Mann som blir sur av å passe på sitt eget barn.

[AnonymBruker]

Jeg har en flott mann som jeg er veldig glad i, dessverre har han slitt i mange år med depresjoner, noe jeg var fullstendig klar over da vi ble sammen. Han sluttet å ta piller mot depresjon da vi hadde vært sammen en liten stund, fordi han følte seg bedre og fordi de har noen kjipe bivirkninger. Han har prøvd annen medisin ( som han rett og slett ble prakket på av legen) i ettertid som hadde såpass skremmende bivirkninger, syntes han at han ikke ville ta de mer.

Vi har et barn på 8 mnd sammen og jeg har en fra før som har kommet i skolealder og han er både en god far og stefar, selv om mye faller på meg og jeg vet at jeg forlanger mindre av ham enn jeg ville gjort dersom han ikke slet med depresjoner.

I høst begynte jeg med en hobby som betyr mye for meg,denne foregår en dag i uka og det tar ca 2,5 timer fra jeg drar til jeg kommer hjem. Denne tiden faller dessverre sammen med den tiden minstemann er på sitt mest grinete.

For det meste virker mannen skikkelig sur når jeg kommer hjem, han snakker ikke til meg, men bare gir meg barnet og to ganger har han strøket på dør og kjørt seg en tur. ( etterpå kommer han hjem og har gjerne handlet snop til oss, men kan godt finne på å legge seg til å sove)

Jeg prøver å ignorere denne oppførselen, selv om jeg blir både sint og så lei meg at jeg helst vil gråte, uten at jeg sier noe til ham fordi jeg vet at han egentlig ikke vil være sånn. Jeg lar ham furte seg ferdig/ gjøre seg ferdig med sine tanker som jeg går ut fra er rimelig fulle av selvforakt.

Inni meg har jeg lyst til å spørre ham om hva han skal gjøre om jeg plutselig blir dødssyk eller faktisk dør - skal han overlate barnet til andre da, fordi han tydeligvis mener at han ikke er kompetent til å ta seg av sitt eget barn? Eller om jeg bør betrakte dette som en hersketeknikk for å burde meg inne i huset mest mulig (vet at han ikke mener det slik, men jeg har levd med en sykelig sjalu mann før og får rett og slett litt angst av dette)

Har dere noen gode råd til meg? Noen som har vært borti lignende?

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Ts her: han er faktisk fortsatt mer fornøyd med livet sitt en før han ble sammen med meg, bortsett fra noen korte perioder i løpet av 5 år.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[Gjest Emeritus]

Tror du det er aktuelt for dere å dra i terapi/rådgivning for par? Du må nok sprekke hull på boblen og snakke med han om problemet, også må dere finne ut av hvordan dere vil løse det. Holder du stille om det for lenge, kan det få verre konsekvenser for forholdet deres senere.

[gompen]

Tror det er ganske vanlig å virke sur/ grinete/ furten når man er deprimert. Det er kanskje også vanskelig å kommuniserer alle negative tanker som surrer rundt, i frykt for å forsure omgivelsene ytterlige.

Jeg pleier å bli veldig irritabel når jeg er deprimert og fryktelig var for høye lyder og andre sterke inntrykk.. Også blir jeg innmari tung i kroppen og mister fokus ogkonsentrasjon.

Da er det veldig slitsomt å ta vare på et lite barn som krever full oppmerksomhet og tilstedeværelse.

Etter to og en halv time, kan det hende han ikke orker å forklare, og trenger noen timer for å puste og være litt i fred.

Jeg tror ikke du burde ta det personlig, husk at sannsynligvis er dt sykdommen som snakker.

Har full forståelse for at det er frustrerende for deg. Kanskje du burde kontakte en pårørende forening og få litt støtte? Tenker det er lurt at mannen din begynner i behandling asap også.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med (veldig sterk) sosial angst og med det har jeg også noen depresjoner. Men at jeg har lite energi (deprimert) til tider er jo ikke det samme som at man ikke kan stille krav til meg.

Når mannen din har disse periodene så kommer han til å ha lite enrgi, men som sagt, det er likevel fullt mulig å stille krav til han. Ikke urimelige, som at "nå må du ta deg sammen og komme deg ut av den depresjonen din", det er ikke enkelt. Men som at, "nå må du faktisk ta deg av barnet vårt, selv om du ikke vil". Han slipper litt lett unna ansvar ellers og gjør han det så kommer han til å fortsette med det.

Anonym poster: 4a9b333f8d255c92a5f26f2fb567c3f3

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er sykdommen som taler, det er derfor jeg lar han " rase fra seg". Jeg vet også at barnet har det bra, selv om han sikkert ikke synes att pappaen er så veldig festlig det siste kvarteret før jeg kommer hjem, der han går rundt og bærer frem og tilbake.

Prøver å komme med tips til hva de kan gjøre, utover å leke, gi kveldsmat og synge, men blir av og til litt overgitt over at han er så lite løsningsorientert selv. Ha et inntrykk av at han er mindre irritabel, når 8- åringen er hjemme og finner på ting sammen med dem.

Pårørendegruppe kunne vært interessant. Ser ikke for meg at vi går i samlivsterapi, med det første ihvertfall. - er ikke så mange slike terapeuter rundt her vi bor heller, så det ville medført både reising og mye styr med barnepass osv..

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Jeg sliter med (veldig sterk) sosial angst og med det har jeg også noen depresjoner. Men at jeg har lite energi (deprimert) til tider er jo ikke det samme som at man ikke kan stille krav til meg.

Når mannen din har disse periodene så kommer han til å ha lite enrgi, men som sagt, det er likevel fullt mulig å stille krav til han. Ikke urimelige, som at "nå må du ta deg sammen og komme deg ut av den depresjonen din", det er ikke enkelt. Men som at, "nå må du faktisk ta deg av barnet vårt, selv om du ikke vil". Han slipper litt lett unna ansvar ellers og gjør han det så kommer han til å fortsette med det.

Anonym poster: 4a9b333f8d255c92a5f26f2fb567c3f3

ja, jeg har tenkt at han skal få fortsette å passe barnet på denne tiden, han må jo bli mer vant etterhvert og dessuten trenger barnet å være med sin far uten at jeg er der og er ekspert på alt mulig.

Iblant føler jeg dessverre at jeg opprettholder dette av idealistiske årsaker og stresser voldsomt for å komme hjem uten å slå av en prat med de andre etterpå. Jeg har det så fint i den tiden jeg driver på med hobbyen min og kontrasten er rimelig stor til hva jeg føler når jeg kommer hjem, selv om ting normalt sett har stabilisert seg igjen etter en times tid.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[gompen]

Man blir dessverre ikke spesielt løsningsorientert av depresjon, heller det motsatte ;-)

Det er sikkert enklere med 8-åringen, som er mer selvgående, og kan forstå det om pappaen sier han trenger en pause, enn en 8mnd gammel baby som trenger deg konstant.

Jeg tror det er viktig at han kommer i behandling, eventuelt prøver en annen type medisin. Har han prøvd på SSRI eller MAO-hemmere? Det ene fungerer kanskje bedre en det andre... Er lurt å prøve til man finner noe som fungerer for seg selv.

Personlig ville jeg anbefalt Cipralex, som de fleste ikke får kraftige bivirknger som søvnighet og kvalme av.

Det er ofte en fare for at depresjon forverres eller kommer oftere, om man går ubehandlet over tid. Er han klar over det?

Sånn i utgangspunktet ville jeg sagt at det ikke burde være et problem at han er alene med barna i to timer, men det kommer an på hvor kraftig depresjonen hans er. Det kan være stressende med en baby som gråter, og stress kan utløse depresjon.

[gompen]

Samtidig... Tror jeg det er enormt viktig at du får glede og energi fra å gjøre noe du liker utenfor hjemmet. Det er tungt å se den man er glad i slite med en sykdom.

Kunne det vært en løsning at noen i deres nettverk, en kompis eller vennine, eller et familiemedlem kunne stilt opp og vært hjemme hos dere de to timene i uka det gjelder? Da mener jeg sammen med mannen din, det ville kanskje lettet litt å vite at noen andre er der som en livlinje når han føler han ikke mestrer situasjonen.

Endret 27. september 2012 av gompen

[AnonymBruker]

Han er ikke sykere enn at han begynner å bli kjent i hele landet på grunn av at han er flink i jobben sin, så han klarer å jobbe og får mange gode tilbakemeldinger der. Vi har nettopp flyttet, så her vi bor har vi ikke noe stort nettverk enda. Derfor er det også viktig for meg å treffe folk - han treffer jo folk når han er på jobb.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[Gjest Gjest]

En grei måte å utøve kontroll over deg på det der. Noen år til så hopper du når han sier hopp, og barna har lært seg å gå stille i dørene....

[I Grosny]

Jeg vet at det er sykdommen som taler, det er derfor jeg lar han " rase fra seg".

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

Vet du det?

Jeg tenkte heller at han er lettere monstersjalu, og at det kan være grunnen tl at han er sur når han sitter igjen med ungen., mens du er ute og koser deg sammen med "kvalmt hyggelige" mennesker.

[Gjest Kevlarsjäl]

Han burde begynne å gå i terapi, en ubehandlet depresjon går skjelden vekk av seg selv, den blir som regel bare verre. Han tar ikke medisinen sin heller, og da er det ikke rart at han er ute å kjøre..

TS, du gjør ham en bjørnetjeneste ved å la ham rase fra seg. Han trenger hjelp! Det går nemlig an å bli frisk for depresjon, og da skal du se at mannen din blir et mye deiligere menneske å være rundt.

Sånn rent konkret blir det vanskelig å gå råd til hva du skal gjøre når han er sur/sint/trist/trenger space. Dette stikker så dypt at det er bedre å jobbe med det på generelt nivå, ikke spesielt. Mener jeg.

[AnonymBruker]

Ts her. For dere som tror at min kjære er fryktelig sjalu, så er han faktisk ikke det. Jeg har flere ganger både vært ute på byen, festligheter og reiser uten ham og uten noe slags form for dårlig oppførsel fra hans side. Jeg har fra mitt tidligere forhold erfaring med oversjalu mann, og disse er heldigvis svært forskjellige.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Han burde begynne å gå i terapi, en ubehandlet depresjon går skjelden vekk av seg selv, den blir som regel bare verre. Han tar ikke medisinen sin heller, og da er det ikke rart at han er ute å kjøre..

TS, du gjør ham en bjørnetjeneste ved å la ham rase fra seg. Han trenger hjelp! Det går nemlig an å bli frisk for depresjon, og da skal du se at mannen din blir et mye deiligere menneske å være rundt.

Sånn rent konkret blir det vanskelig å gå råd til hva du skal gjøre når han er sur/sint/trist/trenger space. Dette stikker så dypt at det er bedre å jobbe med det på generelt nivå, ikke spesielt. Mener jeg.

Bakdelen er at han får bivirkninger som gjør at han ikke kan jobbe like godt,dersom han tar medisinen sin og han virkelig elsker jobben sin og er usedvanlig flink til den. Den gir han så mye godt at den funker omtrent som medisin. Etter at han fikk anledning til å komme litt rundt i landet og vise frem det han kan, så er det mange ting som har blitt bedre enn da han brukte medisin og ikke jobbet noe særlig.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Dytter...

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Bakdelen er at han får bivirkninger som gjør at han ikke kan jobbe like godt,dersom han tar medisinen sin og han virkelig elsker jobben sin og er usedvanlig flink til den. Den gir han så mye godt at den funker omtrent som medisin. Etter at han fikk anledning til å komme litt rundt i landet og vise frem det han kan, så er det mange ting som har blitt bedre enn da han brukte medisin og ikke jobbet noe særlig.

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

Du sier han får bivirkninger av medisinen, men hva med terapi? Depresjon går som regel ikke over at seg selv, og terapi er tross alt det som har best effekt (og ingen bivirkninger). Dersom han har prøvd terapi før uten at han ble bedre, prøv en annen terapeut!

Anonym poster: ba5ca4b5ac9f0c35feddce6533d9ac4a

[AnonymBruker]

Sånn er mannen min også, bortsett fra at han IKKE lider av depresjon. Han er bare lat og bortskjemt.

Hvis jeg skal ut på noe, blir han kjempe sur, og spørr om jeg ikke kan la vær. Sier jeg nei, blir han grinete og stønner høyt.

Så jeg går ut av huset med konstant dårlig samvittighet.... og jeg går ikke ut hvis jeg ikke MÅ.

Detter tærer veldig på meg, for jeg lar da han gå på alle sine aktiviteter/ut på byn på venner, uten å klage, så mener at det burde kunne gå andre veien også, så jeg slipper å stresse for å komme fortest mulig hjem og ha dårlig samvittighet.

I det øyeblikket jeg kommer inn døra, er barnet kun mitt ansvar.

Anonym poster: 5d28e23b3f9ed898c4bfd10ee0923dd5

[AnonymBruker]

Du sier han får bivirkninger av medisinen, men hva med terapi? Depresjon går som regel ikke over at seg selv, og terapi er tross alt det som har best effekt (og ingen bivirkninger). Dersom han har prøvd terapi før uten at han ble bedre, prøv en annen terapeut!

Anonym poster: ba5ca4b5ac9f0c35feddce6533d9ac4a

God ide! Han har vært hos terapeut for lenge siden, jeg vet ikke i hvor stor grad han hadde nytte av det. Jeg merker jo at han i tillegg til å drive med det han jobber med også er mye bedre når vi har små prosjekter ute i hagen, eller med ting som trenger å fikses utendørs. Han er ikke så flink til å ta initiativ selv, men når jeg går ut og romsterer med forskjellige ting, så kommer han også og begynner med hagearbeid, kommer med ideer til småting vi kunne gjort og så er han plutselig i gang med hageredskaper eller hammer og spiker.

Noen i denne tråden trodde tydeligvis at han bare hadde sluttet med medisinene slått helt uten videre, men første gang han sluttet så var det i samråd med lege. Da han prøvde en ny medisin senere, var det mest fordi NAV og legen syntes at han burde jobbe med å sortere ting på en tilrettelagt arbeidsplass ( på denne tiden hadde han ikke fullt så mange arbeidsoppdrag innenfor det han nå høster mange lovord for) . Jeg lurer på hvordan de trodde at han virkelig skulle bli bedre av å tilbringe tid med noe som han overhodet ikke får brukt hodet og evnene sine på!

Den stakkars mannen falt helt sammen bare ved tanken på en tilværelse der han skulle gå dag ut og inn og stable ting, sammen med folk som stort sett har en IQ godt under 100 eller som ( sorry om jeg virker fordomsfull her, men man trenger arbeidskompiser nogenlunde på sitt eget nivå, uavhengig om man er litt sein av seg eller om man er mensakandidat) - lurer på om de hadde plassert f.eks Stoltenberg, NHO direktøren eller f.eks Petter Nordtug på et lager eller noe i den duren om de en dag ikke taklet presset lenger!

Dette ble liten digresjon, men jeg mener at å plassere folk som har evner som de faktisk vil og kan bruke, på et sted der de råtner bort på enkle oppgaver som en 7 åring kan gjøre, ikke er å gjøre folk friske, men å gjøre dem sykere og mer nedbrutt enn utgangspunktet.

Nå har han et ganske fritt yrke, der han jobber det han orker, men har faktisk fått energi til å være like mye i aktivitet som de som har en A4 jobb, selv om han ikke jobber hver dag, eller nødvendigvis hver uke. Det er helt fantastisk!

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c

[AnonymBruker]

Sånn er mannen min også, bortsett fra at han IKKE lider av depresjon. Han er bare lat og bortskjemt.

Hvis jeg skal ut på noe, blir han kjempe sur, og spørr om jeg ikke kan la vær. Sier jeg nei, blir han grinete og stønner høyt.

Så jeg går ut av huset med konstant dårlig samvittighet.... og jeg går ikke ut hvis jeg ikke MÅ.

Detter tærer veldig på meg, for jeg lar da han gå på alle sine aktiviteter/ut på byn på venner, uten å klage, så mener at det burde kunne gå andre veien også, så jeg slipper å stresse for å komme fortest mulig hjem og ha dårlig samvittighet.

I det øyeblikket jeg kommer inn døra, er barnet kun mitt ansvar.

Anonym poster: 5d28e23b3f9ed898c4bfd10ee0923dd5

Sånn er mannen min også, bortsett fra at han IKKE lider av depresjon. Han er bare lat og bortskjemt.

Hvis jeg skal ut på noe, blir han kjempe sur, og spørr om jeg ikke kan la vær. Sier jeg nei, blir han grinete og stønner høyt.

Så jeg går ut av huset med konstant dårlig samvittighet.... og jeg går ikke ut hvis jeg ikke MÅ.

Detter tærer veldig på meg, for jeg lar da han gå på alle sine aktiviteter/ut på byn på venner, uten å klage, så mener at det burde kunne gå andre veien også, så jeg slipper å stresse for å komme fortest mulig hjem og ha dårlig samvittighet.

I det øyeblikket jeg kommer inn døra, er barnet kun mitt ansvar.

Anonym poster: 5d28e23b3f9ed898c4bfd10ee0923dd5

Huff, jeg vet hvordan du har det, min eksmann var slik og i tillegg ringte han etter 45 minutter for å forsøke å tvinge meg hjem igjen om jeg var på besøk hos venninner eller lignende. Jeg var på besøk omtrent så lenge jeg hadde tenkt fordi jeg ikke ville la ham kontrollere alt jeg gjorde, men ble straffet når jeg kom hjem i form av sjre miner, dårlig oppførsel, beskyldninger, kritikk,ødelagte klær eller lignende? Glad jeg kom meg unna!

Anonym poster: f657928a6e427cde7efc3d424328b26c