Jeg er på kanten. Jeg er død innvendig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjelp meg

[AnonymBruker]

Dette ble veeeldig lang, jeg håper inderlig noen vil ta seg tid til å lese. Jeg er på kanten.

Først og fremst, hva betyr utagerende og/eller selvdestruktiv adferd?

Promiskuøs adferd?

Jeg vet jeg er en borderliner jente, jeg har alle symptomene og kjennetegn. Jeg oppfører meg akkurat slik som beskrevet, og jeg fyller kriteriene for "hvordan man utvikler det" if, oppvokst i rus og blitt mishandlet som barn.

Jeg har ingen diagnose. Hvordan får jeg denne? Jeg har en tendens til å ikke klare å fortelle psykologer, leger, nav ting akkurat som de er. Jeg pynter på ting, jeg vil framstå bedre enn hva jeg er. Samboer vil hjelpe, mamma vil hjelpe, jeg vet bare ikke om jeg er klar for å brette alt ut. Det er fæle hendelser som har hendt, og mange traumatiserende. Får ofte flashbacks og angst fordi jeg tenker på noe av det jeg har gjort.

Jeg er tjue år, og jeg holder på å ødelegge livet mitt. Jeg skremmer de nermeste bort fordi jeg er intens, klengete og gjør alt i verden for at de skal være med meg. Spesielt samboer. Jeg er så livende redd for å bli forlatt, at jeg lager mine egne grunner til hvorfor han burde forlate meg før jeg ødelegger han. Jeg overdramatiserer, tåler ikke kritikk og er svært sårbar og følsom. Jeg reagerer meg kraftig sinneutbrudd om jeg blir nedprioritert eller avvist, og kan ende opp med å pakke alle tingene til sambo, kaste han ut forså en halvtime senere etter jeg har roet meg ned gråte og trygle han om å komme tilbake.

Jeg var svært oppmerksomhetssøkende når det kom til menn før. Jeg gjorde alt bare for å få den lille bekreftelsen på at jeg var tilstrekkelig. Jeg har ligget med nesten 30 menn, og en sommer slet jeg mye med en vill, ugjengjennelig adferd. Jeg sniffet gass, jeg kjørte bil i ruset tilstand, jeg oppsøkte farer og testet grensene. Der og da gav jeg faen i om jeg kom til å stryke med. Jeg har konstant tomhetsfølelse. Det er noe som mangler.

Jeg sliter mye med persekutoriske vrangforestilninger. Jeg føler folk er ute etter å ta meg. Til tider tør jeg ikke besvare telefonen og jeg kan gå måndesvis uten å kontakte lege eller nav, fordi jeg er redd for dårlige nyheter. Edit, overbevist om at det kun er dårlige nyheter og at ting skal bli forverret if økonomisk situasjon, iforhold til barnet mitt som jeg har mistet omsorgen for. Også vrangforestilninger med sjalusimatikk. Jeg stoler på sambo, men jeg mistenker bestandig utroskap, og jeg blir redd, sint og begynner å tenke det verste med en gang han ikke besvarer telefonen sin osv.

Før jeg traff sambo, (har vært sammen et år) drev jeg også med selvskading. Dette ble trigget av sinne, og det var ikke for suicidal hensikt. Jeg har store arr.

lenger

De er tre ting jeg ikke gjør lenger. Jeg er ikke utro og har tilfeldige sekspartnere (jeg har dog et veldig villt sexliv med ingen hemninger, vil ha sex tjuefire sju og oppfører meg som en ekkel tøs) Jeg driver ikke med stoff lenger, og jeg driver ikke med selvskading. Disse tre fordi samboer har klart å hjelpe meg såppass, gitt meg støtte, gitt meg kriterier. Han vil forlate meg dersom jeg er utro, kutter meg selv eller driver med rusmisbruk. Uten sambo, hadde jeg tatt livet mitt for lengst...

Det jeg sliter med nå. Hvordan ta det neste steget. Hvordan forklare psykolog alt dette uten at de skal tro det er oppspinn? Jeg er så redd jeg ikke skal bli trodd, å blir viftet under kategorien lett deprimert...

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[Gjest Gjest]

Ikke lett å gi deg noen råd. Det eneste jeg vil si, er at du må ta veeldig godt vare på samboeren din. Han er gull verd!

[AnonymBruker]

http://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

Her kan du lese om sykdommen, før du tror jeg er en psykopat og unormal, oppfører meg som dritt og at sambo fortjener bedre. Vær så grei ikke døm meg.

Jeg dekker alle kjennetegnene på bordeliner..

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[Wednesday]

print ut det du skriver her og ta det med til psykologen din.

[AnonymBruker]

Trist at du har det slik, jeg håper og tror du får det bedre! Det vises at du er sterk, om du ikke var sterk ville du ikke klart å skrive dette innlegget.

Du er sterk, for du tar imot hjelp og kjemper. Det må du huske hver gang negative tanker melder seg, de har ingen makt over deg med mindre du gir dem makt.

Hvis du synes det er vanskelig å snakke med psykolog, lege, nav, kan du kanskje forsøke å skrive et brev? Skriv alt og utelat ingenting, sørg for at du har god tid, bestill dobbeltime om nødvendig.

Anonym poster: 204bdc8a6240dd134271a6e36b65588b

[eva-80]

Har så vondt av å lese innlegget ditt. Jeg vil tro at du må gjennom fastlegen for å søke deg til psykolog hvis du ikke kan betale privat selv. det er der du får diagnose og riktig medisin for deg også. du er veldig heldig som har en samboer som forstår deg så godt.. de fleste ville flyktet.. men du har sikkert mange gode egenskaper også så ikke se bare på de negative. sex 24/7 er sjelden negativt, men i din sammenheng vil jeg tro at det er brukt som uttrykk for bekreftelse av at du er elsket og ønsket.

du vil bli nødt til å " brette ut " ærlig til fastlegen for å kunne få riktig hjelp, derfor er det greit om du har en lege du føler tillitt til.

Masse lykke til, du fortjener å kunne leve bedre med deg selv. :smilyblomst:

[AnonymBruker]

Selvdestruktiv atferd kan være så mye, men det du nevner her, som å ligge med mange menn og å sniffe gass, selvskading, osv er selvdestruktiv adferd.

Det høres ut som du har et stort behov for å dra til psykolog. Du skal ikke føle at du må pynte på ting når du er hos de, de er jo tross alt der for å hjelpe deg. Det er ofte også lettere å fortelle sannheten, ihvertfall for meg, når jeg vet at jeg snakker med profesjonelle som jobber med dette og vet måter å hjelpe deg på. Det du sier at de ikke kommer til å tro på deg, de kommer til å gjøre det. Du har jo problemer som mange andre mennesker også sliter med, jeg er en av de og du høres ut som du er veldig lik meg på mange områder

Også høres det ut som samboeren din er kjempeflott som ønsker å hjelpe deg og som har klart å hjelpe deg med for eksempel selvskadingen. Kanskje samboeren din også kan være med til psykolog?

Stor klem til deg

Anonym poster: 2993f5a04607e922725173f12129dd9c

[AnonymBruker]

print ut det du skriver her og ta det med til psykologen din.

Enig i denne! Du kan også skrive "brev". Når jeg gikk til psykolog og ting ble som vanskeligst, eller følte at jeg ikke kunne snakke om diverse ting, skrev jeg et brev der jeg forklarte min situasjon og alt som var tøft. Det virket veldig bra

Anonym poster: 2993f5a04607e922725173f12129dd9c

[AnonymBruker]

Så utrolig mange flotte svar. Jeg satt å forberedte meg på det verste nå. Det er så lett for folk å dømme. Jeg oppfører meg normalt, og jeg har få venner igjen fordi jeg har skyvd dem bort. Det er i grunn egentlig bare KG som kan gi meg svar sånn i full fart, og dere er utrolig gode å ha mange av dere.

Jeg er så utrolig glad for at dere ikke dømmer. Men jeg har kommet til et punkt, om jeg ikke gjør noe NÅ vil jeg miste samboeren min og sønnen min for godt. Jeg forteller sambo hver dag at han er min engel og ridder. På tross av alt det dumme jeg gjør, gjør jeg ellers ALT jeg kan for å prøve å veie opp for alt det sårende..

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[AnonymBruker]

Så utrolig mange flotte svar. Jeg satt å forberedte meg på det verste nå. Det er så lett for folk å dømme. Jeg oppfører meg normalt, og jeg har få venner igjen fordi jeg har skyvd dem bort. Det er i grunn egentlig bare KG som kan gi meg svar sånn i full fart, og dere er utrolig gode å ha mange av dere.

Jeg er så utrolig glad for at dere ikke dømmer. Men jeg har kommet til et punkt, om jeg ikke gjør noe NÅ vil jeg miste samboeren min og sønnen min for godt. Jeg forteller sambo hver dag at han er min engel og ridder. På tross av alt det dumme jeg gjør, gjør jeg ellers ALT jeg kan for å prøve å veie opp for alt det sårende..

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

EDIT, IKKE NORMALT****

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[Gjest Gjest]

Dette ble veeeldig lang, jeg håper inderlig noen vil ta seg tid til å lese. Jeg er på kanten.

Først og fremst, hva betyr utagerende og/eller selvdestruktiv adferd?

Promiskuøs adferd?

Jeg vet jeg er en borderliner jente, jeg har alle symptomene og kjennetegn. Jeg oppfører meg akkurat slik som beskrevet, og jeg fyller kriteriene for "hvordan man utvikler det" if, oppvokst i rus og blitt mishandlet som barn.

Jeg har ingen diagnose. Hvordan får jeg denne? Jeg har en tendens til å ikke klare å fortelle psykologer, leger, nav ting akkurat som de er. Jeg pynter på ting, jeg vil framstå bedre enn hva jeg er. Samboer vil hjelpe, mamma vil hjelpe, jeg vet bare ikke om jeg er klar for å brette alt ut. Det er fæle hendelser som har hendt, og mange traumatiserende. Får ofte flashbacks og angst fordi jeg tenker på noe av det jeg har gjort.

Jeg er tjue år, og jeg holder på å ødelegge livet mitt. Jeg skremmer de nermeste bort fordi jeg er intens, klengete og gjør alt i verden for at de skal være med meg. Spesielt samboer. Jeg er så livende redd for å bli forlatt, at jeg lager mine egne grunner til hvorfor han burde forlate meg før jeg ødelegger han. Jeg overdramatiserer, tåler ikke kritikk og er svært sårbar og følsom. Jeg reagerer meg kraftig sinneutbrudd om jeg blir nedprioritert eller avvist, og kan ende opp med å pakke alle tingene til sambo, kaste han ut forså en halvtime senere etter jeg har roet meg ned gråte og trygle han om å komme tilbake.

Jeg var svært oppmerksomhetssøkende når det kom til menn før. Jeg gjorde alt bare for å få den lille bekreftelsen på at jeg var tilstrekkelig. Jeg har ligget med nesten 30 menn, og en sommer slet jeg mye med en vill, ugjengjennelig adferd. Jeg sniffet gass, jeg kjørte bil i ruset tilstand, jeg oppsøkte farer og testet grensene. Der og da gav jeg faen i om jeg kom til å stryke med. Jeg har konstant tomhetsfølelse. Det er noe som mangler.

Jeg sliter mye med persekutoriske vrangforestilninger. Jeg føler folk er ute etter å ta meg. Til tider tør jeg ikke besvare telefonen og jeg kan gå måndesvis uten å kontakte lege eller nav, fordi jeg er redd for dårlige nyheter. Edit, overbevist om at det kun er dårlige nyheter og at ting skal bli forverret if økonomisk situasjon, iforhold til barnet mitt som jeg har mistet omsorgen for. Også vrangforestilninger med sjalusimatikk. Jeg stoler på sambo, men jeg mistenker bestandig utroskap, og jeg blir redd, sint og begynner å tenke det verste med en gang han ikke besvarer telefonen sin osv.

Før jeg traff sambo, (har vært sammen et år) drev jeg også med selvskading. Dette ble trigget av sinne, og det var ikke for suicidal hensikt. Jeg har store arr.

lenger

De er tre ting jeg ikke gjør lenger. Jeg er ikke utro og har tilfeldige sekspartnere (jeg har dog et veldig villt sexliv med ingen hemninger, vil ha sex tjuefire sju og oppfører meg som en ekkel tøs) Jeg driver ikke med stoff lenger, og jeg driver ikke med selvskading. Disse tre fordi samboer har klart å hjelpe meg såppass, gitt meg støtte, gitt meg kriterier. Han vil forlate meg dersom jeg er utro, kutter meg selv eller driver med rusmisbruk. Uten sambo, hadde jeg tatt livet mitt for lengst...

Det jeg sliter med nå. Hvordan ta det neste steget. Hvordan forklare psykolog alt dette uten at de skal tro det er oppspinn? Jeg er så redd jeg ikke skal bli trodd, å blir viftet under kategorien lett deprimert...

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

Har du en psykiater/psykolog du har snakket med tidligere og som vet litt om deg? Hva med å skrive ned alt du tenker og føler, og hvordan du har det nå, og gi dette til noen som kan hjelpe deg. Når de vet hva du sliter med kan det være enklere for deg å ta skrittet videre. Det kan også være bedre for deg å skrive det enn å si det. Jeg synes du skal oppsøke hjelp nå som du virker ganske bevisst på hvordan du har det, og at du ikke ønsker å ha det slik, for det er et stort skritt du har tatt allerede. Det er også veldig viktig at du får hjelp så fort som mulig, jo eldre du blir og jo lenger du sliter med dette, jo vanskeligere er det å komme ut av det. Lykke til

[super-s]

Første bud er å søke hjelp. Og da MÅ du være ærlig. Om du ikke er ærlig og bare later som at alt er bra, blir du aldri frisk. Og da vil du heller ikke bli tatt seriøst.

Har selv den diagnosen du snakker om, men ikke alle symptomene våre er like, men det høres veldig ut som at du kan ha den diagnosen du også.

Bestill time til legen din, forklar hvordan ting er og si du ønsker henvisning til psykolog. Og ikke gi deg! Du trenger hjelp, du fortjener hjelp, du fyller kriteriene for en som trenger hjelp, og du er bare nødt til å ta imot hjelp.

Er du redd for at legen/psykologen ikke skal tro på deg, ta med deg samboeren din! Han kan bekrefte de tingene du sier.

Og så sender jeg deg en klem, ønsker deg god bedring og håper du får hjelp! (Og at du tar imot hjelp!)

[AnonymBruker]

Jeg skal ta å sette meg ned denne helgen å skrive et brev. Prøve å rote litt tilbake ifortiden og prøve å få med alt, fra begynnelse til nå. Jeg lurer på om jeg kan ha hatt dette syndromet lenge, da mamma har lest mye om diagnosen og snakket lenge om dette. Hun har også nevnt at jeg var selvdestruktiv og sykelig oppmerksomhetssøkende som barn. Jeg ble avvist mye, og taklet det svært dårlig. Mye dårligere en søsknene mine. Og da som nå, jeg gjorde alt for å bli sett og ikke bli forlatt.

Er det mulig å ha dette syndromet som barn også?

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[Thalassos]

Bare det at du ser det selv, innrømmer det og vil ha hjelp, er et STORT steg i riktig retning! De færreste med en personlighetsforstyrrelse gjør det..

[Gjest Gjest]

hvordan du kan få en diagnose? hvorfor vil du ha en i det hele tatt? det er ingenting som på mystisk vis forandrer seg til det bedre fordi du har en diagnose. du burde heller ikke diagnosere deg selv fordi du har lest om symptomer på nett.

du har faktisk også mange tegn på emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse men det betyr ikke at det er det du er av den grunn.

jeg hadde også "alle" tegn på borderline men det er ikke den diagnosen jeg har i dag. du vet strengt tatt ikke om feks depresjonen din er en primærdiagnose eller bare et symptom.. vær forsiktig med å diagnosere deg selv. det er litt mer komplisert enn å bare sjekke ut symptomer på nett.

[AnonymBruker]

hvordan du kan få en diagnose? hvorfor vil du ha en i det hele tatt? det er ingenting som på mystisk vis forandrer seg til det bedre fordi du har en diagnose.

Det er mye bedre å vite at man har en diagnose og å kunne sette navn på det enn å gå rundt og tenke at det er deg som person som har gjort noe "galt".

Anonym poster: 2993f5a04607e922725173f12129dd9c

[Gjest Gjest]

http://no.wikipedia....etsforstyrrelse

Her kan du lese om sykdommen, før du tror jeg er en psykopat og unormal, oppfører meg som dritt og at sambo fortjener bedre. Vær så grei ikke døm meg.

Jeg dekker alle kjennetegnene på bordeliner..

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

du kan ikke ta å skylde på borderline for dårlig oppførsel og at du er en dritt. alle har dårlige sider ved sin personlighet som ikke har noe med diagnosen å gjøre.

det er virkelig det verste jeg hører når folk utelukkende alltid skylder på diagnosen sin hver gang de tråkker i salaten.

jeg har selv diagnose paranoid psykose og personlighetsforstyrrelse. og det kunne ikke falt meg inn

å skylde på dette hver gang jeg oppførte meg dårlig. men nå har jeg levd med dette i 20 år så er ganske bevisst på hva som er sykelig og hva som bare er personligheten min

[Gjest Gjest]

Det er mye bedre å vite at man har en diagnose og å kunne sette navn på det enn å gå rundt og tenke at det er deg som person som har gjort noe "galt".

Anonym poster: 2993f5a04607e922725173f12129dd9c

tro meg, det hjelper deg ingenting å ha en diagnose. du vil ikke automatisk føle at all skyld forsvinner fordi du har en diagnose. når du allerede er i det mønsteret at du tror fæle ting har skjedd deg er din feil s vil ikke dette automatisk forsvinne fordi du får borderline diagnose.

[AnonymBruker]

hvordan du kan få en diagnose? hvorfor vil du ha en i det hele tatt? det er ingenting som på mystisk vis forandrer seg til det bedre fordi du har en diagnose. du burde heller ikke diagnosere deg selv fordi du har lest om symptomer på nett.

du har faktisk også mange tegn på emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse men det betyr ikke at det er det du er av den grunn.

jeg hadde også "alle" tegn på borderline men det er ikke den diagnosen jeg har i dag. du vet strengt tatt ikke om feks depresjonen din er en primærdiagnose eller bare et symptom.. vær forsiktig med å diagnosere deg selv. det er litt mer komplisert enn å bare sjekke ut symptomer på nett.

Jeg tenker det at om jeg får en diagnose, om det er borderliner eller noe annet, vil det hjelpe meg å komme et skritt nermere. Har lest om mennesker som har levd med borderline syndom i lang tid, og etter de fikk diagnose og riktig behandling, har livet deres blitt så utrolig mye bedre. Neon har blitt helt kvitt symptomer og handlingsmønster, mens andre har kommet langt på veien dit, noen blir aldri friske.

Tenker på feks medisiner og behandling som kan "knerte" det verste if humørsvigninger og depresjon. Angsten for å bli forlatt og mistanken om at andre vil ta meg og ødelegge.

Det vil være lettere og forstå. Kanskje komme i kontakt med andre med samme problemer osv. Kjenne på følelsen av at jeg ikke er alene og psykopatisk, dum og unormal.

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41

[AnonymBruker]

du kan ikke ta å skylde på borderline for dårlig oppførsel og at du er en dritt. alle har dårlige sider ved sin personlighet som ikke har noe med diagnosen å gjøre.

det er virkelig det verste jeg hører når folk utelukkende alltid skylder på diagnosen sin hver gang de tråkker i salaten.

jeg har selv diagnose paranoid psykose og personlighetsforstyrrelse. og det kunne ikke falt meg inn

å skylde på dette hver gang jeg oppførte meg dårlig. men nå har jeg levd med dette i 20 år så er ganske bevisst på hva som er sykelig og hva som bare er personligheten min

Det er jeg full klar over. Men det vanskeligste med meg er at jeg fort mistenker han for ting han ikke gjør, og jeg oppretter stort sinne om jeg føler han avviser meg.(det er det jeg mener med at jeg oppfører meg som dritt) Jeg er helt klar over at jeg har dårlige sider som ikke har noe med den eventuelle diagnosen jeg måtte ha, jeg skriver det jeg skriver ut i fra det jeg leser, og tenker at det kan ha en sammenheng mellom sykdom og handlingsmønsteret mitt.

Anonym poster: 9a023d9c33ad1c22e4f74e8019280c41