Han vil ikke la meg flytte inn fordi jeg ikke vil betale lånet

[Gjest Macha Mong Ruad]

Jeg synes det er helt urimelig å skulle betale halvvparten av markedsleie, slik mange foreslår her. Da må man i såfall ha en leiekontrakt som gir samme rettigheter som vanlige leietakere har, slik at man ikke risikerer å bli kastet ut på dagen hvis forholdet skjærer seg. Å betale markedsleie uten en slik sikkerhet, vil være helt idiotisk, man risikerer jo å stå bostedsløs fra den ene dagen til den andre, helt uten rettigheter av noe slag.

Man har samme rettigheter som alle andre, med en gang man betaler månedlig leie. Dersom man ikke har kontrakt gjelder standard husleielov. Men det er selvsagt best å ha en kontrakt, så man kan dokumentere unntakene.

[Gjest Gjest]

Hvis du har en samboer som bor som leietaker i et hjem du eier må vel være enig i at han stiller svakere enn deg i sin tilknytning til deres felles hjem enn han ville gjort om dere leide sammen på det åpne marked?

Derfor er det etter min mening ikke urimelig om den som skal ta leie av sin samboer gir samboeren et ordentlig avslag i forhold til halvparten av markedsleiepris på stedet. Blir det brudd er det ingen tvil om hvem som må ut, og så lenge du eier leiligheten er det en sterk mangel på balanse dere imellom i forhold til noe så sentralt som felles bolig. Den ulempe den andre har av å måtte leve i en leilighet der den andre er "mer hjemme" bør den som eier være villig til å kompensere for i form av en noe rimeligere leie enn full markedsleie.

Hva slags leilighet vedkommende kunne hatt råd til som singel om han/hun ikke hadde hatt noen å dele leilighet med er for øvrig ikke så interessant, det avgjørende er hva som er markedsleiepris for en tilsvarende bolig på stedet og hva man i så fall måtte betalt som en del av et par. Og da bør TS og andre i tilsvarende situasjon etter min mening få et skikkelig avslag i forhold til det de måtte betalt om man som par leide tilsvarende leilighet på det åpne marked.

Det er klart han stiller svakere enn meg ved et brudd, og at det er han som må ut. Det er jo akkurat derfor jeg ikke vil la han kjøpe seg inn. Jeg har vært den som har måttet ut av felles bolig en gang før, og jeg er såpass "gammel" nå at jeg starter ikke fra bunnen en gang til.

Om vi begge leide felles bolig, som du sier, så stiller jo begge to svakt. Da sitter jo ingen av oss med noe som helst, vi har begge betalt ned lånet til noen vilt fremmede.

Jeg skjønner selvsagt problemstillingen, men om jeg var den som ikke eide og ikke fikk kjøpe meg inn, så ville jeg muligens selv ha investert i en bolig som jeg kunne leie ut. Skulle det bli et brudd ville jeg hatt noe å falle tilbake på, som kanskje var både nedbetalt og steget i verdi.

[I Grosny]

Når man forlanger svært høy sum for å få flytte inn, så er det egentlig en pen måte å si at han ikke ønsker at du skal flytte inn. Han forstår jo at du er sjanseløs økonomisk dersom du forplikter deg til slike utgifter. Det er vanlig praksis i næringslivet å sette prisen svært høyt når man får forespørsler fra kunder man ikke liker. Da slipper man å styre med dem, og skulle de mot formodning slå til, så er pengesummen så vilt stor at man kan orke disse ekle folka allikevel.

[I Grosny]

Jeg har ei venninne som hadde en mann som var svært nøye på å aldri betale mer enn sin halvpart uansett. Ekteskapet ble litt rustent, og denne vakre dama fikk invitasjoner fra mange menn hele tiden til byens beste restauranter i Michelinstjerneklassen. Hun var i tvil om hva hun skullle gjøre i disse tilfellene. Etter hvert begynte hun å gå ut med generøse menn, og det endte med skilsmisse og raskt ekteskap med den vakreste av disse generøse mennene.