foreldre rett eller barns rett ?

[Gjest Fairydust]

Under oppveksten hadde jeg to separate hjem. Mine foreldre bodde ikke sammen, men hadde hvert sitt hus. De jobbet kjempegodt sammen, samarbeidet og hadde en veldig fin tone overfor hverandre. Og jeg _elsket_ tilværelsen. Jeg hadde en helt super oppvekst på alle måter!

[smilo]

Hele problemstillingen suger.

50% løsningen er sosialdemokratisk riktig og kommer etter min oppfatning som en oppfølging av kravet om likestilling.

Faktorene som påvirker er: menn ønsker i dag større grad av deltakelse i oppdragelsen enn tidligere. Kvinner ønsker større frihet til å velge yrke / hobbyer og venner fremfor barn.Så da passer modellen 50% godt sånn på papiret.

Så at vi damer ønsker den friheten menn alltid har hatt er feil??

Ulempen er som det pekes på over barna. Disse blir utsatt for et eksperiment som vi ikke helt kjenner rekkevidden av i dag.

Når det er sagt syns jeg den selvfølgeligheten som fremlegges om at mor skal ha hovedomsorg suger. For meg som mann vil jeg nesten garantert tape. Om jeg ikke husker feil er det vell sånn omtrent 75% av barna som vokser opp med morsom hovedomsorgsperson. Far blir med dette gjort til sirkuspappaer uavhengig av årsaker og egnethet.

Her motsier du deg selv fra første ledd. Ikke skal mor ha friheten og heller ikke ansvaret ..

At far blir sirkuspappa er jo bare han som kan gjøre noe med. Det er et valg han tar.

[smilo]

Vi praktiserer 50/50 og det jeg ser på ungene er at de har et mye bedre forhold til sin far nå enn de hadde mens vi bodde sammen... Nå er mine unger gankse store, vi bor i gangavstand fra hverandre og ungene styrer samværet mer eller mindre som det passer dem. De har det de trenger hos oss begge, og de oppfatter at de har to hjem. Ingen av dem bor i en koffert. De har kun skolesekken med mellom, og skifter foregår stort sett etter skoletid. Hvis noe er avglemt så tar det 5 min å hente det.

I forhold til den som nevnte at mor vil ha bedre tid til seg selv.. Ja, jeg har veldig god tid til meg selv nå med denne løsningen. For nå stiller far opp når han har ungene. Mens vi bodde sammen orket han aldri det så all oppfølging i forhold til skole, fritidsaktiviteter osv falt på meg. Synd at han aldri tok til seg mitt behov for hjelp før det gikk til samlivsbrudd, men enkelte menn ser ikke lyset før det er for sent. Heldigvis for ungene har han skjønt det nå, og vi har et supert forhold, hvor vi nå ofte stiller på de samme tingene, noe ungene setter stor pris på.

[Far til 2]

Vi praktiserer 50/50 og det jeg ser på ungene er at de har et mye bedre forhold til sin far nå enn de hadde mens vi bodde sammen... Nå er mine unger gankse store, vi bor i gangavstand fra hverandre og ungene styrer samværet mer eller mindre som det passer dem. De har det de trenger hos oss begge, og de oppfatter at de har to hjem. Ingen av dem bor i en koffert. De har kun skolesekken med mellom, og skifter foregår stort sett etter skoletid. Hvis noe er avglemt så tar det 5 min å hente det.

I forhold til den som nevnte at mor vil ha bedre tid til seg selv.. Ja, jeg har veldig god tid til meg selv nå med denne løsningen. For nå stiller far opp når han har ungene. Mens vi bodde sammen orket han aldri det så all oppfølging i forhold til skole, fritidsaktiviteter osv falt på meg. Synd at han aldri tok til seg mitt behov for hjelp før det gikk til samlivsbrudd, men enkelte menn ser ikke lyset før det er for sent. Heldigvis for ungene har han skjønt det nå, og vi har et supert forhold, hvor vi nå ofte stiller på de samme tingene, noe ungene setter stor pris på.

Jeg synes det er flott at også deres barn har glede av en 50/50 løsning slik det hadde for meg og min søster, hennes barn og nå delvis også mine barn.

Jeg tror fortsatt at 50/50 er det naturlige valget der barnas rett til samvær blir det sentrale. Om det er barna som flytter ut/inn eller de voksne kan bli neste diskusjon, men våre barn som delvis praktiserer samme løsning har foreløpig ikke nevnt et ord om at det er slitsomt. Jeg ser likevel ikke bort fra at ordningen kan bli endret om de gir uttrykk for det.

Vi kan gjerne ha 2 tanker i hodet samtidig, men vi bør unngå å si at lovverket bør sette krav til bostedsløsning skal være klart før barna tilbys like mye samvær blir feil. 1.prioritet må være at loven sier at barn skal ha rett til like mye samvær med begge foreldrene, så får vi komme fram til en løsning hvordan det skal praktiseres litt senere når konfliktene har lagt seg i motsetning til det TS signaliserer.

Som i deres tilfelle bor vi foreldrene i gangavstand fra hverandre slik at barna har beholdt sitt gamle nærmiljø mht venner, skolen, fritidsaktiviteter, etc.

For egen del vil jeg legge til at samarbeidet mellom oss foreldre nå er MYE bedre enn den tiden vi bodde sammen. Årsakene til det kan være mange, men det er utvilsom stor forskjell fra tiden rundt bruddet da den ene forelderen krevde omsorgen alene. Dette kravent endret seg etterhvert som behovet for litt utdannelse på kvelden, litt behov for overtid og bedre økonomi, litt mer fritid for seg selv for bl.a. trening og samvær med venner, etc, etc. Utenforstående har noen ganger spurt om vi skal flytte sammen igjen , men vi er nok VELDIG langt unna en slik situasjon og jeg er sikker på at det aldri vil skje. Men det er hyggelig at våre tidligere venner mener vi er bedre venner nå enn da vi bodde under samme tak. Men det er nok mer ett inntrykk utad enn realitetene tilsier .

For egen del og for min søsters del kan jeg si med 100% sikkerhet at vi ikke synes det var slitsomt å ha 2 hjem. Men etterhvert som vi kom opp i siste halvdel av tenårene valgte vi hver vår forelder. Dette tror jeg var mest av praktiske årsaker ettersom foreldrene våre bodde forholdsvis nærme hverandre.

Jeg blir så glad på barnas vegne når jeg leser innlegg med den typen holdning som smilo har. Det viser at fars rolle kan endres med "litt lirking" som f.eks. mer omsorgsansvar , noe som gjør at alle partenene i saken blir vinnere og ingen av de voksne får det samme behovet for å hevne seg uansett om det er far eller mor.

Endret 15. september 2012 av Far til 2

[smilo]

Jeg synes det er flott at også deres barn har glede av en 50/50 løsning slik det hadde for meg og min søster, hennes barn og nå delvis også mine barn.

Jeg tror fortsatt at 50/50 er det naturlige valget der barnas rett til samvær blir det sentrale. Om det er barna som flytter ut/inn eller de voksne kan bli neste diskusjon, men våre barn som delvis praktiserer samme løsning har foreløpig ikke nevnt et ord om at det er slitsomt. Jeg ser likevel ikke bort fra at ordningen kan bli endret om de gir uttrykk for det.

Vi kan gjerne ha 2 tanker i hodet samtidig, men vi bør unngå å si at lovverket bør sette krav til bostedsløsning skal være klart før barna tilbys like mye samvær blir feil. 1.prioritet må være at loven sier at barn skal ha rett til like mye samvær med begge foreldrene, så får vi komme fram til en løsning hvordan det skal praktiseres litt senere når konfliktene har lagt seg i motsetning til det TS signaliserer.

Som i deres tilfelle bor vi foreldrene i gangavstand fra hverandre slik at barna har beholdt sitt gamle nærmiljø mht venner, skolen, fritidsaktiviteter, etc.

For egen del vil jeg legge til at samarbeidet mellom oss foreldre nå er MYE bedre enn den tiden vi bodde sammen. Årsakene til det kan være mange, men det er utvilsom stor forskjell fra tiden rundt bruddet da den ene forelderen krevde omsorgen alene. Dette kravent endret seg etterhvert som behovet for litt utdannelse på kvelden, litt behov for overtid og bedre økonomi, litt mer fritid for seg selv for bl.a. trening og samvær med venner, etc, etc. Utenforstående har noen ganger spurt om vi skal flytte sammen igjen , men vi er nok VELDIG langt unna en slik situasjon og jeg er sikker på at det aldri vil skje. Men det er hyggelig at våre tidligere venner mener vi er bedre venner nå enn da vi bodde under samme tak. Men det er nok mer ett inntrykk utad enn realitetene tilsier .

For egen del og for min søsters del kan jeg si med 100% sikkerhet at vi ikke synes det var slitsomt å ha 2 hjem. Men etterhvert som vi kom opp i siste halvdel av tenårene valgte vi hver vår forelder. Dette tror jeg var mest av praktiske årsaker ettersom foreldrene våre bodde forholdsvis nærme hverandre.

Jeg blir så glad på barnas vegne når jeg leser innlegg med den typen holdning som smilo har. Det viser at fars rolle kan endres med "litt lirking" som f.eks. mer omsorgsansvar , noe som gjør at alle partenene i saken blir vinnere og ingen av de voksne får det samme behovet for å hevne seg uansett om det er far eller mor.

Jeg har fått mange forvirra blikk når vi kommer sammen på aktiviteter som angår ungene. Og som deg så er vi mye bedre venner nå enn når vi bodde sammen. Vi kan spise middag sammen, og diskutere ungene og felles venner, men det er 100% sikkert at det ikke blir mer mellom oss enn vennskap. Den døren er helt stengt fra min del. Og enkelte av hans valg kan jeg stusse over innimellom, men det er ikke noe jeg har med så jeg nyter at jeg ikke har noe ansvar Jeg tar ansvar for meg og mitt Og for ungenes del svelger jeg enkelte kameler og later som ingenting.

Nå er det bare ett år siden vi skilte lag. Ingen av oss har offisielt nye partnere som er introdusert for ungene, og det er nok en stor fordel. Men ungene som er fra 12 og oppover til sist i tenårene har gitt uttrykk for at de ser det som en mulighet, og at det ikke vil være noe sjokk om så skjer.

[Amber]

Jeg kan heller ikke se at TS er dømmende, men kommer med sine personligebetraktinger og jeg er tildels enig.

Jeg har også hørt familier har fortalt at 50/50 har vært slitsomt for barna til tross for at vennenettverket var det samme. Og mange som ikke har problemer med dette. Det skyldes sikkert at vi som mennesker er litt forskjellige og ikke alle påvirkes i like stor grad av de fysiske omgivelsene. Likeledes er sikkert foreldre noe forskjellige slik at man har ulike kvaliteter.

Grunnen til at jeg sier at hun er dømmende er at hun i sin måte å skrive på kaller oss for egoistiske, dårlige foreldre. Det reagerer jeg litt på, for jeg og min eks har prøvd så godt vi kan hele veien og sette barnet først, alltid. De fleste skilte foreldre (meg selv inkludert) tror jeg lever med en alltid tilstedeværende dårlig samvittighet for å ha feilet mtp skilsmisse / skilsmissebarn og at dette jo selvsagt påvirker barna på en negativ måte. Sånn sett reagerer jeg på bedrevitere som "dømmer (mitt ordvalg) andre sine liv/valg de ikke kjenner detaljene av.

Jeg synes jeg og min eks har lyktes begge to på de fleste områder med å sette barnet først. Selv om vi ikke har et "felles" hus. Jeg tror ikke det er mulig i praksis å få til dette; iallefall ikke på langt sikt. Det blir ikke helt det samme å sammenlikne det at barnet har to hjem. Mulig jeg ikke ordlegger meg riktig sånn at du forstår; men barnet har jo to hjem, der hun har sitt eget rom og sine egne ting, både hos meg og far. Det at jeg, og de andre, da skal bo i noen annen sitt hus, med noen anndre sine personlige ting annenhver uke blir ikke helt det samme? I teorien høres det kanskje fint og flott ut for barnet synes dere vel; men med litt ettertanke og ikke minst erfaring med å faktisk ha opplevd samlivbrudd, så tenker dere kanskje litt anderledes, er min tanke.

[Amber]

Det jeg mente med å sitere deg, Kontormus, var at du nettopp treffer spikeren på hodet når du sier at vi er forskjellige, og at barn er forskjellige og takler ting på ulike måter. Det var jo litt av det jeg prøvde å få frem over her og; uten at jeg tror noen fikk med seg det.

[Far til 2]

barn har rett til å ha 2 foreldre ja og mange deler da omsorgen med 50/50 samver ved brudd.

Dette gir foreldre fri perioder uten barn og muligheten til å dyrke seg selv både yrkesmessig og privat. og i tilleg har dem "tid" til barna.

fantastisk eller ?

jeg mener dette er foreldre egoisme på høyt plan. Barna har ikke ett hjem som dem kan føle at her bor jeg! her er mine ting,mine venner og mitt rom. Barna blir kastet frem og tilbake og må forhholde seg til 2 hjem med ofte helt ulike regler og rutiner. Barna blir slitne og bor i koffert og foreldrene skryter av å gjøre såå mye med barna,men ingen tar det ansvaret det er å gi barna rom,tid og hvem synest ikke det er godt å komme hjem,slege seg ned på sin egen sofa og nyte hjemme?

dem har ingen hjemme !

Det er foreldrene sitt ansvar å gi barna ett hjem og da bør dem ta det avsvaret ved brudd. slik at barna slipper å bli kasteball for foreldre egoismen.

Jeg tror (på samme måte som jeg antar at du tror) at barns behov ikke blir påvirket av dette med ett hjem der foreldrene flytter inn/ut, slik enkelte voksne oppfatter det.

Jeg vet f.eks. at barn(utenom de minste) har et stort behov for å beholde nærmiljø og venner ved samlivsbrudd. For noen er dette et minimum for å føle den tryggheten de hadde før foreldrenes samlivsbrudd.

Jeg vet også at en del bostedsforeldre (som oftest mødre ettersom de oftere er aleneforelder enn det fedre er) har et umettelig ønske om økonomisk støtte fra far og fra staten. Og da snakker jeg om så stor økonomisk støtte at de ikke behøver å arbeide (ref bl.a. et intervju i Dagbladet for noen år tilbake med et par alenemødre som uttalte seg på vegne av mødre i Aleneforeldreforeningen). Men min er faring er at barn har større behov for et fang å krabbe opp på en massevis av dyre gaver. Av denne grunn tror jeg også at foreldre uten store økonomiske verdier kan være vesentlig bedre foreldre enn de som forsøker å kjøpe seg fri fra dårlig samvittighet.

Det jeg forsøker å si med mitt innlegg er at jeg tror det er veldig mye vi foreldre kan gjøre som gjøre at barn føler seg sett og hørt ved 50/50, fremfor å kreve at mor og far skal flytte inn/ut av felles bolig.

Jeg tror barn har behov for:

Trygghet (bl.a. ved å ha kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd) for videre relasjonsbygging.

God kontakt med et etablert nærmiljø mht skole, venner fritidsaktiviteter.

Unngå fysisk og psykisk mishandling.

Et fang å krabbe opp på for de minste.

Forståelse/støtte, men også klare grenser for de litt større.

Ros og følelese av å være betingelsesløst elsket.

Behovene er sikkert forskjellig, men ovennevnte punkter tror jeg er felles for mange.

Andre behov som f.eks. økonomi og foreldre som flytter inn/ut er av mindre betydning for mange barn så lenge basisbehovene som er nevnt ovenfor er tilstede.

[Gjest Gjest]

er enig i d siste ts skriver skriver her,men ofte er det ett glansbilde du fremstiller her. : alle er venner og alle tenker mest på barna etc. i virkeligheten er det ikke slik. da er det: konflikter i forhold til ny partner på begge sider,nye ste søsken med totalt forsjellige verdier enn det barna er vant med med sine foreldre før bruddet. det er ofte store grunner til brudd,som utroskap og masse krangling,uoverkommelige konflikter. dette blir sjelden en rosen rød historie og 50/50 foreldrene i slike settinger snakkes ikke og har kunn barna i en uke av gangen der den andre forederen er ikke eksisterende. da vil barna leve i vakum hver uke og ikke bli "sett" kunn vere en som har hjem både her og der og foredlrene lever ulike liv dem ukene barna er her og der...litt rotete skrevet men håper det ble forsåelig det som var ment.

[smilo]

er enig i d siste ts skriver skriver her,men ofte er det ett glansbilde du fremstiller her. : alle er venner og alle tenker mest på barna etc. i virkeligheten er det ikke slik. da er det: konflikter i forhold til ny partner på begge sider,nye ste søsken med totalt forsjellige verdier enn det barna er vant med med sine foreldre før bruddet. det er ofte store grunner til brudd,som utroskap og masse krangling,uoverkommelige konflikter. dette blir sjelden en rosen rød historie og 50/50 foreldrene i slike settinger snakkes ikke og har kunn barna i en uke av gangen der den andre forederen er ikke eksisterende. da vil barna leve i vakum hver uke og ikke bli "sett" kunn vere en som har hjem både her og der og foredlrene lever ulike liv dem ukene barna er her og der...litt rotete skrevet men håper det ble forsåelig det som var ment.

For å ha 50/50 så burde det være to forutsetninger i bunnen. Nær avstand mellom foreldrene slik at barna har samme nærområde/skole/ venner og at foreldrene kan kommunisere sammen.

[Gjest Gjest]

Ja det burde være slike forutsetninger,men desverre er det ikke slikt krav

[Far til 2]

For å ha 50/50 så burde det være to forutsetninger i bunnen. Nær avstand mellom foreldrene slik at barna har samme nærområde/skole/ venner og at foreldrene kan kommunisere sammen.

Jeg er enig mht dette med "nær avstand", men mener samtidig at evnen til å kommunisere blir vesentlig bedre om foreldrene velger å tilby barna 50/50 fremfor å holde krampaktig på den siste dagen i en 14-dagers periode.

Dette betyr ikke at 50/50 er best for alle, men jeg mener at barn bør få tilbud om dette fra foreldrene og at andre alternativer er unntaket om f.eks. en av foreldrene ikke er egnet til omsorg.

Du (smilo) og jeg har med andre ord bare byttet forutsetninger på et punkt ettersom jeg mener at et tilbud om 50/50 vil være en forutsetning for lavt konfliktnivå i mange tilfeller, mens du mener lavt konfliktnivå er en forutsetning for 50/50.

Kanskje vi likevel blir enig etterhvert .

[smilo]

Du (smilo) og jeg har med andre ord bare byttet forutsetninger på et punkt ettersom jeg mener at et tilbud om 50/50 vil være en forutsetning for lavt konfliktnivå i mange tilfeller, mens du mener lavt konfliktnivå er en forutsetning for 50/50.

Kanskje vi likevel blir enig etterhvert .

Tror nok disse tingen henger godt sammen begge veier.

[Gjest O___o]

50-50-ordningen skyldes vel først og fremst at begge ønsker 100, men at det ikke går og ingen ønsker å gi slipp.

Har hittil til gode å se en kvinne som er villig til å la barnet bo på fulltid hos far, ha barnet én kveld i uken og annen hver helg.

" Barnets beste " virker som et begrep som kun gjelder hvis far må gi opp sin del - og ikke omvendt.

[RoH]

Så at vi damer ønsker den friheten menn alltid har hatt er feil??

Her motsier du deg selv fra første ledd. Ikke skal mor ha friheten og heller ikke ansvaret ..

At far blir sirkuspappa er jo bare han som kan gjøre noe med. Det er et valg han tar.

Vel klipp og lim så får du frem meningen din.

Kan ikke si at jeg mener mor ikke skal ha rett på yrkeskareire, hobbyer og fritid med venner. Om du oppfattet det må jeg ha uttrykt meg særdeles uklart.

At menn ønsker å være kun helgepappa avviker nok noe fra den oppfatningen jeg har om menn generelt. Men det blir ofte løsningen fordi det passet seg sånn.

At du og eks. har et fint forhold å bor like ved hverandre, samarbeider godt i 50% løsning gjør dere nødvendigvis ikke til et forbilde. Om dere sammarbeider så utrolig bra syns jeg egentlig det virker litt snålt at dere ikke fikk det til å funke i første omgang. Kun 1 år etter brudd er etter min oppfatning alt for kort tid til å trekke noen som helst slutting. At 50% løsningen er en god løsning er etter min oppfatning en subjektiv betraktning.

Vet du om din oppfatning stemmer overens med dine barnas oppfatning? Eller din manns oppfatning? Om du drøyer litt dukker det nok opp problemer med ny kjærester, knuter i kommunikasjonsevne, barn som benytter seg av splitten til å oppnå fordeler osv. opp igjen skal du se.

Endret 17. september 2012 av RoH

[Far til 2]

50-50-ordningen skyldes vel først og fremst at begge ønsker 100, men at det ikke går og ingen ønsker å gi slipp.

Har hittil til gode å se en kvinne som er villig til å la barnet bo på fulltid hos far, ha barnet én kveld i uken og annen hver helg.

" Barnets beste " virker som et begrep som kun gjelder hvis far må gi opp sin del - og ikke omvendt.

Jeg er enig i noe av det du sier, men ikke alt.

Jeg vet faktisk med 110% sikkerhet at venner av meg har valgt 50/50 fordi de som barn opplevde et sterkt savn etter faren sin (tiltross for at moren gjorde en helt grei jobb). I disse tilfellene har altså de voksne valgt 50/50 for å tilfredsstille barnas ønsker. Det er derfor ikke bare fordi begge foreldrene ønsker å delta i omsorgen for ett eller flere barn som de naturligvis elsker høyere enn noe annet. Men det finnes sikkert de som velger det av andre grunner også. Mindre konflikt er en av dem. Bedre økonomi (for mor) pga mulighet til utdannelse og mer jobb er en annen. En 3.dje er at det gir (mor ?) mer overskudd. Men alle disse punktene er jo også en fordel for barnet.

Men jeg er veldig enig med deg når det gjelder hvem som skal bestemme hva som er barnets beste eller hvor barnet skal bo.

I noen tilfeller har far fått lov til å si sin mening de siste årene, men han har utvilsomt ikke samme gjennomslagskraft som mor ettersom han er mann og ikke kvinne. Men dette er et kvinnedominert forum og jeg er derfor litt forsiktig med slike bastante påstander . Men av samme grunn er det så viktig å få mødre til å innse at det de (mødrene) faktisk har like mye igjen for å tilby felles omsorg (dvs ca 1 dag ekstra hver 14 dag) som det barnet har.

De mister imidlertid våpenet som truer barnet og far med mindre samvær, etc. Stadig flere mødre ser imidlertid at de etter den første bitre tiden under/etter bruddet har mer igjen for å samarbeide enn å ha våpenet som fratar barn og far samvær resten av livet. Noen oppdager dette så sent at muligheten for å få far til å stille opp er nærmest håpløs etter 1,2,3 eller flere år med krig.

Endret 17. september 2012 av Far til 2

[Far til 2]

Jeg er enig i noe av det du sier, men ikke alt.

Jeg vet faktisk med 110% sikkerhet at venner av meg har valgt 50/50 fordi de som barn opplevde et sterkt savn etter faren sin (tiltross for at moren gjorde en helt grei jobb). I disse tilfellene har altså de voksne valgt 50/50 for å tilfredsstille barnas ønsker. Det er derfor ikke bare fordi begge foreldrene ønsker å delta i omsorgen for ett eller flere barn som de naturligvis elsker høyere enn noe annet. Men det finnes sikkert de som velger det av andre grunner også. Mindre konflikt er en av dem. Bedre økonomi (for mor) pga mulighet til utdannelse og mer jobb er en annen. En 3.dje er at det gir (mor ?) mer overskudd. Men alle disse punktene er jo også en fordel for barnet.

Men jeg er veldig enig med deg når det gjelder hvem som skal bestemme hva som er barnets beste eller hvor barnet skal bo.

I noen tilfeller har far fått lov til å si sin mening de siste årene, men han har utvilsomt ikke samme gjennomslagskraft som mor ettersom han er mann og ikke kvinne. Men dette er et kvinnedominert forum og jeg er derfor litt forsiktig med slike bastante påstander . Men av samme grunn er det så viktig å få mødre til å innse at det de (mødrene) faktisk har like mye igjen for å tilby felles omsorg (dvs ca 1 dag ekstra hver 14 dag) som det barnet har.

De mister imidlertid våpenet som truer barnet og far med mindre samvær, etc. Stadig flere mødre ser imidlertid at de etter den første bitre tiden under/etter bruddet har mer igjen for å samarbeide enn å ha våpenet som fratar barn og far samvær resten av livet. Noen oppdager dette så sent at muligheten for å få far til å stille opp er nærmest håpløs etter 1,2,3 eller flere år med krig.

Men jeg kan ikke komme med kritiske kommentarer mot mødre uten at fedre får sin del. For fortsatt er det faktisk slik at noen menn ikke forstår hva foreldreansvar tilsier. Det er slik at noen mødre tar all styringa over barnet når de kommer hjem fra sykehuset. Far får kanskje lov å holde barnet litt hvis han sitter stille i sofaen, men han gjør naturligvis alt galt om han skal skifte bleie, kle på barnet eller gi det mat. Dessuten holder han barnet feil og forstår ikke hvordan han skal trøste det. Sier mor at far ikke stilte opp mens de bodde sammen har hun ant noe av ansvaret for dette selv.

Men hvis far overlever dette er det minimalt med grunner til at han skal overlate alt ansvaret til mor. Han må i større grad selv vise seg som en mann som "tar seg til rette" mht å vise barnet omsorg også etter samlivsbruddet.

Far klarte tydeligvis "ikke å styre seg" før barnet ble født . Han får velge samme taktikk igjen

Endret 17. september 2012 av Far til 2

[AnonymBruker]

Jeg hadde få problem med å ha to hjem så lenge de bodde nært hverandre.

(ene flyttet 3 timer unna i starten, og DET var travelt!)

De var flinke å forklare oss hvor vi skulle etter skolen den og den dagen, klær hadde vi begge steder, og bursdagsfeiringer var alltid i hovedhjemmet.

Største problemet mitt var egentlig skolebøker etter jeg kom opp i storskolen.

(etter man hadde for mange bøker til å ha alle i sekken hele tiden)

Da manglet jeg ofte bøker på skolen fordi de lå igjen hos pappa og jeg hadde sovet hos mamma. De tenkte på å gi meg to sett bøker, men det ville jo ikke funket heller, så de hadde heller et ekstra sett liggende på skolen som jeg kunne bruke om jeg manglet noe. Læreren min så meg heldigvis og viste at problemet var ikke meg, men foreldrene Greit å bo "på bygda" med bare 9 stk i klassen da

Etter jeg ble voksen var ting verre....Når jeg var liten hadde vi fast annenhver jul, uten diskusjon. Men når jeg var 19 og fikk kjæreste og skulle feire jul der også innimellom, fikk jeg kjempedilemma! Begynte å grue meg allerede i september for hvordan jeg skulle velge. Problemet var ikke hvem jeg skulle vere hos, men hvem jeg IKKE skulle vere hos og da liksom valgte bort!

Er i dag 33 år og sliter fortsatt litt med samme greia!

Anonym poster: f22e7bf7f2bdf6813eb18a01198fa6d7

[Cherrytomat]

Har hittil til gode å se en kvinne som er villig til å la barnet bo på fulltid hos far, ha barnet én kveld i uken og annen hver helg.

Da er det bare se til meg og min mor.....

Her flyttet nemlig mor flere timer unna når minstemann var 4-5 år. Fikk seg ny type må vite

Så vi barna ble igjen hos verdens snilleste pappa! Var hos mamma en helg eller to i mnd.

Mor kom flyttende tilbake til stedet vi bor etter noen år (var vel lei unger som spydde i bilen )

og vi endte på 50/50. Vi er ikke like nære henne som pappa, men det gikk seg da til etterhvert.

[smilo]

Vel klipp og lim så får du frem meningen din.

Kan ikke si at jeg mener mor ikke skal ha rett på yrkeskareire, hobbyer og fritid med venner. Om du oppfattet det må jeg ha uttrykt meg særdeles uklart.

At menn ønsker å være kun helgepappa avviker nok noe fra den oppfatningen jeg har om menn generelt. Men det blir ofte løsningen fordi det passet seg sånn.

At du og eks. har et fint forhold å bor like ved hverandre, samarbeider godt i 50% løsning gjør dere nødvendigvis ikke til et forbilde. Om dere sammarbeider så utrolig bra syns jeg egentlig det virker litt snålt at dere ikke fikk det til å funke i første omgang. Kun 1 år etter brudd er etter min oppfatning alt for kort tid til å trekke noen som helst slutting. At 50% løsningen er en god løsning er etter min oppfatning en subjektiv betraktning.

Vet du om din oppfatning stemmer overens med dine barnas oppfatning? Eller din manns oppfatning? Om du drøyer litt dukker det nok opp problemer med ny kjærester, knuter i kommunikasjonsevne, barn som benytter seg av splitten til å oppnå fordeler osv. opp igjen skal du se.

Jeg sier ikke at vi er et forbilde heller, men jeg sier hva som fungerer for oss. At vi ikke fikk det til å fungere før har ikke nødvendigvis med ungene å gjøre. Om du har lest en del av mine innlegg her på forumet så har du sannsynligvis skjønt det.

Ungene mine er så store at om de ikke ønsker denne løsningen så sier de fra, det kan jeg love deg. De største styrer dessuten samværet selv.. Og de deler faktisk ganske likt.

Exen sier ingenting som tyder på at han ikke er fornøyd. Det var hans ønske om 50/50, og for hans del er det pr i dag totalt uaktuelt å ha ungene mer enn dette, grunnet arbeidstider. Hvis noen av ungene vil bo mer eller mindre hos en av oss så er vi også innstilt på dette. Men det blir ikke aktuelt før det har skjedd enkelte endringer i forhold til fars arbeidstider.

At det kan dukke opp knuter på tråden er jeg fullt klar over, men de kan komme uansett hvordan man fordeler samværet. Det er her KOMMUNIKASJON er nøkkelordet. Så lenge vi klarer det så er jeg ganske sikker på at det vil finnes en løsning. Når det gjelder unger som vil benytte seg av splitten for å oppnå fordeler så har vi allerede vært der, men så lenge vi kan snakke sammen så hjelper det så utrolig lite, da de har så godt som samme regler hos oss begge.