Nylig diagnostisert som bipolar. Riktig diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg fikk nylig diagnosen bipolar lidelse type 2. Innimellom blir jeg usikker på om diagnosen er riktig. Kjenner ingen andre som har denne diagnosen så har ingen andre å "sammenligne" med. Dere med samme diagnose: Kan dere si litt om hvordan den arter seg typisk hos dere? Er dere sikre på at riktig diagnose har blitt satt? Hvilke typiske diagnostiske "kjennetegn" har dere?

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

[Klartglass]

Jeg fikk den samme diagnosen (type 2, men en annen ''versjon'', som heter rapid cycling) for drøyt halvt år siden. I starten syntes jeg det virket helt tullete, men nå begynner det å gi litt mening.

"Den ene siden" ved meg er veldig energifull, jeg snakker i ett, er glad og ler hele tiden. Etter hvert har jeg lagt merke til at denne siden også har utviklet seg til irritablitet, sterkere vilje, og større behov for å utrykke meg. Mens "den andre siden" er slapp, og jeg har null energi. Jeg er ikke nødvendigvis kjempedeprimerk hele tiden, men jeg er ganske så nedfor. Har ingen lyst til å omgåes med andre, kan bryte ut i gråt av den minste lille ting. Det er egentlig rett og slett en depresjon..

Så; bipolar er overdrevent opp og ned. Det varierer fra person til person (har jeg lært) hvor mange oppturer eller nedturer en har iløpet av sitt liv, hvor lenge periodene varer og hvor høyt opp og ned du går. Hvis du har type 2 har du antageligvis ikke så lange perioder som en som har type 1. Da vil du evt. skifte fra glad til trist (for å si det sånn) etter kortere tid. Osv

Som sagt har jeg selv bare vært diagnosert i et halvt år, så jeg kan ikke så mye. Men jeg har lært litt av meg selv, litt fra nettet, og litt fra ei jeg kjenner. Håper det kan hjelpe deg!

[anónimo]

Jeg har diagnosen bipolar 2... Jeg blir veldig glad for småting og veldig lei meg for småting og humøret varierer veldig fra dag til dag, fra uke til uke. Jeg kan bli veldig deprimert til tider, særlig i etterkant av mye stress. Jeg tåler litt mindre rett og slett! Jeg fungerer imidlertid helt fint i jobb og med studier og det er ingen som merker det på meg foruten veldig nære venner og min mann. De kjenner igjen symptomene og merker om jeg er nede fordi jeg blir litt innelukket og sky. For meg er det slik at jeg ikke blir ekstremt hyper eller glad, jeg har ikke den voldsomme oppturen som mange forbinder med bipolar (mani), dette varierer jo selvsagt etter hvilken type man har og i hvilken grad. Men for meg kan det av og til føles som en ekstrem opptur når jeg egentlig er stabil, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er depresjonen som truer livskvaliteten min! Jeg holder det veldig skjult, tett inntil hjertet fordi det finnes mange fordommer først og fremst forbundet til det tidligere begrepet "manisk depressiv" og følelsesmessig ustabilitet. Jeg har selvfølgelig spurt meg selv om det bare er tull... men etter jeg fikk diagnosen fikk jeg mer innsikt i hva som feilte meg. Gjennom riktig medisinering og psykolog fikk jeg tak på livet mitt, jeg fikk meg en flott mann og begynte å studere. Nå er jeg på mitt siste år på master, det hadde jeg aldri trodd at jeg kunne klare!! Jeg fikk diagnosen for seks år siden forresten.

red. Må legge til at det som har hjulpet meg mest er å akseptere at "sånn er jeg", jeg har lært meg metoder for å håndtere nedturer og når nedturene kommer blir det liksom "ok, nå har jeg en nedtur, nå må jeg roe ned litt og ta bedre vare på meg selv". Jeg trener, spiser sunt og prøver å ta godt vare på meg selv fysisk. Det hjelper! Jeg har ikke psykolog lengre, men tar medisiner og tar en samtale med fastlegen min noen ganger i året.

Endret 9. oktober 2012 av anónimo

[anónimo]

Det er faktisk et fremskritt for meg å skrive det jeg har skrevet ovenfor uten å være anonym, hehe

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk, dere, for utfyllende svar. Når jeg leser det dere skriver så kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har hatt en del dype depresjoner, og noen mer moderate. Har blitt litt verre de siste årene, men så har verken legen min eller jeg visst at det var dette jeg hadde. Har et par sykemeldinger bak meg som "utbrent" osv. Selv ikke legen min skjønte at jege var deprimert.

Og så har jeg disse periodene hvor jeg er giret. Ikke så veldig superhappy, egentlig, mer litt sånn duracellkanin-aktig hvor jeg gjerne er besatt av et "prosjekt" som tar all min tid (gjerne nettene også.) Men depresjonene er mest plagsomme. Samtidig har jeg både gjort og sagt ting i disse gira periodene som jeg ikke superstolt av. Men men..

Det var fint å høre deres beskrivelser - kjenner meg som sagt igjen. Så da er det vel riktig, da. Er vel bare det at det tar litt tid å venne seg til tanken - at man liksom har en diagnose.

Har fått medisiner - Lamictal og Quetiapin. Litt uvant å ta medisiner, og jeg er nok litt skeptisk til disse. men foreløpig tar jeg dem lydig

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

[anónimo]

Godt å kunne hjelpe og lykke til

Jeg kommer kanskje til å ta ett skritt tilbake og slette det jeg har skrevet etterhvert, selv om sikkert mange allerede har lest det og umulig kan vite hvem jeg er... Men ett lite skritt er bedre enn ingen

[Kosemose]

anónimo; jeg må bare si at jeg syns du er utrolig grei og tøff som skriver om sykdommen din her. Til hjelp for andre som sliter og til veldig oppklarende og nyttig informasjon for oss som ikke sliter men som kanskje kjenner noen som gjør det. Takk for at du deler!

(også går det an å redigere egne innlegg hvis du senere skulle føle at du har vært for åpen, da kan du i såfall sende meg en pm, så redigerer jeg også dette innlegget ).

[Gjest Uanonymbruker]

Lamictalen hjelper meg masse, jeg merker (og omgivelsene merker enda bedre) når jeg ikke har tatt dem.

[AnonymBruker]

Lamictalen hjelper meg masse, jeg merker (og omgivelsene merker enda bedre) når jeg ikke har tatt dem.

Godt å høre! Kan du si om hvor mange mg du tar? Har fått vite at jeg nok må opp i ca 200 mg. Er dette vanlig dose? Vil jeg få effekt på en slik dose?

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

[Gjest Uanonymbruker]

Godt å høre! Kan du si om hvor mange mg du tar? Har fått vite at jeg nok må opp i ca 200 mg. Er dette vanlig dose? Vil jeg få effekt på en slik dose?

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

Jeg tar 400mg nå, var på 200 i tre år så jeg måtte øke etterhvert for kroppen ble alt for vant til dem

[anónimo]

Jeg tar 200 mg nå, en periode økte jeg til 300, men ble så glemsk og vimsete at jeg gikk tilbake til 200 mg. Merket du noen forskjell når du økte Uanonym bruker?

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg tar 200 mg nå, en periode økte jeg til 300, men ble så glemsk og vimsete at jeg gikk tilbake til 200 mg. Merket du noen forskjell når du økte Uanonym bruker?

ja, jeg ble bedre men da hadde jeg gått en stund på 200mg og merket at det ikke fungerte like bra som før så dosen ble økt. Men det er forskjell på kropper og hvor gode de er til å ta opp medisiner også. Fungerer 200 for deg, så er det den riktige dosen din

[anónimo]

anónimo; jeg må bare si at jeg syns du er utrolig grei og tøff som skriver om sykdommen din her. Til hjelp for andre som sliter og til veldig oppklarende og nyttig informasjon for oss som ikke sliter men som kanskje kjenner noen som gjør det. Takk for at du deler!

(også går det an å redigere egne innlegg hvis du senere skulle føle at du har vært for åpen, da kan du i såfall sende meg en pm, så redigerer jeg også dette innlegget ).

Takk

Jeg tenker at jeg bare lar det stå. Er neppe noen jeg kjenner som finner ut at det er meg, for eks. evt.fremtidige arbeidskolleger/sjef hvis jeg skal sette det på spissen. Det skal mye til såfremt jeg ikke legger ut bilde av meg selv. Noe jeg ikke kommer til å gjøre! Hva andre forumbrukere tenker bryr jeg meg også svært lite om

[anónimo]

ja, jeg ble bedre men da hadde jeg gått en stund på 200mg og merket at det ikke fungerte like bra som før så dosen ble økt. Men det er forskjell på kropper og hvor gode de er til å ta opp medisiner også. Fungerer 200 for deg, så er det den riktige dosen din

Ja, jeg føler at det er det selv om noen dager er tyngre enn andre, men det kan jeg leve med

[Gjest Uanonymbruker]

Ja, jeg føler at det er det selv om noen dager er tyngre enn andre, men det kan jeg leve med

sånn er det for meg og, og alle friske mennesker

[anónimo]

sånn er det for meg og, og alle friske mennesker

Ja ikke sant. Det er viktig å huske at til og med friske mennesker uten denne diagnosen har opp- og nedturer og man ikke sykeliggjør alle følelsene sine

[Alvina]

Jeg fikk nylig diagnosen bipolar lidelse type 2. Innimellom blir jeg usikker på om diagnosen er riktig. Kjenner ingen andre som har denne diagnosen så har ingen andre å "sammenligne" med. Dere med samme diagnose: Kan dere si litt om hvordan den arter seg typisk hos dere? Er dere sikre på at riktig diagnose har blitt satt? Hvilke typiske diagnostiske "kjennetegn" har dere?

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

En venninne av meg er bipolar, og det er vanskelig. Hun fungerer jo, men tar det helt ut når hun er manisk og selger unna gull og verdigjendstander. Å være med henne når hun er manisk er ikke lett.

Hvilken grad du sliter med av bipolar sa de noe om dette?

For jeg kan tro at det er forskjellige grader, men fra bunn til topp i en bipolar tilværelse er alt farget, men hvem farger og har tegnestiftene...

Det er svært vanskelig å svare, siden min venninne er innlagt nå og det ikke er første gang hennes mann har tatt dette skrittet, et tungt valg for han og.

Men tror at man nekter hvis man får en slik diagnose. Hva med å skrive ned alle ting fu har gjort i en evt. manisk fase, og lese etter noen dager? Det er ikke sikkert legen din har rett, men alle som har manisk-depressive faser, vil bare i de deprressive fasene innse, og da kommer hele taket i hodet, om trent.

[Gjest Uanonymbruker]

Ja ikke sant. Det er viktig å huske at til og med friske mennesker uten denne diagnosen har opp- og nedturer og man ikke sykeliggjør alle følelsene sine

Det strevde jeg med lenge, når jeg tenkte tilbake på da jeg var frisk så husket jeg ikke at jeg hadde dårlige dager da også, jeg husket bare alle de artige tingene, og fine dagene og alt det gøye jeg ikke fikk til mere. Uten å ta i betraktning at det var en del skikkelig ræva dager også, selv om jeg var frisk.

Man må bare fortsette å jobbe med hodet og tankene og holde på håpet om at det hakket man har satt seg fast i plutselig løsner.

[anónimo]

Det strevde jeg med lenge, når jeg tenkte tilbake på da jeg var frisk så husket jeg ikke at jeg hadde dårlige dager da også, jeg husket bare alle de artige tingene, og fine dagene og alt det gøye jeg ikke fikk til mere. Uten å ta i betraktning at det var en del skikkelig ræva dager også, selv om jeg var frisk.

Man må bare fortsette å jobbe med hodet og tankene og holde på håpet om at det hakket man har satt seg fast i plutselig løsner.

Samme her, men nå som årene har gått har jeg slått meg ganske til ro med sykdommen. Jeg har imidlertid slitt med at når jeg først er stabil får jeg det for meg at "hey, livet er jo fint, jeg håndterer jo nedturer jeg" og sååå faller jeg plutselig i do en uke etter og blir skuffet. Men.. litt galgenhumor hjelper alltid på

[Gjest anonym2233]

Siterer Anonimo og klartglass, bipolar lidelse 2.

Kan være veldig glad og ha det godt, til det faller drastist ned til at jeg er super depressiv.

Fikk denne diagnosen for drøye 1 år siden nå..

Pga flere tidligre episoder i livet med spiseforstyrrelser, selvmordstanker og forsøk og flere andre nedturer i livet, har ført til at jeg er veldig sensitiv ovenfor ting i dag. Kan bli lett følsom, og synker veldig raskt ned til å føle meg super kjip. ---> Så er jeg super blid og glad jeg, og ordentlig oppegående med masse energi.

Går ikke på noen medikamenter, etter turer hos psykolog, har vi i felles funnet ut av at jeg har en viljestyrke som klarer å holde meg i sjakk. Jobber med dette heletiden..

Hadde sist et sammenbrudd i desember 2011, hvor jeg var veldig nær til å ta ...ja. Heldigvis klarte jeg å stoppe meg selv på en eller annen måte og ble sittende der alene i 1 hel time og bare helt borte..

Var en ordentlig skremmende opplevelse å erfare.

Per i dag kan det være litt skummelt å være hjemme alene i lengden, kjenner at det kan ta på til, men ordner seg fort straks kjæresten er hjemme. Familien har noen vanskeligheter med å forstå dette, men er takknemlig for en kjæreste som er en god støttespiller og en bestevenninne som jeg kan ta kontakt med straks det begynner å tære litt..

Ellers har jeg tips som å bedrive tiden med å gjøre ting som setter tankene og fokuset på noe annet,

eller ta på deg joggeskoene og ta deg en ordentlig god og rask joggetur ute...Helt til du KUN fokuserer på joggingen. =)

Endret 10. oktober 2012 av anonym2233