Riktige og vonde avgjørelser...

[Havbris]

Joda, men kanskje det er folk her som kan dele av sine egne erfaringer før jeg søker psykolog? Alle må vi gjennom vonde tider i livet - selv syntes jeg det er pussig om man må ha profesjonell hjelp til å takle alle vanskeligheter. En del lærer man på egen hånd, en del kan man lære av vanlige medmennesker som kanskje har måttet gå gjennom liknende utfordringer. Jeg er faktisk litt stolt av at jeg har gjenkjent faretegnene og agert deretter. Nå kunne jeg bare trengt tips til hvordan man mestrer håp-biten. Sist gang håpet jeg uten reservasjoner, så nå har jeg i det minste lært meg at det ikke er sunt.

Uansett, håper du ikke føler deg avvist.

TS

Jeg er helt enig med deg, det er mye å lære av mennesker som har opplevd litt og som har vært ute noen vinternetter. Vi mennesker lærer av våre erfaringer og det er flott at vi kan dele de med andre. Jeg mente ikke du skulle oppsøke hjelp pga en kjærlighetssorg, det tror jeg du skjønte.

Men siden du har vært i en liknende situasjon tidligere, og fikk det så vondt, så kan det være verdt å reflektere over hvorfor du er der du er nå. Varsellampene lyser jo allerede hos deg, så du aner jo at dette ikke er uproblematisk, og at det kan få et utfall som sender deg ut i mørket en gang til. Det kan umulig være godt å sitte på venterommet, og kanskje du skal legge håpet på hylla.

Det er mange kvinner som har vært der du er idag, og som blir knust fordi mannen de elsker, ikke har noen reelle planer om å forlate kona og familien. Det å stå på vent må være noe av det mest nedverdigende en kvinne kan oppleve. Dette er andre gangen du står på vent, og det kan være verdt å finne ut av om dette er helt tilfeldig, eller om du faktisk har det godt der det ikke er noen reelle forpliktelser.

Jeg har selv gått hos psykolog, ikke fordi jeg hadde spesielt store problemer, men fordi jeg ønsket å finne mer ut av sider ved meg selv. Psykologer "siler" ikke pasienter etter hva som er årsaken til at man søker hjelp. En psykolog kan være en samtalepartner, først og fremst, - ikke nødvendigvis en "behandler". Men - jeg ser jo at tankemaskineriet ditt er igang, og hvis det er tilstrekkelig for deg å kommunisere med folk på KG så er jo det bra.

[-Ishtar-]

Tror det er mange viktige poeng som kommer frem her TS. Jeg ville sagt at du bør be han ringe deg når han er skilt. Så bør dere ha minst mulig kontakt frem til han er en fri mann. Det er også viktig at du er sosial og gjør ditt for å møte nye mennesker.

Dersom du møter noen andre i mellomtiden, vel, så var det jo slik det ble.

Det vil være mer ødeleggende dersom du blir i bakgrunnen og dette du føler nå vokser seg til bitterhet og vonde følelser fordi han ikke gjør noe med situasjonen sin slik at dere kan være sammen.

Vet også av erfaring at dersom en mann har deg ventende i kulissene, så haster ikke ting så mye....

Når det gjelder psykolog kan dette være lurt i forhold til å finne ut hvorfor du faller for "utilgjengelige" menn. Jeg har selv gått til en, og det har vært en prosess som har vært med på å frigjøre meg fra en del tankemønstre og selv-saboterende valg.

Du fortjener å møte noen som er fri som deg selv, og du fortjener å ha det godt. Kanskje det blir dere to, men da vil veien videre for dere være mer ryddig dersom du har tatt vare på deg selv og ikke utsatt deg selv for å bli den som venter frustrert i kulissene.

Som sagt, be han ringe deg når han er skilt og lev livet ditt i mellomtiden. Hvis det blir dere, kommer han til å takke deg for dette i ettertid.

[Gjest Gjest]

Det forundrer meg at noen tror det er så enkelt at mannen bare kan gå rett ut av døren og inn i et forhold til ts. Hvis ikke, er han uinteressert..

Han har familie med barn, hus, økonomiske forpliktelser av forskjellig art mv., det er ikke et tenåringsforhold vi diskuterer, der man tar med en ryggsekk med klær og går ut døren og ferdig med det.

TS må finne seg i at dette tar tid, uavhengig av hvor glad han er i henne og ønsker å være sammen med henne. Det betyr ikke at han er uinteressert, og kun vil være med kona, det er et tegn på at han ikke straks kan sette en strek over mange års samliv og de forpliktelsene det fører med seg. Når han har barn må de også orienteres på en ordentlig måte, og forberedes på at foreldrene kan komme til å flytte fra hverandre. Det er ikke enkelt.

Det jeg mener ts bør gjøre, er å ha en samtale med mannen slik at de kan drøfte hva slags tidsperspektiv det kan handle om, og finne ut hvordan de skal gjøre det praktisk. Jeg kan ikke forstå at hun skal gå inn i en slags sorgprosess nå og automatisk anta at han ikke ønsker noe forhold til henne fordi han trenger tid.

[Gjest Gjest]

Det forundrer meg at noen tror det er så enkelt at mannen bare kan gå rett ut av døren og inn i et forhold til ts. Hvis ikke, er han uinteressert..

Han har familie med barn, hus, økonomiske forpliktelser av forskjellig art mv., det er ikke et tenåringsforhold vi diskuterer, der man tar med en ryggsekk med klær og går ut døren og ferdig med det.

TS må finne seg i at dette tar tid, uavhengig av hvor glad han er i henne og ønsker å være sammen med henne. Det betyr ikke at han er uinteressert, og kun vil være med kona, det er et tegn på at han ikke straks kan sette en strek over mange års samliv og de forpliktelsene det fører med seg. Når han har barn må de også orienteres på en ordentlig måte, og forberedes på at foreldrene kan komme til å flytte fra hverandre. Det er ikke enkelt.

Det jeg mener ts bør gjøre, er å ha en samtale med mannen slik at de kan drøfte hva slags tidsperspektiv det kan handle om, og finne ut hvordan de skal gjøre det praktisk. Jeg kan ikke forstå at hun skal gå inn i en slags sorgprosess nå og automatisk anta at han ikke ønsker noe forhold til henne fordi han trenger tid.

Takk for et godt svar. Jeg får litt bakoversveis av folk som ymter frempå at en man som prioriterer en ny kjæreste over barna har bedre hensikter enn en som prioriterer barna.

Vi ble enige om at selv om han kan prøve å gi et tidsperspektiv, så kan han ikke garantere for det, ergo er det bedre at vi ikke setter noen dato. Ferdigstillelsen av huset han har kjøpt til seg selv for en stund siden er også forsinket og han sitter nå i en vital og utsatt posisjon i etableringen av et nytt selskap. Det sier seg selv at det vil gagne alle om ting gjøres i en viss rekkefølge. Jeg tror at dersom han hadde kastet alt til side og prioritert å bli sammen med meg nå med en gang, så ville han med tiden kunne føle bitterhet overfor meg på grunn av at han måtte forsømme ansvar han har tatt på seg.

Jeg har imidlertid tatt en runde med meg selv siden sist jeg skrev og har konkludert at dette er egentlig ikke mitt problem, men hans. Det at jeg nå skal fokusere mindre på han er ikke ensbetydende med at jeg må fokusere mer på andre - jeg skal fokusere mer på meg selv og min trivsel. Dersom han bruker såpass lang tid på å få sakene på stell at jeg har gått videre, så er det faktisk han som kommer til å lide, ikke jeg, selv om tanken er trist akkurat nå. Å dyrke sine egne vonde følelser er ikke nyttig for noen, aller minst for en selv.

TS

[Cata]

Ja. Overfor han, så er det jo greit - jeg har sagt han ikke får kontakte meg før han har alt på stell og da kan jeg heller ikke garantere at jeg er emosjonelt tilgjengelig for han.

Men hvordan kvele det lille håpet man har inni seg som man vet man ikke bør ha? Rent praktisk?

Du kan ikke kvele det. Så enkelt er det faktisk. Enten dør det ut av seg selv med tiden eller du finner en ny en og da glemmer du sannsynligvis denne mannen uansett. En tredje mulighet er at han faktisk får orden i sysakene og kontakter deg.

Så enkelt og så vanskelig.

Følelser kan du ikke stoppe, men du kan velge hva du vil gjøre med dem og det har du allerede gjort i og med at du ikke vil han skal kontakte deg før han er fri til det. Du har også hatt vettet med deg og ikke gitt ham noen garantier.

Du har gjort det du kan gjøre, rent praktisk.

Nå er det bare å vente på at "noe" skjer, slik at du mister fokus på ham. Det kan ta tid, men det vil skje før eller senere.

Eller for å si det med new age ord: "Go with the flow"

[Gjest Gjest]

Du kan ikke kvele det. Så enkelt er det faktisk. Enten dør det ut av seg selv med tiden eller du finner en ny en og da glemmer du sannsynligvis denne mannen uansett. En tredje mulighet er at han faktisk får orden i sysakene og kontakter deg.

Så enkelt og så vanskelig.

Følelser kan du ikke stoppe, men du kan velge hva du vil gjøre med dem og det har du allerede gjort i og med at du ikke vil han skal kontakte deg før han er fri til det. Du har også hatt vettet med deg og ikke gitt ham noen garantier.

Du har gjort det du kan gjøre, rent praktisk.

Nå er det bare å vente på at "noe" skjer, slik at du mister fokus på ham. Det kan ta tid, men det vil skje før eller senere.

Eller for å si det med new age ord: "Go with the flow"

Du er inne på noe vesentlig. Den brutale sannheten, enkelt og greit. Det finnes nok ingen magiske snarveier. Everybody hurts sometimes.

Selv om jeg savner han, så har jeg nå (overraskende raskt) funnet et bra sted mentalt. Det vil nok gå litt opp og ned ettersom dette er helt nytt, men jeg innfinner meg i situasjonen akkurat nå og tenker at selv om jeg ønsker å være sammen med han en dag, så behøver jeg det ikke. Det er bare den delen av hjernen som har fått med seg Disney filmer som prøver å si det. Det blir hva det blir. Å syntes synd på seg selv hjelper ingenting. Å håpe gjør heller egentlig ingenting fra eller til når kommunikasjonen er kuttet. Verken han eller jeg styrer utfallet eller tidsrommet. Vi var dumme nok til å vise følelser på et upassende tidspunkt. Å avbryte og i stedet prøve å gjøre det riktig innebærer at sjansen aldri kommer tilbake, men da er det i det minste riktig. Dersom det faktisk skulle komme en ny sjanse, så har man gleden av å vite at man starter på scratch med riktige forutsetninger - og kommer ikke sjansen, så kommer den ikke. Grow a pair.

TS

[Gjest BM2]

Å vente på noen som ikke aktivt kommer deg i møte er tullete.

[Cata]

Du er inne på noe vesentlig. Den brutale sannheten, enkelt og greit. Det finnes nok ingen magiske snarveier. Everybody hurts sometimes.

Jepp. Disney er dessverre ingen god rettesnor, selv om litt simsalbim ikke hadde vært å forakte i gitte situasjoner. I mangel av magi får man stole på den gode, gamle "tiden".

Det ordner seg etterhvert.

[Gjest Gjest]

Det forundrer meg at noen tror det er så enkelt at mannen bare kan gå rett ut av døren og inn i et forhold til ts. Hvis ikke, er han uinteressert..

Han har familie med barn, hus, økonomiske forpliktelser av forskjellig art mv., det er ikke et tenåringsforhold vi diskuterer, der man tar med en ryggsekk med klær og går ut døren og ferdig med det.

TS må finne seg i at dette tar tid, uavhengig av hvor glad han er i henne og ønsker å være sammen med henne. Det betyr ikke at han er uinteressert, og kun vil være med kona, det er et tegn på at han ikke straks kan sette en strek over mange års samliv og de forpliktelsene det fører med seg. Når han har barn må de også orienteres på en ordentlig måte, og forberedes på at foreldrene kan komme til å flytte fra hverandre. Det er ikke enkelt.

Det jeg mener ts bør gjøre, er å ha en samtale med mannen slik at de kan drøfte hva slags tidsperspektiv det kan handle om, og finne ut hvordan de skal gjøre det praktisk. Jeg kan ikke forstå at hun skal gå inn i en slags sorgprosess nå og automatisk anta at han ikke ønsker noe forhold til henne fordi han trenger tid.

Slikt tar litt tid ja.

Men hvis forholdet deres er så avklart som han sier, at de er enige om å gå fra hverandre, så bør ikke dette med økonomi og andre praktiske ting ta så lang tid at man ikke kan sette et noenlunde tidspunkt på det.

Jeg tror nok ikke at historien er helt som han sier. Antagelig vet ikke kona at de har blitt enige om å gå fra hverandre. Hadde de vært det, ville nok de begge ønsket at dette ikke skal drøye.

Mannen lyver, enkelt og greit!

Sikkert glad i deg (også), men klarar nok ikke gjøre det som skal til. Jo fortere du går videre, jo bedre er det!

[AnonymBruker]

Man vil alltid ha det man ikke kan få...

Har du prøvd å tenke med kritiske øyne på denne fyren? Han har stiftet familie TO ganger og velger å bryte opp begge gangene. Han virker ikke akkurat som en stayer?

Hvordan blir det for deg å forholde deg til disse barna, tror du? Stemor nummer to for de store barna, tror du de kommer til å være spesielt interessert i å være hyggelige med deg? Og rent pratisk, hvordan blir helger, ferier etc? Hvordan skal dere bo (dere må jo ha plass til alle disse barna)?

Har du selv lyst på barn? Ikke mange menn vil bygge rede for tredje gang, de er ferdige med bleieskift etc.

Anonym poster: 05e2cbcf931dbb59f486d80b2f73768d