Jeg trenger virkelig råd.

[Gjest Gjest_Dreamdrops]

Hei alle!

Jeg vet ikke hvorfor jeg velger å skrive her, for egentlig vet jeg hva jeg bør gjøre. Men jeg vil allikevel prøve å fortelle så presist som mulig.

Det kan hende jeg blir tvunget til å forandre på noe, men i så fall er det såpass irrelevant at det ikke har noe å si. Dette i fare for å bli gjenkjent.

(Jeg vet dette er ganske langt, men jeg skal passe på avsnitt, så lite skrivefeil som mulig o.l., slik at flest mulig orker å lese )

Jeg og min bestevenninne (velger å kalle henne Anna i denne historien), har vært venner siden vi var bittesmå.

Da bodde hun hos moren sin annenhver helg, mens hun resten var hos faren som bodde et par timer unna.

Etter å ha gått hele barneskolen med å se hverandre annenhver helg, flyttet hun til moren sin på ungdomsskolen og siden da har hun bodd her.

Anna har hatt en ganske turbulent barndom. Faren hennes har vært i fengsel, hun har et dårlig forhold til besteforeldre på begge sider og ikke minst; moren hennes er ikke riktig god. Uten at jeg kan utdype dette så mye uten å bli gjenkjent, kan jeg si at da jeg og Anna var små fikk ikke jeg og Anna være sammen når moren til Anna bestemte seg for å være sur på mammaen min. Det er sånn hun var og er.

I de senere årene (vi er begge 19 år nå), har hun faktisk blandet seg oppi ting mellom meg og Anna. Et eksempel er at Anna hadde lånt noen filmer av meg som jeg lurte på om jeg kunne få tilbake. Da fikk jeg melding av moren hennes om at "Du får søren meg gi tilbake de filmene DU har lånt før du får tilbake dine!!". Ikke det at dette er noe big deal, men det at hun i det hele tatt blander seg, er litt.. merkelig.

Vel, nå skal jeg ikke snakke meg bort, men jeg har merket at bakgrunnshistorier ofte er greie å få med før jeg begynner på det jeg egentlig trenger "hjelp" med.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal starte. Jeg og Anna har vokst i fra hverandre de siste årene. Jeg har merket at jeg har utviklet meg mer, mens hun fortsatt er litt umoden.

Jeg har fullført og bestått videregående med gode karakterer, mens hun ligger 2 år bak fordi hun har droppet ut/gikk et år på folkehøgskole.

Det er nok mange faktorer som er sentrale når det kommer til at vi har vokst ifra hverandre; jeg har vokst opp i et hjem med normale foreldre og en fantastisk oppvekst, mens Anna ikke har vært så heldig.

Problemet er at Anna blir mer og mer lik moren sin på mange måter. Hun drømmer om barn (moren hennes fikk nemlig Anna som 19åring), mens jeg ikke kunne tenkt meg barn før laangt frem i tid. Vi er da bare 19 år gamle!

Uansett: Anna har "alltid" problemer og sliter mye psykisk. Jeg har alltid vært her for henne, og dere aner ikke hvor mange ganger jeg har snakket i timesvis med henne om ting hun føler for å snakke om.

Ikke det at det er noe problem; det er sånn venner gjør for hverandre. Problemet er at hun aldri er her for meg når jeg trenger det. De gangene jeg har trengt å snakke med henne har hun nok med sitt, og ikke tid til meg.

I tillegg til dette så er hun bare i stand til å krangle på facebook/sms.

Jeg har vokst forbi det stadiet der "alle" jenter kranglet på msn og sms (ikke det at vi krangler ofte, men når det først skjer, krangler jeg ikke på facebook!)

Jeg liker å ta ting ansikt til ansikt, men det går hun aldri med på. Så det har ført til enda mer krangler.

Hun har heller ikke evnen til å glede seg på mine vegne. Som noen her vet, har jeg en kjæreste. Vi har vært sammen i straks 11 måneder, og det er mitt første forhold.

Dette har hun vært veldig negativ til. Har jeg planer en dag med han, surmuler hun.

Det hadde hun ikke gjort om de planene var med en venninne, for å si det sånn!

Og nei, jeg er ikke en av de jentene som alltid er med kjæresten og som aldri har tid til venninner. Jeg og han er sammen 1 gang i uka + i gang til helgen, og da er vi ofte sosiale med andre. Hun er rett og slett sjalu og det er ganske vondt for meg.

Jeg forventet ikke at hun skal juble av glede da jeg sa jeg hadde fått meg kjæreste, men litt glad på sin beste venninne gjennom 15 år, går det da an å være?

Førstkommende lørdag feirer jeg bursdagen min, og hun kommer ikke til å komme. Da jeg sa jeg skulle feire sa hun bare "Ja, jeg får se. Er sliten for tiden".

Jeg har full forståelse for å være sliten en gang i blant, problemet er at hun alltid er det. Og ikke er det hver dag jeg feirer bursdag heller.

Anna virker som en dårlig venninne, og på mange måter er hun det. Men på en annen side er hun den personen som kjenner meg best av alle. Vi har vår egen humor og vi trenger ikke å si noe til hverandre for at vi skal skjønne hva den andre tenker på.

Hva gjør jeg? Det er selvsagt mye jeg har glemt å skrive/ ikke har skrevet (så det er bare å spørre), men ut ifra hva jeg har skrevet her: Hva gjør jeg?

For meg er dette veldig vanskelig. Vi har tross alt vært venner såpass lenge.

Ja, jeg kan selvsagt snakke med folk jeg kjenner om dette her, men jeg tenkte det var greit å få en objektiv mening fra noen her inne.

Jeg velger å ikke huke av AB. Noen her inne kjenner meg litt, og da er det greit å få tilbakemeldinger med tanke hun de kjenner meg som

Endret 10. september 2012 av Dreamdrops

[AnonymBruker]

Det høres akkurat ut som min historie. Har en psykisk syk veninne, som går til psykolog flere ganger i uken.

Hun har droppet ut av skolen, ligger 3 år bak meg, er alltid sliten og når vi krangler blander moren seg inn.. Jeg blir utrolig sliten av hele greia, og har sluttet å ta kontakt med henne. Hun ringte i dag, og jeg sa bare at jeg ikke hadde tid til å være med henne. Hadde det faktisk ikke heller, men hadde jeg hatt det tror jeg ikke at jeg hadde hatt lyst uansett..

Hun snakker og oppfører seg som om alt er normalt, men det er det ikke. Hun skylder på meg fordi hun går til psykolog, og klager på at jeg aldri var der for henne da hun sleit psykisk.. Men det er IKKE sant.

Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre, enn å ikke ha så mye kontakt med henne.. Har igrunn ikke noen gode råd å gi deg, da jeg er i samme problemstilling selv men jeg vet hvor utrolig slitsomt det er med sånne veninner..

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

[Gjest]

Det høres akkurat ut som min historie. Har en psykisk syk veninne, som går til psykolog flere ganger i uken.

Hun har droppet ut av skolen, ligger 3 år bak meg, er alltid sliten og når vi krangler blander moren seg inn.. Jeg blir utrolig sliten av hele greia, og har sluttet å ta kontakt med henne. Hun ringte i dag, og jeg sa bare at jeg ikke hadde tid til å være med henne. Hadde det faktisk ikke heller, men hadde jeg hatt det tror jeg ikke at jeg hadde hatt lyst uansett..

Hun snakker og oppfører seg som om alt er normalt, men det er det ikke. Hun skylder på meg fordi hun går til psykolog, og klager på at jeg aldri var der for henne da hun sleit psykisk.. Men det er IKKE sant.

Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre, enn å ikke ha så mye kontakt med henne.. Har igrunn ikke noen gode råd å gi deg, da jeg er i samme problemstilling selv men jeg vet hvor utrolig slitsomt det er med sånne veninner..

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

Har vi samme venninne eller noe? Min venninne klager også på at jeg ikke har vært her for henne og at når hun først vil snakke om ting, har jeg bare tid til mine problemer. Hvilke problemer, sa du?

Hun har jo aldri giddet og hørt på noen av mine, når jeg først har noen.

Takk for svar likevel! "Greit" å vite at det ikke bare er meg som synes sånt er slitsomt og vanskelig.

[frøkna]

Skjønner det er vanskelig å forholde seg til. Tror du må prøve å distansere deg litt for å ikke bli såret hver gang hun ikke stiller opp som en venn. Jeg syns du skal fortsette å holde kontakten, jeg regner med dere har mange gode stunder selv om det er mange dårlige også..

Når man har kjent hverandre så lenge og så godt som dere burde du jo fortsette å prøve å holde på vennskapet så lenge det lar seg gjøre.

[AnonymBruker]

Skjønner det er vanskelig å forholde seg til. Tror du må prøve å distansere deg litt for å ikke bli såret hver gang hun ikke stiller opp som en venn. Jeg syns du skal fortsette å holde kontakten, jeg regner med dere har mange gode stunder selv om det er mange dårlige også..

Når man har kjent hverandre så lenge og så godt som dere burde du jo fortsette å prøve å holde på vennskapet så lenge det lar seg gjøre.

Jeg synes dette ikke var så dumt.

Det her er en venninne som du har kjent i årevis og dere er vokst opp sammen. Nå kommer ulikhetene fram. Hva med å ta vare på det som er av verdi i forhold til henne og ha andre venner som du vet stiller opp når du trenger deg? Du kan fortsatt være en venn selv om du distanserer deg litt og ikke lar henne være alt for deg.

Jeg har en barndomsvenninne. Vi har opplevd utrolig mye sammen på godt og ondt. Som deg så hadde jeg en mye bedre oppvekst enn henne og dermed et mye bedre ståsted. Vi har perioder av livene våres hvor vi henger mye sammen pga omstendighetene rundt våre liv. Samtidig så har vi perioder hvor vi går hver vår vei og ikke har samme ståsted. Jeg erkjenner at hadde jeg blitt kjent med henne i voksen alder så hadde vi aldri blitt venninner. Til det er vi for ulike og vil ulike ting i livet. Nå deler vi en forhistorie og den knytter oss sammen.

Anonym poster: ec74d9ea69270c7176cd03c3ee9be9d7

[AnonymBruker]

Har vi samme venninne eller noe? Min venninne klager også på at jeg ikke har vært her for henne og at når hun først vil snakke om ting, har jeg bare tid til mine problemer. Hvilke problemer, sa du?

Hun har jo aldri giddet og hørt på noen av mine, når jeg først har noen.

Takk for svar likevel! "Greit" å vite at det ikke bare er meg som synes sånt er slitsomt og vanskelig.

Akkurat det min veninne og gjør. Hun lytter aldri da jeg har problemer, men forventer at jeg skal være der for henne da hun sliter. Problemer er at hun sliter hele tiden.. Jeg kan ikke gjøre noe med at hun sliter psykisk, når jeg har mine egne problemer. Hun klager på at jeg aldri har tid til henne, men sånn går det når hun ligger hjemme dagen lang, og ikke vet hvor utmattende det er å gå fulltid på skolen, og det å ha fullt andre ting å styre med.

Uff det var jaggu godt å få ut! Er forresten 19 år jeg og.

Du er ikke alene nei.

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

[Gjest]

Skjønner det er vanskelig å forholde seg til. Tror du må prøve å distansere deg litt for å ikke bli såret hver gang hun ikke stiller opp som en venn. Jeg syns du skal fortsette å holde kontakten, jeg regner med dere har mange gode stunder selv om det er mange dårlige også..

Når man har kjent hverandre så lenge og så godt som dere burde du jo fortsette å prøve å holde på vennskapet så lenge det lar seg gjøre.

Tusen takk for bra råd Du sier mye av det jeg også tenker på. Jeg trenger ikke å kutte ut, men avstand er ikke så dumt. Selv om det selvsagt er vondt at min beste venninne ikke "orker" å komme i bursdagen min.

Jeg synes dette ikke var så dumt.

Det her er en venninne som du har kjent i årevis og dere er vokst opp sammen. Nå kommer ulikhetene fram. Hva med å ta vare på det som er av verdi i forhold til henne og ha andre venner som du vet stiller opp når du trenger deg? Du kan fortsatt være en venn selv om du distanserer deg litt og ikke lar henne være alt for deg.

Jeg har en barndomsvenninne. Vi har opplevd utrolig mye sammen på godt og ondt. Som deg så hadde jeg en mye bedre oppvekst enn henne og dermed et mye bedre ståsted. Vi har perioder av livene våres hvor vi henger mye sammen pga omstendighetene rundt våre liv. Samtidig så har vi perioder hvor vi går hver vår vei og ikke har samme ståsted. Jeg erkjenner at hadde jeg blitt kjent med henne i voksen alder så hadde vi aldri blitt venninner. Til det er vi for ulike og vil ulike ting i livet. Nå deler vi en forhistorie og den knytter oss sammen.

Anonym poster: ec74d9ea69270c7176cd03c3ee9be9d7

Det er ikke bare meg nei

Samme hos meg også; jeg ville nok ikke blitt venn med henne om jeg hadde møtt henne i dag.

Akkurat det min veninne og gjør. Hun lytter aldri da jeg har problemer, men forventer at jeg skal være der for henne da hun sliter. Problemer er at hun sliter hele tiden.. Jeg kan ikke gjøre noe med at hun sliter psykisk, når jeg har mine egne problemer. Hun klager på at jeg aldri har tid til henne, men sånn går det når hun ligger hjemme dagen lang, og ikke vet hvor utmattende det er å gå fulltid på skolen, og det å ha fullt andre ting å styre med.

Uff det var jaggu godt å få ut! Er forresten 19 år jeg og.

Du er ikke alene nei.

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

Jeg står fortsatt på at vi kanskje har samme venninne

Og det er bare å få det ut her inne!

[AnonymBruker]

Jeg står fortsatt på at vi kanskje har samme venninne

Og det er bare å få det ut her inne!

Hehe jaa! Tror det nesten det jeg og. Ble helt sjokkert da jeg kom innom tråden. Trodde kanskje det var min veninne du beskrev. Eller så er det definitivt den samme! Umulig at begge er 19 år, og klisslike.

Hihi.

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

[Gjest]

Hehe jaa! Tror det nesten det jeg og. Ble helt sjokkert da jeg kom innom tråden. Trodde kanskje det var min veninne du beskrev. Eller så er det definitivt den samme! Umulig at begge er 19 år, og klisslike.

Hihi.

Anonym poster: 2f9a17cf2bb1a424cb262c3255f6106d

Ja, det virket jo veldig sånn!

Takk som delte din "historie" i alle fall, det er ikke så lett og ganske slitsomt.

Jeg føler jeg prøver og prøver, og allikevel så ser hun ikke at jeg faktisk er en veldig god venninne for henne.

Ikke "tør" jeg å snakke med henne om vonde ting lenger heller. I alle fall ikke når det gjelder kjæresten, for jeg er ganske sikker på at hun kommer til å føle glede om det går galt mellom oss.

Høres sykt ut, men det er sånn det er..

[Thalassos]

Bortsett fra at hun sliter psykisk er det ekstremt mange likhetstrekk mellom min tidligere bestevenninne og din venninne. Vi sverget over alt at vi skulle være "venner for alltid", og det trodde jeg helt ærlig også. Jeg kunne bare ikke se hva som kunne skille oss. Hver gang hun har fått seg kjæreste har det vært hanhanhanhan, og vi har hatt mindre kontakt, men alt har vært som før når vi har møttes igjen.

Slik var det frem til for 2 år siden, da jeg fikk nok. Moren hennes er gal, og kranglet med min mor, og da gikk alt skeis. Denne venninnen tar og tar og tar, uten å gi noe særlig tilbake, verken fysisk eller psykisk.

Jeg savner fortsatt alt det gale vi fant på, alle samtalene våre og hvor like vi var, men jeg innså at det tappet meg for energi å prøve å opprettholde vennskapet. Når vi møtes tilfeldig nå, er absolutt alt som før, forskjellen er bare at jeg ikke trenger å forholde meg til henne på samme måte, og føler meg ikke så sliten etter jeg har møtt henne.

Revurder vennskapet, kanskje dere har vokst fra hverandre?

Lykke til

Beklager skrivefeil, litt brisen og VELDIG trøtt.

[Gjest Gjest_Dreamdrops]

Bortsett fra at hun sliter psykisk er det ekstremt mange likhetstrekk mellom min tidligere bestevenninne og din venninne. Vi sverget over alt at vi skulle være "venner for alltid", og det trodde jeg helt ærlig også. Jeg kunne bare ikke se hva som kunne skille oss. Hver gang hun har fått seg kjæreste har det vært hanhanhanhan, og vi har hatt mindre kontakt, men alt har vært som før når vi har møttes igjen.

Slik var det frem til for 2 år siden, da jeg fikk nok. Moren hennes er gal, og kranglet med min mor, og da gikk alt skeis. Denne venninnen tar og tar og tar, uten å gi noe særlig tilbake, verken fysisk eller psykisk.

Jeg savner fortsatt alt det gale vi fant på, alle samtalene våre og hvor like vi var, men jeg innså at det tappet meg for energi å prøve å opprettholde vennskapet. Når vi møtes tilfeldig nå, er absolutt alt som før, forskjellen er bare at jeg ikke trenger å forholde meg til henne på samme måte, og føler meg ikke så sliten etter jeg har møtt henne.

Revurder vennskapet, kanskje dere har vokst fra hverandre?

Lykke til

Beklager skrivefeil, litt brisen og VELDIG trøtt.

Er mye av det samme her også, bare at jeg tror ikke hun skjønner det. Men jeg tar litt avstand likevel; hun er ikke den venninnen jeg ringer lenger når noe er galt. Men det er koselig å ta en kaffe i blant og prate om løst og fast Samtalene går jo som før og når vi er litt sammen now and then, så funker ting.

Men en bestevenninne er hun ikke lenger. Det har hun bevis for mange ganger at hun ikke er.

Sur for at jeg ikke ga henne julegave (når jeg flere måneder før jul sa at "Dette året her har jeg ikke råd til å kjøpe julegaver til venninner). Som om ikke vennskap i seg selv er nok

Ekstra sur ble hun da jeg hadde kjøpt en til kjæresten min. Litt forskjell på det, er det ikke?

I alle fall; i små doser er fint, men en beste venner hun ikke lenger.

Takk!

(Hihi går fint)