Å miste en hund

[Gjest Candy Pie]

Jeg har hatt mange dyr opp gjennom. Det er alltid trist når noen dør, men jeg tror alikevel det er en forskjell på det å miste et hamster, og miste en hund.

Jeg har aldri opplevd dette. Har opplevd at vi måtte omplassere en hund for mange år siden, men jeg har aldri opplevd at en hund har gått bort.

Er dessverre redd for at dette kan komme til å skje snart, viss ikke et under skjer.

Jeg ser bare for meg at det kommer til å bli utrulig tungt, storegutt er ikke bare en hund, han er helten min, vennen min og skatten min. Jeg vil ikke ta farvell med ham på et bord hos dyrlegen, jeg vil ikke ta farvell med ham. Jeg vil ha ham for alltid...han betyr så utrulig mye for meg. Jeg har så dårlig samvittighet her jeg ligger, jeg føler at han har fortjent så mye bedre enn meg, jeg mener det, han er verdens flotteste hund, og jeg kan egentlig ikke se for meg et menneske som kunne gjort seg fortjent til å ha ham.

Jeg får aldri gå tur med ham igjen, vi elsker å gå lange turer i sammen. Han får kanskje aldri svømme igjen, og han elsker å svømme

Han har strukket noe rundt ved hofteskålen, muligens. Det kunne gå bra, om det går seg til etter noen uker med smertestillende og minst mulig bevegelse. Viss ikke var det snakk om en operasjon som også kunne være et alternativ, men jeg blir så bekymret når det vist nok var snakk om avliving. Jeg visste ikke at han var så skadet, jeg ble ikke med inn til dyrlegen i dag, har så dårlig samvittighet:(

Dere kan vel sikkert ikke svare på dette, men tror dere at han vet at jeg er glad i ham? Uff...er så redd han har vondt nå. Maserte ham lenge i sted, han ligger i sofaen og sover nå.

Har du mistet din aller, aller bestevenn?

[Rainbow]

Det er klart han vet du er glad i ham! Han er jo glad i deg også! Dyr er veldig flinke til å lese menneskenes føleser.

Det å miste et dyr man er så nært knyttet til et nesten ikke til å bære. Det å måtte ta den avgjørelsen, det er vondt å måtte miste noen som betyr så mye.

Jeg har mistet hunden vi hadde i familien for åtte år siden, og det var veldig tungt, men det hjalp litt å ta avlivningen hjemme, der han følte seg trygg. Så om dere har mulighet til det kan det være til hjelp for både dere og ham. Hvis ikke hjelper det å ha mennekser rundt seg, noen å snakke med om alle de gode minnene. Det er vondt i starten, men så blir det noen smil også, om alle de fine stundene man har hatt sammen. Og vi visste det var riktig, fordi han hadde det så vondt.

Men gruer meg mer til å miste hesten min, for vi har et veldig nært bånd og har kjent hverandre i veldig lang tid. Dessuten er hun bare min, så selv om familien har mye med henne å gjøre og også er glade i henne, er det mitt ansvar og jeg som har det sterkeste båndet. Med hunden var vi flere om det. Jeg tenker ofte på at jeg ikke aner hvordan jeg skal takle det, for hun er gammel, jeg vet jeg kommer til å oppleve det, men prøver å tenke at kjærligheten og de gode opplevelsene er verdt den smerten, for smerten viser hvor mye man har betydd for hverandre.

Vil sende deg en god klem og håpe du har noen rundt deg. Og at det selvsagt ordner seg, blir operasjon og en frisk hund etter hvert. Det er grusomt å måtte gå gjennom noe sånt, men det er klart han føler hvor mye du bryr deg, og det båndet dere har er det ingen som kan bryte.

[Lizbeth]

1. Hvile og pleie?

2. Operasjon?

3. Avliving?

Om jeg har forstått det riktig, er dere bare på punkt 1 ennå Jeg er sikker på at du gjør det riktige for ham, og så lenge du prøver alt som står i din makt for å få ham frisk igjen, så kan du lykkes. Om ikke, vet du hva som er det riktige.. Og ja, hunden din vet at du elsker ham, det er jeg sikker på. Tenker med gru på den dagen jeg må avlive min eldste, jeg vet helt ærlig ikke om jeg ville ha overlevd..

Klemmer sendes din vei <3

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg tror sjelen min kommer til å dø når hunden min dør, jeg er gladere i henne enn jeg har vært i noe annet i hele mitt liv.

[Vulpes]

Skjønner at dette er tøft for deg. Jeg avlivet begge rottene mine forrige uke, og selv om de «bare» var to rotter var det helt jævlig. Spesielt hun ene som jeg har hatt i to og et halvt år nå, fra hun var liten baby, og som virkelig var hjertebarnet mitt. Jeg var så glad i henne som det går an å bli føler jeg, men samtidig vet jeg med meg selv at det hadde vært enda jævligere å avlive en hund. Hunden lever jo lenger og blir en mye større del av familien og hverdagen. Så jeg føler virkelig med deg.

Men samtidig, prøv å ikke gi opp mentalt helt ennå. Kanskje går det bra!

Og hvis det mot formodning ikke skulle gå bra så kommer du deg gjennom det, ganske så sikkert. Det er grusomt å miste dyr man er glad i, og man sørger og er lei seg. Men for meg hjelper det å tenke at å sørge og å gråte ikke er skummelt. Det føles fælt, men det dreper deg ikke. Og etter hvert går tiden, og man får det hele litt på avstand - og da føles sorgen til slutt litt enklere å bære igjen. Selv om det på sett og vis er en mager trøst når man står midt oppe i det.

Lykke til med vofsen din!

[Dolly-Duck]

tro meg, jeg vett hvordan du føler det. Jeg har aldri omplassert et dyr før, men jeg ser for meg at det er ganske likt. Personlig tror jeg jeg ville hatt det værre om jeg gav min bestevenn bort, for jeg har kun 2 stk som er "kvalifiserte" til å passe på henne:P Men alt håp er jo ikke ute, så tenk positivt! Kanskje går dette kjempe bra og du får beholde hunden i mange år til. Dersom hunden din må bli avvlivt så kan jeg ikke lyve. Det helt forjævlig! Men vi kommer oss gjennom det til slutt. Det er jo det som er dumt med dyr, man blir så fryktelig knyttet, men så lever de så mye kortere enn oss mennesker. Men gleden dyrene våre gir oss er verdt smerten vi føler når de går bort.

Men dette ordner seg forhåpentligvis

[AnonymBruker]

Jeg mista en undulat. Ble faktisk veldig glad i den. Sørget faktisk over at den ble borte. Hvis noen sier noe om den så blir jeg lei meg (mange år etter at jeg mistet den), høres sikkert merkelig ut, men har faktisk skjedd en gang at jeg drømte om den og begynte å gråte mens jeg sov (aldri skjedd med meg før) så våknet jeg tenkte over det, og begynte å gråte da og. Faktisk her om dagen (natt til fredag tror jeg) begynte jeg å tenke på han igjen og gråt da og. Er faktisk det eneste som har gjort at jeg har begynt å gråte i "nyere" tid når jeg tenker meg om, en gang ikke store og "reelle" problemer har knukket meg på den måten.

Tror det ikke har noe å si hvilket dyr det er, men det som har noe å si er hvordan følelser du får for dyret og båndet mellom deg og dyret (eller fuglen). Som jeg hadde et spesielt forhold til den, den drev og lekte med meg på en helt egen måte, og jeg har aldri hørt om noe lignende (og det var ikke jeg som gjorde det), men noen ganger så kom den faktisk å la seg ved siden av meg. Som noen ganger hvis jeg skulle sove eller slappet av så la den seg oppå dyna eller ved siden av meg.

Anonym poster: 72cecfbdc579ae612fbf1b4fa32aa96b

[Gjest Lille-pus]

Sorgen er prisen man betaler for kjærligheten.......

[Gjest Candy Pie]

Takk for fine svar:)

Han har det bedre nå virker det som. Han er fremdeles glad, logrer med halen, spiser og "snakker" ( ule, gjesping, bjeffe lyder) som før.

Så smertestillende funker for ham, han må bare være mye i ro, selvom han ikke har veldig vondt.

Håper virkelig at han ikke må ha den operasjonen, og håper at om det ender med det, at resten av familien er enig i at vi må gjøre det. Han er 9 år, begynner å bli gammel, men han kan fint leve i noen år til om han ikke blir syk, noe han aldri har vært.

Det er bare så utrulig sårt å tenke på at jeg aldri noen sinne kan gå tur med ham igjen. Vi som hadde planlagt en lang tur sammen, skulle sove i telt og greier:(

Jeg har en annen hund som er min, og vi har flere hunder her hjemme. Jeg er like glad i alle sammen, men er mer knyttet til storegutt. Han har vært så utrulig god å ha i livet og han er så utrulig god. Verdens beste hund, og helt klart verdens beste venn.

Jeg ser på jorda som en flott plass, og ønsker at han skal få lov til å være her mye lengre. Jeg liker ikke døden, jeg vet ikke en gang om han får noe mer liv. Hadde jeg vist at han kom til å treffe pappa så hadde jeg ikke vært så lei meg, men det blir bare å lure seg selv. Jeg vil ikke at han bare skal forsvinne, for ingen, og da mener jeg ingen er som han.

[Gjest Candy Pie]

Sorgen er prisen man betaler for kjærligheten.......

Det er nok sant, ja!