Føler meg så tom

[AnonymBruker]

Ja... Jeg føler meg så tom. Nummen på en måte. Det eneste jeg føler er en slags uforstålig sorg. En slags urolighet. Det farer også stikkende bølger gjennom kroppen med gjevne mellomrom. Er så... bare tom.

Ting jeg før interreserte meg for er borte. Er likegyldig. Likegyldig ovenfor hobbyer. Har mistet følelsene for venner og familie også... bortsett fra to personer som alltid er der for meg. Men det er så skummelt at jeg ikke føler, samtidig som jeg er likegyldig også.

Må legge til at jeg har litt tvangstanker (Når det gjelder å sjekke flere ganger at jeg har skrudd igjenn kranen, låst døra osv.)

Takk for serriøse svar

Anonym poster: c4d5c4dea2bad35994419f48aed22c69

[Lille Solstråle]

[AnonymBruker]

Jeg glemte for så vidt å skrive selve spørsmålet: Høres dette ut som angst? Vær så snill å svar

ts...

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[Avi]

Det høres ut som depresjon.

Endret 11. oktober 2012 av Avi

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon, du burde søke hjelp. Snakk med familie, venner, psykolog. Lykke til <3

Har snakket litt med noen i familien...

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Huff <3 Har ikke noe annet å si enn at du burde prate med noen. Klem til deg!

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Føler meg forferdelig nå, redd og rar!

Trenger noen trøstende tips

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[Dragonfly84]

Uff, det høres ut som du har depresjon og kanskje generalisert angst... Men jeg tror du burde prate med legen din om det, så kan du få henvisning til psykolog.

Du kan ikke bli skadet av å være redd, det er ikke farlig. Det går alltid over. Prøv å konsentrer deg om pusten din, pust rolig og dypt inn.... og ut.... Rooolig. Du kan også prøve autogen trening, det syns jeg hjelper veldig. Jeg bruker det for å få sove, og kommer sjelden lenger enn til steg to før jeg sovner. Du kan lese om det her, her og her.

[AnonymBruker]

Uff, det høres ut som du har depresjon og kanskje generalisert angst... Men jeg tror du burde prate med legen din om det, så kan du få henvisning til psykolog.

Du kan ikke bli skadet av å være redd, det er ikke farlig. Det går alltid over. Prøv å konsentrer deg om pusten din, pust rolig og dypt inn.... og ut.... Rooolig. Du kan også prøve autogen trening, det syns jeg hjelper veldig. Jeg bruker det for å få sove, og kommer sjelden lenger enn til steg to før jeg sovner. Du kan lese om det her, her og her.

Takk...

Jeg er forresten 15 år... hvis det har noe å si.

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Det at du er 15 har ingenting å si, angst og depresjon kan komme når som helst.

Jeg har desverre ikke mye erfaring med angst, men har jo litt erfaring med depresjon.

Når jeg leser det du skriver så virker du deprimert, og tanken slår meg også at hodet ditt prøver å beskytte deg litt mot dine egne følelser når du føler seg nummen.

Har du snakket med noen profesjonelle om denne angsten? Hvis ikke, så håper jeg at legen din tar deg seriøst, og ikke bare blåser bort "at du er ei jente på 15". Det er ikke normalt å føle det sånn, selv om du er midt i den verste hormonstormen, men direkte uvanlig er det vel heller ikke. Det betyr ikke at du ikke fortjener hjelp for å få deg til å føle deg bedre.

Gjør du noe selv? Gjør du ting som er lystbetont? Utfordrer du deg selv til å leve et normalt liv, eller "låser du deg inne"?.

-Therese

Anonym poster: 52238dd9afe5429bd9bbabc27a423bdd

[AnonymBruker]

Det at du er 15 har ingenting å si, angst og depresjon kan komme når som helst.

Jeg har desverre ikke mye erfaring med angst, men har jo litt erfaring med depresjon.

Når jeg leser det du skriver så virker du deprimert, og tanken slår meg også at hodet ditt prøver å beskytte deg litt mot dine egne følelser når du føler seg nummen.

Har du snakket med noen profesjonelle om denne angsten? Hvis ikke, så håper jeg at legen din tar deg seriøst, og ikke bare blåser bort "at du er ei jente på 15". Det er ikke normalt å føle det sånn, selv om du er midt i den verste hormonstormen, men direkte uvanlig er det vel heller ikke. Det betyr ikke at du ikke fortjener hjelp for å få deg til å føle deg bedre.

Gjør du noe selv? Gjør du ting som er lystbetont? Utfordrer du deg selv til å leve et normalt liv, eller "låser du deg inne"?.

-Therese

Anonym poster: 52238dd9afe5429bd9bbabc27a423bdd

Takk for svar. Jeg prøver å være "vanlig" men... blir bare vannskeligere å vannskeligere.

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Åh... føler meg verre enn noen gang nå. Er så utrolig redd! Har lyst til å ringe et familiemdlem, men det får bli i morgen. :grate:

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Ingen flere om har noen formening om dette høres ut som angst eller ikke?

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[Avi]

Det her er helt klart noe du burde snakke med noen om. Hva med helsesøster på skolen din? Eller miljølærer? De kan nok hjelpe deg, stol på meg. Det er snille mennesker som bare vil deg godt. Hvis du ikke tør å snakke med noen ansikt til ansikt enda kan du prøve denne siden: http://www.sidetmedo...melding_til_oss Det er anonymt.

Det blir bare vondere om du holder alle tankene inni deg.

Endret 16. september 2012 av Avi

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke... Det er noe med det at det er jobben deres. Ikke noe de gjør for å støtte MEG som person.

Har en i familien som jeg føler jeg kan snakke med om alt... har så lyst til å si :"Jeg trenger deg!" men det kan jeg jo ikke. H*n burde slippe å bry seg om meg. På den andre siden så vet h*n at jeg ikke har det så lett, og har sagt at h*n alltid er der for meg. Tenker på å ringe i morgen ettermiddag, men vet ikke helt. H*n har jo sitt eget liv... Hva syns du?

Skal skjekke ut den siden, men det føles så upersonlig... på en dårlig måte.

Takk for svar da

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[Stueloff]

Jeg hadde det også slik når jeg var 15, endte med at jeg brøt sammen på en konfirmasjonsleir og foreldrene mine sendte meg til psykolog, men det var en lang vei dit og mye venting. Først måtte jeg til legen, som sendte henvisning til BUP, ventet et par måneder på svar før jeg kom inn på en slik "opptakstime" hvor det bare var en kvinne som stilte meg masse spørsmål fra et skjema for å prøve å finne ut hva jeg led av og hvor alvorlig det var. Så var det mer venting før jeg endelig fikk time hos en psykolog som jeg gikk hos i rundt et år og det hjalp virkelig. Jeg anbefaler deg virkelig å søke hjelp nå, for det kommer neppe til å gå over av seg selv, snarere tvert imot. Snakk med helsesøster på skolen din, de har ofte en slik ordning at du kan prate med henne hvis du trenger det mens du venter på psykologhelp, og å bare få snakket om det kan være til stor hjelp.

Lykke til!

[Avi]

Av erfaring så kan jeg si at det hjelper. Jeg var i akkurat samme situasjon da jeg var rundt 15, men jeg tok ikke imot hjelp, det var så skremmende. I dag angrer jeg dypt.

Jeg synes du skal ta kontakt med personen du snakker om. H*n vil alltid være der for deg, ikke sant? Ikke fordi h*n må, men fordi h*n bryr seg om deg.

Vel, hva har du å tape på det? Prøv

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik når jeg var 15, endte med at jeg brøt sammen på en konfirmasjonsleir og foreldrene mine sendte meg til psykolog, men det var en lang vei dit og mye venting. Først måtte jeg til legen, som sendte henvisning til BUP, ventet et par måneder på svar før jeg kom inn på en slik "opptakstime" hvor det bare var en kvinne som stilte meg masse spørsmål fra et skjema for å prøve å finne ut hva jeg led av og hvor alvorlig det var. Så var det mer venting før jeg endelig fikk time hos en psykolog som jeg gikk hos i rundt et år og det hjalp virkelig. Jeg anbefaler deg virkelig å søke hjelp nå, for det kommer neppe til å gå over av seg selv, snarere tvert imot. Snakk med helsesøster på skolen din, de har ofte en slik ordning at du kan prate med henne hvis du trenger det mens du venter på psykologhelp, og å bare få snakket om det kan være til stor hjelp.

Lykke til!

Takk for svar...

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[AnonymBruker]

Av erfaring så kan jeg si at det hjelper. Jeg var i akkurat samme situasjon da jeg var rundt 15, men jeg tok ikke imot hjelp, det var så skremmende. I dag angrer jeg dypt.

Jeg synes du skal ta kontakt med personen du snakker om. H*n vil alltid være der for deg, ikke sant? Ikke fordi h*n må, men fordi h*n bryr seg om deg.

Vel, hva har du å tape på det? Prøv

Da ringer jeg i morgen, hvis jeg ikke føler meg bedre. Kanskje det bare går over som en liten forkjølelse Takk for svar!

Prøvde forresten å skrive til det anonyme greiene, men klarte bare ikke.

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

[Avi]

Da ringer jeg i morgen, hvis jeg ikke føler meg bedre. Kanskje det bare går over som en liten forkjølelse Takk for svar!

Prøvde forresten å skrive til det anonyme greiene, men klarte bare ikke.

ts

Anonym poster: 1fa6501fb169aa5ecbb1e34f796a10d5

Jeg synes du burde ringe uansett. Det føles kanskje litt bedre nå, men det går ikke over på et blunk.

Det går bra, kanskje du føler for å skrive til dem en annen gang