Avstandsforhold

[Gjest Gjest]

Hei.

Nå har jeg snart vært i et avstandsforhold i et år, og jeg merker at det blir veldig tungt. Nå er begge kommet inn i studier, og jeg merker at tiden forsvinner ganske fort. Det hjelper når vi skal være lenge borte fra hverandre, men av og til blir jeg oppgitt, redd eller usikker på om jeg kan klare dette på grunn av avstanden. Jeg elsker han, og han bor faktisk i utlandet. Billettene er fine, men vi har travle liv begge to så ikke alltid lett å få ting til å passe. Nå er det gått 4 uker, og vi har 4 uker igjen til vi skal møtes og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal holde ut. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg et liv uten han, men når det blir en diskusjon så er det om tiden, at det blir fort lite meldinger, og at jeg føler jeg trenger kjæresten min.

Hva skal JEG gjøre for å takle dette? Han er mer laidback på dette, hvor han får gjort ting og svarer når han svarer, men jeg takler det mindre dårlig. Kanskje fordi jeg er jente og trenger mer bekreftelse på ting, eller om det bare er slik at jeg virkelig savner han så blir jeg oppgitt om det går flere dager hvor vi prater lite sammen. Jeg vet selv jeg er vanskelig på dette, men trenger tips for å vite hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. All tips hjelper

[matheaxxx]

Æææh, kjæresten min skal også flytte fra meg til neste år. Vi skal begge studere i England etter videregående, men han er ett år eldre enn meg og reiser derfor ett år før meg. Jeg har gått og tenkt lenge på hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom dette. Jeg tror at jeg kommer til å føle akkurat på samme måte som du beskriver.

Det viktigste, tror jeg, er at dere stoler på hverandre, og kjærligheten mellom dere. Da klarer dere dere gjennom sånne "vanskelige" tider. Ellers kan jo du bruke din tid til å dyrke en lidenskap/interesse som du ellers ikke får tid til når dere bor sammen. Kos deg sammen med venninnene dine, bruk dem til å hjelpe deg, gå ut og spis sammen, kino, jentekvelden osv.

Endret 29. september 2012 av matheaxxx

[Binta Ba]

Jeg sitter i skrivende stund i Norge med barnet vårt, han er i Afrika. Egentlig skulle vi ikke sees før Mars/April, men jeg har ordnet oss en billett ned til Juletider:)

Vi valgte dette selv, men det gjør det ikke mindre tungt.

Vi ringes ikke veldig mye. Ofte? Hver dag/annenhver dag, omså bare to min for å spørre hvordan det går og si at vi savner hverandre.

Nå har vi vært sammen i litt over tre år i tillegg, og er gift, og jeg stoler på ham. Samtidig vet jeg at OM han skulle finne på å være utro, så kunne han like gjerne gjort det hjemme i Norge som der nede..

Fortsett slik du gjør nå. Få dagene til å gå. To måneder er ikke ille, og se på det slik; dere får begge sjansen til å sette mer pris på det dere har, og vite hvordan det er å ikke ta hverandre for gitt.

Kommer man gjennom avstandsforhold, tror jeg nok det styrker forholdet veldig, veldig mye for framtiden.

Ikke legg ut om altfor mange bekymringer, ikke gråt på telefonen til ham, gråt heller til venner eller for deg selv. Han vet du savner ham, han trenger ikke høre deg gråte, det gjør det bare verre.

Snakk om hverdagslige ting når dere snakker, ikke bare om savn og at nå er det såså lenge til vi sees.

"Vi sees snart, elsker deg", pleier jeg å avslutte med. For vi gjør jo det..

Hold store bekymringer for deg selv, eller del det med venner. Han trenger ikke bekymre seg for mer enn det han garantert allerede gjør. Se på bilder, mimre, be ham om å sende deg bilder fra der han er, så du kan ta en viss del i det han gjør.

Og ha TILLIT..

[Gakkepus]

Avstandsforhold er vanskelig, og vanskeligere blir det når man ikke opprettholder en sunn balansegang. Selv har jeg vært i et avstandsforhold, og slet like mye som du forteller at du gjør, men etterhvert, ble jeg litt mer som kjæresten din. Jeg aksepterte at avstanden var stor, kontakten var begrenset, og dermed kunne jeg ikke sitte hjemme, og vente kun på den dagen vi så hverandre, jeg måtte ha et liv, mine egne interesser, venner og ting å gjøre. På den måten, ble forholdet vårt mindre anstrengt, og vi klarte å komme oss igjennom en lang periode med avstand.

Du sier at du trenger mer kontakt, da foreslår jeg at du forteller det klart til han. Mannfolk kan være ganske slappe på det området, og gir det ikke like mye tanke som enkelte jenter gjør. Dessuten, er god dialog en veldig viktig faktor i avstandsforhold. Det kan ikke være rom for tvil eller spekulasjon.

Ellers forslår jeg at du ser framover, vet ikke om dere har noen planer for framtiden? Som f.eks flytte sammen, flytte nærmere? En ferie sammen, kanskje? Det hjelper mye å ha noe å se fram til, og ikke minst, vite at med tiden, så vil situasjonen endre seg. Jeg regner med at dere ikke kommer til å være i et avstandsforhold for alltid....?

Avslutningsvis: det er nok normalt å få tanker om å gjøre det slutt, men still deg selv spørsmål om du vil få det bedre om du gjør det slutt? Og ikke minst, vil savnet etter kjæresten din bli mindre om det blir slutt? Neppe.

Ønsker dere lykke til.

[Gjest Gjest]

Jo, vi snakker om alt mulig når vi først snakker sammen. Om hvordan vi skal ha unger, og hvordan vi skal behandle dem. Hvordan huset vårt skal se ut, og sånne ting. Det er mye prat om det, og han har til og med nevnt at han vil bruke faren min som navn på et av barna. Så ja, det er ikke et problem med oss.

Mer meg som takler dårlig å være borte fra han. Jeg skulle gjort alt for å kunne se han, men så er timeplanen så trang at jeg blir skuffet over at det faktisk må gå 4 uker til. Det er tungt, og jeg vet at vi jenter kan være mer krevende enn gutter. Det er bare hvordan jeg skal få bort følelsen av å ikke takle dette, og så har jeg selvfølgelig stilt meg spørsmålet: Kan jeg leve uten han - NEI er svaret tydelig og det kommer ikke skje på laaaaaangsikt.

Vi har fått pratet om situasjonen, og han forstår. Spesielt når han så meg gråte og skjønte at jeg synes det er TUNGT å være borte, og han sendte melding med en gang jeg tok kontakt, og jeg har fått beskjed om å være veldig streng om når jeg vil se han på skype, mobil osv. Det er flott. Jeg må bare venne meg til avstandssituasjonen for jeg får i grunn bare mer og mer følelser for han.