Han investerer ingenting i forholdet

[Gjest Cirkeline]

Jeg ringte familievernkontoret i dag. Ombestemte meg i siste liten før jeg ringte, dvs bestemte meg for å be om en time med vanlig rådgivning - ikke mekling (ennå). Dette fordi jeg vil ha han i prat, og jeg vil at han forklarer seg. Jeg vil vite hva som går rundt i hodet på mannen og hva som foregår. Det kan jo være mulig at det foregår ting jeg aldri vil få vite, men jeg vil i hvertfall ha svar på essensielle spørsmål. Han kan ikke stikke av når han først er der. Men så kan det jo hende at han nekter å bli med.. Vi får se. Vet ikke når vi får time. Håper det blir snart, den skulle komme i posten i løpet av uka.

Shinana: Jeg har prøvd å skrive brev, dvs ikke i denne omgang, men i fjor da vi hadde en veldig vanskelig periode (har vel vært vanskelig hele tida etter det, men jeg klarte på et vis å fortrenge og tok dag for dag.) Brevet jeg da skrev åpnet med "Kjære ......." og var et kjærlig og forståelsesfullt brev, hvor jeg innrømte mine feil og mangler og uttrykte hvor mye jeg ønsket at vi skulle få det bedre. Det var ingen anklagelser mot han i brevet, men det kom fram at jeg forventet at han også ville bidra. Brevet var ikke en type brev som innbyr til krig elller villle kunne få han til å gå i forsvar. Jeg passet også på å rose han masse i brevet. Brevet ga absoultt ingen resultater, og det var så trist, jeg hadde brukt mye tid på det, og det var et av de viktigste brevene jeg noen gang har skrevet. Så jeg er ikke så lysten på å prøve det igjen, da jeg har mistet troen på det. Han kommuniserer jo ikke på noe vis, så svar på et brev vil jeg aldri få. Han svarer heller ikke på mailer og sms, noe som jeg kjenner bygger opp et raseri inni meg. Så nå har jeg bestemt meg for å slutte å prøve å kommunisere med han, fordi det er så nedverdigende og trist ikke å få svar.

Nå er det isfront her, vi har så vidt vekslet et par kjølige fraser mtp praktiske ting som handling og kjøring av barn. Og sånn kommer det til å fortsette.

jeg tenker:

Hvis du har truet med å skilles før når ting har gått tungt i forholdet, så kan det hende han enda ikke ser alvoret i situasjonen?

Og....Hvis du bare er negativ og negativ mot han "heletiden" så kan det jo faktisk hende at han ikke ser noen fremtid for dere, ergo er et samlivsbrudd det eneste riktige.

Ja, jeg har nok truet med skilsmisse før, og det har han også. Faktisk han som oftest har gjort dette. Men utover det så tror jeg ikke at jeg går rundt og er en kjeftesmelle hele tida. Men det er jo klart at han kan oppleve dette annerledes. Ja, jeg tror ikke han tar dette særlig alvorlig. Det virker ikke slik.

Noen her over antyder at han kan ha psykiske problemer, og det kan godt hende. Han har litt sosial fobi, noe som noen ganger gir meg på en forklaring på hvorfor han ikke blir med steder osv. Men at han ikke vil ha meg med på hytta på fjellet, og heller sitte der ensom, har ingenting med sosial angst å gjøre. Han kan ha også ha sine litt "mørke" perioder der jeg synes han virker litt depressiv.

Jeg begynner å bli ganske lei av å "forstå" denne mannen, og heller til at han er umoden. Han er også helt utrolig sta og steil (har faktisk aldri opplevd maken..), og det forklarer nok at han ikke gir seg. Han fordrar f.eks ikke at andre mennesker roper "kom hit" til han og slikt, evt vinker på han. Slikt tar han alltid opp i verste mening og mener han blir kommandert og det hater han. Han tåler ingen form for kritikk, ikke en gang av mild sort. Da går han rett i vranglås. Han tar ting i verste mening, og det skal veldig lite til før han opplever ting som kritikk. Han er veldig nærtagende.

Han vil ikke komme til å skjønne hva han mister i siste liten, tror jeg. Dvs, det kan hende han gjør, men han vil aldri legge seg flat osv. Til det er han en altfor stor stapeis som ikke klarer å tape ansikt. En usikker og umoden fjomp - med et antakelig skrøpelig selvbilde.

Om jeg noen gang skal ha ny mann igjen (lite fristende akkurat nå..), så skal jeg lete etter en raus fyr med godt selvbilde som er trygg på seg selv.

[I Grosny]

. Han er også helt utrolig sta og steil (har faktisk aldri opplevd maken..), og det forklarer nok at han ikke gir seg. Han fordrar f.eks ikke at andre mennesker roper "kom hit" til han og slikt, evt vinker på han. Slikt tar han alltid opp i verste mening og mener han blir kommandert og det hater han. Han tåler ingen form for kritikk, ikke en gang av mild sort. Da går han rett i vranglås. Han tar ting i verste mening, og det skal veldig lite til før han opplever ting som kritikk. Han er veldig nærtagende.

Det er skummelt hvordan du beskriver mannen din som en blåkopi av han som i flere måneder ikke ville snakke med sin dame, samtidig som han var systematisk utro. Han kunne pga sitt yrke ikke gå til psykolog fordi han var flyver , og redd for å bli satt på bakken. Men han hadde nok ett slikt behov.

Når han nekter å si noe, så må du helt enkelt gå ut i fra at han vil stille seg i en verre posisjon ved å si sannhet enn ved å holde kjeft.

Jeg tror ikke dette er noe du kan gjøre noe som helst med, rent bortsett fra å begynne å ta med mannlige venner hjem. Han driter i deg, og da får du drite i han. Vil han være luft, så er det hans valg.

Men nå synes jeg du skal ta bilen og kjøre en tur. Før han gjør det. Og ikke kom hjem før 2330. Da skal du se at gubben blir desperat og urolig.

Og det familievernkontoret. Han blir kanskje ikke med, men det kan være godt og nyttig for deg å snakke med dem alene.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange innspill, men tenker at i forhold til å være alene på hytta noen ganger, så må da det være greit - egentlig? Kanskje han faktisk har behov for å trekke seg tilbake, og du beskriver selv hvordan du har gått etter ham og stadig (?) er på ham for å diskutere. Jeg forstår deg VELDIG godt, jeg har vært i en liknende situasjon selv. Men det er en ganske naturlig reaksjon å gjemme seg i skallet sitt og bli sliten av "mas" for den andre parten. Så om du kunne akseptert mer av sånt ville det kanskje kunnet løsne på spenningene mellom dere, i hvert fall på et tidligere stadium.

Når det er sagt, så synes jeg han uansett årsak er utrolig feig som ikke er villig til å kommunisere og dele sine tanker med deg. Dette er også noe jeg kjenner igjen fra mitt forhold, at jeg prøvde å diskutere, av og til sende mailer for å få sagt ting uten at det ble krangler osv. Men så fikk jeg aldri svar, og diskusjonene ansikt til ansikt endte ofte med at jeg fikk slengt mine feil mot meg i stedet for at vi prøvde å komme fram til reelle løsninger. En ting som er rart er at det er mange ting vi har kunnet snakke om etter at det ble slutt, for da har vi ikke det samme behovet for å "forsvare" en posisjon/rolle. Samtidig ser jeg at han er veldig rask til å overtolke og reagere, både når det gjelder hva jeg sier, og for eksempel kolleger (men mest meg og andre i nære relasjoner til ham). Også har ikke jeg alltid vært real mot ham, slik at han sikkert har bygd opp forsvarsverker og måter å tolke meg på.

Uansett - det må være en vilje der fra begge sider til å prøve å forstå hverandre og ville hverandre det beste. Vi ble så lei av hverandre at det ikke fantes velvilje lenger, selv om vi prøvde å være sammen litt for lenge. Det som i tillegg er kjipt er når den ene parten hverken vil jobbe for en løsning, eller ta noe som helst aktivt grep for å gå ut av forholdet, bare trekker seg langsomt unna og på en måte gjør det til ditt nesten uløselige problem.

Anonym poster: d3038e537e3de665b4d861699ea4064f

[Gjest Hokko]

Du må være utro. Da forstår han nok hva han mister!

Selg huset. Lev livet og knull rundt!

Da skal du se at han forstår hva det går i.

[Gjest Calvin]

Dette løpet virker kjørt. Tegnene på at forholdet fra hans side er dødt (antakelig har det vært det en god stund), er særdeles klassiske og tydelige. Han ønsker seg nok ut, men har ikke baller til å ta initiativet. Jeg er selv mann og snakker av egen erfaring.

[Gjest Cirkeline]

Jeg har ikke så mange innspill, men tenker at i forhold til å være alene på hytta noen ganger, så må da det være greit - egentlig? Kanskje han faktisk har behov for å trekke seg tilbake, og du beskriver selv hvordan du har gått etter ham og stadig (?) er på ham for å diskutere. Jeg forstår deg VELDIG godt, jeg har vært i en liknende situasjon selv. Men det er en ganske naturlig reaksjon å gjemme seg i skallet sitt og bli sliten av "mas" for den andre parten. Så om du kunne akseptert mer av sånt ville det kanskje kunnet løsne på spenningene mellom dere, i hvert fall på et tidligere stadium.

Når det er sagt, så synes jeg han uansett årsak er utrolig feig som ikke er villig til å kommunisere og dele sine tanker med deg. Dette er også noe jeg kjenner igjen fra mitt forhold, at jeg prøvde å diskutere, av og til sende mailer for å få sagt ting uten at det ble krangler osv. Men så fikk jeg aldri svar, og diskusjonene ansikt til ansikt endte ofte med at jeg fikk slengt mine feil mot meg i stedet for at vi prøvde å komme fram til reelle løsninger. En ting som er rart er at det er mange ting vi har kunnet snakke om etter at det ble slutt, for da har vi ikke det samme behovet for å "forsvare" en posisjon/rolle. Samtidig ser jeg at han er veldig rask til å overtolke og reagere, både når det gjelder hva jeg sier, og for eksempel kolleger (men mest meg og andre i nære relasjoner til ham). Også har ikke jeg alltid vært real mot ham, slik at han sikkert har bygd opp forsvarsverker og måter å tolke meg på.

Uansett - det må være en vilje der fra begge sider til å prøve å forstå hverandre og ville hverandre det beste. Vi ble så lei av hverandre at det ikke fantes velvilje lenger, selv om vi prøvde å være sammen litt for lenge. Det som i tillegg er kjipt er når den ene parten hverken vil jobbe for en løsning, eller ta noe som helst aktivt grep for å gå ut av forholdet, bare trekker seg langsomt unna og på en måte gjør det til ditt nesten uløselige problem.

Anonym poster: d3038e537e3de665b4d861699ea4064f

Jeg har ingenting i mot at han drar alene på hytta. Jeg liker selv godt å være alene. Problemet er ikke at han drar noe sted alene for å få være for seg selv. Problemet er at han overhode ikke kommuniserer med meg, sier ikke at han er glad i meg, viser ikke at han er glad i meg, har sluttet å bære giftering, tar ikke noe type initiativ til samvær med meg osv osv. Jeg har ikke behov for at han skal være rundt meg hele tiden eller at han må prate med meg i ett sett. Jeg synes selv at tid alene er fantastisk. Når jeg nå vil at han skal prate er det fordi jeg vil vite hva som er galt. For noe er det.

Ja, jeg føler at han gjør dette til "mitt uløselige problem" - det var godt sagt! Det er noe feigt over ikke å kunne innrømme tingenes tilstand. Om han ikke vil være i dette ekteskapet lenger fordi han ikke er glad i meg lenger, så skal jeg akseptere det. Men han må SI det til meg. Jeg føler han skylder meg såpass. Han tværer dette ut og hindrer meg i kunne komme videre i livet. Hvorfor drar han bare ikke? Finner seg en leilighet og sier takk for seg? Fortjener jeg ikke at han i det minste er ærlig med meg?

[Gjest Cirkeline]

Dette løpet virker kjørt. Tegnene på at forholdet fra hans side er dødt (antakelig har det vært det en god stund), er særdeles klassiske og tydelige. Han ønsker seg nok ut, men har ikke baller til å ta initiativet. Jeg er selv mann og snakker av egen erfaring.

Jeg er redd du har rett. Det at han ikke har baller til å ta steget irriterer vettet av meg. Feige mannen! Han har fått rikelig med anledninger til å forklare og fortelle (muntlig og skriftlig), men han benytter dem ikke. Jeg er lutter øre om han vil prate. Ja, jeg er faktisk veldig lydhør til hva han har å si. Men han er og forblir taus. Jeg er som luft, og han ser rett igjennom meg.

[I Grosny]

Hvorfor drar han bare ikke? Finner seg en leilighet og sier takk for seg?

Kanskje det er billigere å bo med deg? Og så har dere jo ungen/ungene.

Kanskje han er vant til å bo med dere.

Kanskje han liker naboene.

Dessuten er det styr og vanskelig å flytte. Det er noe han ikke er vant til.

Når noe ikke funker så har man flere valg, og "la det skure" er kanskje det mest aktuelle for veldig mange.

Endret 17. september 2012 av I Grosny

[I Grosny]

Men kan ikke du komme han i forkjøpet, og stikke på biltur før han gjør det?

[Gjest Cirkeline]

Det er skummelt hvordan du beskriver mannen din som en blåkopi av han som i flere måneder ikke ville snakke med sin dame, samtidig som han var systematisk utro. Han kunne pga sitt yrke ikke gå til psykolog fordi han var flyver , og redd for å bli satt på bakken. Men han hadde nok ett slikt behov.

Når han nekter å si noe, så må du helt enkelt gå ut i fra at han vil stille seg i en verre posisjon ved å si sannhet enn ved å holde kjeft.

Jeg tror ikke dette er noe du kan gjøre noe som helst med, rent bortsett fra å begynne å ta med mannlige venner hjem. Han driter i deg, og da får du drite i han. Vil han være luft, så er det hans valg.

Men nå synes jeg du skal ta bilen og kjøre en tur. Før han gjør det. Og ikke kom hjem før 2330. Da skal du se at gubben blir desperat og urolig.

Og det familievernkontoret. Han blir kanskje ikke med, men det kan være godt og nyttig for deg å snakke med dem alene.

Ja, her tror jeg du har rett. Han vet at om han forteller meg en ubehagelig sannhet her, f.eks. at han seriøst vil skilles, har en annen osv, så er alt definitivt over. Om han uttaler med ord at han ikke er glad i meg lenger, da går jeg umiddelbart og ser meg ikke tilbake. Og det vet han. Det vet han fordi jeg forlot min forrige samboer på den måten. Det var jeg som dro. Så kanskje derfor han nøler - kanskje er han ikke helt sikker på hva han føler?

(Sorry, at jeg reposter hele innlegget, vet ikke hvordan man klipper ut kun et sitat.)

[Gjest Cirkeline]

Men kan ikke du komme han i forkjøpet, og stikke på biltur før han gjør det?

Litt forkjølet og vil heller legge meg tidlig. Han sitter uansett i furtebua si (kontoret hans).

[I Grosny]

(Sorry, at jeg reposter hele innlegget, vet ikke hvordan man klipper ut kun et sitat.)

Den er grei. Jeg bruker deleteknappen inni sitatet. Det som er viktig er at "/quote" med sine klammeparenteser blir stående igjen foran og bak sitatet.

[Gjest Cirkeline]

Kanskje det er billigere å bo med deg? Og så har dere jo ungen/ungene.

Kanskje han er vant til å bo med dere.

Kanskje han liker naboene.

Dessuten er det styr og vanskelig å flytte. Det er noe han ikke er vant til.

Når noe ikke funker så har man flere valg, og "la det skure" er kanskje det mest aktuelle for veldig mange.

Klart det er billigere å bo med meg. Vi har et stort hus som ingen av oss har sjans til å sitte med alene. Ungene vil han jo kun få ha annenhver uke, det blir tungt for han tror, jeg. Og jeg har tenkt på at det kan være en av grunnene til at han ikke stikker. Å bryte opp er et voldsomt styr. Jeg har gjort det før (med barn da også), så jeg vet hvordan det er. Er vel mer behagelig å foreta seg ingenting, synes han.

[Julemus]

Kanskje du kunne fulgt etter han og spionert litt når han skal ta seg en av disse "bilturene" sine...

[I Grosny]

Er vel mer behagelig å foreta seg ingenting, synes han.

Det er ikke enkelt å flytte ut, og starte på null.

Spør han om han synes det er ett ugreit scenario, og spør han om han kan gidde å åpne kjeften såpass at det muligjør ett minimum av kommunikasjon. Du kan jo leve med han litt til dersom han i det minste oppfører seg som en alright venn.

[Gjest Cirkeline]

Det er ikke enkelt å flytte ut, og starte på null.

Spør han om han synes det er ett ugreit scenario, og spør han om han kan gidde å åpne kjeften såpass at det muligjør ett minimum av kommunikasjon. Du kan jo leve med han litt til dersom han i det minste oppfører seg som en alright venn.

Jeg har stilt han enkle spørsmål som kan besvares med enstavelsesord. Han har hatt muligheten til å svare ja eller nei på disse. Det hadde vært tilstrekkelig. Ikke et pip. Og møter ikke blikket mitt.

Slik det er nå oppfører han ikke som en ålright venn. Jeg er vant til at venner prater sammen. Føler ikke at jeg er storforlangende. Har ikke bedt om roser og diamanter, akkurat.

[Gjest Cirkeline]

Kanskje du kunne fulgt etter han og spionert litt når han skal ta seg en av disse "bilturene" sine...

Artig idè! Men hadde følt meg passe dum om han så meg. Men klart jeg lurer på hvor han biler hele tiden. Han er glad i å snakke i mobilen sin. Så kanskje han biler rundt og prater med noen. Vet ikke.

[I Grosny]

Jeg har stilt han enkle spørsmål som kan besvares med enstavelsesord. Han har hatt muligheten til å svare ja eller nei på disse. Det hadde vært tilstrekkelig. Ikke et pip. Og møter ikke blikket mitt.

Slik det er nå oppfører han ikke som en ålright venn. Jeg er vant til at venner prater sammen. Føler ikke at jeg er storforlangende. Har ikke bedt om roser og diamanter, akkurat.

Så hiv han på hue og rævva ut. Han kan ikke sitte der og mobbe deg konsekvent. Det er ikke noe å vente på. Du vet akkurat hva han står for og hvor du har han. Slik mobbing som han driver med , inni ditt hus, med ungen til stede , er faktisk barnemishandling. Ungen lærer en form for adferd og disrespekt som ikke er brukbar, og som kan sabotere barnoppdragelsen i alvorlig grad.

Du må bare innse at han har trukket seg fra laget ditt, og da er det på tide å ta konsekvensen av det.

Endret 17. september 2012 av I Grosny

[Gjest Cirkeline]

Så hiv han på hue og rævva ut. Han kan ikke sitte der og mobbe deg konsekvent. Det er ikke noe å vente på. Du vet akkurat hva han står for og hvor du har han. Slik mobbing som han driver med , inni ditt hus, med ungen til stede , er faktisk barnemishandling. Ungen lærer en form for adferd og disrespekt som ikke er brukbar, og som kan sabotere barnoppdragelsen i alvorlig grad.

Du må bare innse at han har trukket seg fra laget ditt, og da er det på tide å ta konsekvensen av det.

Han lar seg ikke hive ut. Er en sta fyr. Da må i såfall jeg stikke. Det blir opprivende for barna. ikke bra.

På de annen side så er det ikke bra for barna å gå rundt i denne psykostemningen heller.

Har får en aller siste sjanse til å åpne munnen på fam.rådgivningstime. (Håper den ikke er så lenge til..) Er han like stum som en østers der inne, så har jeg jo ikke lenger noe reelt valg. Da må jeg dra.

[I Grosny]

Han lar seg ikke hive ut. Er en sta fyr. Da må i såfall jeg stikke. Det blir opprivende for barna. ikke bra.

På de annen side så er det ikke bra for barna å gå rundt i denne psykostemningen heller.

Har får en aller siste sjanse til å åpne munnen på fam.rådgivningstime. (Håper den ikke er så lenge til..) Er han like stum som en østers der inne, så har jeg jo ikke lenger noe reelt valg. Da må jeg dra.

Hvor gamle er barna?

Jeg synes egentlig at du ikke skal ta han med på den familierådgivningstimen, men derimot snakke om hva som gjelder med fordeling av hus og barn, og jeg tror du skal kontakte en god skilsmisseadvokat.

Jeg mener at det er uansvarlig av deg å bo lenger med han, fordi du har ett ansvar ovenfor dine barn i å holde deg frisk og oppegående til de blir voksne. Den stille mobbingen som du har blitt utsatt for i to år nå sliter deg i stykker, og skader deg psykisk. Å ta psykisk skade er uansvarlig , ikke minst fordi du har barn.

Jeg tror det blir lett for deg å flytte . Veldig lett. Faktisk en lettelse, men jeg minner altså om at hvem som skal flytte bør tas med en skikkelig advokat. Du er ikke kapabel til å takle denne fyren dn alene.

Endret 17. september 2012 av I Grosny