Når blir det lettere? Snart ett år siden....

[AnonymBruker]

Mistet min far for snart ett år siden... Og det gjør så grusomt vondt enda.... Jeg drømmer masse om han for tiden, og det er så utrolig vondt å våkne....

Sitter på jobb nå, og kjenner det er vanskelig å holde tårene igjen....

Anonym poster: ca128d234edca00099f60bc92e3745c0

[Gjest badeand1]

[MilleLille]

Det vil nok alltid gjøre vondt, men mindre og mindre for hvert år som går. Min mamma mistet sin mamma for 20 år siden, og hun har fortalt meg at det ikke går en dag uten at hun tenker på sin mamma(min mormor) og hun nevner en gang i blant at hun synes det er veldig trist at hun døde så ung.

Poenget mitt er: det vil alltid gjøre vondt, men mindre og mindre. Folk takler også sorg forskjellig.

[AnonymBruker]

Ja det vil nok alltids gjøre vondt... Det som er vondest er som sagt drømmene om han, jeg husker ikke lengre stemmen hans, telefonnummeret hans....

Jeg føler ikke at jeg kan gråte heller, for da vil utenforstående ikke forstå, som f.eks. kjæresten min. Han tenker at "Jammen det er jo gått ett år alt" men for meg føles det som det skulle vært i går han gikk bort...

Anonym poster: ca128d234edca00099f60bc92e3745c0

[skreppamedleppa]

Sorg gjør ubeskrivelig vondt, selv liker jeg dette kinesiske ordtaket veldig godt

”Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre..”

Å miste noen som står oss så nært er som den trekanten, og kulen vil alltid være der i hjerte, den kommer aldri til å forsvinne men den sterkeste mest intense smerten vil gå over.

Da jeg mistet min far for snart 15 år siden så var det første året stein tøft, alt gjorde vont, alle drømmene, alle følelsene, tårene, alt var så intenst. Samtidig så var det andre året det verste fordi det var på mange måter slik du beskriver det. Det første året forstod folk at jeg hadde det vondt, det andre året forventet folk at jeg burde komme over tapet. Jeg skulle gå på skolen, konsentrere meg og være som andre tenåringer igjen. Og slik beskriver mange mennesker som har mistet noen som står de nær sorgen og tiden videre når hverdagen skal komme så om det kanskje ikke er noen trøst så er ikke dine følelser unormale.

Kanskje kjæresten din ikke forstår det, slik utenforstående kanskje ikke gjør men ikke vær redd for å bruk omgivelsene, for å grine til kjæresten din, for å si til han at sorg kommer i bølger og det finnes ikke noe tidsfrist på det.

Klem

[Lupi]

:klemmer:

Kan ikke forstå hvor stor sorgen du føler på er, men med tiden vil den bli litt lettere å bære.

Endret 18. september 2012 av Lupi

[Frøken Positiv]

Som jeg ser flere har skrevet..tomheten vil alltid være der. Det å miste noen som står en veldig nær er vondt, hardt og kan gjøre at alt ser mørkt ut - i en periode.

Livet vil gå videre, man vil gå tilbake til sine normale rutiner. Men man kommer hver dag til å bli påmint at det er noen som skulle vært der, som nå ikke er dèt. Selv mistet jeg min far for rundt 11 år siden, med tanke på at jeg var ganske ung på det tidspunktet, så fikk jeg ikke den sorgbølgen før i tenårene og det gjorde vondt - ikke bare for meg, men for alle rundt meg og. Dette fordi jeg ikke snakket om det rett etter hendelsen og gikk inn i en tung periode når det gikk opp for meg at han var borte.

Det beste man gjør er å snakke om det som har skjedd, enten med noen som står deg nær - men kanskje det beste er å snakke med noen utforstående, noen som ikke kjenner vedkommende og kan være helt nøytral til dine meninger, tanker og følelser. Det er vondt å snakke om noe sånt og kan i perioder være slitsomt, men for å slippe den evig tunge byrden på skuldrene, så er det bra å sette seg ned en gang i blandt å få det ut. La tårene renne, for vondt kommer det til å være - men det vil med tiden bli bedre.

[Rakkerunge]

Jeg tenker umiddelbart på min niese, som også mistet pappaen sin for snart ett år siden... Jeg kan tenke meg at hun også har det forferdelig vondt fremdeles, og at sorgen kommer og går i bølger. Noe den nok vil gjøre i veldig, veldig lang tid. Men etterhvert som tiden går, vil intensiteten i den daglige sorgen bli mindre. Det er nok vanskelig å tro akkurat nå, men det er virkelig helt sant. I mellomtiden er det beste du kan gjøre å la sorgen få ta den tiden og den plassen det tar. Fortell gjerne de rundt deg (familie, kjæreste, venner, kollegaer) at selv om det nå begynner å nærme seg ett år siden, så er sorgen din fremdeles fersk og sårene fremdeles åpne. Du må få lov til å sørge i ditt eget tempo, og dine nære bør gi deg forståelse og støtte uansett. <3

Det finnes noen dikt som omhandler dette - spesielt et jeg tenker på, men som ikke er lov å gjengi på nettet. Men, hvis du søker på frasen "Ikkje dytt" på Google, burde du finne diktet jeg tenker på

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere har svart alle sammen

Jeg må vel bare lære meg å lene meg inntil noen andre, og si jeg trenger mer støtte når det kommer til dette. spesielt fra kjæresten...

Anonym poster: b79f014ff2d9000e97bdb0a76781defe

[La Guapa]

Sorg gjør ubeskrivelig vondt, selv liker jeg dette kinesiske ordtaket veldig godt

”Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre..”

Dette var utrolig godt skrevet, og veldig sant!

Vi mistet en bror for fire år siden nå i julen.

Han er i tankene mine hver dag og av og til gråter jeg når jeg tenker på at jeg aldri får treffe ham mer.

Han døde så brått i en ulykke og det er vanskelig å forsone seg med at han forsvant så fort.

Vil gi deg en klem og si at det blir bedre med tiden....det gjør vondt , men man slutter å gråte hele tiden etterhvert.

[AnonymBruker]

I dag er det ett år siden han gikk bort, jeg kjenner det er tøft å være på jobb. Tankene mine er helt andre steder enn her. Jeg savner han så enormt mye.

Og jeg tenker på alt som jeg aldri får oppleve sammen med han, alt jeg aldri fikk sagt.

Var hos kjæresten i går, og jeg begynte å gråte, og han forstår det ikke, at det kan gjøre så vondt ett år enda, og at jeg kan gråte og ha det så vondt denne uken.

Ikke kan jeg bare dra hjem til familien heller, siden jeg bor borte og jeg arbeider...

Dette er en tung dag... :-(

Anonym poster: b79f014ff2d9000e97bdb0a76781defe

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å være utenfor i fem år.

Men husk, du skal leve videre.

Prøv å finne rom for når du lar sorgen slippe, og rom for når du stenger sorgen ute. Det er ikke sånn at man skal kjenne på alt som er vondt hele tiden.

Anonym poster: 2971e39907c8a67c18b9fa56272c8882