Når partneren ikke slipper deg helt inn...

[AnonymBruker]

Vi er begge over 25 år, vært sammen i over ett års tid og bor sammen.

Problemet mitt er at jeg føler at jeg ikke når 100% inn til kjæresten min sitt hjerte. Han er ekstremt vanskelig å snakke om, når det gjelder følelser. Vi kan fint snakke om vær og vind i timesvis, men når det kommer til dype følelser og tanker så sier det stopp!

Jeg er selv 100% åpen av meg og forteller kanskje i overkant for mye. Jeg forteller når jeg har en dårlig dag, har mine tvil om forholdet, missliker eller liker ditt og datt. Han derimot sier ingenting. For han er alt greit. Desverre vet jeg at dette ikke alltid stemmer, da han når vi har de heftige kranglene en sjelden gang kan bruse ut noe han f.eks synes er negativt som han aldri har klaget på før.

Han sier han elsker meg og vil ha meg. Han sier alt det rette, men det blir liksom litt for kunstig på en måte. Som at han bare sier det for "det er det som skal bli sagt når en blir spurt". Men jeg merker at han liksom har ett glasskjold forran hjertet sitt, at han ikke slipper meg helt inn.

Jeg føler aldri jeg vet hva han virkelig tenker og føler. Han tar heller aldri intiativ til å prate, noe som gjør at det faller på meg og da føler jeg ofte han tar det som mas.

Jeg mener ikke at vi skal prate ting ihjel, men det er liksom noe som ikke er helt riktig. Vi har det fantastisk sammen og koser oss, men... det er på en måte som han er litt lukket.

Det er veldig slitsomt, da jeg sier alt til han. Kan det skyldes at han hadde en kjærlighetssorg før han møtte meg? At han er redd? Eller skjuler han noe? Jeg begynner nesten å lure.

Må legge til at han heller aldri blir sjalu. Kanskje ikke så rart når jeg er så åpen om alt men.

Noen andre som føler det slikt med kjæresten sin?

Anonym poster: c3ac6f006d11b095583ebf09c0539786

[AnonymBruker]

Det er ikke verdt det å legge hjertet sitt åpent. Derfor.

Anonym poster: ee56bd69229ce9401d42a64ec30c58fd

[AnonymBruker]

Jaa, har det så og si likens her også.

Jeg kan for ekempel fortelle han om noe som plager meg og han snakker det veldig fort vekk. Det er litt sårende om det jeg sa krevde spesielt mot av meg å fortelle. Det virker ikke som at han setter pris på at jeg åpner meg.

Men jeg har egentlig slått med til ro med dette, at slik er han og slik må han få være. Jeg velger å tro at om det er noe alvorlig eller leit han vil prate om så vet han at jeg vil lytte.

Vil jeg ha sympati og kloke ord når det gjelder følelser ol. så går jeg til venninnene mine

Anonym poster: e3ff72e6002b97d92026f5acc5c0d6af