Han skal flytte til et annet land

[AnonymBruker]

Jeg har noe flott på gang med en nydelig og herlig mann(fra nå av kaller vi han C), C er helt fantastisk. Følelsene våre for hverandre er gjensidige, og alt med denne mannen har vært perfekt. Ingen analysering og ingen hodebry. Alt har vært riktig, jeg føler at C er den rette. Det er første gang jeg føler det om noen, og det er ikke noe jeg sier fordi jeg er forelsket nå. Jeg har vært i forelsket førs, og jeg har vært i lange forhold før, men aldri har jeg hatt denne gode magefølelsen. Jeg har vært singel i fem år, og tenkte egentlig ikke at jeg kom til å falle for noen. Men nå har jeg falt for C, og nå skal han reise vekk fra meg. Han skal bli overført til et annet land gjennom jobben, og han vet egentlig ikke om han kommer tilbake.

Når han sa dette til meg så brøt jeg sammen, følte at hele verden gikk i grus da har fortalte meg det. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, han skal bort. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje fremover, om han i det hele tatt tenker på å fortsette med meg. Han skal jo flytte til et nytt land, der er det jo nye muligheter og kanskje tom. en bedre jente for ham. Jeg fikk nyte han i noen måneder, og nå skal jeg liksom gi slipp. Jeg har gråtet for meg selv i hele kveld, vet egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ikke hvorfor dette skjer, jeg vet at folk har større problemer, og at dette kanskje ikke er så stort. Men det er stort nok for meg, jeg har det vondt rett og slett.

Hvorfor må alt bli så vanskelig når ting egentlig er ganske flott?

Jeg kommer til å savne ham.. vil ikke at han skal reise vekk

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[AnonymBruker]

*dytte*

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[Breakeven]

Er landet langt unna? Er det USA feks? Han vet ikke hvor lenge han blir? Kunne du evt flyttet etter?

[Gjest Isabella]

Forstår godt hvordan du har det. Var i din situasjon i april i år. Hadde da datet en mann over en lenger periode (over 1 år). Sommeren '11 haddde vi noen problemer, men vi kom gjennom det etter hvert. Så, i slutten av november i fjor fortalte han meg at han hadde fått tilbud om en jobb i utlandet som ville vare i 6 mnd. Tror jeg gråt i flere dager, da han også er min beste venn.

Det føltes som om verdenen min skulle rase sammen. Han spurte meg om jeg ville bli med han (flere ganger). Men, mtp min jobb/karriere og forpliktelser her var det ikke mulig for meg å reise på det tidspunktet. Hvert fiber i meg ville at han skulle bli her, men det fikk jeg meg aldri til å si til han. Følte jeg ikke hadde rett til å si det... Når han tok valget med å reise, så visste han at det innebar at han også måtte dra fra meg. Da tenkte jeg at han gjerne ikke følte det samme som jeg følte. Ble ufattelig lei meg og trist. Men, flere ganger uttrykte han hva han føler for meg og hva jeg betyr for han. Han vet at jeg ikke har så mange mennesker i livet mitt, så han betyr så ubeskrivelig mye for meg.

Allikevel forstår jeg hvorfor han valgte å reise. Det var en meget bra jobbmulighet. Jeg følte at dersom det var å reise han ville, at å reise bidrog til å gjøre han lykkeligere, da måtte jeg bare la han gå. Men, jeg har ikke følt meg helt som meg selv siden han dro. Om han er "den rette" eller ei, er vanskelig å si. Men, jeg føler for han på samme måte som du føler. Vi hadde det bra sammen, rolig, ingen problemer, ingen krangling, ingen over-analysering, stress etc. Han er virkelig noe helt spesielt for meg, og det jeg føler nå har jeg ikke følt før...

Jeg er nesten sikker på at han har hatt andre mens han har vært borte. Vi har hatt kontakt, har blitt litt tlf. samtaler, msn, tekstmeldinger etc., men det blir jo ikke det samme som å ha han her. Nå forbereder jeg meg for å reise på besøk til han. Skal være sammen med han fra denne helgen til neste helg. Det stikker litt å ha slike tanker i bakhodet mens jeg holder på å pakke for å besøke han. Men, i og med at vi ikke var offisielt sammen når han drog, så kan jeg liksom ikke si så veldig mye... Men, ett lite lys i tunnelen er at han kommer hjem i oktober!

Burde du ikke ha deg en prat med han du dater? Snakke ut om forholdet deres, hvor dere står, hva han ser for seg, hva han tenker og hva som kommer til å skje når han drar? Hva sier han til deg om sine følelser f eks? Skal han langt bordt Du må jo føle litt på hvor mye du vil si... Jeg skulle ønske jeg sa mye mer... Alt låste seg for meg da han "min" dro. Klarte ikke å åpne meg om følelser eller noen ting. Det vil jeg fraråde. Merker at det bidro til at ting føltes så mye værre...

Lykke til

[AnonymBruker]

Er landet langt unna? Er det USA feks? Han vet ikke hvor lenge han blir? Kunne du evt flyttet etter?

Ja, det er langt unna, USA er riktig

Han skal egentlig bare bli borte i noen måneder ut i fra det jeg har skjønt, men muligheten for at han skal bli og kan bli er store. Han vet ikke om han skal komme tilbake. Han har nevnt muligheten for at jeg evt, kan flytte etter, men han spurte indirekte om det. Om min tilknyting til Norge var sterk osv. Jeg var egentlig helt satt ut, så jeg fikk ikke svart helt det jeg ville.

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[Gjest Isabella]

Ja, det er langt unna, USA er riktig

Han skal egentlig bare bli borte i noen måneder ut i fra det jeg har skjønt, men muligheten for at han skal bli og kan bli er store. Han vet ikke om han skal komme tilbake. Han har nevnt muligheten for at jeg evt, kan flytte etter, men han spurte indirekte om det. Om min tilknyting til Norge var sterk osv. Jeg var egentlig helt satt ut, så jeg fikk ikke svart helt det jeg ville.

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

Har du forsøkt å snakke mer med han nå ett sjokket forhåpentligvis har fått lagt seg noe? Slik som min situasjon, føler du gjerne at du har mye usagt... Kan ikke du ta initiativ til å ha en mer alvorsprat med han? Tro meg; å skyve han vekk eller bli kald er ikke å anbefale. Det høres ut som dere betyr mye for hverandre, så vær ærlig med han.

[AnonymBruker]

Så langt og flott svar, takk

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Min har nevnt min tilknyting til Norge, og om jeg ser muligheten til å flytte etter osv. Men når han fortalte meg alt dette, så var jeg så satt ut. Jeg ble helt stum, hadde ingen svar. Jeg viste ikke hva jeg hadde rett til å si en gang. Jeg har jo ikke kjent han så lenge til å be han om ikke reise, men følelsene mine er så sterke at de ikke vil at han skal reise. Jeg får vondt av hele situvasjonen, og er en følelses bombe om dagen. Jeg må nok ta meg en ordentlig prat med han før han reiser, men jeg føler meg også dum. Men bedre å få sagt det, enn at han reiser uten å vite om mine følelser for ham. Så kan han jo velge selv hvordan han vil at utfallet skal bli. Jeg vet at han selv er lei seg nå, og at han egentlig vil bli igjen. Men på en annen siden er denne jobben så stor at han ikke kan takke nei. Det er bare så dumt at jeg blir stum hver gang vi prater

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[LosseTosse]

etter det du skrev, at du virkelig føler at han er den rette, og han har navnt noe som betyr at han har lyst at du skal flytte med han. så gjør det da!

du kan ha funnet mannen i ditt liv, hvis du virkelig elsker mannen så flytter du med han, og viser han at du ikke vil miste han.

etter det tar du det som det kommer, hvor lenge det blir og om dere flytter tilbake :-)

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å snakke mer med han nå ett sjokket forhåpentligvis har fått lagt seg noe? Slik som min situasjon, føler du gjerne at du har mye usagt... Kan ikke du ta initiativ til å ha en mer alvorsprat med han? Tro meg; å skyve han vekk eller bli kald er ikke å anbefale. Det høres ut som dere betyr mye for hverandre, så vær ærlig med han.

Joda, jeg har egentlig det. Jeg bli automatisk kald og stum, jeg mener ikke noe vondt med det. Men jeg blir på en måte svimmel av det hele. Føles som om jeg skal miste meg selv. Hver gang vi legger på telefon eller skal si ha det til hverandre ute, så begynner jeg å gråte etter at han har gått. Jeg tror jeg fortsatt er i sjokk, tror også han selv er det. Han sier at det ikke føles så bra.

Akkurat nå er han i en annen by, men han kommer tilbake snart. Og da skal jeg ta en prat med han, håper bare at jeg klarer å si det jeg føler.

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[AnonymBruker]

etter det du skrev, at du virkelig føler at han er den rette, og han har navnt noe som betyr at han har lyst at du skal flytte med han. så gjør det da!

du kan ha funnet mannen i ditt liv, hvis du virkelig elsker mannen så flytter du med han, og viser han at du ikke vil miste han.

etter det tar du det som det kommer, hvor lenge det blir og om dere flytter tilbake :-)

Jeg gjør faktisk det, det er første gang jeg føler noe sånt, jeg har aldri i hele mitt liv sagt at noe føles så rett. Jeg kan ikke flytte her og nå, jeg må bli ferdig masteren først. Jeg er ferdig med den til våren, og da kan jeg evt. flytte etter. Jeg vil ikke miste han på noen som helst måte, men det hele er så vanskelig og vondt akkurat nå.

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

[Gjest Isabella]

Så langt og flott svar, takk

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Min har nevnt min tilknyting til Norge, og om jeg ser muligheten til å flytte etter osv. Men når han fortalte meg alt dette, så var jeg så satt ut. Jeg ble helt stum, hadde ingen svar. Jeg viste ikke hva jeg hadde rett til å si en gang. Jeg har jo ikke kjent han så lenge til å be han om ikke reise, men følelsene mine er så sterke at de ikke vil at han skal reise. Jeg får vondt av hele situvasjonen, og er en følelses bombe om dagen. Jeg må nok ta meg en ordentlig prat med han før han reiser, men jeg føler meg også dum. Men bedre å få sagt det, enn at han reiser uten å vite om mine følelser for ham. Så kan han jo velge selv hvordan han vil at utfallet skal bli. Jeg vet at han selv er lei seg nå, og at han egentlig vil bli igjen. Men på en annen siden er denne jobben så stor at han ikke kan takke nei. Det er bare så dumt at jeg blir stum hver gang vi prater

Anonym poster: 890a0c5546eb8f2cf9424ab4e23d1abf

Bare hyggelig Tenkte gjerne jeg hadde noe å bira med her. Godt for min del også å få satt ord på ting, da jeg ikke har snakket med andre om dette.

Jeg forstår deg veldig godt når du sier at du ikke vet hva du har rett til å si... Det var akkurat slik jeg også tenkte da jeg stod i dine sko. Jeg ante ikke hva jeg hadde rett til å si, hva jeg kunne si og ikke si. Så, da ble jeg som deg, stum og kald... Det var heller ikke med vilje fra min side og ikke vondt ment mot han... Han ringte meg flere ganger daglig i dagene etter han fortalte meg det, men jeg klarte ikke å svare tlf. en gang til å begynne med. Så langt nede var jeg Jeg også gråt etter hver gang jeg hadde snakket med han og etter jeg hadde truffet han.... Jeg føler virkelig med deg !!

Som nevnt, så ville jeg virkelig ikke at han skulle dra. Men, jeg følte ikke jeg hadde lov/rett til å be om det. Så, da tok jeg på meg ett tappert fjes og sa at uansett hva han ville gjøre, så kom jeg til å støtte han.

Jeg er sikker på at han du dater har det minst like vondt som deg. Slik var det også i min situasjon. Han sa flere ganger at han ikke visste om han taklet en hverdag uten meg og uten å ha meg der.... Uheldigvis har jeg selv lenge vært veldig karriereorientert, så dumme meg sa at han kom til å ha det helt fint uten meg og at han kom til å få det fantastisk... Skrek og hylte inni meg, men jeg gjorde det for jeg trodde det da ble enklere for han. At det da ville være lettere for han å dra...

Etter han og jeg ble enige om å kun date hverandre, mistet jeg totalt interessen for alle andre... Heller har jeg ikke datet andre etter han dro. Ingen mann har noen gang behandlet meg slik han gjør... Det gjorde situasjonen enda mer vond.

Er du så knyttet til Norge at det er helt utelukket for deg å reise over til USA? Gjerne forsøke det i 1 år og se hvordan det går?

[AnonymBruker]

Er du så knyttet til Norge at det er helt utelukket for deg å reise over til USA? Gjerne forsøke det i 1 år og se hvordan det går?

Altså jeg er jo ikke knyttet til Norge på noen andre måter enn at jeg har familie og venner her. Men det kan man lett løse med å besøke hverandre. Men jeg holder på å ta master akkurat nå, jeg er ferdig til våren. Jeg har veldig lyst til å gjennomføre studiet først, så får vi se. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal forholde meg til akkurat nå, for jeg vet ikke om han vil fortsette når han reiser. Men jeg må jo bare snakke med ham når jeg klarer å sette ord på ting,

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

[Gjest Isabella]

Altså jeg er jo ikke knyttet til Norge på noen andre måter enn at jeg har familie og venner her. Men det kan man lett løse med å besøke hverandre. Men jeg holder på å ta master akkurat nå, jeg er ferdig til våren. Jeg har veldig lyst til å gjennomføre studiet først, så får vi se. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal forholde meg til akkurat nå, for jeg vet ikke om han vil fortsette når han reiser. Men jeg må jo bare snakke med ham når jeg klarer å sette ord på ting,

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

Å snakke med han er den eneste måten du får svar på hva han vil samt de andre spørsmålene som du nevner. Men, tror gjerne det også er fornuftig å ta praten når du har fått samlet deg, fått samlet tankene og tenkt gjennom hva du selv vil si. Er du redd du ikke skal huske det du vil spørre han om, skriv en huskelapp som du tar med deg. Jeg synes det er fornuftig av deg å fullføre studier før en eventuell utenlandstur. Avstandsforhold går jo for en periode, det er ikke umulig

Men, mitt råd er; snakk med han, vær ærlig om hva du tenker, hva du føler og hva du ønsker.

Som sagt, jeg føler meg deg virkelig

[AnonymBruker]

Å snakke med han er den eneste måten du får svar på hva han vil samt de andre spørsmålene som du nevner. Men, tror gjerne det også er fornuftig å ta praten når du har fått samlet deg, fått samlet tankene og tenkt gjennom hva du selv vil si. Er du redd du ikke skal huske det du vil spørre han om, skriv en huskelapp som du tar med deg. Jeg synes det er fornuftig av deg å fullføre studier før en eventuell utenlandstur. Avstandsforhold går jo for en periode, det er ikke umulig

Men, mitt råd er; snakk med han, vær ærlig om hva du tenker, hva du føler og hva du ønsker.

Som sagt, jeg føler meg deg virkelig

Jeg må nok bare snakke med ham når vi møtes. En venninne kjeftet på meg idag siden jeg har vært så trist om dagen, hun sa istedenfor å være trist så må du være glad for at du har blitt kjent med ham. Jeg har aldri tenkt på det på den måten, at jeg skal være glad for at han kom inn i livet mitt før han skulle reise.

Jeg har tenkt å ta opp alt når vi møtes, som sagt så er han på en kort "business reise" nå, så får jeg se hvordan han reagerer på det jeg sier. Og om han i det hele tatt vil fortsette med meg.

Forresten hvordan har det vært med deg og sin kjære? Har dere et avstandsforhold nå?

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

[Gjest Isabella]

Jeg må nok bare snakke med ham når vi møtes. En venninne kjeftet på meg idag siden jeg har vært så trist om dagen, hun sa istedenfor å være trist så må du være glad for at du har blitt kjent med ham. Jeg har aldri tenkt på det på den måten, at jeg skal være glad for at han kom inn i livet mitt før han skulle reise.

Jeg har tenkt å ta opp alt når vi møtes, som sagt så er han på en kort "business reise" nå, så får jeg se hvordan han reagerer på det jeg sier. Og om han i det hele tatt vil fortsette med meg.

Forresten hvordan har det vært med deg og sin kjære? Har dere et avstandsforhold nå?

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

Jeg er enig med venninnen din (men, igjen er det enklere for utenforstående som ikke er i samme situasjon å minne oss på samt "kjefte" for disse tingene). Når man treffer den personen man føler slik for og med så bør man være veldig takknemlig... Men, av erfaring, er det følelsene i forhold til at han reiser som tar overhånd og ikke lykken over at man faktisk har denne personen i livet sitt. For min del ble det de triste følelsene som dominerte.

Pr. dags dato har vi ikke ett forpliktende avstandsforhold. Jeg har holdt igjen i forhold til det. Ikke fordi jeg er i tvil om hva jeg føler eller vil. Det var mer tanker i hodet mitt i forhold til om han kunne klare å holde seg borte fra andre mens vi var fra hverandre. Han mente at han ikke kom til å ha noen problemer med det, men jeg hadde for store tvil. Jeg er en person som er veldig trofast, lojal etc. Forpliktelse for meg er forpliktelse. Dette vet han. Mine tvil henger sammen med ting han har fortalt meg mens vi kun var venner. Han har vært i ett avstandsforhold tidligere, før jeg og han ble kjent. Da vi kun var venner, fortalte han meg at han hadde truffet ett par andre jenter mens han var i det avstandsforholdet. Da sa han at det dreide seg om å tilfredsstille ett behov; ikke noe mer. Mens vi kun var bekjente/venner var han en periode sammen med ei annen, men mot henne var han trofast. Forskjellen mellom disse to var at hun siste bodde i samme by, hun første bodde i ett annet land... Selv sier han at han vet nå at det han gjorde da var galt.

Så, det at jeg vet dette er hovedårsaken til at jeg ikke orket tanken på ett forpliktende avstandsforhold. Jeg tenker selvfølgelig at har han hatt det behovet for tilfredsstillelse tidligere, så kommer ingenting til å stoppe han fra å gjøre det samme igjen. Å hadde jeg fått vite at han har drevet med ting bak min rygg, så hadde jeg blitt helt ødelagt.

Vi har hatt kontakt hele tiden gjennom ulike kommunikasjonsmidler. Vi føler det samme for hverandre enda. Men, jeg vet ikke om han har truffet andre, heller har jeg ikke spurt. Jeg vet det innebærer en risiko for at jeg får svar som jeg egentlig ikke vil vite/høre. Nå skal vi snakke om disse tingene mer neste uke, det nærmer seg jo at han skal komme hjem. Datoen er ikke satt men det blir i midten av oktober ca. Jeg har vært veldig forsiktig, for jeg er livredd for å miste han.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med venninnen din (men, igjen er det enklere for utenforstående som ikke er i samme situasjon å minne oss på samt "kjefte" for disse tingene). Når man treffer den personen man føler slik for og med så bør man være veldig takknemlig... Men, av erfaring, er det følelsene i forhold til at han reiser som tar overhånd og ikke lykken over at man faktisk har denne personen i livet sitt. For min del ble det de triste følelsene som dominerte.

Pr. dags dato har vi ikke ett forpliktende avstandsforhold. Jeg har holdt igjen i forhold til det. Ikke fordi jeg er i tvil om hva jeg føler eller vil. Det var mer tanker i hodet mitt i forhold til om han kunne klare å holde seg borte fra andre mens vi var fra hverandre. Han mente at han ikke kom til å ha noen problemer med det, men jeg hadde for store tvil. Jeg er en person som er veldig trofast, lojal etc. Forpliktelse for meg er forpliktelse. Dette vet han. Mine tvil henger sammen med ting han har fortalt meg mens vi kun var venner. Han har vært i ett avstandsforhold tidligere, før jeg og han ble kjent. Da vi kun var venner, fortalte han meg at han hadde truffet ett par andre jenter mens han var i det avstandsforholdet. Da sa han at det dreide seg om å tilfredsstille ett behov; ikke noe mer. Mens vi kun var bekjente/venner var han en periode sammen med ei annen, men mot henne var han trofast. Forskjellen mellom disse to var at hun siste bodde i samme by, hun første bodde i ett annet land... Selv sier han at han vet nå at det han gjorde da var galt.

Så, det at jeg vet dette er hovedårsaken til at jeg ikke orket tanken på ett forpliktende avstandsforhold. Jeg tenker selvfølgelig at har han hatt det behovet for tilfredsstillelse tidligere, så kommer ingenting til å stoppe han fra å gjøre det samme igjen. Å hadde jeg fått vite at han har drevet med ting bak min rygg, så hadde jeg blitt helt ødelagt.

Vi har hatt kontakt hele tiden gjennom ulike kommunikasjonsmidler. Vi føler det samme for hverandre enda. Men, jeg vet ikke om han har truffet andre, heller har jeg ikke spurt. Jeg vet det innebærer en risiko for at jeg får svar som jeg egentlig ikke vil vite/høre. Nå skal vi snakke om disse tingene mer neste uke, det nærmer seg jo at han skal komme hjem. Datoen er ikke satt men det blir i midten av oktober ca. Jeg har vært veldig forsiktig, for jeg er livredd for å miste han.

Det er godt dere har kontakt da, skjønner det er litt vanskelig å stole på ham. Men dere skal møtes snart isåfall, da finner du nok ut av ting.

Jeg snakket litt med min kjære idag, og han hørtes veldig usikker ut. Han har holdt litt avstand etter at han fant ut av at han skal reise, idag så skrev en han en melding til meg at det er vondt for ham å holde kontakt, det er derfor han holder seg unna. At vi begge vet at han skal reise, og at det blir vanskelig å si farvel osv. Jeg vet ikke, men føler at han har bestemt seg for å kutte meg helt ut Jeg har tent lys idag, og gråtet masse. Kanskje han har rett, hva vet jeg. Men jeg kommer til å savne ham masse, trist at det skulle ende sånn, men om han synes det blir for vanskelig før han har reist så vet jeg ikke helt hva jeg skal si og gjøre. Skjønner ikke hvorfor man får så fantastiske mennesker inn i livet for så å miste dem så fort. Det gjør vondt.

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

[Gjest Isabella]

Det er godt dere har kontakt da, skjønner det er litt vanskelig å stole på ham. Men dere skal møtes snart isåfall, da finner du nok ut av ting.

Jeg snakket litt med min kjære idag, og han hørtes veldig usikker ut. Han har holdt litt avstand etter at han fant ut av at han skal reise, idag så skrev en han en melding til meg at det er vondt for ham å holde kontakt, det er derfor han holder seg unna. At vi begge vet at han skal reise, og at det blir vanskelig å si farvel osv. Jeg vet ikke, men føler at han har bestemt seg for å kutte meg helt ut Jeg har tent lys idag, og gråtet masse. Kanskje han har rett, hva vet jeg. Men jeg kommer til å savne ham masse, trist at det skulle ende sånn, men om han synes det blir for vanskelig før han har reist så vet jeg ikke helt hva jeg skal si og gjøre. Skjønner ikke hvorfor man får så fantastiske mennesker inn i livet for så å miste dem så fort. Det gjør vondt.

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b

Virkelig, jeg blir fryktelig lei meg på dine vegne! Jeg vet så altfor godt hvordan du har det og hvordan det er å sitte slik å gråte .

Når han sendte den meldingen, hva svarte du? Føler du enda ikke at du er klar for å treffe han å snakke? Sa han noe mer i forhold om han ønsker å snakke noe mer? At han trekker seg unna, kjenner meg igjen i, for det gjorde jeg selv i begynnelsen (med begynnelsen mener jeg tiden like etter han sa til meg at han skulle reise). Jeg gjorde det pga at jeg da hadde fått så sterke følelser for han. Nå vet jeg at det var feil, og jeg angrer. Jeg tok det bare så vanvittig tungt og det ble så vondt. Sett fra mitt ståsted så er han din virkelig glad i deg. Tror du at du klarer å formulere på en fin måte at du ikke ønsker at han skal trekke seg unna, men heller forsøke å være der for hverandre?

Jeg synes allikvel ikke du skal la han trekke seg unna. Som jeg har sagt tidligere, synes jeg dere skal sette dere ned og snakke sammen. Da får du i det minste sagt hvor glad du er i han og hva han betyr for deg.

Hva ønsker du egentlig for tiden som kommer? Vil du ha ett slags avstandsforhold med han før du eventuelt reiser bort til han litt uti neste år? Jeg forstår deg veldig godt. Det føles urettferdig å "miste" en person på denne måten. Jeg følte jeg hadde funnet det jeg lette etter. En mann jeg var helt meg selv med, som ga meg ro, støtte og var der for meg.

[AnonymBruker]

Virkelig, jeg blir fryktelig lei meg på dine vegne! Jeg vet så altfor godt hvordan du har det og hvordan det er å sitte slik å gråte .

Når han sendte den meldingen, hva svarte du? Føler du enda ikke at du er klar for å treffe han å snakke? Sa han noe mer i forhold om han ønsker å snakke noe mer? At han trekker seg unna, kjenner meg igjen i, for det gjorde jeg selv i begynnelsen (med begynnelsen mener jeg tiden like etter han sa til meg at han skulle reise). Jeg gjorde det pga at jeg da hadde fått så sterke følelser for han. Nå vet jeg at det var feil, og jeg angrer. Jeg tok det bare så vanvittig tungt og det ble så vondt. Sett fra mitt ståsted så er han din virkelig glad i deg. Tror du at du klarer å formulere på en fin måte at du ikke ønsker at han skal trekke seg unna, men heller forsøke å være der for hverandre?

Jeg synes allikvel ikke du skal la han trekke seg unna. Som jeg har sagt tidligere, synes jeg dere skal sette dere ned og snakke sammen. Da får du i det minste sagt hvor glad du er i han og hva han betyr for deg.

Hva ønsker du egentlig for tiden som kommer? Vil du ha ett slags avstandsforhold med han før du eventuelt reiser bort til han litt uti neste år? Jeg forstår deg veldig godt. Det føles urettferdig å "miste" en person på denne måten. Jeg følte jeg hadde funnet det jeg lette etter. En mann jeg var helt meg selv med, som ga meg ro, støtte og var der for meg.

Jeg synes jo det er vondt at han trekker seg unna fordi han er redd, jeg er jo litt redd selv. Følelsene våre er gjensidige så jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal ende på denne måten. Han sendte melding ikveld, men han vil fortsatt være med meg når han kommer tilbake så jeg skjønner ikke helt tankegangen hans. Men da får jeg isåfall snakket med han ansikt til ansikt. Jeg har tenkt å si alt det jeg tenker og føler, jeg har ingenting å tape. Det jeg har å tape er jo ham.

Når jeg tar kontakt så er han jo på plass, han blir jo glad. Men han selv tar ikke så mye kontakt som han gjorde før, det var som regel han som startet telefonsamtaler osv. Men han mener det beste er å holde seg unna, han mener det blir for hardt når han skal reise.

Jeg ønsker at vi fortsatt skal holde kontakt, se hvordan det utvikler seg. Vi har jo bare vært sammen i tre måneder, jeg skal jo ikke presse ham til noe som helst. Men det er sterke følelser, egentlig er alt perfekt mellom oss. Om forholdet vårt utvikler seg til noe å satse på videre så hadde jeg ikke hatt noe i mot å flytte dit neste sommer. Forholdet er egentlig perfekt, vet ikke om det trenger å utvikle seg en gang, men skjønner ikke hvorfor han skal være så vanskelig.

Det er veldig urettferdig, at man møter en så fantastisk person for så miste personen pga, noe så dumt. Hadde jeg mistet ham pga. at han ikke likte meg lengre så hadde jeg kanskje taklet det bedre, men ikke fordi han skal flytte. Vi får se, håper han ombestemmer seg når vi møtes.

Anonym poster: dbd045d3f4ad74c47c60ee2f6e56787b