annet.

Jeg trodde at når jeg endelig ble friskere og kunne dra ut og gjøre de samme tingene som jeg gjorde før, så ville alt bli bedre. Det skulle føles så bra å komme seg litt ut igjen. Treffe folk og å slippe kvelder med grining på grunn av smerter og en helsesituasjon uten bedring. Jeg har heldigvis blitt bedre, og selv om jeg ikke er helt bra er utsiktene gode etter å ha hatt livet stående på vent en stund.

Men all optimisme blir drept med en gang jeg beveger meg utenfor døra. For det første har jeg mistet mye av det nettverket jeg hadde før jeg ble syk. Det er få i kretsen som har fortsatt kontakt etter at jeg ble syk og ikke kunne finne på noe med de. Ikke har de villet komme på besøk heller, da jeg har invitert de flere ganger. Så derfor har jeg bare en eller to venner igjen og begge disse bor ikke på samme side av landet som meg engang.(siden disse er vant med å treffes 2-4g i året ble det ikke så stor forskjell) Så jeg er på jakt etter nye venner.

Da kommer man til det første alle spør om: "hva jobber du med?" Hver gang noen spør så føler jeg meg så mislykket. For hva skal man svare? Jeg finner meg selv i å spøke det bort med at jeg er "mellom jobber" eller svarer diffust og vrir samtalen over på noe annet. Jeg har opplevd så mange ganger at folk ikke synes jeg er interessant om jeg svarer som det virkelig er. Det er trist..

Som syk og ufaglært er det også hardt økonomisk. Jeg har de siste to årene måtte bo i en trang leilighet med en husvert som som kunne vunnet pris som største kranglefant. Siden jeg ble syk har jeg jo vært hjemme hver eneste dag og DET var tydeligvis ikke rett i hans hode. Akkurat det skjønte jeg ikke da jeg lå mesteparten av tiden og ikke bråker jeg heller. Det eneste jeg bråket litt med var da jeg hoppet på krykker. Det var i 8 uker. Men hans leilighet er på samme plan som min så jeg skjønner ikke problemet Jeg har sett på flere leiligheter i samme prisklasse men da blir det ofte snakk om hybel eller leiligheter uten soverom. Upraktisk når jeg har en del "utstyr" som jeg helst vil ha pakket litt bort. Med knappe 8000 i mnd og ekstra utgifter har det vært hardt å være optimistisk.

Nå skal jeg forhåpentlig studere til neste høst men jeg kjenner at jeg er i tvil om jeg er klar for det. Det har vært et stort problem for meg det siste. Jeg tror ikke jeg klarer det. Det gjelder egentlig veldig mye. Jeg får store problemer når jeg får stort ansvar. Noe som også har gjort at jeg ikke har klart å finne meg en liten jobb eller sette igang med noe "viktig" uten at jeg har trukket meg i siste liten.

Jeg skjemmes litt over den personen jeg har blitt. Jeg er nesten litt redd for at jeg har blitt lat. Det er så lite som skal til før jeg gir opp. Den minste motstand og jeg kobler helt ut, spesielt når jeg blir stressa. Og da sitter jeg der med en situasjon som er verre enn det jeg hadde i utgangspunktet. Da blir jeg bare sint på meg selv.

Selv om jeg har en del dårlige dager hender det at jeg har et par bra også. Da er jeg i hundre. Finner på ting, gjør husarbeid, lover ting(som jeg ikke burde da jeg ofte ikke klarer å holde det jeg lover) og er rasjonell og tenker løsninger istedet for problemer. Ofte er slike dager en liten start på å få ting til å gå framover men dessverre er disse etterfulgt av en uke der jeg knapt gjør noe som helst. Så framgangen er minimal, men jeg ser det går fremover når jeg sammenligner der jeg er i dag og der jeg var før sommeren.

Jeg har så lyst til å se på det positive og føle at jeg gjør det bra. Tatt omstendighetene gjør jeg kanskje det også. Men det er hardt å føle at man ikke passer inn lenger og at jeg ikke vet hvor min plass er. Jeg ser jo hvor andre plasserer meg. Det er ikke vanskelig å se at jeg havner i en bås sammen med andre som er syke og må få stønad fra NAV for å leve. Jeg har i flere anledninger følt meg ekskludert i sosiale sammenhenger om de får vite min situasjon. Derfor har jeg kun fått god kontakt med andre som har det som meg.

Det er jo fint at man kan dele erfaringer og få forståelse men det er dessverre slik at systemet bryter ned de fleste av oss. Jeg har merket at en jeg ble kjent med da han begynte med utredningen og kanskje måtte søke om uføretrygd gikk fra å være en glad og livlig kar til å holde seg mer for seg selv og har forandret seg helt løpet av det siste året. På samme måte som jeg ikke kjenner igjen denne personen, kjenner jeg ikke igjen meg selv heller.

Jeg håper dette ikke forvirret dere så alt for mye. Jeg håper kanskje noen kan komme med et råd eller to. Det bruker somregel å være godt med kloke hjerner her på KG.

Takk til deg som tok deg tid til å lese dette

Anonym poster: f2045c7e77696cb226d5f3e0b75772cf

[momo]

Jeg var selv syk fra jeg var 24 til 31 år. Og da jeg ble bedre, så var det plutselig ikke mange venner der. Forsøkte å få noen venner på nett og, men de på min alder hadde jo gjerne høyere utdannelse og bra jobber, de var aktive med andre ting og. Så de fleste trakk seg unna da de forsto hvor lenge jeg hadde vært syk, og at jeg ikke jobbet eller gjorde noe.

Men jo bedre jeg ble, så ønsket jeg å komme meg tilbake i arbeidslivet. Nav sendte meg på kurs for å finne ut hva jeg faktisk kunne klare med min sykdom og begrensninger, og hva som ville være nødvendig for å få meg ut i en jobb som passet meg. Og jeg fikk starte på skole, nå har jeg fått flere venninner. Og det er lettere og bli gokjent av nye mennesker, siden jeg studerer.

Må legge til at det har gått sakte, både med å få komme seg ut i studier, og få venner. Men ikke tatt alt for lang tid heller. Og det er så utrolig godt og studere, vite man skal få en utdannelse, så man kan starte å jobbe og bidra. Godt å ha fått noen gode nye venninner. Jeg ble operert i sommer, og alle stilte opp for meg, noen få ekstra mye. Dette selv om jeg bare har kjent de i 1-2 år.

Jeg studerer nå deltid, startet med det, da det var tøft å studere etter å ikke ha gjort noe i så mange år. Til neste år blir det fulltid.

Så ønsker deg masse lykke til. Sikker på at dette skal gå for deg og, men man må nok bare være tolmodig. Selv om det ikke er enkelt. Nav kan og hjelpe deg med arbeidstrening, dette kan du og få i skjermet bedrift. Og du kan gjerne få starte med bare noen få timer i uken. Så ta kontakt med nav, og hør hva de kan hjelpe deg med.

[AnonymBruker]

Jeg kan også anbefale momos tilnærming til arbeidslivet :delvis. Jeg begynte med kurs/avklaring noen dager noen timer i uka for så å gå "fulltid" (9-15 uten problem å være borte for behandling) på kurs og til sist høyskole med normalt (mye) arbeidsmengde. Hadde jeg begynt rett på høyskolen fullt studie tror jeg ikke at jeg hadde lyktes.

Anonym poster: 09215f04f521b762d6e12fbd4a9b0f0d

[punkyB]

Jeg er en av de som sikkert ofte spør nye bekjente om hva de jobber med - men jeg ser da ikke ned på noen som har vært syke. Så du må jo rett og slett bare svare det at du har vært syk så burde ikke det være noen problem.

Nå kan man ha forandret seg over noen år - både du og dine venner så kanskje du like gjerne skal prøve å finne nye. Skal du studere er jo det en fin måte å få nye venner på også.

Tror du må jobbe med å begynne å tro på deg selv - kom deg ut og kanskje være litt i aktivitet , så mye du bare kan utfra helsesituasjonen.

[AnonymBruker]

Hva er det "utstyret" som gjør at du ikke kan bo på hybel? Er det relatert til sykdommen?

Anonym poster: f38dabb0ad6695965d3b0de367fb9691

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av tankegangen din, særlig når det gjelder det å føle seg "utenfor samfunnet" og den dårlige selvtilliten som gjør at jeg enten gir opp for tidlig - eller unngår å begynne på noe. Har endelig kommet meg ut i studier, men mistrives til tross for at jeg liker emnene jeg studerer...

Anonym poster: bb830ab52a399fc8c6037108f79a8c37

[Rosalie]

Mange gode tips fra momo. Og husk at du nok tenker mer på at du har vært utenfor så lenge enn de rundt deg og de du kommer til å treffe i jobbsammenheng.