Nylig diagnostisert som bipolar. Riktig diagnose?

[anónimo]

Siterer Anonimo og klartglass, bipolar lidelse 2.

Kan være veldig glad og ha det godt, til det faller drastist ned til at jeg er super depressiv.

Fikk denne diagnosen for drøye 1 år siden nå..

Pga flere tidligre episoder i livet med spiseforstyrrelser, selvmordstanker og forsøk og flere andre nedturer i livet, har ført til at jeg er veldig sensitiv ovenfor ting i dag. Kan bli lett følsom, og synker veldig raskt ned til å føle meg super kjip. ---> Så er jeg super blid og glad jeg, og ordentlig oppegående med masse energi.

Går ikke på noen medikamenter, etter turer hos psykolog, har vi i felles funnet ut av at jeg har en viljestyrke som klarer å holde meg i sjakk. Jobber med dette heletiden..

Hadde sist et sammenbrudd i desember 2011, hvor jeg var veldig nær til å ta ...ja. Heldigvis klarte jeg å stoppe meg selv på en eller annen måte og ble sittende der alene i 1 hel time og bare helt borte..

Var en ordentlig skremmende opplevelse å erfare.

Per i dag kan det være litt skummelt å være hjemme alene i lengden, kjenner at det kan ta på til, men ordner seg fort straks kjæresten er hjemme. Familien har noen vanskeligheter med å forstå dette, men er takknemlig for en kjæreste som er en god støttespiller og en bestevenninne som jeg kan ta kontakt med straks det begynner å tære litt..

Ellers har jeg tips som å bedrive tiden med å gjøre ting som setter tankene og fokuset på noe annet,

eller ta på deg joggeskoene og ta deg en ordentlig god og rask joggetur ute...Helt til du KUN fokuserer på joggingen. =)

Jeg har også hatt svært tunge perioder med selvmordsforsøk, har også vært innlagt og gjort mye som ja..ikke har vært til det beste for meg selv...! Så jeg kjenner meg igjen. Men dette var når jeg var ung, før jeg fikk hjelp og medisiner. La meg si det slik: psykologen bygget meg opp, men medisinene har vedvart det. Så jeg tenker, siden du sier at du ikke går på medisiner, hadde det ikke vært lurt å forsøke medisin for en periode for å stabilisere deg, slik at du kanskje kan slappe av litt mer og ikke bruke all energien din på å jobbe med det? Bare en tanke Det er jo selvfølgelig fint om du klarer deg uten medisiner, skulle gjerne sluppet disse pillene selv... Men det er de gjør at jeg ikke havner så langt nede som jeg gjorde før, da sorgen ble så stor at viljen til å leve ble svekket, så den tanken har jeg slått fra meg. Men vi er forskjellige og bare du vet hva som er best for deg selv

[AnonymBruker]

En venninne av meg er bipolar, og det er vanskelig. Hun fungerer jo, men tar det helt ut når hun er manisk og selger unna gull og verdigjendstander. Å være med henne når hun er manisk er ikke lett.

Hvilken grad du sliter med av bipolar sa de noe om dette?

For jeg kan tro at det er forskjellige grader, men fra bunn til topp i en bipolar tilværelse er alt farget, men hvem farger og har tegnestiftene...

Det er svært vanskelig å svare, siden min venninne er innlagt nå og det ikke er første gang hennes mann har tatt dette skrittet, et tungt valg for han og.

Men tror at man nekter hvis man får en slik diagnose. Hva med å skrive ned alle ting fu har gjort i en evt. manisk fase, og lese etter noen dager? Det er ikke sikkert legen din har rett, men alle som har manisk-depressive faser, vil bare i de deprressive fasene innse, og da kommer hele taket i hodet, om trent.

TS her!

Jeg blir ikke manisk og kvitter meg med hus, bil og mann og slikt. Høres ut som venninnen din kanskje har bipolar type 1 og blir manisk. Jeg har bipolar lidelse type 2, og det er litt annerledes. Kan bli hypoman (en svak form for mani).

Tror nok jeg etterhvert kommer til å velge å være åpen om at jeg har en bipolar lidelse. Dette fordi det provoserer meg at det ikke skal være greit. Jeg ER ikke bipolar. Det er en sykdom jeg HAR. Den er ikke hele meg og definerer ikke hvem jeg er som menneske. Mesteparten av tida er jeg dessuten frisk. Og jeg vil forbeholde meg retten til å f.eks kunne ta en time out fra jobb (sykemelding) nå det blir behov for det - uten å måtte lyge på meg en vond rygg e.l.

Veldig takknemlig overfor alle dere som har beskrevet hvordan dere har det med denne sykdommen. Tusen takk!

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

[Alvina]

TS her!

Jeg blir ikke manisk og kvitter meg med hus, bil og mann og slikt. Høres ut som venninnen din kanskje har bipolar type 1 og blir manisk. Jeg har bipolar lidelse type 2, og det er litt annerledes. Kan bli hypoman (en svak form for mani).

dU

Tror nok jeg etterhvert kommer til å velge å være åpen om at jeg har en bipolar lidelse. Dette fordi det provoserer meg at det ikke skal være greit. Jeg ER ikke bipolar. Det er en sykdom jeg HAR. Den er ikke hele meg og definerer ikke hvem jeg er som menneske. Mesteparten av tida er jeg dessuten frisk. Og jeg vil forbeholde meg retten til å f.eks kunne ta en time out fra jobb (sykemelding) nå det blir behov for det - uten å måtte lyge på meg en vond rygg e.l.

Veldig takknemlig overfor alle dere som har beskrevet hvordan dere har det med denne sykdommen. Tusen takk!

Anonym poster: d0968f561963dd807fc68a08aaaf32a2

Ingen er sin egen lidelsle, eller en digagnose. Helt enig. Min venninne er bevsist midt i galskapen - men hun drikker, og ruser seg - og det er jo et tilleggsproblem. Jeg kan få kontakt når hun er manisk, men mannen hennes oppnår kun å få kjeft og hun får paranoide trekk.

Men hun er henne, og alle er heldigvis ikke like. I periorder og måneder går det også bra med henne, men drikker hun, da er det full bang krasj, hun får fylleangst som vi alle får, og mani, og den maniske fasen er vanskelig... Jeg klarer ikke å støtte fullt opp., det er forresten umulig, samme hvem de er, men hun er et mennske, og ikke sin egen lidelse. Hun har tillegggsproblemer, men hvem har ikke det...

[Gjest Uanonymbruker]

Ingen er sin egen lidelsle, eller en digagnose. Helt enig. Min venninne er bevsist midt i galskapen - men hun drikker, og ruser seg - og det er jo et tilleggsproblem. Jeg kan få kontakt når hun er manisk, men mannen hennes oppnår kun å få kjeft og hun får paranoide trekk.

Men hun er henne, og alle er heldigvis ikke like. I periorder og måneder går det også bra med henne, men drikker hun, da er det full bang krasj, hun får fylleangst som vi alle får, og mani, og den maniske fasen er vanskelig... Jeg klarer ikke å støtte fullt opp., det er forresten umulig, samme hvem de er, men hun er et mennske, og ikke sin egen lidelse. Hun har tillegggsproblemer, men hvem har ikke det...

Min bipolaritet økte til det vanvittige når jeg ruset meg. Det roet seg voldsomt når jeg sluttet så det henger nok sammen det der.

[AnonymBruker]

Bipolar 2 i over ett halvt år. Driver enda og pusler ut dette.

Stephen Fry sine dokumentarer The Secret Life of a Manic Depressive 1 og del 2 er veldig interessante å se.

Forumet på www.bipolarforeningen.no er også å anbefale.

Anonym poster: 71944754a3e8134956027e645c8ee033

[Gjest anonym2233]

Beklager sen svar, hehe

Flott at du har klart deg, og sender god trøsteklem samtidig

Den tanken din forstår jeg, jeg har samarbeidet mye med fastlegen min + psykologen. Senere har vi besluttet(meg og psykologen) at jeg avslutter, nettopp fordi jeg har begynt å klare meg mye bedre nå.

Ja, sliter enda engang i blant enda.. Men det går samtidig bra i jobbsammenheng og kjærlighetsfronten, at jeg tenker mindre og mindre, og tørr å være alene.

Jeg vil bare ikke ta pillene, vil ikke gjøre meg selv avhengig.. Har vært gjennom en del, som har samtidig gitt meg en sterk viljestyrke. Det er den viljestyrken jeg har i dag, jeg bruker for å kjempe i mot.

Stor klem til deg

Jeg har også hatt svært tunge perioder med selvmordsforsøk, har også vært innlagt og gjort mye som ja..ikke har vært til det beste for meg selv...! Så jeg kjenner meg igjen. Men dette var når jeg var ung, før jeg fikk hjelp og medisiner. La meg si det slik: psykologen bygget meg opp, men medisinene har vedvart det. Så jeg tenker, siden du sier at du ikke går på medisiner, hadde det ikke vært lurt å forsøke medisin for en periode for å stabilisere deg, slik at du kanskje kan slappe av litt mer og ikke bruke all energien din på å jobbe med det? Bare en tanke Det er jo selvfølgelig fint om du klarer deg uten medisiner, skulle gjerne sluppet disse pillene selv... Men det er de gjør at jeg ikke havner så langt nede som jeg gjorde før, da sorgen ble så stor at viljen til å leve ble svekket, så den tanken har jeg slått fra meg. Men vi er forskjellige og bare du vet hva som er best for deg selv

[Gjest Janus]

Hvordan blir bipolar lidelse diagnostisert?

Er det et skjønnsspørsmål basert på symptomer?

[Gjest O___o]

de jeg kjenner med lidelsen er alle veldig ulike og kan ha ganske ulike trekk.

Noen er mest preget av depressive perioder med noen glad-perioder.

Noen svinger i humøret dag for dag

Noen svinger mer i perioder (noen gode uker - noen gode måneder / noen elendige uker - noen elendige måneder)

I de hypomaneperiodene oppfører de seg ulikt.

Noen inngår hyppige destruktive forhold preget av mye drama

Noen begår ganske så grove tabber. Tar opp store forbrukslån, bruker helt vannvittig mye penger, kjøper ting de ikke kan finansiere / ikke kan ta vare på over lengre tid, finner ut at livet kommer til å bli kjempe bra - bare de skaffer seg en baby fordi da skal livet bli så mye bedre osv.

Noen har mye sex med mange

Mens noen setter seg urealistiske mål som de streber seg mot. F.eks " Jeg skal vinne norske talenter " " Jeg skal komme meg inn på profesjonsstudiet i psykologi - fordi jeg har masse erfaring i psykiatrien og kommer til å bli en kjempeflink psykolog "

[Gjest Anonymbrukeren]

Hei!

Jeg har etter flere år med opp og nedturer og sterke belastninger i hverdagslivet, funnet ut at jeg mest sannsynlig er bipolar. Tanken har streifet meg tidligere, men jeg har ikke turt å innse det selv...

Likevel gikk deg er lys opp for meg da min nye psykolog tegnet opp på en tavle hvordan stemningskurven til deprimerte er, og hvordan den er for bipolare. Jeg visste jo dette, men å få det forklart på en måte som verken var stigmatiserende eller dømmende, ble det plutselig ikke så vanskelig å erkjenne. Jeg er nok også bipolar 2, og det har ikke helt gått opp for meg enda, men det er så godt å få et svar!!!

Plutselig falt det mange biter på plass og jeg skjønte hvorfor jeg før klarte å fullføre prosjekter og mål, men nå hadde hundre prosjekter hengende i luften.. Hvorfor jeg gikk i mot mine prinsipper og skuffet meg selv.. Og ikke minst hvordan det slet på kjæresten min som ikke visste hva godt han kunne gjøre..

Er godt å se at det finns andre, med så og si akkurat det samme sykdonsforløpey som meg.. Samtidig som deg er veldig veldig rart ...

Gleder meg til å få kontroll og kunne nyte en normal A4-hverdag igjen:)