time out

[Kara W]

Også blir jeg litt oppgitt når man alltid skal være heldig hvis man ikke har det og det problemet. Da sønnen min var et år, ble han henvist til barnelege med alvorlig spisevegring. Jeg vet hva det vil si å ha barn som ikke spiser. At han nå spiser alt han får, er ikke fordi jeg er heldig, men fordi jeg fant en løsning som fungerte (for oss). Når jeg sier at det kun har skjedd én gang at han ikke har likt middagen, mener jeg etter at problemene med spisevegringen ble løst. Før det var jeg overlykkelig om jeg fikk i ham 2-3 ts. middag og 2-3 ts. fruktmos i løpet av et døgn. Da hadde han spist mye.

OK. Godt å høre det løste seg for dere. Vi har slitt litt med det samme som dere, og jeg blir litt oppgitt over alle som mener at det bare er å gjøre et-eller-annet, som om det finnes en universell løsning som passer for alle barn. Tror man virkelig at det finnes en enkel løsning for alle barn, så er man veldig heldig som aldri har vært borti noen reelle problemer, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Mener dere at det er greit at hvis ungen ikke oppfører seg på butikken så får det ikke være med neste gang? Eller at man sier før man går inn: "oppfører du deg ikke fint på butikken nå, så går vi rett ut av butikken og det blir ingen handling og det blir brødskiver til middag"

Anonym poster: 7b0b6821339e3dbab1b43f8058ec759b

[Gjest Modig mor]

OK. Godt å høre det løste seg for dere. Vi har slitt litt med det samme som dere, og jeg blir litt oppgitt over alle som mener at det bare er å gjøre et-eller-annet, som om det finnes en universell løsning som passer for alle barn. Tror man virkelig at det finnes en enkel løsning for alle barn, så er man veldig heldig som aldri har vært borti noen reelle problemer, tenker jeg.

Jeg vet ikke om du sikter til meg her, men la meg for ordens skyld presisere at jeg slett ikke mener at det "bare er å gjøre et eller-annet", det å være foreldre er ikke enkelt, og prøving og feiling må til.

Det jeg provoseres av og argumenterer mot, er tanken om at forholdet til egne barn liksom skal følge helt andre regler enn andre mellommenneskelige forhold. Selv om det ikke finnes noen universell quick-fix, er det noe som er universelt her, nemlig barns behov for respekt og vennlig veiledning.

[Muscae]

OK. Godt å høre det løste seg for dere. Vi har slitt litt med det samme som dere, og jeg blir litt oppgitt over alle som mener at det bare er å gjøre et-eller-annet, som om det finnes en universell løsning som passer for alle barn. Tror man virkelig at det finnes en enkel løsning for alle barn, så er man veldig heldig som aldri har vært borti noen reelle problemer, tenker jeg.

Dette barnet jeg beskrev i ett av mine innlegg hadde også ganske alvorlig spisevegring. Foreldrene fikk ikke i henne (ja det var en jente, hater sånne h*n innlegg) NOE mat. De kom lettet tilbake fra en lang juleferie og fortalte at de hadde fått i henne NOEN pommes frites og litt eple. De var dermed lettet for å få henne i bhg, for der spiste hun. Ikke mye, men hun spiste brød med EN type pålegg, og tørre knekkebrød (uten smør) med en annen type pålegg. Dermed fikk hun i seg mat. Legen hadde sagt at så lenge hun vokste og så ut til å trives så var det ingen nød, og denne jenta var som andre på samme alder, bortsett fra at hun spiste ekstremt lite. Jeg tror ikke (min personlige hypotese) hun likte mye smak på maten. De gangene hun begynte å spise av varmmaten så spiste hun seg ofte "kvalm". Det er faktisk min personlige mening det også, men siden jeg hadde dem så ofte til dette måltidet, så tolket jeg det dithen at hun hadde spist "nok" varmmat, og dermed fikk hun knekkebrød etterpå, med det pålegget hun likte. Jeg kan personlig spise meg "kvalm" på rømmegrøt eler lignende. Dvs, det er mer enn nok rømmegrøt, men jeg er egentlig ikke mett. Det var det jeg tolket denne jentas reaksjon til, når hun ikke spiste mer enn en liten/en halv porsjon av varmmaten. Da fikk hun knekkebrød.

Mener dere at det er greit at hvis ungen ikke oppfører seg på butikken så får det ikke være med neste gang? Eller at man sier før man går inn: "oppfører du deg ikke fint på butikken nå, så går vi rett ut av butikken og det blir ingen handling og det blir brødskiver til middag"

Anonym poster: 7b0b6821339e3dbab1b43f8058ec759b

Tja.. Jeg ville heller sagt hvilken oppførsel du forventer, før du går inn i butikken. Uten en advarsel. Si at "Nå skal vi handle. Da må vi oppføre oss pent, fordi det er mange andre som handler samtidig.". Om du går rett på en sånn "ellers....", antyder du at du ikke tror de kan oppføre seg skikkelig. Om du har sagt dette før dere går inn, og de ikke oppfører seg bra, så gir du neste beskjed. "Nå må du huske at vi er på butikken, og det er mange som skal handle Her er det ikke lov å bli sint(få raseriutbrudd), da må vi gå hjem uten å kjøpe mat."

Om det dermed ikke er noe forbedring av oppførselen, så kan du etterlate vogna som den er (om det er frysevaren så gir du den til betjeningen), og sier at da må vi dra hjem, fordi sånn er det ikke lov å holde på i butikken. Og så GÅR DU! Ikke noe betale det vi har, ikke noe sette på plass det vi har, du bare går! Og drar hjem.

Endret 5. september 2012 av Kjemi

[Muscae]

Jeg vet ikke om du sikter til meg her, men la meg for ordens skyld presisere at jeg slett ikke mener at det "bare er å gjøre et eller-annet", det å være foreldre er ikke enkelt, og prøving og feiling må til.

Det jeg provoseres av og argumenterer mot, er tanken om at forholdet til egne barn liksom skal følge helt andre regler enn andre mellommenneskelige forhold. Selv om det ikke finnes noen universell quick-fix, er det noe som er universelt her, nemlig barns behov for respekt og vennlig veiledning.

Nettopp, det finnes ingen quick-fix for noen barn. Men for enkelte er det veldig enkelt å gjennomføre oppdragelsen med trusler eller straff.

Før i tiden fikk de fysisk straff for overtredelse av regler. De hadde lydige barn som 'respekterte" foreldrene sine i den grad at de aldri gjorde noe de risikerte å bli tatt i. Går du enda lenger tilbake brukte de Helvete som straff. Da "så Gud" dem, uansett hva de gjorde. Ja, barna var lydige som få, men var de indremotiverte, selvstendige, utprøvende barn som vi ønsker oss i vår tid? Barn som blir truet og straffet lærer ikke hva som er forskjellen mellom rett og galt. De lærer hvordan de skal skjule sine gale handlinger for sine foreldre..

Og tro meg - jeg fikk kjeft, trusler og mye irrasjonell straff i min tid. Jeg var redd mine foreldre, og alt jeg gjorde skjulte jeg godt (selv om de ofte oppdaget det, med påfølgende kjeft, trusler og straff.) Det de ikke oppdaget ble min "seier"...

[Jens]

Tror på en fin balanse mellom trusler, straff og kommunikasjon. Ingen straff uten prat om hvorfor selfølgelig.

Jeg mener fortsatt at det er foreldrene som skal ha siste ord, at unge skal adlyde og respektere sine foreldre uten alltid å komme med innvendinger.

Jatting, dilling og endeløse diskusjoner hører ikke inn under min oppdragelsesform.

Er ALT for mange uspiselige barn idag sammenlignet med da jeg var liten.

[charactouy]

Tror på en fin balanse mellom trusler, straff og kommunikasjon. Ingen straff uten prat om hvorfor selfølgelig.

Jeg mener fortsatt at det er foreldrene som skal ha siste ord, at unge skal adlyde og respektere sine foreldre uten alltid å komme med innvendinger.

Jatting, dilling og endeløse diskusjoner hører ikke inn under min oppdragelsesform.

Er ALT for mange uspiselige barn idag sammenlignet med da jeg var liten.

Jeg er tildels enig med deg, men jeg holder knallhardt på at barnet har rett til å vite hvorfor det ikke får lov/må - selv de minste. Å ta fra ettåringen fjernkontrollen og si "mamma sin" er like mye en grunn som å forklare at "hvis du trykker for mye på fjernkontrollen så kan du stille bort tv'en og da får ikke mamma sett greys anatomy i kveld" - og langt mer forståelig for barnet.

[AnonymBruker]

Tror på en fin balanse mellom trusler, straff og kommunikasjon. Ingen straff uten prat om hvorfor selfølgelig.

Jeg mener fortsatt at det er foreldrene som skal ha siste ord, at unge skal adlyde og respektere sine foreldre uten alltid å komme med innvendinger.

Jatting, dilling og endeløse diskusjoner hører ikke inn under min oppdragelsesform.

Er ALT for mange uspiselige barn idag sammenlignet med da jeg var liten.

Jatting, dilling og endeløse diskusjoner er ikke en del av min oppdragerstil heller, klarer meg likevel utmerket uten trusler og straff utover "naturlige konsekvenser". Roter de, så må de rydder. Lager de gris og søleri, må de vaske. Er det bare krangling og slossing, får de ikke leke sammen. Er årsaken en leke, fjerner jeg den. Kan de ikke oppføre seg ute blant folk, på lekeplasse, på butikken, resturant etc, så må vi gå hjem. Jeg ser ingen grunn til å drive med timeout/skammekrok i tillegg. Det er uansett jeg som bestemmer, jeg har ikke behov for å ydmyke barna for å understreke et poeng. En dag blir de voksne, selvstendige individer som skal ta kloke valg fordi de er fornuftige og riktige, ikke fordi de er redd for straff.

Anonym poster: acf96bad79dc61d3d16caa95a2b871c5

[Jens]

Jeg er tildels enig med deg, men jeg holder knallhardt på at barnet har rett til å vite hvorfor det ikke får lov/må - selv de minste. Å ta fra ettåringen fjernkontrollen og si "mamma sin" er like mye en grunn som å forklare at "hvis du trykker for mye på fjernkontrollen så kan du stille bort tv'en og da får ikke mamma sett greys anatomy i kveld" - og langt mer forståelig for barnet.

Da er vi jo enige da?

[Gjest Modig mor]

Trusler og straff fungerer muligens hvis målet er å få ro i huset. Det fungerer *ikke* hvis målet er å få indrestyrte barn.

Siden det etter min mening er tett sammenheng mellom det å være indrestyrt og det å ha det bra, velger jeg å avstå fra straff og trusler. Og det lever jeg godt med. Uten jatting, dilling og endeløse diskusjoner. Ingen i huset er i tvil om hvem som står ved roret, det er vi foreldre. Men ingen - heller ikke vi - får lov til å være bøllete mot de andre.