foreldre rett eller barns rett ?

[AnonymBruker]

Har hittil til gode å se en kvinne som er villig til å la barnet bo på fulltid hos far, ha barnet én kveld i uken og annen hver helg.

Jeg vet av tre menn som har hovedansvaret for sine barn fordi mor ikke ønsker dette.. 2 av disse damene har ikke samvær annet enn i ferier, da de har flyttet langt unna... Den siste er fortsatt usikker på hva som skjer, da mor ikk eklarer å bestemme seg for om hun ønsker å flytte eller om hun vil bosette seg i nærheten av x'n og barna

Anonym poster: b37352b632c9d81634597dcf3b84ce24

[Far til 2]

Jeg kjenner også flere menn som fungerer som bostedsforeldre, men dette er som innlegget ovenfor også bekrefter at det er når mor ikke ønsker en slik rolle eller hun av andre årsaker ikke er egnet.

Jeg mener vi må komme dit at vi innser at begge foreldrene i utgangspunktet er egnet til omsorg Når de er det bør vi tilby barna felles omsorg for at barna skal sikres trygghet for at de ikke mister noen foreldre etter samlivsbruddet og at de ser at begge foreldrene er glad i dem (noen barn oppdager ikke før de blir store at en av foreldrene har tatt dem med og fratatt dem retten til omsorg fra den andre forelderen).

Fram til nå har det stort sett vært snakk om mødre som definerer far som uegnet til omsorg om hun fratar barna en slik mulighet. Objektive 3.parts fagfolk ser det ofte ikke like svart-hvit. Men fordi mange fortsatt tilhører kategorien som fik sin utdannelse i gamledager (dvs for 20 år eller mer siden) er det dessverre noen uegnede fagfolk som aksepterer at barn mister samvær med sine fedre. Men denne gruppen SÅKALTE fagfolk (mange vil sammenlikne dem med uegnede fagfolk i 22.juli saken) er heldigvis en utdøende rase og nye og mer kompetente fagfolk er på vei inn i systemet.

[Gjest Daenerys]

Jeg vokste opp med 50/50 løsning når dette var nytt. Ingen kunne forstå at jeg var like mye hos hver forelder.

Var 7 når de skilte seg, og frem til jeg var ca 15 byttet jeg hus 3 ggr i uka. Det er ALT for mye. Bodde nærme hverandre og alt var greit, men jeg levde i poser.

De siste to årene var det en uke hos hver etter mitt ønske. Det fungerte til jeg fikk nok. En dag jeg var 17 orket jeg ikke mer. Og det skjønte foreldrene mine. De lot meg flytte ut, og det er den største befrielsen noensinne å kunne ha alle tingene sine ett sted.

En ettereffekt av denne løsningen er at jeg hater å pakke, misliker å flytte på meg for få netter. Men jeg har hatt en veldig god oppvekst i trygge hjem, så absolutt. De delte meg fordi de ville se meg like mye. Men det har vært veldig tøft.

Jeg klarte ikke si ordentlig ifra før jeg var 15 og 17 år. Tenk litt på det. Ville ikke fornærme eller såre foreldrene mine. Det var vanskelig nok å be om en uke hos hver av samvittighetsgrunner.

Ja, det er egoistisk av foreldre, men jeg forstår det. Men det er svært slitsomt fra barnet, tro meg.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med 50/50 løsning når dette var nytt. Ingen kunne forstå at jeg var like mye hos hver forelder.

Var 7 når de skilte seg, og frem til jeg var ca 15 byttet jeg hus 3 ggr i uka. Det er ALT for mye. Bodde nærme hverandre og alt var greit, men jeg levde i poser.

De siste to årene var det en uke hos hver etter mitt ønske. Det fungerte til jeg fikk nok. En dag jeg var 17 orket jeg ikke mer. Og det skjønte foreldrene mine. De lot meg flytte ut, og det er den største befrielsen noensinne å kunne ha alle tingene sine ett sted.

En ettereffekt av denne løsningen er at jeg hater å pakke, misliker å flytte på meg for få netter. Men jeg har hatt en veldig god oppvekst i trygge hjem, så absolutt. De delte meg fordi de ville se meg like mye. Men det har vært veldig tøft.

Jeg klarte ikke si ordentlig ifra før jeg var 15 og 17 år. Tenk litt på det. Ville ikke fornærme eller såre foreldrene mine. Det var vanskelig nok å be om en uke hos hver av samvittighetsgrunner.

Ja, det er egoistisk av foreldre, men jeg forstår det. Men det er svært slitsomt fra barnet, tro meg.

Fott at noen som har opplevd dette skriver inn. spørsmål til deg er: 1. hvem av dine foreldre burde du bodd permanent hos far/mor? (ikke tenk samvittighet) 2. burde foreldrene velge dette for deg? 3. vis det er valgt å bo hos en forelder,er du da den som blir fratatt samversretten med den du bor hos eller er forelderen taperen?

ts

[Eliza Doalot]

Jeg vokste opp med 50/50 løsning når dette var nytt. Ingen kunne forstå at jeg var like mye hos hver forelder.

Var 7 når de skilte seg, og frem til jeg var ca 15 byttet jeg hus 3 ggr i uka. Det er ALT for mye. Bodde nærme hverandre og alt var greit, men jeg levde i poser.

De siste to årene var det en uke hos hver etter mitt ønske. Det fungerte til jeg fikk nok. En dag jeg var 17 orket jeg ikke mer. Og det skjønte foreldrene mine. De lot meg flytte ut, og det er den største befrielsen noensinne å kunne ha alle tingene sine ett sted.

En ettereffekt av denne løsningen er at jeg hater å pakke, misliker å flytte på meg for få netter. Men jeg har hatt en veldig god oppvekst i trygge hjem, så absolutt. De delte meg fordi de ville se meg like mye. Men det har vært veldig tøft.

Jeg klarte ikke si ordentlig ifra før jeg var 15 og 17 år. Tenk litt på det. Ville ikke fornærme eller såre foreldrene mine. Det var vanskelig nok å be om en uke hos hver av samvittighetsgrunner.

Ja, det er egoistisk av foreldre, men jeg forstår det. Men det er svært slitsomt fra barnet, tro meg.

Fint å høre erfaringer fra en som har opplevde det selv!

Håper det er ok at jeg kommer med et par oppfølgingsspørsmål?

Dersom du ikke hadde byttet hjem så ofte, men feks kun hver uke, tror du det hadde vært enklere?

Hadde du fullt utstyrte hjem hos begge foreldrene, eller pakket du med deg alt du trengte hver gang?

Dersom det siste, hadde det vært enklere hvis du slapp dette?

Alterntivet i dag er ofte 40/60, tror du at du hadde opplevd denne belastningen som mindre?

Jeg mener ikke å kryssforhøre deg her altså, men vi praktiserer 50/50, og jeg vil veldig gjerne gjennomføre den ordningen på best mulig måte. Jeg opplever også at i denne typen diskusjoner blir meningene veldig polariserte. Enten er 50/50 det eneste saliggjørende, eller det er å sammenlikne med barnemishandling. Jeg tror derimot at hvordan ordningen praktiseres er alfa og omega for hvilke opplevelse barnet sitter igjen med. Derav spørsmålene.

[Gjest Daenerys]

Fott at noen som har opplevd dette skriver inn. spørsmål til deg er: 1. hvem av dine foreldre burde du bodd permanent hos far/mor? (ikke tenk samvittighet) 2. burde foreldrene velge dette for deg? 3. vis det er valgt å bo hos en forelder,er du da den som blir fratatt samversretten med den du bor hos eller er forelderen taperen?

ts

1. Jeg burde bodd like mye hos hver. Vanskelig å forklare, men jeg er like glad i begge, og for min del hadde det vært vanskelig å vært mest hos en. Men jeg hadde jo gjort det om de hadde valgt det for meg. Jeg kan ikke svare på spørsmålet.

2. Ja, jeg tror det var rett valg, fordi både de og jeg ville se hverandre mest mulig. Men det betyr jo ikke at det er lett, selv om det er riktig. Er det jeg vil få frem.

3. Det aner jeg ikke. Jeg vet at jeg byttet adresse i folkeregisteret årlig, slik at ett år bodde jeg offisielt hos mamma, det neste hos pappa. Ingen har betalt hverandre bidrag.

Fint å høre erfaringer fra en som har opplevde det selv!

Håper det er ok at jeg kommer med et par oppfølgingsspørsmål?

Dersom du ikke hadde byttet hjem så ofte, men feks kun hver uke, tror du det hadde vært enklere?

Hadde du fullt utstyrte hjem hos begge foreldrene, eller pakket du med deg alt du trengte hver gang?

Dersom det siste, hadde det vært enklere hvis du slapp dette?

Alterntivet i dag er ofte 40/60, tror du at du hadde opplevd denne belastningen som mindre?

Jeg mener ikke å kryssforhøre deg her altså, men vi praktiserer 50/50, og jeg vil veldig gjerne gjennomføre den ordningen på best mulig måte. Jeg opplever også at i denne typen diskusjoner blir meningene veldig polariserte. Enten er 50/50 det eneste saliggjørende, eller det er å sammenlikne med barnemishandling. Jeg tror derimot at hvordan ordningen praktiseres er alfa og omega for hvilke opplevelse barnet sitter igjen med. Derav spørsmålene.

Spørr ivei.

Ja, jeg tror det ville vært enklere å vært en uke hos hver helt fra starten av, men jeg er ikke sikker. Når man er liten er en uke lang tid.

Nei, jeg hadde ikke fullt utstyr. Altså det var for det meste klær og skoleting det ble flyttet på, alt annet var jo hos hver (seng, shampo osv). Og da pakket jeg jo bare for få dager i gangen i starten. Når det gikk en uke ble det mer pakking, og mer slitsom, spesielt i tenårene når man uansett har det litt mer vanskelig.

Foreldrene mine bodde 5 min å kjøre unna hverandre, var ikke noe problem å hente noe om jeg glemte, men det var stressende uansett. Fullt utstyr hadde kanskje vært greit når jeg var mindre, men som tenåring er man jo ganske bestemt hva man skal kle seg i, og det er ikke alltid en løsning å kjøpe 2 av alt heller

Jeg tror ikke 40/60 er en bedre belastning nei. Men kan ikke svare på det sikkert heller. Er jo omtrent samme prinsipp, bare at en forelder seg barnet mindre, og det tror jeg ikke jeg ville likt. Samvittighet igjen.

Jeg syns som sagt det er en nødvendig, og ganske god ordning. Jeg ville ikke vært foruten, men det har vært vanskelig. Jeg har blitt spesielt bevisst på dette etterpå. Nå har jeg flyttet ganske mye i livet mitt, jeg har problemer med å holde meg i ro i mer enn 2-3 år. Kanksje det endrer seg, jeg håper det. Men det er veldig slitsomt for barnet, samtidig som man vil se begge foreldrene like mye. Kan ikke kalle det barnemishandling, for jeg føler meg svært elsket av begge foreldrene mine, og de var klar over at det ikke var ideelt.

Men jeg syns det er interessant at foreldre som har prøvd å bytte hus hver uke, hvor ungen blir boende, ikke klarer det mer enn ca en måned. For så tungt kan det være for barnet. Jeg føler jeg har alltid hatt 2 hjem, ingen av hjemmene er mer "hjem" enn det andre, men de er ulike.

[Far til 2]

Min søster og jeg opplevde også felles omsorg, og vi elsket det. Men vi var litt eldre ettersom vi var 10-12 år.

Vi begynte !! med 1 uke hos hver av foreldrene våre. De bodde forholdsvis kort avstand fra hverandre (vi syklet mellom dem iløpet av noen 5-6 ? minutter).

Fordi vi var så fornøyd med ordningen ville vi begge tilby barna dette da vi selv opplevde samlivsbrudd.

Men som med deg valgt vi også å til slutt bli boende hos en forelder. Min søster valgte å bo hos pappaen vår, mens jeg valgte mammaen vår. På dette tidspunktet var hun ca 18 og jeg 16. Litt senere byttet vi faktisk bostedforelder men dette var av praktiske årsaker med hvilken vei bussen kjørte til-fra skole, etc.

Her bodde vi helt til vi flyttet for videreutdannelse i andre byer, etc. Men begge har alltid hatt et nært forhold til våre foreldre, og som gutt lærte jeg meg at også jeg skulle ta ansvar for egne barn den dagen jeg ble pappa