Gravid og trives ikke i forholdet

[Gjest Usikker]

Hei

Jeg er veldig i tvil om dagen og trengte å lufte tankene mine med noen uten at det får store konsikvenser.

Jeg og min samboer ble sammen for litt over et år siden, så i mine øyne et veldig ferskt og nytt forhold. Det har skjedd mye rundt oss som har påvirket forholdet negativt og positivt, men generelt slitt oss begge litt ut psykisk. Men har likevel holdt sammen for vi er virkelig glade i hverandre.

I våres oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for p-piller og plaster. Det ble klart med en gang at det skulle bli abort. Jeg ville ikke, men han var så bestemt at jeg gikk med på det. Følte det var feil av meg å skulle beholde et barn han ikke ønsket. Fikk dato for abort av legen, og alt var klart. Men når tiden nærmet seg klarte jeg det bare ikke. Jeg orket ikke tanken på å ta livet av dette barnet, jeg klarte det bare ikke. Og når eneste grunnen for meg å ikke beholde var fordi samboern ønsket abort, så ble det til at jeg beholdt barnet.

Jeg bodde en uke hos min mor på det tidspunktet, for jeg og samboeren kranglet bare(om dette og mye annet). Men vi kom oss gjennom det. Han skjønte hvor viktig dette var for meg og jeg var slem nok på slutten til å gi han ultimatumet meg og ungen eller miste meg. Men han gjorde det helt klart for meg at da var det IKKE snakk om flere barn, og at jeg burde være helt sikker i mitt valg om at dette var det jeg ville. Og jeg var sikker, jeg ville ikke annet enn å ha dette barnet.

Jeg flyttet så inn hos han igjen og ting gikk tilbake til det normale, litt krangling, men ikke noe stort. Sakte, men sikkert, startet han å vende seg til tanken på barnet og også å glede seg til det. Så ting funket veldig bra. Men en kveld hadde vi en stor krangel. Vi begge hadde hatt en dårlig dag, han har kort lunte og mye temprament (ad/hd) og jeg hadde ikke spist noe særlig på lenge på grunn av at jeg bare kastet opp. Var i midten av 3 månede, så den kjente svangerskapskvalmen plaget vettet av meg. Krangelen førte til en tur på legevakta. Jeg ble så stresset at jeg fikk sterke smerter og vi dro en tur, men heligvis var ingenting galt.

Siden den natten har vi ikke kranglet, jeg i frykt for at jeg skal få tilbake smertene, og han sikkert på grunn av noe av det samme. Men han er like gretten som før, jeg bare sier ikke noe på det og finner meg i alt jeg egentlig syns blir feil.

Nå er jeg i uke 30, så det begynner nærme seg tidspunktet for fødselen. Og jeg trives ikke. Samboern er en herlig mann og jeg er oppriktig glad i han og mener han vil bli en god far. Men jeg merker selv at han kanskje ikke er den "rette" for meg. Er små ting som blir veldig feil for meg og jeg takler ikke tempramentet hans. Hver morgen (han står opp før meg) våkner jeg og gruer meg til å gå inn i stua, i tilfelle han er i dårlig humør. Jeg merker jeg gjør meg selv "underdannig" for å ungå krangler eller det minste tegn til negative ord/følser i min rettning.

Og jeg merker at jeg virkelig ikke er meg selv lenger. Har forandret meg så utrolig mye for å tilpasse meg han og hans livsstil.

Men han gjør ikke noe fysiskt galt mot meg, og er ingen slem mann. Og til tross for at jeg ikke trives er jeg jo glad i han. Og så lenge han ikke er gretten trives jeg. Men når han er gretten føler jeg bare en sterk trang til å komme meg bort.

Men da står jeg her nå, har tvunget dette barnet på samboern. Nå gleder han seg og elsker guttungen vår som vi venter på. Men jeg føler for å pakke sakene mine og reise. Men føler det er egoistisk av meg og skulle bare dra, fordi jeg er usikker.

Føler for å "offre" min lykke, for å kunne gi han et godt liv, med dama han elsker og sønnen som kommer. Men føler virkelig det blir et offer, for selv om jeg er glad i han så trives jeg ikke og føler dette forholdet er feil for meg.

Både fordi jeg ønsker flere barn en gang i fremtiden, og han ikke gjør det. Men også tempramentet hans og en haug med andre små og store ting.

Men føler ikke jeg kan bare gå, føler jeg tar fra han ALT som er bra i livet hans da. Dyrene mine som han også elsker nå. Sønnen hans, og muligheten til å se han vokse opp og bo sammen med han. (han skal så klart ha kontakt med barnet, men barnet blir jo boende hos meg i spedbarnstiden om ikke annet). Og ikke minst tar jeg fra han meg, som han elsker utrolig høyt.

Og utenom oss så er det ikke mye glede i livet hans, han har mye plager og smerter. Så vi er liksom det som holder han i gang.

Så er frustrert og trist om dagen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, og for hver dag kommer jeg nærmere termin og vet ikke hvordan jeg skal klare å gå gjennom fødselen og spedbarnstiden om jeg skal føle meg som jeg gjør nå.

Føler ikke jeg kan snakke med han om det, for da blir det krangling og ingen vei tilbake. Om jeg sier jeg ikke trives, kan jeg ikke ta det tilbake. Og det vil forandre alt mellom oss.

[Gjest Gjest]

Begynner med å sende deg en stor klem! Skjønner det du skriver om at hvis du bruker for "harde og ærlige ord" om hvordan du har det i forholdet akkurat nå, vil det ugjenkallelig forandre noe. Samtidig er det ingen god følelse å ha å grue seg til å gå på stuen om morgenen og at man hele tiden er vàr for samboers humør. Syns du må prøve å ta opp dette med temperamentet hans og grettenheten. Kanskje kan du vinkle det til at du er ekstra følsom og nærtagende nå i svangerskapet, og at det det er tungt å takle at han er så humørsyk/gretten.

Godt at dere begge gleder dere til babyen. Jeg håper ting går lettere etterhvert, det er vel uansett ikke tiden for brudd akkurat nå.

[Gjest Gjest]

hvem bruker egentøig p piller OG plaster?

[annemette]

Oi, klem til deg! Dette hørtes akkurat ut som meg for 5 år siden!

Jeg og eksen hadde vært sammen i ca 1 år, så flytta jeg inn, og det gikk 2 mnd så var jeg gravid. Hadde det akkurat på samme måte som deg i svangerskapet, bortsett fra at ingen av oss ønsket abort. Under svangerskapet kjøpte vi leilighet, og jeg tenkte at "ting blir bedre". Jeg unngikk krangler, og var "unnerdanning" så han ikke skulle ha noe grunn til å være irritert. Husker spesielt en ting som jeg ble så forbanna over:

I slutten av svangerskapet var jeg sykemeldt. Jeg sto stort sett opp samtidig som eksen allikevel, satte

på kaffe til han mens han dusja. Han var/ er veldig morgengretten, så jeg gjorde jo bare i beste mening såklart. Han kommer ut av dusjen sier "hvorfor er du oppe nå?! (klokka var 07 ca) Jeg sier at jeg ikke fikk sove mer. Han sier "kan du ikke bare sove til jeg har reist?!" Jeg sier "jeg har lagd kaffe til deg!"

Han "ååh, den kaffen din er aldri noe god uansett, enten er den for svak eller for sterk!"

Jeg husker jeg ble så sint over at jeg lot meg herje med! Skulle vi f.eks i familieselskap ble han nesten aldri med! Jeg måtte "unnskylde" han med forskjellige grunner hver gang "Neii, XXX skulle møte noen venner" "neeeii...XXX er dårlig..." Familien min skjønte vel at ting ikke var som det skulle, for når det var slutt var de veldig glad for det til tross for at jeg ble alene med en 2 åring.

Når guttungen var født var det jeg som sto opp hver eneste dag. Jeg tok han ut med på turer, lekeplassen, kino, etc etc.. Jeg var redd for å bli alene, spesielt siden eksen påsto at jeg aldri hadde klart meg alene med guttungen. i tillegg jobba jeg skiftarbeid, og det var klundrete mtp barnehagens åpningstider osv.

Da guttungen var ca 2 år, møtte jeg en fyr via jobben. Det utvikla seg. Sier ikke jeg er stolt over det, men jeg følte meg så sinnsykt alene i verden, og å plutselig få masse fin respons fra en kjekk kollega var det jeg "trengte" Jeg sa til eksen at jeg ville flytte ut. Han bare lo av meg. Tok det ikke seriøst, før han fant ut at jeg hadde noe på gang med kollegaen min.

Da ble det ett lite helvette i ca 5 mnd.. Men jeg fikk flytta ut, fant ut at jeg faktisk klarte meg bra på egenhånd og jeg ble den glade jenta jeg egentlig var hele tiden.

Nå er det slutt med meg og kollegaen, men jeg takker han allikevel for at han var den som fikk meg til å åpne øynene mine. Ett forhold skal ikke være basert på frykt for at den andre "kanskje er i ett dårlig humør". Man skal ikke måtte unngå krangler bare fordi man er redd for hvordan den andre reagerer.

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det slutt før guttungen ble 2 år. Jeg kasta bort flere år på eksen, og det skulle jeg gjerne ha unngått. Men ting ordner seg. I mitt tilfelle har jeg nå en ny kjæreste, jeg har kjøpt meg egen leilighet, en relativt god jobb (8-16!) som jeg trives i, og jeg har hovedansvaret for verdens fineste 5åring. :-)

Ønsker deg lykke til, du høres ikke særlig lykkelig ut, men jeg håper du finner ut av det enten på den ene eller andre måten, og at du evt. ikke går i samme felle som meg (ved å vente på at ting blir bedre, når du innerst inne vet at det ikke er noe særlig fremtid i det forholdet)