Slutten på forholdet...?

[AnonymBruker]

Det har seg sånn at jeg er sammen med en mann, noe vi har vært i ca 5 år. Det har vært et turbulent forhold, mye sjalusi og krangling. Vennene mine har alltid ment at jeg har vært utrolig sjalu og har overreagert på det meste, men det var helt til de fikk se samboerens sanne jeg!

Noen kan kanskje kalle meg sykelig sjalu, men nå er det han de kaller for sykelig sjalu. Med trykk på sykelig... Det har seg sånn at jeg ikke får snakke med mannlige venner av oss, da tror han at vi har noe på gang! Jeg får heller ikke være for lenge hos familie eller venner, jeg må alltid være sammen med han. Det er ofte jeg vil være sjåfør på venner i helgene, både for å tjene noen kroner, men også for å komme meg ut litt. Rett og slett være sosial. Det får jeg ikke lov til. Da kan jeg jo snakke med andre menn. Om jeg vil være sjåfør så tåler ikke han å være hjemme alene noen timer, men han krever at jeg må tåle å være alene hjemme og vente på han mens han er på fylla fra fredag ettermiddag til søndagsmorgen. LITT urettferdig, noe jeg har sagt ifra om også, men som han ikke skjønner. At jeg har sittet hjemme og ventet på han er noe han heldigvis har sluttet med, men det skjedde veldig ofte i fjorsommer.

Det er generelt veldig lite jeg får lov til. Og det er alltid han som bestemmer.

For noen helger siden skulle vi ut på byen sammen med et vennepar og en kamerat. Typen min, typen til venninna mi + kameraten var på en annen plass, men skulle møte oss etter en konsert ute på byen. Jeg og venninna mi gikk på en pub og satte oss i en sofa. Ved siden av oss satt 4 menn som inviterte oss til bordet sitt, noe vi takket ja til da vi begynte å gå tom for samtaleemner der vi satt bare meg og henne.

Etter et par timer kom typen min på den plassen vi var, tok en titt på oss, så at vi satt sammen med andre og hevet hodet med en gang! Han overså oss rett og slett. Han tok ølen sin, gikk forbi oss og så surt på oss mens han fant seg en plass et stykke unna oss. Han enset oss ikke da vi prøvde å prate til han. SÅ SUR!

Typen min tok ikke tlf da kameraten hans ringte (de kom bort fra hverandre på konserten) så han ringte meg for å finne ut hvor vi var. Det var også ille... Enda verre var det at jeg gikk utenfor og møtte han da han var litt usikker på hvor plassen var. Og du kan tro det var galt av meg også! Jeg skulle KUN snakke med typen min, gi KUN han oppmerksomhet og helst skru av mobilen.

Vi gikk og kjøpte oss litt nattmat før vi tok kveld, også da var han sur. Jeg filmet denne kameraten vår fordi jeg ville ha på film at han spiste junkfood (han HATER junk, treningsnarkoman), og da reiste typen min seg og gikk! Vi prøvde å snakke til han, men han bare gikk. Ikke svarte han på mld og ikke svarte han på tlf.

Jeg gikk hjem og la meg uten han. Han kom etter hvert, men vi ble liggende i ca 1 1/2 time og diskutere oppførselen hans, han er tross alt nærmere 40 år! Han unnskyldte seg og sa at det kun var fordi han var så glad i meg, og at han elsket meg. Derfor var han også så sjalu.

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan han oppfører seg. Han kan være ekstrem i edru tilstand også, men han er verst når han drikker.

Vi har selvsagt mange gode minner, han er jo veldig snill og god, men denne oppførselen har gjort at jeg rett og slett har følt meg, tja hva skal jeg si, innestengt..? Jeg må passe på hva jeg sier, hva jeg gjør, hvem jeg snakker med, hva jeg gjør, hvem jeg gjør hva med osv. Rett og slett ikke vært meg selv. Jeg sliter meg angst og dårlig selvtillitt, men har heldigvis klart å komme meg langt ut at angsten. Selvtillitten derimot, den får jeg aldri opp. Om det er pga forholdet eller om det er alt annet, det vet jeg ikke. Jeg blir uansett ikke bedre.

Vi har heller aldri sex. Han maser, men jeg vil ikke. Disse hendelsene har gjort at jeg har fått et mer kameratskap med han enn et forhold.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. At jeg må bryte forholdet. Men hva nå? Jeg har ikke penger til å flytte for meg selv. Ikke har jeg så veldig lyst til å flytte til foreldrene mine igjen heller. Jeg har lyst til å reise! Rett og slett reise, ta igjen litt av det tapte sikkert..? Hvordan skal jeg gjøre det slutt? Hva skal jeg si? Jeg kan ikke si at jeg har mistet følelsene for han, ikke kan jeg si at jeg har funnet en annen heller (det har jeg forresten ikke gjort). Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Og om jeg flytter, hvor i all verden skal jeg gjøre av tingene mine? Jeg har jo ganske mange ting, men begrenset med lagringsplass til f.eks foreldrene mine.

Alt jeg klarer å tenke på for tiden er alt jeg har gått glipp av, alt jeg føler jeg MÅ gjøre. Jeg MÅ reise, jeg MÅ komme meg bort. Ut å se Norge, det fine landet og alle menneskene rundt om.

Jeg vil bli fri.........

Anonym poster: 4bc3221f535b0a463ab8ed81dd8bcd46

[betrayed]

Så bli fri. Det der hørtes bare SYKT ut... Du fortjener bedre!

[Gjest Karina]

Jeg ble fri;) Var ung som deg, med mye igjen av livet. Lutfattig. Men, med engang jeg gjorde det slutt, så så fremtiden plutselig lys ut likevell. Tidligere så var den svart som natta. Du klarer deg UANSETT! Jeg lover!! Og det er VERDT DET!!!!! Jeg måtte gå på sosialen, for stod helt på bar bakke. Fikk så jeg klarte meg frem til fikk meg en ok jobb. Nå klarer jeg meg fint på egenhånd. Det er utrolig hvor sterk man er og hva man klarer. Det skjer ikke at du må bo under en bru, du er for ressurssterk! Og spør du om hjelp, så får du hjelp! Tenk deg om ei venninne av deg var i samme situasjon:) Og igjen, det er verdt det!! <3 <3 Ønsker deg all lykke til, dette klarer du

[AnonymBruker]

Takk for svar, hadde nesten helt glemt denne tråden..

Jeg har nå bestemt meg, dette må ta slutt og har derfor sagt ifra til han at jeg ikke orker mer. Jeg har SÅ dårlig samvittighet! Han sier jo han er glad i meg, men det er jo en veldig rar måte å vise det på.

Jeg gruer meg enormt til å begynne flytteperioden. Jeg har flyttet fra han før også, og det var så utrolig slitsomt og ikke minst psykisk krevende.

Gleder meg til å bli fri, men gruer meg også veldig til alt som hører med et brudd. Blant annet å miste mange venner. Det er kanskje det jeg gruer meg mest til egentlig. Jeg har jo ingen venner lengre, jeg måtte jo gi de opp for de var ikke bra nok for han. Vi har bare felles venner.

Men håper det går bra etter hvert.

Anonym poster: 4bc3221f535b0a463ab8ed81dd8bcd46

[Gjest Bud]

Bak skyene er himmelen alltid blå

[Arlandria]

Da anbefaler jeg deg å prøve å ta opp igjen kontakten med de gamle vennene, én etter én. Og være helt ærlig og si at du mistet kontakten pga eksen din, og at han var vanskelig å ha med å gjøre.

[AnonymBruker]

Huff..jeg er i samme type forhold som deg, hvor jeg har gått fra mannen en gang tidligere.. Angrer selvfølgelig på at jeg gikk tilbake, for det er slitsomt med ett brudd og alt som følger med......... Har ikke tatt valget om å gå enda, men det er det magefølelsen min sier er rett. Gruer meg, stå alene på bar bakke igjen..finne sted å bo, få orden på økonomi og meg selv igjen.. Gruer meg..men det må til..

Lykke til.. Du er ikke alene skal du vite.. <br /><br /> Anonym poster: 581b5fa5471807f1ac9884fb6e609c9b

[Gjest Gjest]

du sier selv du er sykelig sjalu. hvordan reagerer du når han går ut på byen uten deg? sitter med andre jenter osv?

det ser ut til at mange som kommenterer her ikke forstår at dette kun er en side av historien

[AnonymBruker]

Joda, alltid to sider av samme sak, men som vennene mine (og hans for den del) har sagt til meg så HAR jeg vært sjalu og mistenksom, men det hadde jeg grunn til. Nå er jeg ikke sånn lengre, jeg så selv hvor sykt det var å være mistenksom på alt og alle. Jeg var sånn i begynnelsen av forholdet, mest fordi jeg tok han i å snakke med eksen sin (som det forøvrig gikk rykter om at han og henne fortsatt hadde noe på gang) selv om han sa han ikke snakket med henne. Andre venner og familiemedlemmer prøvde å skjule for meg om de to hadde f.eks vært på byen sammen. Jeg fikk vite senere at de hadde møttes av henne, da fikk jeg slengt å trynet at de hadde pult. Kanskje ikke så rart jeg var mistenksom og sjalu en periode....?

Uansett, vennene mine har sagt at han trolig oppfører seg sånn fordi han er redd for at jeg skal være som han. Altså være utro.

Det toppet seg for noen helger siden. Vi var på offentlig fest på bygda (offentlig vel og merke) og der traff jeg på veldig mange kjentfolk som jeg ville snakke med. Det fikk jeg ikke lov til, jeg måtte sitte ved siden av han, kysse og klemme og gi min fulle oppmerksomhet bare til han. Jeg ble lei så jeg gikk ut og tok en røyk. Der møtte jeg ei venninne av meg. Hun var bare utenfor, ikke betalt seg inn. Etter et par minutter fikk jeg mld fra samboer om hvor jeg var. Sa jeg var utenfor og snakket med ei venninne, men kommer snart. Da ringte han, sa jeg måtte komme nå. Jada, kommer snart, skal snakke med venninna mi først, som også er venninne av han.

Tiden gikk, vi hadde mye å prate om og han maste. Jeg sa at om han fortsatte å mase sånn så drar jeg, for jeg gidder ikke sitte å klenge, det kan vi gjøre når vi er hjemme, noe vi forresten aldri gjør når vi er hjemme og alene. Han ga seg ikke så jeg ble med venninna mi til en felles kamerat av oss som jeg forresten ikke hadde snakket med på mange, mange år!

Det gikk ikke mange minuttene før han bombarderte meg med meldinger, ringte osv osv. Lurte på hvor jeg var. Jeg sa hvor jeg var, jeg sa ifra før jeg dro.

Jeg fortalte hvor vi var og plutselig fikk jeg høre alt hva jeg var gitt! Da var jeg ei hore, løst ludder, "bare pul på han, glem meg, at du kunne gjøre det"-meldinger osv osv.

Vi var 4 stk på denne festen og alle hørte hva både han og jeg sa i tlf da han ringte. Han sa det da også, at jeg var hore, ludder osv.

Først da kompisen min som jeg som sagt ikke hadde snakket med på mange år ringte han opp og sa han måtte slutte å være så forbanna sjalu og la meg få ha det hyggelig med vennene mine, ble det stille.Ikke hadde jeg pult noen på festen heller, og ikke kom jeg til å gjøre det.

Han har titt og ofte kalt meg stygge ting, vært sykelig sjalu osv, men ingen har trodd meg før nå. De har fått et helt annet syn på samboeren min, det var jo ikke jeg som var sykelig sjalu, det var HAN det!

Som du sier så har en sak alltid 2 sider, men jeg må bare si at jeg har latt han få gjøre alt som han har villet, jeg har latt han være i fred om han er ute med venner osv, men jeg blir bombardert med meldinger bare jeg er borte hos f.eks foreldrene mine en times tid.

Forholdet er forresten over nå og jeg synes det går VELDIG bra! Bare at han prøver alt han kan for å få meg tilbake. Noe jeg har sagt ifra om at jeg ikke går med på..Nå får han bare ha det så godt og heller finne seg noen andre å psyke ned istede...

Men noen som har gode tips til hvordan å forholde meg til han nå? Jeg har jo alt jeg eier og har til han nå, men fortsatt nok ting her hvor jeg har flyttet til å klare meg. Har seng, pc, tv og småtterier som jeg har røsket med meg, men mangler fortsatt møblene mine osv. Han lar meg fortsatt aldri være i fred, sender meg meldinger på både fb og mobil. sier han vil ha meg tilbake, noe jeg ikke vil.Jeg kan jo ikke si at han må la meg være ifred heller, da kan jeg risikere å ikke få tilbake tingene mine.

Blir sikkert gjenkjent her jeg nå, men det får bare være..

Litt rådvill her jeg sitter nå..

Anonym poster: b7fe22cd5513fcd92f3ca1cedfce8195