Hvor godt kjenner du egentlig din samboer/kjæreste?

[Gjest ts]

Er vell litt det samme i vårt forhold TS, der jeg alltid har delt mere enn han. Er som om han er redd for å vise sine sårbare sider, men det er sånn han er av natur. Han deler definitivt mer med men enn med familie/venner, men likevel ikke i samme grad som jeg deler med han. Merker av og til at han liksom ikke fyller meg ut på nye ting som har hendt, og at det er jeg som er nødt til å spørre ham ut i stedet. Skulle ønske han var litt åpnere og snakket mer med meg om små opp og nedturer i hverdagen.

Anonym poster: 034a0d1b5a843e02e61df58266707df8

Men hvordan lever du med han da? Altså er du fremdeles like åpen og ærlig, og forteller om ALT mulig? eller velger du kanskje å fortelle mer ting til familiemedlemmer eller venner?

Jeg mener selvfølgelig ikke at en skal gå inn for å IKKE fortelle han ting.. men lurer på om du trives med å fortelle alt til han uansett om han ikke gjør det med deg?

Hmm.. dette høres kanskje litt rart ut. Men jeg bare filosoferer i grunn

[Gjest ts]

Jeg tenker også litt på; i hvilke arenaer er dette greit? eller helt vanlig?

Jeg forteller ikke ALLE tanker, men deler kanskje mer enn han.. Men innen hvilke felt er det allright?

Altså; visst han velger å ikke fortelle deg ting som har betydning for dere felles økonomi?

eller er hvorvidt hele guttegjengen kommer på besøk?

Når det er bursdagsfest/selskap?

Skjønner dere?

Hvilke felt av informasjon er "greit" å ikke dele og hvilke er ikke det?

vi har for eksempel felles utgifter - men separat økonomi. Men jeg forteller likevel om det som bekymrer meg for min egen økonomi (om det skulle dukke opp noe). Ville dere følt at din partner burde gjort det samme?

Men jeg kan invitere inn folk når som helst på besøk uten å "høre med han" først..

[Gjest ts]

Og kanskje du har et annet behov enn din kjæreste?

Anonym poster: 6d4af1e38d57eb3afd39bde4d9942c36

ja, det kan nok mest trolig stedfestest! Men hvorvidt det er avgjørende er jeg mer usikker på.. en kan vel ikke forlange at vi alle er like..?

[Majott]

Hehe.. nei, jeg tror ikke en kan vite absolutt alt om den andre part. For da måtte en vært fysisk inne i hodet på den. Og alle tanker som streifer meg i løpet av en dag er nok heller ikke fortalt til han. Men møter jeg på problemer, gleder, eller lignende så har jeg nok sendt han melding om det minuttet etter, eller så vet han det samme dag i allefall. For eksempel når jeg fikk problemer med nav så brukte jeg han som konsultasjon for å fatte mot for å krangle meg videre i systemet hehe.. for jeg ØNSKER jo å få en mening om hva som er riktig å gjøre i situasjoner og så fatte et best mulig tiltak som mulig for meg selv... ja, kort fortalt; jeg bruker han som en støttespiller.

Jeg vil se oss som bestevenner.. men i blant lurer jeg på hvor dype båndene er med relasjoner i livet.. for jeg anser en samboer, ektefelle, kjæreste som det dypeste båndet en har. Visst det ikke er så dypt så er en jo alene hele livet?!

Og det finner jeg litt trist...

Men nei, det er absolutt ikke ille synes jeg.. det er ikke sikkert en skal dele alt i livet...?

Jeg tror ikke at alle har like lett for å prate. Sånn er min mann ihvertfall. Ting som skjer i hverdagen snakker han ikke så mye om, ofte må jeg spørre om det er noe nytt, hvordan dagen hans har vært osv. Han snakker ikke om vanskelige ting før de har gnagd litt på han en stund, men så kommer det. Så han er ikke den som snakker lett, men det er meg han bruker som støttespiller når han trenger det.

Han er veldig flink til å se om jeg har det bra eller ikke. Er flink til å starte en prat med meg om ting han ser/tror jeg bærer på. Jeg kan vel også ha tendensen til å ikke prate så lett om de vanskelige tingene.

Han er ikke den mest pratsomme på noen måte, men vi har en dybde og nærhet i forholdet, som kommer av at vi begge opplever at vi kan prate med den andre, og bli forstått, når det gjelder vanskelige ting. Dessuten bryr vi oss om hverandre i hverdagen, gjør ting for hverandre osv.

Jeg var tidligere gift med en annen, og han var pratsom. Pratet lett om det meste, unntatt problemer, eller slike ting som trengtes å snakkes om. Vi delte alt på overflata, men vi delte ingenting som gikk dypere. Han trakk seg unna hvis jeg/han/vi fikk problemer, ville helst bare hoppe lett over slike ting. Men pratsom var han, og delte alt i hverdagen.

Min erfaring med disse to, er at det ikke er hvor pratsom han er som teller. Men hvordan han tar det når noe må/burde snakkes om. Hvordan han tar i mot deg når du trenger støtte. Om han kan snakke om sine problemer med deg eller ikke. Slike ting skaper dybde i forholdet.

Samtidig bør en være bevisst på å ta vare på hverandre i hverdagen. Gjøre småting for hverandre, si pene ting til hverandre, gi en klem, kose med hverandre. Ikke ta hverandre for gitt, men sett pris på hverandre hver dag. Alle sånne ting gir grobunn for et godt og nært forhold, og gjør det lettere å prate med hverandre om det er noe.

[Gjest Mysticgirl]

Han deler alt med meg, skjer det noe så ringer han meg. Skal han fortelle noe så ringer han . Jeg forteller han også det meste, foruten om fortrolige ting som jeg snakker med venninnene mine om. Han har ikke mange venner slik som jeg har, som han kan snakke med. Tror menn ofte snakker med kjæresten om ting som skjer, iallefall følelsesmessige ting og ting de ikke vil dele med kompiser

[Anglofil]

Vi vet vel i grunn det meste om hverandre, jeg vet han har fortalt meg ting han aldri har delt med andre, og jeg har fortalt ham ting jeg aldri har delt med andre. Vi ser på hverandre ikke bare som kjærester, men også bestevenner, og derfor har vi et ganske nært og fortrolig forhold.

Mvh Yvonne

[Gjest Stronger]

Men hvordan lever du med han da? Altså er du fremdeles like åpen og ærlig, og forteller om ALT mulig? eller velger du kanskje å fortelle mer ting til familiemedlemmer eller venner?

Jeg mener selvfølgelig ikke at en skal gå inn for å IKKE fortelle han ting.. men lurer på om du trives med å fortelle alt til han uansett om han ikke gjør det med deg?

Hmm.. dette høres kanskje litt rart ut. Men jeg bare filosoferer i grunn

Hehe, nei det er ikke et problem i forholdet Det er vel mer det at jeg liker å dele ting, mens han kanskje finner det.. uinteressant på en måte. Han er mer sånn som rister av seg ting (typisk menn), enn meg som liker å snakke om det feks om jeg har hatt en dårlig dag eller en dårlig trening. Hadde det vært sånn at han delte følelser og bekymringer med kompisser eller familie istedenfor med meg, hadde jeg nok ikke likt det.. Men jeg vet at om det er noe han virkelig trenger å snakke om så kommer han først til meg! Vi er hverandres bestevenner, selv om jeg kanskje er hakket mer pratsom. Feks om jeg spør han "Hvordan var bryllupet?" Så kan han finne på å svare "Det var kjempeflott!" Men dersom han hadde spurt meg om akkurat det samme kunne svaret vært noe ala "Kjempeflott! Bruden hadde en nydelig kjole med kjempelang slep og så var niesen hennes blomsterpike og det var så utrolig søtt. Også fikk vi en knallgod saus til hjortesteken, den burde vi få oppskrift på! Du skulle ha sett, hele salen satt og snufset da brudgomme holdt tale. Kvelden var rett å slett vellykket, ja virkelig et vellykket bryllup." Sikkert flere kvinner som kjenner seg igjen i sånt! Jeg har lettere for å vise følelser også, han har ofte sett meg gråte, spesielt i de dagene pms'en herjer med meg! Men jeg har omtrent kun sett han gråte når det har vært dødsfall i nær familie. Hos oss ligger forskjellen i å dele følelser rett å slett. Men det føler jeg er ganske typisk menn, se takler ting annerledes enn kvinner. Som jeg skrev først, så liker han nok ikke at andre ser hvor sårbar han er Økonomi, avtaler, besøk og sånn har vi god dialog om. Er mer sånn småting jeg må fiske frem, feks om kompissen hans har fått seg ny dame, hund, jobb osv.. Ting som jeg gjerne forteller han om mine veninner. Sannsynligvis bryr han seg svært lite om min veninde har fått seg ny hund, og tror kanskje jeg bryr meg like lite om hans kompisser? Hmm

[Gjest Purple Haze]

Vi har vært sammen i snart fire år, og jeg er nok den som kjenner han best i hele verden. Vi har en helt spesiell mental nærhet, og det er en av grunnene til at jeg vet at dette er mannen jeg skal dele resten av livet med.

Har vært sammen med en østersmann tidligere, og det gikk fullstendig galt.

[Gjest ts]

Hehe, nei det er ikke et problem i forholdet Det er vel mer det at jeg liker å dele ting, mens han kanskje finner det.. uinteressant på en måte. Han er mer sånn som rister av seg ting (typisk menn), enn meg som liker å snakke om det feks om jeg har hatt en dårlig dag eller en dårlig trening. Hadde det vært sånn at han delte følelser og bekymringer med kompisser eller familie istedenfor med meg, hadde jeg nok ikke likt det.. Men jeg vet at om det er noe han virkelig trenger å snakke om så kommer han først til meg! Vi er hverandres bestevenner, selv om jeg kanskje er hakket mer pratsom. Feks om jeg spør han "Hvordan var bryllupet?" Så kan han finne på å svare "Det var kjempeflott!" Men dersom han hadde spurt meg om akkurat det samme kunne svaret vært noe ala "Kjempeflott! Bruden hadde en nydelig kjole med kjempelang slep og så var niesen hennes blomsterpike og det var så utrolig søtt. Også fikk vi en knallgod saus til hjortesteken, den burde vi få oppskrift på! Du skulle ha sett, hele salen satt og snufset da brudgomme holdt tale. Kvelden var rett å slett vellykket, ja virkelig et vellykket bryllup." Sikkert flere kvinner som kjenner seg igjen i sånt! Jeg har lettere for å vise følelser også, han har ofte sett meg gråte, spesielt i de dagene pms'en herjer med meg! Men jeg har omtrent kun sett han gråte når det har vært dødsfall i nær familie. Hos oss ligger forskjellen i å dele følelser rett å slett. Men det føler jeg er ganske typisk menn, se takler ting annerledes enn kvinner. Som jeg skrev først, så liker han nok ikke at andre ser hvor sårbar han er Økonomi, avtaler, besøk og sånn har vi god dialog om. Er mer sånn småting jeg må fiske frem, feks om kompissen hans har fått seg ny dame, hund, jobb osv.. Ting som jeg gjerne forteller han om mine veninner. Sannsynligvis bryr han seg svært lite om min veninde har fått seg ny hund, og tror kanskje jeg bryr meg like lite om hans kompisser? Hmm

Hehehe.. måtte le litt her nå med det sitatet fra bryllupet!

Det kan jeg godt kjenne meg igjen i.. og det er jo slik du sier at noen - kanskje spesielt oftest menn - deler mye mindre detaljer. Vi jenter tenker for mye.

Men jeg ser også at det er sårende om en ikke skulle bruke sin partner først og fremst som en støtte selv om han/hun ikke er så veldig pratsom. Det er jo ikke noe som blir gjort med vilje. og uansett om den andre part ikke prater så mye - så gjør den ikke det med noen. Da vil det være feil om jeg prater med andre FORDI han ikke er så pratsom... hehe..

Men som du sier; økonomi, avtaler, besøk er det god dialog på.. hva om det er små ting i dette som foreblir? Er det da en feiltagelse? Eller om det er noe som gjentar seg - hva kan en gjøre da? Partneren snakker ikke med noen andre om disse emnene heller - men heller ikke til meg i den grad jeg kanskje skulle ønske. Hvorfor har det seg slik? Er det akseptabelt? Er det en dealbreaker (når en har ytret dette ønske ved flere anledninger) når det fortsetter? Det påvirker jo ikke meg i noen stor grad... det bare mangler en litt mer dyp nærhet til hverandre, kanskje..?

Forstår du hva jeg prøver å legge frem? hehe..

[Mango]

Det er vel heller lite jeg og kjæresten min ikke deler. Økonomi, fortid, følelser, hva som skjer på jobb, hvordan man har det, hva som skjer med vennene våre.. Alt og ingenting. Er utrolig godt å ha en man kan fortelle alt til, føle man blir hørt og gi det samme tilbake

[Gjest Lkd]

Mannen min vet ikke alt om meg, og jeg vet neppe alt om ham- selv om han nok er hakket mer åpen enn hva jeg er. Det bare er sånn fra naturens side, jeg er av typen som holder ting for meg selv, og kanskje jeg har hatt flaks som fant en fyr som ikke tar det som mistillit

Synes ellers vi har det supert sammen, vi er bestevenner og kjærester i like stor grad, og har vært det i over 15 år. Men jeg har ikke noe behov for å fortelle ham alle mine innerste og mørkeste tanker... er det egentlig så ille, da?

Akkurat sånn har vi det i vårt forhold også. Han vil gjerne snakke om alt, imens jeg er mer typen som ikke trenger å prate om alt som foregår i livet mitt. Det er ikke fordi jeg med vilje ønsker å holde ham utenfor eller fordi jeg driver med ting som jeg føler han ikke burde vite, vi har bare ulikt syn på hvor mye og hva som er fint å snakke om. Heldigvis skjønner han meg og viser ikke misnøye av den grunn, han vet at han får ærlige svar om han spør meg. Jeg ser ikke på det som negativt å ha private tanker i et forhold, jeg mener det er viktig å holde noe for seg selv noen ganger, så man ikke mister "jeg"'-et midt i "vi"'-et.

Vi har vært sammen i 10 mnd nå.

[AnonymBruker]

Kanskje dårlig fortalt av meg..

I begynnelsen var nok jeg litt innesluttet av meg. Jeg hadde problemer med å åpne meg for tidlig. Fordi jeg vil stole på personen. Han var tydelig opptatt av at jeg skulle kunne bruke han som samtalepartner og den som jeg kommer til først og fremst. Dette er noe jeg gjør nå! For nå stoler jeg på han.. vet at han vil mitt beste og at han tar vare på meg! Vi gjør også alt sammen - hele tiden. (til den sunne grad vel og merke )

Men jeg har merket - over tid - at han gjør nok ikke det i den grad som jeg gjør. Blant annet har jeg funnet ut av ting han ikke har sagt til meg overhodet. Eller ingen andre heller for den saken skyld¨.

Nei, det er ikke alvorlige ting som utroskap osv osv.. det er ikke den vanlige "sjalue-tråden" her..

Jeg bare undres derfor om hvor mye det er vanlig å fortelle hverandre. Jeg vil jo at han skal kunne komme til meg også. Og jeg har vel egentlig forventet at om det skjer noe i hans liv - så vet jeg om det. Om det er en feit regning som er kommet eller om det er større ting som har skjedd. Altså bagatell eller av betydning.

Derfor tenker jeg tanken at " kanskje jeg ikke skal fortelle han ALT som skjer med meg heller!"... fordi det ikke er så normalt?!

Skjønner du hva jeg mener nå?

Du må nesten si til han det samme som han sa til deg. Det skal to til for å få en god kommunikasjon.

Anonym poster: b2e547a059b9ed2b2702b2ca915f8d31

[Gjest Nyx]

Han er min største støttespiller og den som heier mest på meg.

Det setter jeg stor pris på. Jeg tror at vi vet alt om hverandre, og at vi deler alt. Vi vet begge to om dårlige ting fra tidligere stunder om hverandre. Jeg syntes det er greit.

[Gjest ts]

Jeg ser flere er veldig fornøyde med dialogen med sine partnere, og at det er mye støtte å få! Dette er kjempeflott! Slik har jeg og følt det til min partner.. og føler det enda! Er han jeg forteller mine gleder og sorger til. Uansett er det støtte å hente Eller bare latter!

Selvfølgelig har vi alle forskjellige måter å kommunisere på - og hvorvidt detaljene av hva vi forteller.

Men når er det i grunn greit å ikke fortelle noe?

eksempel 1: dagen på jobb går, du har fått melding fra venn(inne) g har avtalt at denne personen kommer på besøk til deg dagen etterpå. du kommer hjem og lage mat og kvelden går. Dagen etterpå står venn(inna)en på døra og partneren din hadde visst ikke blitt informert..? woops!

eksempel 2: du har vært borte på langweeken med familien din, partneren din er vært hjemme. du kommer hjem og lurer på om det er noe nytt i hans liv og forteller om de tingene du har bedrevet helgen med. Dere snakker og koser dere resten av kvelden. Senere viser det seg at du finner en stor regning - som han tilfeldigvis ikke har fortalt noe om. Dere har ikke felles økonomi - så det er jo ikke av betydning for din del. 2uker senerer er det fremdeles ikke noe som er blitt fortalt (så du "vet" ikke noe om det)

Er det forskjell på disse? Eller er dette bare bagateller?

Jeg lurer litt på hvor grensene er.. hva er greit å ikke ha fortalt og hva blir liksom litt ugreit?