Føler meg så ensom i forholdet..

[AnonymBruker]

Du beskriver en mann som ikke vet hvordan han skal snakke med dama si.

Og du virker som en dame som er full av sinne mot han, eller ihvertfall veldig irritert.

Det å holde seg hjemme er ikke det samme som å gjøre en innsats for forholdet. Du holder deg hjemme, og tror at det er noe som bevarer forholdet. Men dere kan ha ulike behov.

Det å være hjemme kan virke som å måtte være i bur for han, sammen med en dame som ser alt det gale du gjør, og er full av negativitet. Du beskriver en mann som holder seg unna hjemmet, fordi det er det mest behagelige. Kanskje fordi han er veldig sosial, og må ut å treffe noen. Kanskje også fordi det er både kjedelig og ubehagelig å være sammen med deg? Du har kanskje mange krav og forventninger som han møter med det samme han setter foten innenfor døra? Sikkert ikke uberettiget, i og med at han har forsømt deg en god stund.

Men skal du snu dette, må du tenke annerledes.

Prøv heller å finne tilbake til det du falt for ved han. Si gode ord til han når han fortjener det, selv når det er noe småtteri. Gjør det positivt istedet for negativt å bruke tid sammen med deg. (Med det mener jeg ikke at du skal krype for han, eller være en tjener for han). Men gjør det mulig for han å trives sammen med deg som menneske igjen. Vær hyggelig! For nå ser det ikke ut til at han gjør det, men heller vil være sammen med andre.

Man trenger venner også, men man skal ha det godt og trives med den man deler livet med.

Du taper ikke noe på å ta det første steget for at dere skal nærme dere hverandre igjen. Gjør småting for han som du vet han setter pris på. Gled han i hverdagen. Elsker han deg, vil han ta etter og gjøre det samme for deg. Elsker han deg ikke, vil han være likegyldig til hva du gjør, og bare ta i mot uten å gjøre noe tilbake.

Det er sånn du kan se om han fortsatt er glad i deg. Ikke ved å trekke deg tilbake, gjøre egne ting, og skape større avstand mellom dere. Da gir han bare opp, selv om han elsker deg.

Takk for svar. Jeg kan forstå at det kan virke som om jeg er en sur irritert bitch. Det er faktisk veldig ofte motsatt. Han kommer hjem (jeg er hjemme fra jobb rett før han), og jeg må passe på at alt er på stell. Han blir sur og grinete om jeg ikke har satt på klesvask, ikke tatt ut av oppvaskmaskinen, ikke åpnet vinduet for å lufte osv, sånne dumme, ubetydelige ting som man kan gjøre rett etterpå. Jeg føler at sånne ting er unødvendig å bli sur for, og blir lei meg og irritert når han kjefter på meg for det, det skal jeg innrømme, men jeg pleier å la være å si noe, for da blir han sintere, og jeg vil heller ikke at barnet skal høre oss krangle. Jeg er lei av å gå rundt å passe på at alt er i orden til han kommer hjem, vi jobber tross alt 100% begge to, det er like mye hans ansvar, mener nå jeg. Jeg er nok dum som gjør det for han også, men jeg prøver bare å "bevare husfreden", ikke gjøre han irritert. Alt for at vi ikke skal krangle foran barnet. Men ja, noen ganger, når jeg syns han har vært altfor urimelig, da koker det litt over, men ikke verre enn at jeg sier at det var unødvendig eller at han såret meg. Jeg skriker aldri eller "klikker".

Han får meg til å føle at jeg aldri gjør ting bra nok, enten det er husarbeid eller helt andre ting.

Ja, jeg kunne nok prøvd å være mer positiv, blid. Jeg innrømmer at jeg prøvde nok mye mer før, men jeg fikk så mye (ufortjent følte jeg) negativitet tilbake, at jeg må innrømme at jeg har begynt å gi opp oss.

<br /><br /> Anonym poster: 6f77bcbec6242d90049544cdccd02104

[bebisss]

Åh jeg kjenner meg så veldig igjen bare vi ikke hadde barn da!

Exen min var helt lik!

Han var alltid ute å gjorde ting med kompiser, han hadde ikke jobb, men var alikevell ute hele dagene og ofte hele nettene også, han var mer borte enn han var hjemme, han kunne være borte hele nettene i en uke, og også dagene, av og til kom han hjem og sov noen timer før han gikk ut igjen. Om jeg prøvde å prate med han så ble han veldig sint og irritert, det var ingen "undskyld" å få fra ham. Men hans undskyldning var vell at han gråt, MYE! Noe jeg syntes var veldig ubehagelig,han gråt og vrælte som ett barn.. Så etter sytinga stakk han ut igjen.

Jeg gjorde husarbeidet for det meste, han kunne avogtil få ryddekick og gå helt amok, men det var sjeldent, jeg klippa plenen og holdt ting ved like.

Men.. jeg likte å ha huset for meg selv..etterhvert så fant jeg ut at jeg trivdes bedre i mitt eget selskap enn med han i huset, det var bare mas når han kom hjem, han trampa alltid inn i stua på de nyvaska gulvene, og begynte og rote med ledninger til dataen og tven og sitte på mobilen sin, så stikker han ut igjen når han har rota ferdig.

Jeg gjorde det trivelig for meg selv, jeg tente lys, handla mat i butikken og koste meg med kjekke tv program med katten på fanget:) Og forelskelsen forsvandt ganske fort, helt til jeg endag hadde pakka tinga mine klart, og fant ut jeg ville dra fra han, da var det ganske enkelt.. det var befriende!

Eneste jeg ikke likte var å være alene om nettene, vi bodde i ett veldig veldig gammelt hus! og har hørt litt spøkelseshistorier om det, så det var ganske skremmende.

Mannen jeg er sammen med nå blir også fort irritert og surmulende om jeg tar opp bestemte temaer, og jeg kan ikke være sint på han for da blir han enda sintere, og han er veldig sta mens jeg roer meg ned etter noen minutter. Og han sier heller aldri undskyld, men han kommer og kysser meg og gir meg en klem, og det synes jeg er en fin nokk undskyldning selv om han ikke sier det

[Majott]

Takk for svar. Jeg kan forstå at det kan virke som om jeg er en sur irritert bitch. Det er faktisk veldig ofte motsatt. Han kommer hjem (jeg er hjemme fra jobb rett før han), og jeg må passe på at alt er på stell. Han blir sur og grinete om jeg ikke har satt på klesvask, ikke tatt ut av oppvaskmaskinen, ikke åpnet vinduet for å lufte osv, sånne dumme, ubetydelige ting som man kan gjøre rett etterpå. Jeg føler at sånne ting er unødvendig å bli sur for, og blir lei meg og irritert når han kjefter på meg for det, det skal jeg innrømme, men jeg pleier å la være å si noe, for da blir han sintere, og jeg vil heller ikke at barnet skal høre oss krangle. Jeg er lei av å gå rundt å passe på at alt er i orden til han kommer hjem, vi jobber tross alt 100% begge to, det er like mye hans ansvar, mener nå jeg. Jeg er nok dum som gjør det for han også, men jeg prøver bare å "bevare husfreden", ikke gjøre han irritert. Alt for at vi ikke skal krangle foran barnet. Men ja, noen ganger, når jeg syns han har vært altfor urimelig, da koker det litt over, men ikke verre enn at jeg sier at det var unødvendig eller at han såret meg. Jeg skriker aldri eller "klikker".

Han får meg til å føle at jeg aldri gjør ting bra nok, enten det er husarbeid eller helt andre ting.

Ja, jeg kunne nok prøvd å være mer positiv, blid. Jeg innrømmer at jeg prøvde nok mye mer før, men jeg fikk så mye (ufortjent følte jeg) negativitet tilbake, at jeg må innrømme at jeg har begynt å gi opp oss.

<br /><br /> Anonym poster: 6f77bcbec6242d90049544cdccd02104

Ok, da synes jeg saken blir en helt annen.

Det du skriver her, kom ikke fram i startinnlegget. Er enig med deg i at stadig kritikk og negativitet ikke akkurat bringer fram gode følelser.

Det høres ut som du har vært mer enn nok positiv, og at du ikke får noe igjen for det. Tror ikke jeg hadde orket å ha det sånn som du beskriver her.

Har du sagt kraftig fra til han at han skal slutte med kritikken sin?

[AnonymBruker]

Jeg har sagt i fra mange ganger. Han vet at det hovedsaklig er pga det at jeg har vurdert å flytte. Hadde det bare vært at han var mye borte, og så blid og glad NÅR han var hjemme, så hadde jeg ikke hatt noe problem med det.

Når jeg tar opp med han at jeg blir såret av at han blir så sur/sint så nekter han som regel for at han har vært det. Enten sier han at han "ikke sa det", eller at alt bare var en spøk, eller at jeg overdramatiserer, for han var ikke sur. Virker som om han ikke vil stå for handlingene sine, eller ikke si unnskyld, som om han ikke gjør noe feil. Jeg vet ikke. Innimellom (på slutten av praten) så sier han at han skal skjerpe seg (men allikevel sier han at han ikke forstår hvor jeg kommer fra), men så er ting like ille et par dager etterpå..

TS

Anonym poster: 6f77bcbec6242d90049544cdccd02104