Kryss på veggen

[Krysanti]

De to hundene er ikke helt enige med meg i at resten av kvelden burde bestå i sofaligging. Eller, de kan godt være med på tanken om sofaligging, men bare så lenge de også får ligge i sofaen. Jeg har en liten hvit sofa som harmonerer dårlig med to pelsdyr uten intimgrenser. Hundene får holde seg på gulvet og være takknemlige for at de faktisk har et gulv å ligge på, og ikke bare et kaldt hundehus med gjerde rundt.

Den litt over ettårige tilværelsen som enslig menneske i husstanden har satt sine spor. Jeg har fått vaner (eller uvaner - alt ettersom). Akkurat sånn skal sofaputene ligge, akkurat her i sofaen skal jeg plassere meg, mens jeg ser på akkurat disse programmene. Jobb, tur i skritt eller trav, middag og tv. Vanedyret har spist den spontane sjelen min og erstattet den med noe som digger rutiner. Neida, jeg bare tuller.

Jeg var aldri særlig spontan i utgangspunktet heller.

Det er klart, hverdagene inneholder jo innimellom litt menneskelig kontakt også. Håndtverkerkjæresten, heretter bare kalt Håndtverkeren, stikker nå og da innom. Jeg prøver å legge litt bånd på meg for å ikke spy ut alle de ultrajentete frustrasjonene som følger med dette forholdet, men jeg har aldri vært særlig god til å bruke strupelenker, så noe av det vil nok også prege disse sidene. Som jeg enda ikke vet om jeg kommer til å skrive særlig mange av. Kontinuitet har aldri vært min sterke side. Ikke det heller, tydeligvis.

Håndtverkeren er en fantastisk fyr, og jeg eeeelsker han (sorry, det var det der med ultrajente og strupelenke igjen). Men jeg undres på om det er verdt å betale for alle disse rosaskyfølelsene med alle de såre og vonde nedturene? For vi er så forskjellige ... Jeg tenker ganske ofte at håndtverkeren og jeg aldri kan gjøre hverandre fullstendig lykkelige. Vi skuffer hverandre ofte. Iallefall skuffer han meg, om jeg skuffer han vet jeg ikke så veldig mye om, for til forskjell fra meg har ikke han behov for å dissekere hver minste diskusjon, hvert kompliment og bekreftelse (eller særlig mangel på dem) ned til bittsmå biter som studeres under lupen. Beklager for evig lang setning uten komma (hvis du leser dette Norsklærer Nina - jeg har tydeligvis ikke blitt særlig mye flinkere til å bruke den lille, skrå streken enn jeg var i 9. klasse. "Putt inn komma når det er naturlig å ta et pusterom, Krysanti! "Trenger ikke pustepause midt i setningen hvis man bare snakker fort nok!!"). Mitt forrige forhold, som varte nesten en tredjedel av livet mitt, inneholdt ikke fullt så mange rosaskyfølelser. Men til gjengjeld slapp jeg å føle at det datt av en bitteliten bit av hjertet mitt til stadighet også.

Kanskje fornuftsekteskap egentlig har noe for seg allikevel?

Velkommen inn hit!

[Krysanti]

Siden jeg allerede har fortalt at kontinuitet (herregud, nå ble jeg usikker på om jeg skriver det ordet riktig?) ikke er min sterkeste side tror jeg at jeg skal være vill og gal og slå til med to innlegg på samme dag! Huhei! Det er min dagbok, og her bestemmer jeg!

Jeg tenkte nemlig jeg skulle følge den allment aksepterte normen som innebærer at når man er ny et sted, så skal man introdusere seg selv. Jeg er glad i anonymiteten min, og kommer derfor ikke til å si så mye gjenkjennelig, men no kan dere vel få vite. Jeg er straks i midten av tjueårene (gosh - det siste glansåret før man tipper over til "siste halvdel"), og er en av de få som føler meg akkurat så gammel også. Jeg vet ikke om det er et positivt tegn, hele mitt liv har jeg følt meg uendelig vis og moden, men når jeg ser tilbake på Krysanti 14 år eller Krysanti 16 år, så skjønner jo jeg også at det er mulig at den modenheten for det meste var et produkt av min fantasi. Jeg har en ventejobb som jeg koser meg med mens jeg søker sånne jobber som er relevante for universitetsutdannelsen min, og som jeg derfor føler jeg nesten må få meg etterhvert for å kunne forsvare de altfor mange tusen jeg har i studielån. Jeg har som sagt to hunder, mine livs lys (høhø), og trofaste kompanjonger på løpeturene mine. Ja, for jeg er en sånn en også. Til tider nokså motvillig, men jeg blir litt sånn her hvis jeg ikke får mine ikke-akkurat-daglige doser endorfiner:

Ellers er jeg fryktelig glad i frosker (samler på ikke-levende versjoner), bøker, musikk, lakris og Lørdagsrådet på P3.

[Krysanti]

Etter inspirasjon fra en tråd her inne med "gode blogger" har jeg de siste dagene lest den ene etter den andre bloggen med skrekkblandet fryd. Når jeg leser disse proffe jentebloggene sitter jeg igjen med en følelse av at vi kommer fra helt forskjellige planeter. På den ene planeten bor det bare blonde, slanke og pene jenter som poserer med trutmunn og en smule kuhasede ben - mens jeg sitter på min planet, med bustete krøller og joggebukse med hundehår på. Ikke alltid såklart, men urovekkende ofte. Hvordan får de det til egentlig? Ville mitt liv vært en perfekt glitredans på rosa skyer og uten nevrotiske tolkninger av håndtverkerens signaler hvis jeg bleket håret og øvet meg på trutmunnposeringer?

[Krysanti]

All work and no play - sitter på jobb (og sluntrer unna med KG - fy meg). I natt var det et helt spektakulært tordenvær - jeg elsker tordenvær! Stemningsfullt og fint. Det minner meg om de første nettene jeg hadde sammen med Håndtverkeren for litt over et år siden. Å sitte i sengen med en mann du er vilt betatt av og kikke på lynene som blinker utenfor ... Kvalitetstid

I dag har jeg tatt meg litt i nakken. Jeg har vært lei meg og oppgitt hele denne uken fordi jeg overanalyserer og grubler altfor mye i dette forholdet. Jeg vet jeg plager meg selv, og jeg plager han. Jeg må lære meg til å tro på det han sier, og ikke tillegge han meninger og tanker han ikke står inne for selv. Det er jo egentlig veldig urettferdig. Jeg er så innmari redd for å miste ... og hvis jeg fortsetter sånn er det min egen feil om han til slutt går. Han sier han er glad i meg og ser for seg en fremtid sammen med meg - hvorfor kan jeg ikke bare tro på det? Iallefall, kjefterunde på meg selv i dag. Inspirert av tråden "hva gjør du for kjæresten som du vet han liker" skal jeg legge meg litt i selen fremover, og vise at jeg setter pris på han istedet for å hele tiden mase etter muntlige bekreftelser - som jeg vet han synes er vanskelig å gi. Alle kan jo ikke være en drøfter, sånn som meg.

Jeg gleder meg til høsten slår inn for fullt. Jeg prøver å nyte disse siste indian summer dagene som vi opplever for tiden, for jeg vet jo jeg kommer til å savne solen så fort vi sier januar (jeg elsker høsten, men er ikke noe vintermenneske i det hele tatt). Men allikevel ser jeg frem til kalde, klare morgener med rim i gresset og rød sol, eller søndagsformiddager med skikkelig ruskevær. Lang tur i skogen med de firbeinte, pøsregn og heftige vindkast, og så inn i sofakroken med teppe og kakao etterpå

Ha en fin torsdag alle sammen. Det er jo snart helg igjen!

[Krysanti]

Spørsmål: Blir unge jenter i amerikanske realityserier opplært til å skrike så høyt de kan for enhver lille ting - eller er det medfødt? Jeg tror ikke vi skrek fullt så mye da jeg var liten.

Har vært ute og jogget i dag, og istedet for å være fornøyd med at jeg har gjort det, pluss gått tur hver dag denne uken (aldri mindre enn fem km) pluss jogget enda en tur, er jeg misfornøyd med a) klarte ikke jogge hele de 6,6 km, måtte gå littegrann, og b) at jeg ikke har fått jogget flere ganger. Er det mulig. Holdningsendring på tide?

Ha en fin fredag folkens. Fredag kveld er den beste kvelden i uken!

[Krysanti]

Helgen har vært nydelig! Kinodate med Håndtverkeren på fredag, bytur med gode venner på lørdag og lang sløv dag i sofaen sammen med tidligere nevnte håndtverker på søndag. I dag er jeg hjemme fra jobb etter å ha vært småpjusk i en uke, og da jeg våknet med hodepine og vondt i halsen i dag også tok jeg like godt en egenmeldingsdag. Ute er det superlekkert vær, og når jeg tenker meg om synes jeg egentlig det burde finnes et par "solfri"-dager i året, sånne som man kan ta ut når det plutselig kommer en soldag i oktober eller januar. Finnes det noe bedre enn å rusle ut i skogen en tirsdag i slutten av oktober, med sol, skarp luft og masse farger på trærne?

[Krysanti]

I dag har jeg en sånn dag hvor jeg bare bobler over av forelskelse. Typisk nok er dette en dag hvor jeg ikke skal møte håndtverkeren Får bare nyte følelsene alene da! Tar et virkelig dypdykk i alle de klisjèaktige drømmene jeg vanligvis ikke lar få overtaket på meg, fordi jeg blir like klissete som sukkerspinn av det, og ser for meg årevis sammen med håndtverkeren. Sovne sammen, våkne sammen. Ring og hvit kjole. Graviditet og barn. Alt dette som jeg ønsker meg så inderlig, men som egentlig er for tidlig å drømme om - ett års fartstid som kjærester er for kort til å planlegge resten av livet sammen. Særlig når undertegnede for bare litt over et år siden gikk ut av et mangeårig og veldig seriøst forhold som faktisk innebar ring og bryllup, men som også innebar både selvbedrag og andre former for bedrag, knuste hjerter og andre ting som gjorde at det ikke kunne fortsette å være oss to. Jeg er, på tross av at jeg synes det er vondt og rart og litt pinlig at jeg er skilt, glad for å ha opplevd det jeg har, fremdeles veldig glad i min eks som menneske og venn, og ikke minst - utrolig glad for å gjennom min eks ha møtt håndtverkeren. Livet tar noen rare vendinger iblant, og jeg tror jeg skal avslutte dette innlegget med å sitere Rascal Flatts: "Bless the broken road that led me to you".

[Krysanti]

Åh, at man ikke bare kan lære seg å holde munn noen ganger?? Hadde en nydelig dag sammen med Håndverkeren i går (sorry - ser nå at jeg har skrevet det feil i alle andre innlegg her ... Hehe), helt til jeg ikke klarte å dy meg og kom med en kommentar som ødela stemningen litt. Jeg MÅ lære meg å tenke før jeg snakker noen ganger!

Jeg er hjemme og i karantene fra jobb. Jeg kjeder meg. Trenger noe å se frem til, synes livet akkurat nå er litt trått, går i de samme banene hele tiden. Ikke får jeg ny jobb, og ikke skjer det noen særlig positiv utvikling på andre områder heller. Det er jo ikke så ille - jeg har det fint, en fin kjæreste, grei (dog noe urelevant) jobb og gode venner. Men jeg savner fremgang. Utvikling.

Det er litt typisk for meg å bli litt grublete når høsten kommer. Jeg er et høstbarn som elsker denne årstiden, men den bringer med seg berg- og dalbanefølelser, masse kreativitet, sårhet og melankoli også. Det er jo egentlig sånn jeg liker det. Jeg har aldri vært for et liv uten topper og bunner.

[Krysanti]

Rastløs.no. Jeg passer bare ikke til å sitte alene hjemme og være syk. Det er utrolig hvor deilig det er med helg og ferie, og like utrolig hvor kjedelig det er å være hjemme fordi man må! Iallefall dag 2 og 3. Dag 1 er littegrann deilig også, hvis man ikke er altfor syk.

Iallefall. Jeg føler meg cirka like trent og stram som en glassmanet. Det disser når jeg rører meg - iallefall inne i hodet mitt. Nå må jeg komme ordentlig i gang med trening igjen, lage et program, skrive lister! Har jeg fortalt at jeg elsker å skrive lister? Oh, I really do ... Lister er veien til min lykke. Liste over hvem jeg skal bite hvis jeg får rabies? Check. Liste over ting jeg vil gjøre før jeg dør? Oh yes. Og nå - liste over hvordan livet mitt skal være fremover:

1) Sunt.

2) Trene helst fire dager i uken, pluss turer med hundene (dette pkt pleier alltid å bli til tre ganger i uken. Jeg skylder på at jeg stod sist i køen da Gud delte ut tålmodighet).

3) Fylt med interessante ting (hva de skal bestå av vet jeg ikke helt enda).

Jupp. Nå kan livet bare begynne.

[Krysanti]

Jeg er litt sur og litt lei meg. Føler meg nedprioritert enda jeg ikke er det, egentlig. Det blir fort sånn når man har flyttet til en by langt unna alle mine, og alle mine venner er sånne jeg har felles med håndverkeren. Han har jo nemlig flere venner utover vår felles gjeng, så han har stadig vekk ting å finne på som ikke jeg er invitert med på. Jobbting for eksempel. Og det er jo helt greit, det er bare det at jeg også ønsker meg noen venner for meg selv, sånn at jeg også kan finne på ting alene. Dra ut med mine venner fra der og der. Det hadde vært fint! Så kan han hente meg og kjøre meg, for jeg vet jo at han med glede ville gjort det hadde anledningen bare bydd seg. Noe den jo ikke gjør. Så nå har han opplegg med andre venner tre helger på rad, og jeg har ingen planer. Liker ikke. Føler meg alene og ensom og forlatt. Snakk om å være håpløst følsom.