Jeg vurderer å gå fra mannen min...

[Gjest Frustrert]

Etter over 10 år sammen vurderer jeg sterkt å skilles fra mannen min..

Kunne skrevet en hel bok, men ska prøve å gjøre det kortere.

Vi har gått fra å være på samme lag til å bli fiender. Å krangle er nesten det eneste vi gjør, som regel alltid jeg som starter. Han er tafatt og gidder ingenting, sånn har det vært lenge. Han tar meg for gitt, ser meg ikke, tar ikke hensyn og hører ikke på noe av det jeg sier.

Jeg gjør 99% av husarbeidet her hjemme, jeg jobber i en 80% stilling i barnehage i tillegg til at jeg driver et enkeltmannsforetak, så jeg jobber langt over 100% hver eneste uke. Han jobber i turnus og har ca 14 fri dager hver mnd. Alikevel er det jeg som må ta meg av alt som har med barna og gjøre, han pleier å levere i barnehagen de dagene jeg har tidlig vakt sånn at barna skal slippe å stå opp før klokken seks. Da legger jeg alt klart, matpakkene er smurt, alikevel klarer han aldri å få med seg alt. Noe som frustrerer meg til de grader! I dag glemte han hanskene og vottene til toåringen som jeg hadde lagt klart. Det er skikkelig kaldt her for tiden, surt og vått vær så toåringen trengte absolutt hansker i barnehagen..

Tålmodigheten min er det bare slutt på kjenner jeg. Han klager på at jeg har bare vært sur og sint de siste mnd, og det har jeg også.. Jeg klarer ikke smile å være blid, jeg er så sinnsykt sliten av å måtte gjøre alt her!

Dagene består av jobb i barnehagem så hjem å lage middag, bade barna, leke litt, lage kvelds og så få lagt barna. Innimellom alt dette gjør jeg husarbeid og det som er igjen av husarbeid tar jeg når barna er lagt for kvelden. Så er det å jobbe med enkeltmannsforetaket mitt i minst to-tre timer hver kveld, i helgene jobber jeg hele kveldene og nettene med den andre jobben min. Ofte sover jeg nesten ikke fra fredag til søndag.

Og ja jeg har prøvd å si fra både på en fin måte og kjefte så fillene fyker!

Jeg har prøvd å ikke gjøre noe husarbeid, men han løfter ikke en finger for det om.. Jeg tror det hadde vært lettere å være alene med ungene faktisk, da slipper jeg hvertfall å rydde etter ett voksent menneske! Han er også veldig tiltaksløs med ungene, gidder aldri finne på noe med dem på eget initiativ. Det er jo en ting jeg er redd for om jeg går fra han, da mister vel barna helt pappaen sin.

Mannen min er også begynt å bli skikkelig frekk og nedlatende i måten han svarer meg på..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette.. Må bare få alt ut.

Jeg savner å være forelsket og lykkelig. Jeg har prøvd i så mange år nå, men ting blir heller verre enn bedre. Han gidder ingenting for meg lenger, jeg får aldri noe til bursdagen min lenger.. Heller ikke til bryllupsdagen vår, og det sårer selvsagt. Jeg er ikke storkrevende i det hele tatt, frokost på sengen og ett kort hadde vært nok for meg, bare om han hadde vist at han faktisk bryr seg.. Han engasjerer seg ikke i familielivet i det hele tatt heller, pappapermisjon giddet han ikke ha engang, så jeg gikk heller i ulønnet permisjon de mnd..

Men så er det utrolig vanskelig å skulle splitte familien vår også.. Og så lover han gang på gang at han skal ta seg sammen, og jeg er dum nok til å håpe på at han mener det.. Jeg har bare så inderlig lyst at det skal fungere!

[Gjest Fairydust]

Først og fremst syns jeg at hele den hendelsen med barnehagen og vottene var et veldig dårlig eksempel. Alle mennesker glemme ting, og selv om at det var synd at ungen ikke hadde vottene med seg, kunne det vært mye verre. Men resten av innlegget ditt beskriver jo en hverdag som høres ganske håpløs ut. Det verste er at han ikke tar i et tak i hjemmet eller gjør noe sammen med barna. Det er jo ikke bare slitsomt for deg, men det må være trist for barna og ha en så uengasjert far å se opp til. Akkurat den biten med enmannsforetaket ditt og at du jobber over 100% hver uke, så syns jeg det høres ut som at du prøver å skylde på mannen din at du sover lite og jobber mye. Jeg regner med at det var ditt personlige valg å jobbe så mye, så du kan nesten ikke skylde på mannen din her. Det hadde selvfølgelig vært enklere for deg å jobbe mer om mannen din hadde bidratt mer i hjemmet, men går du fra mannen din og skal ha ansvaret for hjem og barna dine + enmannsforetaket og jobben din, tror jeg du vil merke at du fortsatt har like dårlig tid, om ikke dårligere. Jeg er sikker på at mannen din hjelper deg med noen småting av og til, men som du kanskje ikke legger merke til fordi du bruker tid på å se alle de negative tingene han gjør.

Ellers syns jeg at dette forholdet høres ganske skakkjørt ut. Det er tydelig at barna må lide pga. deres dårlige forhold, og sånn skal det ikke være. Barn skal ikke være nødt å høre på foreldrenes krangel hele tiden. Derfor mener jeg du gjør det riktige med å gå fra han. Jeg liker egentlig ikke uttrykket "gå fra han", fordi det tyder nesten på at du har tenkt å ta avgjørelsen helt alene. Jeg syns du skal snakke med mannen din om dette, fortelle at du vurderer dette og spør om hans meninger og synspunkter. Til syvende og sist kan du selvfølgelig ta avgjørelsen med å gå fra han, men det er viktig at han er en del av prosessen også, i og med at dere faktisk har barn sammen.

[Gjest Gjest]

Først og fremst syns jeg at hele den hendelsen med barnehagen og vottene var et veldig dårlig eksempel. Alle mennesker glemme ting, og selv om at det var synd at ungen ikke hadde vottene med seg, kunne det vært mye verre. Men resten av innlegget ditt beskriver jo en hverdag som høres ganske håpløs ut. Det verste er at han ikke tar i et tak i hjemmet eller gjør noe sammen med barna. Det er jo ikke bare slitsomt for deg, men det må være trist for barna og ha en så uengasjert far å se opp til. Akkurat den biten med enmannsforetaket ditt og at du jobber over 100% hver uke, så syns jeg det høres ut som at du prøver å skylde på mannen din at du sover lite og jobber mye. Jeg regner med at det var ditt personlige valg å jobbe så mye, så du kan nesten ikke skylde på mannen din her. Det hadde selvfølgelig vært enklere for deg å jobbe mer om mannen din hadde bidratt mer i hjemmet, men går du fra mannen din og skal ha ansvaret for hjem og barna dine + enmannsforetaket og jobben din, tror jeg du vil merke at du fortsatt har like dårlig tid, om ikke dårligere. Jeg er sikker på at mannen din hjelper deg med noen småting av og til, men som du kanskje ikke legger merke til fordi du bruker tid på å se alle de negative tingene han gjør.

Ellers syns jeg at dette forholdet høres ganske skakkjørt ut. Det er tydelig at barna må lide pga. deres dårlige forhold, og sånn skal det ikke være. Barn skal ikke være nødt å høre på foreldrenes krangel hele tiden. Derfor mener jeg du gjør det riktige med å gå fra han. Jeg liker egentlig ikke uttrykket "gå fra han", fordi det tyder nesten på at du har tenkt å ta avgjørelsen helt alene. Jeg syns du skal snakke med mannen din om dette, fortelle at du vurderer dette og spør om hans meninger og synspunkter. Til syvende og sist kan du selvfølgelig ta avgjørelsen med å gå fra han, men det er viktig at han er en del av prosessen også, i og med at dere faktisk har barn sammen.

Det var kanskje ikke det beste eksempelet, men det er bare en dråpe i havet. Han glemmer alt, han har aldri klart å huske det han skal noengang. Jeg skriver huskelapper, sender meldinger og legger alt klart til han. Alikevel husker han ikke det han skal huske. Og jeg føler meg som en barnevakt for han.. Han glemmer å gi barna mat når de skal ha det, han klarer generelt ikke å følge noen rutiner. Og når han først gjør noe blir det ikke gjort skikkelig, som f.eks tannpuss og kvelds vask. Noe som resulterer i at jeg må gjøre absolutt alle slike ting. Og ja alle kan glemme ting, men han klarer ikke huske noe som helst uansett hvor mange ganger jeg minner han på det. Jeg har prøvd så mange ganger å få han til å engasjere seg i barna, men han gidder ikke.. Barna elsker å være ute å leke og vi har stor hage og skog i nærheten så vi er mye ute på tur. Mannen min har vel vært med til sammen 3 ganger totalt. Det er selvsagt ikke noe morro for barna, spesielt ikke for eldste som etterhvert begynner å legge merke til at pappa er mye borte..

Og nei, han gjør faktisk INGENTING her hjemme.. Han klarer ikke legge klærne sine i skittentøyskorgen, sette fatet sitt i oppvaskmaskinen eller rydde bort etter at han har laget seg mat.

Jeg burde kanskje skrevet det i det første innlegget, men jeg har foreslått og jeg vil gå ned i stilling i barnehagen til 50%. Men dette nekter han, da har vi ikke nok penger mener han. Noe som er tull! Og jeg har sagt flere ganger at om jeg skal jobbe så mye så må han gjøre mer hjemme. Og det lover han, men det skjer ingenting.. Dette med at vi har ikke har nok penger da er bare tull, selvsagt vil vi få inn mindre enn nå, men vi får langt i fra dårlig råd. Jeg vil fortsatt ha 100% jobb tilsammen om jeg går ned til 50% i barnehagen. Jeg har også truet med å slette enkeltmannsforetaket mitt, men da blir det også helvete fra han og jeg får høre at jeg ikke drar inn nok penger om jeg gjør det. Og dette med at det blir travlere om jeg går fra han er feil.. Jeg gjør jo alt med barna nå, alt av husarbeid, han bidrar faktisk ikke med noe som helst.. Om jeg blir alene med barna så slipper jeg hvertfall å rydde etter han.. Ett eksempel i kveld, han jobber natt i helgen og laget seg mat før han dro på jobb. Da jeg gikk ut på kjøkkenet etter at han var dratt, så var absolutt ingenting ryddet på plass. Alt av mat sto ute, stekepanne, tallerk, glass osv.. Ovnen var grist til, samme med vask og benk. Sånn er det omtrent daglig med alt han gjør, han lager kaos uansett hva han skal gjøre..

Vi krangler aldri foran barna bare sånn det er sagt. Vi jobber endel om hverandre, så barna er vandt til å være alene med meg. Det er sånn det alltid har vært, så de merker nok fint lite til det. Vi krangler heller aldri høylytt.. Jeg har prøvd å snakke med han, men det er som å snakke til en vegg.. Han glor heller i tv'en eller i gulvet enn å se på og høre på meg. Jeg har sagt at jeg vil vi skal skilles, men han bryr seg ikke virker det som, han har ingen meninger eller synspunkter å komme med. Jeg har foreslått parterapi, om vi skal være mer alene ilag, ja jeg føler jeg har gitt alt jeg kan for at det skal funke. Men jeg har aldri fått noe tilbake uansett hva jeg har gjort.

[Gjest Gjest]

Jeg savner å være forelsket

Da trenger du en ny type fordi en forelskelse vare bare en begrenset tid

[AnonymBruker]

Men da gjør du rett. Gå fra ham. At du har holdt ut..

Anonym poster: 4826ad0b076cd738cecbbedb8e634543

[Gjest Chin]

Føler jeg blir sliten bare av å lese om forholdet ditt.

At du har holdt ut så lenge er ett mysterium for meg. All ære til deg som prøver alt du kan.

Jeg hadde nok dratt for lenge siden.

[Gjest Huldre]

Og du var gift med ham fordi?

[AnonymBruker]

Wow, dette kunne jeg nesten skrevet selv! Det er så utrolig likt slik jeg/vi hadde det. Og jeg kjenner meg så godt igjen i deg, to jobber hvorav den ene er enkeltforetak, tanker om at det er bedre å være alene, for da er det en mindre å rydde etter, frustrasjonen over å ikke bli sett, verdsatt og over at "noen" bare slenger klærne fra seg og aldri rydder oppp eller "ser" hva som trengs, hva som må gjøres, eller tar ansvar.

Slik skuffelse, slitenhet og misnøye over lang tid fører dere fra hverandre, man sitter i hvert sitt rom på kveldene og man mister lysten på sex og kos og samvær.

Og man krangler, blir gjennomført sure og negative.

For oss endte det med samlivsbrudd og barn 50/50. Det var deilig å få et pusterom, det var deilig å kunne vie seg til jobb fullt og helt annenhver uke, samt ha et ryddig hjem. I tillegg hadde vi god kontakt hele tiden, vi dro på ferier sammen hele familien og jeg og han dro på et par langweekender uten barn, vi spiste middag hos hverandre i blant og vi var litt på besøk hos hverandre. Til slutt fant vi ut at vi ville prøve på nytt. Belastningen for barna av å ha to hjem, belastningen for oss ved å ikke bo sammen med barna hele tiden, savnet etter familieliv, og det at vi hele tiden var glade i hverandre under all frustrasjon. Men noen endringer er det, og seperasjonstiden har nok lært oss begge en lekse. Jeg ser at jeg jobbet altfor mye tidligere. Jeg har ikke klart å kutte ut jobb eller enkeltforetak, men jeg har avgrenset meg mer, trappet litt ned på jobben og prøver å fokusere på at jeg faktisk kan jobbe så mye jeg vil den dagen ungene forlater redet. Unger merker at mamma er sliten, og jobb og foretak er ikke verdt å forsake et avslappet familieliv for. Så har jeg skjønt at noen av de tingene jeg ble frustrert og irritert for fikk han til å føle seg liten og ubrukelig, og at han derfor trakk seg vekk. Jeg må velge mine kamper og ser nå at et familieliv er verdt mer enn at jeg får det akkurat som jeg vil ha det på alle punkter. Det gjør noe med en person å stadig få misfornøyde signaler, hvis du ser det fra hans side. Han på sin side, har forstått at han må prioritere annerledes. Han har nå skjønt at han må rydde etter seg selv og engasjere seg mer i fellesskapet, og at det er prisen han betaler for å leve i en familie. Også har vi funnet ut at det er lurt for vår familie å kjøpe vaskehjelp. Nettopp fordi jeg jobber så mye, og for mye av vår fritid går med til vasking. Det med vaskehjelp er en bøyg for meg, men jeg ser fornuften i det.

Alt er ikke rosenrødt for oss nå, men vi er på vei. Vi har sett hva det koster å splitte familien og vi har skjønt at begge må gi mer. Det handler både om hva man fakisk gjør og bidrar med i praksis, men det handler også om signaler man sender, og om å føle at den andre hele tiden er misfornøyd.

Om dere kan redde forholdet og snu ting helt på egenhånd vet jeg ikke, men hvis du skal ta en slik samtale med ham, er det nok lurt at du på forhånd tenker nøye igjennnom hva DU også kan bidra med, hva du kan bli bedre på, hva du kan slutte med og hvilke kompromiss du kan inngå. Slik at det ikke bare blir en kravliste om hva han skal skjerpe seg på. Tror jeg.

Lykke til fra ei som har vært der du er og som har lass med sympati for deg.

Anonym poster: ab4ee6edcd6558f1f29809402f2dc2ac

[La Guapa]

Kjære deg.

SØK HJELP!

Skal dere ta ut skilsmisse må dere fortjene den først !

Tror du deler sjebne med mange kvinner i vårt land og du må si fra.

Jeg har en tendens til å irritere meg for så å eksplodere en gang i blandt.

Jeg har inntrykk av at menn tror alt er OK så lenge kona ikke SIER noe....men sånn er det jo ikke.

[AnonymBruker]

Dette høres forferdelig ut Og jeg som syntes jeg hadde problemer med mannen min...

Jeg syns du har god grunn til å gå fra ham, og jeg tror du vil få det bedre uten ham.

Min mor levde, og lever i et slikt forhold. Og jeg kan ikke skjønne at hun holdt ut! Nå ble jeg riktignok enebarn, for mamma orket ikke å få flere pga manglende hjelp. Jeg er på en måte glad for at hun ble, for ellers hadde jeg nok mistet kontakten med min far. Men for mammas del skulle jeg virkelig ønske at hun gikk! Og jeg tror ønsket om at mamma skal ha det bra er større enn mitt behov for kontakt med pappa. Han stilte aldri opp på noe som helst, aldri løftet en finger i huset, og jeg føler meg veldig distansert fra han. Har ingen kontakt annet enn at han er tilstede når jeg besøker mamma. Jeg setter så utrolig stor pris på alt mamma har gjort! Og hun hadde fortjent bedre enn dette!

Barn blir forresten preget av å se slike holdninger hos sin far. Å se urettferdigheten i arbeidsfordelingen.

Anonym poster: 252b6033c7c2a3cafd59da1a1c6ef1e9

[FraSofan]

Det virker som mannen din trenger en real vekker. Han tar deg totalt for gitt og har gradvis og over tid blitt vant med at du gjør det meste med hus barn, og har dermed blitt skikkelig bortskjemt. Hva med å bestille tid på familivernkontoret? Da kan du få luftet frustrasjonen din (alene eller sammen med han) og få hjelp til å sortere. Og til å se hva som fører til hva. Han trekker seg vekk fordi du kjefter, og du kjefter fordi han trekker seg vekk og ikka bidrar hjemme. At han slipper rotet sitt rett ned gjør deg rasende, fordi det sender signaler om at det er du som skal plukke det opp. Og når du raser så går han inn i skallet sitt. En vond sirkel.

Når det er sagt, så virker det som du har prøvd mye her for å få dette til å fungere. Kan det være en løsning at dere tar en pause i forholdet? Kan dere f.eks flytte inn og ut av huset annenhver uke - dvs han har barna èn uke, du èn - i en periode? Kall det en tenkepause (om ordet separasjon lyder for drastisk.) Den uka han har barna alene blir han da NØDT til å finne på noe med barna, nødt til å vaske klær, nødt til å være nærværende med barna. Og du får det et sårt tiltrengt pusterom og får tenkt igjennom hva du vil gjøre.

Men om forholdet virkelig er så ille som du beskriver her, og ingenting av det du prøver bidrar til forbedring, så har jeg full forståelse hvis du velger å forlate mannen, bare så det er sagt. Dette går jo selvsagt ikke i lengden. Du går rundt og er både mor og hushjelp også for mannen din (ikke bare barna), og i tillegg blir du ikke sett og satt pris på som kjæreste.. Jeg ville gjort et siste forsøk med time på familierådgivning her. Om han ikke skjønner alvoret og legger seg i selen da - da hadde jeg takket for meg. Man skal tross alt sitte igjen med litt selvrespekt.

[pingeline]

10 år er lang tid å innarbeide rutiner. Jeg kjenner noen som var i et forhold ganske likt det du beskriver, og sett fra utsiden var det faktisk ikke bare hans feil. Hun hadde, fra starten, tatt seg av alt i huset, og var veldig påpasselig og opptatt av å gjøre alt for barnet. Hun var perfeksjonistisk, og ga han følelsen av at de få gangene han gjorde noe så var det ikke bra nok.

Etter 10 år var hun lei! Det var krangling og bitterhet og mas, hun ville ikke lenger gjøre alt, men han hadde i 10 år lært seg til å "ikke se rotet" og andre ting som måtte gjøres. Han så aldri hvor ille forholdet var og hvor mye hun vantrivdes, og dagen hun forlot han for en annen så fikk han nesten sjokk.

Det endte opp med at hun fikk seg ny familie, og han ble alene med tenåringen (som var bitter på mamma for måten ting endte på og mye heller ville bo hos pappa).

Mulig dette var det eneste rette for dem, men poenget er at etter 10 år så er det ikke bare å forvente total endring i forholdets rutiner fordi den ene parten vil det, og det er faktisk ikke sikkert at han forstår hvor ille det faktisk er. Etter så mange år sammen, og med barn inne i bildet, så mener i allefall jeg at de gode årene man har hatt sammen er verd noe. Det skader ikke å søke hjelp. Fungerer det ikke da heller, så vet du i allefall at dere prøvde.

[Gjest Raggy]

Du må slippe kontrollen å la mannen din ta ansvar. Slutt å fikse alt, slutt å gjør så mye. Ikke jobb så mye, da får du jo ikke tid til barna...

Det er lett å skylde på at mannen er en treg slask, men jeg tror mye av balansen ligger i det at vi damer må gi slipp på kontrollen. Bare si fra at nå må han kjøre/se til og fikse alt for barna i forhold til barnehage.

Det er ingen grunn til å være verdensmester, du må tillate deg selv å gi litt f.. vet det er vanskelig med tanke på barna, men jeg tror mange menn blir likegyldige nettopp fordi vi damer styrer, bestemmer og gjør det meste i et alt for raskt tempo. Det å tillate at praktiske ting skjer i et annet tempo og på en litt annen måte enn det du vil kan være en god ide, eller mine råd kan være helt på jordet...

Ble du sammen med en tosk eller har han blitt en tosk med tiden??? Det er vel det du må tenke over. Å ikke la deg selv være i den rollen der du ofrer deg totalt for alle andre, lag rom og tid for deg selv, på den måten kan du få respekt!

[Gjest Gjest]

Jeg har foreslått familievernkontoret, par terapi, ta en pause og jeg har virkelig prøvd å snakke med han. Men det nytter jo ikke når han nekter å være med, han er jo ikke villig til å jobbe med ting. Jeg er ingen hissig person så det er ikke sånn at jeg skriker og hyler når vi krangler eller når jeg sier i fra.

Og når det gjelder dette med husarbeid, så ja jeg har tenkt over om jeg har for høye forventninger og om han føler at han ikke er bra nok. Men det er nok ikke tilfellet, jeg har prøvd å ikke mase, jeg har prøvd å oppmuntre og de få gangene han faktisk har gjort noe han har fått skryt og jeg har vist at jeg er takknemlig.

Og vi har barn, da kan jeg ikke bare slippe alt og la det flyte. For mannen gjør ikke noe med det uansett! Jeg har prøvd å kun ta mitt og ungene sitt, men når han slenger klær i hele leiligheten, ikke plukker matrester etter seg osv så går det faktisk utover oss andre som bor i dette huset. Og jeg orker bare ikke ha det sånn, man må holde det rent når man har barn som leker på gulvene. Jeg er ikke helt fanatisk på ryddingen, det er ikke sånn at jeg forventer at det skal være strøkent til enhver tid. Men å plukke opp ting etter seg og særlig da matrester det forventer jeg faktisk!

Han har vel blitt en tosk med tiden, men han har aldri vært noe flink med husarbeid. Han kunne ingen verdens ting når vi flyttet i lag, men jeg har alltid prøvd å vise og lære han til ingen nytte. Det er vel bare mest etter vi har fått barn at jeg merker hvor skjevt fordelt det er, spesielt etter at vi fikk nr to. Det er jo mye mer husarbeid å gjøre når man har barn. Og jeg føler ikke lenger at vi er likeverdige voksne mennesker når han ikke klarer å ta ansvar for noenting..

Til alle som lurer på hvorfor jeg har holdt ut, så vet jeg ærlig talt ikke. Men det er vel drømmen om at vi skal være en fungerende familie og bo sammen med barna. Så husker man jo noen av de gode tingene innimellom, samtidig så vil man jo at den man er gift med skal vise at han bryr seg. Det er jo selvsagt veldig sårt å bli oversett og ikke bli satt pris på.. Jeg vet vel at jeg vil skilles, men det er en prosses å komme så langt at man faktisk tar steget. Det er jo ikke bare til å flytte fra alt når man er gift og har barn ilag. Og uansett om det har vært mange dårlige år nå, så har man jo faktisk vært sammen lenge og deler ett liv sammen. Det føles som ett nederlag at vi ikke klarer det, føler vi har tapt. Jeg skammer meg også, for å skilles, for at ting har blitt sånn de har.

Det er vel ikke bare hans skyld, men jeg har hvertfall prøvd i årevis nå, mens han aldri har gjort noe som helst for at ting skal bli bedre.

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 6 år før vi skilltes og jeg synes slettes ikke det var vanskelig. Så giddesløs som han var den gangen så styrte jeg hele skuta.. Funnet meg og barna sted å bo, fyllt ut alle papirene på forhånd .. noen dager på forhånd snakket jeg med barna ( min ex også jobbet en god del borte ) pakket jeg koffertene og dro. Så enkelt var det faktisk. Men jeg flyttet faktisk ikke langt, bare 2 km unna, slik at vi har samme nettverk, samme skole/bhg for barna samme venner. Jeg hadde mye av samme frustrasjon som deg og følte meg myyye bedre å være alene med barna. Jeg er ikke så mye kontrollfreak, men nå vet jeg at huset er rent som regel, ting blir gjort som det skal. Huset hans ser fremdeles ut som en bombe, han er like tiltaksløs på det meste som før, eneste som forandret seg er vårt forhold til hverandre med stadig bedre kommunikasjon , og at han er mye mere mentalt til stede for barna og meg. Pga jobben hans så kan han ikke stille opp på skole og sånnt, men han er en klippe for oss ( har ingen familie av mine i nærheten ) som jeg stoler på og er veldig glad i han . Vi støtter hverandres avgjørelser og setter samme grenser. Jeg er helt sikker på at barna har det bedre enn før. Vi har vært skillt i 8 år.

Anonym poster: 2f1a7a232e6d74c9e1f2989c091c222f

[I Grosny]

Nå har jeg bare lest startinnlegget og litt mer, men har fått ett par tanker.

Det enkeltmannsforetaket ditt, er det viktig for deg? Din situasjon med 80% jobb her og 60% der + husansvar tar jo rotta på deg.

Du må rett og slett skjære ned din produksjon, og magefølelsen min sier at enkeltmannsforetaket bør avvikles. Husk også at så lenge du driver med slikt så risikerer du bokettersyn og skjønnnsligning. Du tar en heftig risiko for små penger, samtidig som det er gubben din som har ledig arbeidskapasitet. Ikke du.

Det er ikke ditt ansvar å skaffe mest penger når du tar mest husarbeid.

Gubben din krever altså at du skal jobbe ca 150% og i tillegg være hushjelp. Hva er det for slags piss. Det kan du bare gi blaffen i.

Du er nødt til å kutte ut ett av tre yrker, enten hushjelp, enkeltmannsforetak eller barnehagen. Jeg tror du skal droppe enkeltmannsforetaket.

Mange menn er slik bygget at de ikke tar ansvar dersom de ikke ser det. Husarbeid er unødvendig, for det er det noen andre som gjør (du). Jobbe ekstra er unødvendig, av samme årsak. Dersom du kutter ut ekstrajobb, så oppstår det ett problem, og da må han rett og slett få rævva i gir. Og da kan det faktisk skje.

Det med rydding kan du stort sett glemme. Gubben din er ikke laget slik Han er feilvare, som mange andre gubber, men han kan allikevel være brukbar til mye.

Og slutt med krangling. Det bare tar energi og knekker dere. Ikke si mer. Ikke irriter deg mer, men kutt ut ekstrajobben.

[I Grosny]

enkeltmannsforetaket bør avvikles.

Generelle betraktninger om Enkeltmannsforatak (Enk).

Poenget med næringvirksomhet er å ha ett bra antall ansatte. Dersom eier tjener 5% på hver ansatt, og har mange , så blir det faktisk penger av det. Jobber man for seg selv , så blir det aldri noe særlig, og har man 80 % ekstrajobb, så er det ett tegn på at driften ikke har livets rett.

Setter ditt enk av store penger til din pensjon? Jeg tror ikke det. Du får nok mer fra barnehagen.

Generelt mener jeg at Enk med under 100% stilling normalt er for liten til å være noen gullgruve.

[FraSofan]

Og vi har barn, da kan jeg ikke bare slippe alt og la det flyte. For mannen gjør ikke noe med det uansett! Jeg har prøvd å kun ta mitt og ungene sitt, men når han slenger klær i hele leiligheten, ikke plukker matrester etter seg osv så går det faktisk utover oss andre som bor i dette huset. Og jeg orker bare ikke ha det sånn, man må holde det rent når man har barn som leker på gulvene. Jeg er ikke helt fanatisk på ryddingen, det er ikke sånn at jeg forventer at det skal være strøkent til enhver tid. Men å plukke opp ting etter seg og særlig da matrester det forventer jeg faktisk!

1. Finn fram en plastpose

2. Gå rundt i boligen og plukk med deg ALT han har slengt fra seg - klær, matrester, you name it

3. Tøm posen i senga hans - under dyna

4. Vask bare dine egne og barnas klær

5. Slutt å kontrollere hvordan han pakker barnehagesekken (barnehagen har låneklær ved krise)

6. Tål mer rot enn du er komfortabel med en periode - bare for å se hva som skjer

7. Dra ut på ting og kos deg, dra på fest og ut med venninner, vær ikke alltid hjemme og tilgjengelig f.eks rundt barnas leggetid etc

8. Fresh deg opp, smink deg, virk fornøyd og glad. Du viser da en ny side, og det vil gjøre han usikker, han vil tro du er på vei ut (hvilket du også er..)

Lykke til!

[Gjest norah]

Jeg merker meg at du først og fremst nevner detaljer relatert til husarbeid og logistikk som årsak til samlivsbrudd.

Innimellom nevner du dette med manglende nærhet, men det virker ikke være din hovedfrustrasjon - sånn om jeg skal måle hvor mye plass du bruker på det i innleggene.

Så da er mine spørsmål:

1: Dersom han tar del i logistikk; vil du da bli fornøyd og tilfreds i forholdet?

2: Er han klar over at han er i ferd med å miste familien sin på grunnlag av husarbeid? Og har du spurt han om han synes det er verdt et samliv og barnas behov for å leve med to foreldre?

Dere kommer nok begge til å føle stor lettelse ved å slippe krangling og kjip stemning ved et samlivsbrudd, men det blir jo faktisk for dumt å knuse hele familien fordi dere krangler om oppvasken og at noen har glemt votter.

Jeg skjønner det er irriterende, men seriøst; skilsmisse fordi noen glemmer tallerkenen på bordet og glemmer et par votter?

Jeg tenker dere begge trenger en helomvending.

Du kan ikke bli lynforbanna fordi han kler ungene annerledes og glemmer ei matpakke(du fokuserer jo ikke på at han her tar del i ansvar, kun på negative detaljer. Om du vet han glemmer det konsekvent kan du vel bare legge votter og matpakke i sekken istedetfor at det skal bli en enorm krangel).

Og han må komme seg ut av en total dotte-tilværelse ved å oppføre seg som en giddaløs fjott.

[I Grosny]

1. Finn fram en plastpose

2. Gå rundt i boligen og plukk med deg ALT han har slengt fra seg - klær, matrester, you name it

3. Tøm posen i senga hans - under dyna

4. Vask bare dine egne og barnas klær

5. Slutt å kontrollere hvordan han pakker barnehagesekken (barnehagen har låneklær ved krise)

6. Tål mer rot enn du er komfortabel med en periode - bare for å se hva som skjer

7. Dra ut på ting og kos deg, dra på fest og ut med venninner, vær ikke alltid hjemme og tilgjengelig f.eks rundt barnas leggetid etc

8. Fresh deg opp, smink deg, virk fornøyd og glad. Du viser da en ny side, og det vil gjøre han usikker, han vil tro du er på vei ut (hvilket du også er..)

Lykke til!

Dette ser ut som en god plan. Har du eller noen du kjenner prøvd den , med godt resultat?