Er redd jeg kommer til å være utro....

[Skjønningen]

Nei! Der ligger ikke noe åpenbart svar i den første setningen!

Saken er nemlig den at TS har felles barn med mannen hun "ikke har noe særlige følelser for", og det endrer på alt! Da har nemlig barna første prioritet, og skal ha best mulige forhold, og best mulige oppvekstvilkår. DET er utgangspunktet for en løsning. Den med at barn har det bedre med lykkelige, skilte foreldre kjøper jeg ikke sånn uten videre. TS sier med klare ord at hennes mann vil bli knust dersom hun går fra ham. Det samme vil barna bli. Du nevner ikke barna med ett eneste ord!

Det er aldeles utrolig for meg at man råder noen til å ta slike livsviktige avgjørelser for seg og sin familie på bakgrunn av hva EN av foreldrene føler! Her må det masse innsats til for å finne en god løsning, og motivasjonen for dette bør, skal og må finnes i tanken om hva som er best for barnet, og ikke nødvendigvis for EN av foreldrene! TS har med åpne øyne, viten og vilje stiftet familie med barn. Da er pliktene og ansvaret blytunge!

Det der er de mest tragiske jeg har hørt, at TS ikke fortjener lykke fordi hun har gjort en feil og stiftet familie med feil mann for henne. Hun elsker da barna sine, og det samme antar jeg at faren til barna gjør, så dette burde være en avgjørelse TS tar for sin egen lykke og ikke barnas. Jeg er selv skilsmissebarn og jeg har ikke tatt skade av det i seg selv, det jeg derimot tok skade av var at faren min mista interessen for meg og ikke ville ha noe å gjøre med meg etter en viss stund.

Jeg tror IKKE at et barn har det bedre av å bo samen med to foreldre som ikke elsker hverandre som andre foreldre gjør, kanskje etterhvert sover på forskjellige soverom, og hvor far i tillegg sliter med psykiske problemer som mor ikke orker å ta hensyn til. Jeg er ekstremt glad for at jeg selv slapp å vokse opp sammen med pappaen min, for jeg tror jeg hadde hatt det værre med å se to foreldre krangle, sett min mor som den svake i forholdet, og følt at min far gav fullstendig blaffen i meg mer enn det jeg gjorde med avstanden mellom oss.

Hvis foreldre ikke har det bra sammen så er de ikke gode forbilder for sine barn, og de kan bidra til at egne barn ikke klarer å finne god kjærlighet for seg selv, senere i livet. Skilsmisse kan kanskje oppfattes hardt og egoistisk av barna når de fremdeles er små, men etterhvert som de vokser opp så vil de skjønne at det var for det beste og at det viktigste er at mamma og pappa er lykkelige begge to, samma om dem er sammen eller ikke.

Endret 21. september 2012 av Grønnogskjønn

[darth Vader]

høna eller egget -statistikk?

Skilsmissebarn har mest sannsynlig levd flere år i "krigssonen"

Barn av uskilte foreldre har i stor grad levd i en fredelig familie.

Det er fullt mulig at barn av uskilte kommer bedre ut fordi foreldrene deres har oppfort seg ok og respektfullt.

epidemologiske og longitudinelle studier viser hvordan årsaksforholdet er her. skilsmissebarn har, i snitt, et verre liv enn barn med to foreldre som følge av skilsmissen

[FraSofan]

Longihvaforno? Ja, dette hjelper sikkert TS veldig..

[I Grosny]

epidemologiske og longitudinelle studier viser hvordan årsaksforholdet er her. skilsmissebarn har, i snitt, et verre liv enn barn med to foreldre som følge av skilsmissen

Det jeg prøver å si er at skilsmissebarn har det verre fordi foreldrene deres ikke funker sammen, og at det for veldig mange kunne blitt enda verre dersom foreldrene hadde forsatt å bo sammen i krigersk sameksistens.

Først har skilsmissebarna bodd i en dårlig familie, deretter har de blitt skilsmissebarn. Ikke rart de kommer dårlig ut. Problemet for skilsmissebarna er at en god familie ikke er noe alternativ for dem. Alternativet var altså skilsmisse eller en fæl familiesituasjon.

De barna som ikke har opplevd skilsmisse derimot, kommer fra gode hjem der foreldre og barn lever godt og trives. Selvfølgelig vinner de på statistikken. Men for dem så var ikke skilsmisse noe alternativ, fordi familien faktisk fungerte.

Slik statstikk blir altså helt feil grunnlag for å vurdere om barna får det bedre eller verre etter skilsmissen.

[Gjest NozMonster]

epidemologiske og longitudinelle studier viser hvordan årsaksforholdet er her. skilsmissebarn har, i snitt, et verre liv enn barn med to foreldre som følge av skilsmissen

har du noen vitenskaplig forskning å henvise til her?

(som er pålitelig og generaliserbar vel og merke)

[Gjest "gjest"]

epidemologiske og longitudinelle studier viser hvordan årsaksforholdet er her. skilsmissebarn har, i snitt, et verre liv enn barn med to foreldre som følge av skilsmissen

Kjenner mange mennesker som levde i en krigssone hjemme pga foreldrene holdt sammen, koste hva det koste ville, og de er totalt ødelagte, mer ødelagt enn skilsmissebarn.

[darth Vader]

Det jeg prøver å si er at skilsmissebarn har det verre fordi foreldrene deres ikke funker sammen, og at det for veldig mange kunne blitt enda verre dersom foreldrene hadde forsatt å bo sammen i krigersk sameksistens.

Først har skilsmissebarna bodd i en dårlig familie, deretter har de blitt skilsmissebarn. Ikke rart de kommer dårlig ut. Problemet for skilsmissebarna er at en god familie ikke er noe alternativ for dem. Alternativet var altså skilsmisse eller en fæl familiesituasjon.

De barna som ikke har opplevd skilsmisse derimot, kommer fra gode hjem der foreldre og barn lever godt og trives. Selvfølgelig vinner de på statistikken. Men for dem så var ikke skilsmisse noe alternativ, fordi familien faktisk fungerte.

Slik statstikk blir altså helt feil grunnlag for å vurdere om barna får det bedre eller verre etter skilsmissen.

du forstår åpenbart ikke forskning. det ble benyttet kontrollgrupper og vilkårlige utvalg. dine protester er dermed irrelevante.

det er ingenting som tyder på at barna til ts lever i en "krigersk sameksistens." prøv å argumenter saklig og ikke bare forsvar dine egne, lite gjennomtenkte valg.

[I Grosny]

du forstår åpenbart ikke forskning. det ble benyttet kontrollgrupper og vilkårlige utvalg. dine protester er dermed irrelevante.

det er ingenting som tyder på at barna til ts lever i en "krigersk sameksistens." prøv å argumenter saklig og ikke bare forsvar dine egne, lite gjennomtenkte valg.

Sorry, men det er umulig å få til sammenlignbare vilkår her. Det krever i såfall at barn i ok ekteskap må bli skilsmissebarn. Og det skjer ikke i veldig stor grad.

Det vil nødvendigvis være overrepresentasjon av dårlig forhold mellom foreldrene som skilles , sammenlignet med de som ikke blir skilt. Det ligger i sakens natur.

Skilsmissebarna er altså ofre for dårlige forhold foreldrene imellom, mens de uskilte har alltid hatt det bedre. I gjennomsnitt.

Forskning med statistikk og kontrollgrupper kan bare gi matematisk ok konklusjoner dersom man har noenlunde like betingelser. Og her er det ikke det. Det er rått parti. De dårlige familiene er overrepresentert i skilsmissestatisikken fordi denne dårligheten er hovedårsaken til at folk blir skilt.

[I Grosny]

du forstår åpenbart ikke forskning. det ble benyttet kontrollgrupper og vilkårlige utvalg. dine protester er dermed irrelevante.

det er ingenting som tyder på at barna til ts lever i en "krigersk sameksistens." prøv å argumenter saklig og ikke bare forsvar dine egne, lite gjennomtenkte valg.

Nå argumenterte jeg mot statistikken din, og jeg sier ikke at barna til ts lever i krigersk sameksistens, men jeg påstår at dårlig forhold hjemme er hovedårsaken til skilsmisser, og at barna i disse familiene uansatt har gått på en smell, og de vil uansett skilsmisse eller ikke være dårligere stilt enn barn i gode familier. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle. Det finnes f.eks gode familier der kona plutselig blir forelsket i en mangemillionær og må gifte seg med han for å bli rik. Og det finnes andre historier der Ektefeller har hoppet fra grønt gress til noe ende finere, men skilsmissefamiliene er overrepresentert med dårlige familieforhold, langt verre enn de familiene som ike blir skilt. Derfor er statistikken din ikke veldig brukbar.

Men når det gjelder TS, så bør hun tenke over om hun lever i en god eller dårlig familie. Om barna har ett godt eller dårlig miljø. Dersom stemningen er god, og miljøet godt, så er faktisk barna sine familiebetingelser en grunn til å holde sammen noen år til, gjerne til barna blir store og får seg kjærester. Men er det ett utrivelig hjem, så bør skilsmisse vurderes.

[darth Vader]

Sorry, men det er umulig å få til sammenlignbare vilkår her. Det krever i såfall at barn i ok ekteskap må bli skilsmissebarn. Og det skjer ikke i veldig stor grad.

Det vil nødvendigvis være overrepresentasjon av dårlig forhold mellom foreldrene som skilles , sammenlignet med de som ikke blir skilt. Det ligger i sakens natur.

Skilsmissebarna er altså ofre for dårlige forhold foreldrene imellom, mens de uskilte har alltid hatt det bedre. I gjennomsnitt.

Forskning med statistikk og kontrollgrupper kan bare gi matematisk ok konklusjoner dersom man har noenlunde like betingelser. Og her er det ikke det. Det er rått parti. De dårlige familiene er overrepresentert i skilsmissestatisikken fordi denne dårligheten er hovedårsaken til at folk blir skilt.

igjen, at du ikke forstår forskning og statistikk er ikke noe motargument. det er innlysende at du her kun forsøker å forsvare dine egne valg.

[Gjest "gjest"]

Hvilken "forskning" er det referert til?

[I Grosny]

igjen, at du ikke forstår forskning og statistikk er ikke noe motargument. det er innlysende at du her kun forsøker å forsvare dine egne valg.

Du forteller jo om forskning som det er vanskelig å se at er helt ok. Selvfølgelig har skilsmissebarn verre vilkår enn de som kommer fra gode familier, men har de påvist at skyldes skilsmissen, og hvordan kan de si det når årsaken til skilsmissen kan ha vært at familien ikke fungerte, og da kan jo nettopp dette være årsaken til at skilsmissebarn kommer dårligere ut. Ikke all forskning kan gi brukelige konklusjoner.

Endret 21. september 2012 av I Grosny

[Gjest NozMonster]

på tide å innhente oss litt her synes jeg.............

jeg tror TS driiiiiiter langt i forsking- tipper hun bare vil

finne ut av sin egen situasjon.......

Endret 21. september 2012 av NozMonster

[I Grosny]

på tide å innhente oss litt her synes jeg.............

jeg tror TS driiiiiiter langt i forsking- tipper hun bare vil

finne ut av sin egen situasjon.......

Jeg er enig med deg, men jeg tror egentlig hva som skjer med barna er en vesentlig faktor for ts, så det er ikke dumt å tenke gjennom problematikken. For mange barneforeldre er hensynet til barna det aller viktigste. Jeg mener at for at barna skal ha det bra, så må de bo i ett godt miljø, så får ts vurdere om det gjør en positiv eller negativ forskjell å bryte opp. (Jeg skal forresten ikke krangle mer om forskningen her).

[Gjest kinkylita]

Enig. Drit i statistikken og heller ta valg basert på hva du tror er det beste for den situasjonen du er i. Du kjenner ungene dine best, og du vet også hvordan de vil håndtere og takle situasjonen, dersom det skulle ende i seperasjon.

[Gjest NozMonster]

mye av forskingen som er gjort har så mye manipulert data og så mange triks og knep uansett- så jeg vil heller råde enhver til å se på situasjonen i ens egen familie.. og jeg har gitt mine synspunker til ts!

Endret 21. september 2012 av NozMonster

[FraSofan]

Jeg er gift med en mann, som jeg dessverre ikke har noe særlig følelser for Vi var aldri stormforlelsket, men jeg så at personlighetene våre matchet godt, og at han ville være en god mann å være sammen med. Vi giftet oss, og fikk barn. Og ting har forandret seg gradvis. Han har fått psykiske problemer, og jeg klarer ikke å elske ham Jeg burde støtte han i denne situasjonen, men jeg ser bare min egen side av saken, at jeg selv ikke får oppfylt mine behov.

Jeg ser mer og mer på andre menn. Småforelsker meg i kollegaer. Fantaserer om sex med dem...

Jeg og mannen har ikke sex pga problemene hans, og jeg er til tider seksuelt frustrert. Drømmer om å ha sex med nesten hvilken som helst mann. Blir skikkelig kåt, og onanerer mye.

Og så kommer det jeg frykter... Tenk om jeg kommer til å være utro. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne kommet unna med det, at han aldri hadde oppdaget det. (Jada jada, det blir alltid oppdaget en eller annen gang osv). Pr. i dag setter jeg ikke meg selv i situasjoner der ting kan skje, jeg drar ikke ut på byen og slike ting, vi har jo to barn å passe på, og jeg er ikke en festjente. Men det frister. Har lyst til å gå så langt som jeg kan uten å være fysisk utro, flørting og slikt. Men tror ikke jeg ville klart å styre meg. Så jeg bør ikke havne i den situasjonen.

Huff, jeg er rådvill. Vet veldig godt at utroskap ville ødelagt mannen min, hvis han hadde fått vite det. Men føler meg litt ødelagt selv for tiden. Det handler ikke bare om sex, men også om forelskelse, føle at noen har lyst på meg, spenning.

Nå har jeg holdt ut i "onde dager" i noen år. Når blir det bedre? Syns ikke at skilsmisse er noe godt alternativ, hverken for mannen, barna eller meg. (Jada, å ødelegge familien min pga utroskap er heller ikke noe alternativ) Men hvordan skal jeg holde ut?

Er det dumt av meg å fantasere om andre? Er det å helle mer bensin på bålet, og kan drive meg til utroskap, eller kan det gjøre at jeg får litt utløp for følelser, og kanskje bedre oddsen for at jeg klarer å holde meg trofast?

Ikke vær ufine, dere, men kom heller med konkrete råd for hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen, om det er tips for å få litt spenning med mannen min, eller om jeg bør gå, eller om jeg kan få utløp for dette på en annen måte. Jeg vet hva dere mener om utroskap

Anonym poster: a9bf5ba792e03c44a575cac827ac2414

Kanskje en idè og vende litt tilbake til det TS faktisk spør om i innlegget sitt - nemlig om det er dumt av henne å fantasere om andre?

Ja, jeg tror det er dumt TS, fordi alt du gir næring til vokser. Om du gir oppmerksomhet til andre enn mannen din, så vil forholdet til mannen din lide. Du må vanne i din egen hage om du vil at det er der det skal blomstre. Og så må du spørre deg selv om det er det du vil, om du føler at det er noe igjen mellom deg og mannen din, om det er glør der som kan blåses liv i, eller om bålet har brent helt ned.

Du savner åpenbart mye i forholdet deres, og er sikkert sliten av å leve med hans psykiske problemer. Det er forståelig. Men jeg råder deg til å få samlivsveiledning ( f.eks på Familieverkontoret) for å finne ut av disse tingene. Og at du ellers spiller med åpne kort overfor mannen din.

Om du etterhvert finner ut at du ikke lenger kan leve med han fordi du ikke har de riktige følelsene, så kan du vel likevel være en venn og støtte for han om han ønsker det og om du kjenner at du har noe å gi på et vennskapelig plan.

Uansett: Lykke til!

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode svar! Og for at jeg ikke ble halshugd

Vi lever et godt liv, uten noe særlig krangling. Vi samarbeider godt, og barna våre har det fint. Mannen min går i terapi, og jeg håper at han vil bli bedre med tiden. Det er fortsatt veldig tidlig i behandlingen, men han merker fremskritt.

Tok spesielt til meg siste innlegg, om å vanne i egen hage! Takk for råd

Anonym poster: a9bf5ba792e03c44a575cac827ac2414

[Gjest suri]

Jeg er gift med en mann, som jeg dessverre ikke har noe særlig følelser for Vi var aldri stormforlelsket, men jeg så at personlighetene våre matchet godt, og at han ville være en god mann å være sammen med. Vi giftet oss, og fikk barn. Og ting har forandret seg gradvis. Han har fått psykiske problemer, og jeg klarer ikke å elske ham Jeg burde støtte han i denne situasjonen, men jeg ser bare min egen side av saken, at jeg selv ikke får oppfylt mine behov.

Jeg ser mer og mer på andre menn. Småforelsker meg i kollegaer. Fantaserer om sex med dem...

Jeg og mannen har ikke sex pga problemene hans, og jeg er til tider seksuelt frustrert. Drømmer om å ha sex med nesten hvilken som helst mann. Blir skikkelig kåt, og onanerer mye.

Og så kommer det jeg frykter... Tenk om jeg kommer til å være utro. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne kommet unna med det, at han aldri hadde oppdaget det. (Jada jada, det blir alltid oppdaget en eller annen gang osv). Pr. i dag setter jeg ikke meg selv i situasjoner der ting kan skje, jeg drar ikke ut på byen og slike ting, vi har jo to barn å passe på, og jeg er ikke en festjente. Men det frister. Har lyst til å gå så langt som jeg kan uten å være fysisk utro, flørting og slikt. Men tror ikke jeg ville klart å styre meg. Så jeg bør ikke havne i den situasjonen.

Huff, jeg er rådvill. Vet veldig godt at utroskap ville ødelagt mannen min, hvis han hadde fått vite det. Men føler meg litt ødelagt selv for tiden. Det handler ikke bare om sex, men også om forelskelse, føle at noen har lyst på meg, spenning.

Nå har jeg holdt ut i "onde dager" i noen år. Når blir det bedre? Syns ikke at skilsmisse er noe godt alternativ, hverken for mannen, barna eller meg. (Jada, å ødelegge familien min pga utroskap er heller ikke noe alternativ) Men hvordan skal jeg holde ut?

Er det dumt av meg å fantasere om andre? Er det å helle mer bensin på bålet, og kan drive meg til utroskap, eller kan det gjøre at jeg får litt utløp for følelser, og kanskje bedre oddsen for at jeg klarer å holde meg trofast?

Ikke vær ufine, dere, men kom heller med konkrete råd for hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen, om det er tips for å få litt spenning med mannen min, eller om jeg bør gå, eller om jeg kan få utløp for dette på en annen måte. Jeg vet hva dere mener om utroskap

Anonym poster: a9bf5ba792e03c44a575cac827ac2414

Jeg er gift med en mann, som jeg dessverre ikke har noe særlig følelser for Vi var aldri stormforlelsket, men jeg så at personlighetene våre matchet godt, og at han ville være en god mann å være sammen med. Vi giftet oss, og fikk barn. Og ting har forandret seg gradvis. Han har fått psykiske problemer, og jeg klarer ikke å elske ham Jeg burde støtte han i denne situasjonen, men jeg ser bare min egen side av saken, at jeg selv ikke får oppfylt mine behov.

Jeg ser mer og mer på andre menn. Småforelsker meg i kollegaer. Fantaserer om sex med dem...

Jeg og mannen har ikke sex pga problemene hans, og jeg er til tider seksuelt frustrert. Drømmer om å ha sex med nesten hvilken som helst mann. Blir skikkelig kåt, og onanerer mye.

Og så kommer det jeg frykter... Tenk om jeg kommer til å være utro. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne kommet unna med det, at han aldri hadde oppdaget det. (Jada jada, det blir alltid oppdaget en eller annen gang osv). Pr. i dag setter jeg ikke meg selv i situasjoner der ting kan skje, jeg drar ikke ut på byen og slike ting, vi har jo to barn å passe på, og jeg er ikke en festjente. Men det frister. Har lyst til å gå så langt som jeg kan uten å være fysisk utro, flørting og slikt. Men tror ikke jeg ville klart å styre meg. Så jeg bør ikke havne i den situasjonen.

Huff, jeg er rådvill. Vet veldig godt at utroskap ville ødelagt mannen min, hvis han hadde fått vite det. Men føler meg litt ødelagt selv for tiden. Det handler ikke bare om sex, men også om forelskelse, føle at noen har lyst på meg, spenning.

Nå har jeg holdt ut i "onde dager" i noen år. Når blir det bedre? Syns ikke at skilsmisse er noe godt alternativ, hverken for mannen, barna eller meg. (Jada, å ødelegge familien min pga utroskap er heller ikke noe alternativ) Men hvordan skal jeg holde ut?

Er det dumt av meg å fantasere om andre? Er det å helle mer bensin på bålet, og kan drive meg til utroskap, eller kan det gjøre at jeg får litt utløp for følelser, og kanskje bedre oddsen for at jeg klarer å holde meg trofast?

Ikke vær ufine, dere, men kom heller med konkrete råd for hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen, om det er tips for å få litt spenning med mannen min, eller om jeg bør gå, eller om jeg kan få utløp for dette på en annen måte. Jeg vet hva dere mener om utroskap

Anonym poster: a9bf5ba792e03c44a575cac827ac2414

[Gjest gjest]

Kom deg fra han og finn den store kjærleiken. Jeg har fått et nytt liv og en nu livskvalitet. Hadde det akkurat slik som du. Og ikke ofre deg kun fordi barna binder dere. Barna merker at dere hsr dårlig forhold. Og vips er barna 18 år, og hva da ? Du mp tenke at du k u n har ett liv. Gå og finn den store kjærligheten. Nyt liet. Nyt å leve. Ha elskov med en du elsker. Livet er for kort til at du skal gi deg hen til en du ikke elsker.