By eller landsbygd

[Rosinka]

Jeg er ei storbyjenta som kommer til Norge fra en av øst-europeiske land. Plutselig havnet jeg i den tjukkeste landsbygda. Det var en helt bevisst flytting.

Jeg ville prøve meg i nye omgivelser. Forresten var jeg veldig sliten av alt dette en megapolis kunne tilby. Jeg mener tett trafikk med trafikkork overalt , massevis av folk alle stand og en skikkelig hverdags tempo. Jeg rømte fra alt dette til en rolig norsk landsbygd og min kjære mann hit på en gard.

Jeg trivdes veldig godt og koset meg, slapp av, lærte språk, matvaner og kultur, gikk på ski og til fjells og følte meg på en skikkelig rehabilitering. Senere fikk jeg en bra jobb, nesten drømmejobb.

Slik har jeg bodd i nesten fire år. Plutselig får jeg en veldig sterk følelse at jeg vil tilbake til byen igjen. Jeg sitter liksom midt på en myr klemt mellom fjellene. Det er ikke nok luft her. Det ser ut at livet går forbi meg og jeg er ikke med, jeg er en plass utenfor.

Hva vil jeg fra byen? Det vet jeg ikke. Kanskje det er bare å føle meg blant folk som strever og løper i alle retninger.

Hvordan kan man venne seg til et liv på landsbygda langt fra store byer? Hvordan kan man ta imot denne mentaliteten som folk i innlandet har? Der er nok dumt å flytte fra sted til sted hver gang man føler ubehag. Har noen slik erfaring å flytte fra en by til ei landsbygd?

[Gjest Ms.Mary]

Jeg har flyttet fra en gjennomsnittlig stor norsk by, til landsbygda. Det hender jo jeg savner å kunne stikke ut og ta en kaffe, eller andre typer fritidsaktiviteter som byen har å by på. Her i bygda er det et vertshus og en Prixbutikk, så det er ikke de store forholdene for sosiale treffpunkt. Jobbmuligheter er det jo også dårlig utvalg i, men man har jo en grei nok jobb.

På den andre siden, så synes jeg det er flott å bo på bygda! Ungene trives, vi har enebolig med stor tomt til en overkommelig pris og jeg har endelig fått mulighet til å få meg hest. Vi har naturen rett utenfor husdøra; det er bare å pakke sekken og gå ut på tur. For meg betyr dette mye mer enn å kunne stikke ned på cafeen på hjørnet, eller ha tilgang til de største treningssentrene og kjøpesentrene.

Men herreguuud, det er deilig med en byweekend en gang iblant!

[momo]

Jeg flyttet fra Oslo til en bitteliten by. Og jeg prøvde å flytte til bygda og, men der ble jeg ikke lenge. Jeg klarte aldri helt å trives, følte det var alt for lite. Alle vet noe om alle, gjør man noe dumt, så vet alle det. Det er ikke rom for å være annerledes. Ikke nok som skjer.

Nå bor jeg i en passe stor by, ikke for langt unna Oslo, og trives veldig godt. For her er det stort nok, men samtidig ikke det samme stresset som i Oslo. Og kort vei inn til Oslo med toget.

[eva-80]

samma for meg ts, akkurat samme som deg. men jeg klarte å bo her i 11 år, pga barna. men uten dem ?? nei, aldri. og jeg kjenner at det kribler og jeg holder på å bli gal her. jobben, venner , kjæreste bor i byen. men jeg er redd for å flytte.. for å ikke klare meg alene med barna økonomisk.. redd for at de ikke klarer seg bra med alt det nye. men om jeg var alene ? ville ikke nølt et sekund. det er fint å bo på landet , men jeg lever her på overtid. jeg har ikke lyst å flytte sammen med kjæresten for å klare meg økonomisk. jeg jobber fulltid og tjener greit, men likevel.. også er redd for usikker bosituasjon.

Men hva med din mann ts ? Menn som alltid bodde på landet flytter ikke til byen er deffinitivt min erfaring.

Endret 2. oktober 2012 av eva-80

[Rosinka]

Menn som alltid bodde på landet flytter ikke til byen er deffinitivt min erfaring.

Det er nok sant. Selv om det var snakk om at vi kan flytte til by om jeg ikke kommer til å trives på landet, føler jeg slik at det aldri bli. Han holder vedlike gården, bygger på og noe sånt. Tror ikke at han vil flytte. Da er det bare å kjøpe seg en leilighet i byen, finne jobb der og pendle. Rent økonomisk høres det ikke så bra ut.

Ja, det er nok mye positivt at man kan finne på landet, ren luft, enebolig med hage, turer og ski rett fra døra. Det går opp og ned for meg. Jeg prøver "ut på tur og aldri sur". Men fi flatte det er så skjedlig en gang i blant. Jeg kommer til å bli gal. Livet på landet har en annen kvalitet, verken bedre eller dåligere, men foregår på en annen måte. Tregg og lat. Ellers må jeg overtale meg at alt er helt greit og jeg kan flytte når som helst. Så har vi mann, bra bolig og god økonomi på en side og et liv som jeg vil trives i på en annen side. For et vanskelig valg!