Er dette vanlig? (grav etter spontanabort)

[She_Leiva]

Det handler vel mye om å få en avslutning som DE mener er verdig SITT barn? Jeg har full forståelse for at de vil ha noe å minnes ved, på en fin måte. Det er opp til de enkelte personene om de vil gjøre det på denne måten, men for de fleste vil det nok føles mest naturlig å skape noe fint å gå til ut av en ellers trist situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig at TS sitt spørsmål er på sin plass. Er det vanlig å få et sånt tilbud, så tidlig som i uke 17?

Jeg tenker at det er et valg jeg ikke vil måtte ta.. Ellers kommer jeg til å angre, uansett hva man velger. Som en som skrev tidligere, som valgte ikke egen plass og angrer. Men om man velger det.. SA-aborter kommer ofte ikke bare en gang, dessverre, og skal man da ha 3 sånne graver som må stelles og besøkes i senere tid? (3 fordi etter man har hatt 3 SA, blir man innlagt og medisinert neste gang, for å bevare graviditeten). Og det er både tidsbruk og pengebruk, som man kanskje ikke har på et senere tidspunkt i livet, som småbarnsforeldre..<br /><br /> Anonym poster: 4a259488a03b44c7fa255966fa7d23b9

[Gjest Vampen]

Jeg synes egentlig at TS sitt spørsmål er på sin plass. Er det vanlig å få et sånt tilbud, så tidlig som i uke 17?

Jeg tenker at det er et valg jeg ikke vil måtte ta.. Ellers kommer jeg til å angre, uansett hva man velger. Som en som skrev tidligere, som valgte ikke egen plass og angrer. Men om man velger det.. SA-aborter kommer ofte ikke bare en gang, dessverre, og skal man da ha 3 sånne graver som må stelles og besøkes i senere tid? (3 fordi etter man har hatt 3 SA, blir man innlagt og medisinert neste gang, for å bevare graviditeten). Og det er både tidsbruk og pengebruk, som man kanskje ikke har på et senere tidspunkt i livet, som småbarnsforeldre..<br /><br /> Anonym poster: 4a259488a03b44c7fa255966fa7d23b9

Ja, det er vanlig. En slik hendelse i uke 17 er ikke det samme som en SA i uke 6. Det er en fødsel involvert, og man ser en liten baby. Det er ikke bare blod og en liten "klump" som kroppen støter ut av seg selv. Og det er heldigvis ikke så vanlig å miste mange ganger etter uke 16. De fleste SAer skjer før uke 12, og etter det synker oddsen for at noe skal gå galt ganske drastisk fra uke til uke.

Nå mener jeg ikke å bagatellisere en tidlig SA, det kan være tøft nok. Men en tidlig SA, og en i gangsatt eller prematur fødsel etter uke 16, er to forskjellige prosesser. Og da er det også naturlig at den videre prosessen blir forskjellig.

Og det er tøft å måtte ta valget, men hva er alternativet? At man må sette en nedre grense? Sånn at de som f.eks mister uka før denne grensa, og ønsker en grav, ikke får den muligheten? Da synes jeg det er bedre slik det er nå. Og en grav er verken spesielt tid eller pengekrevende. Man får støtte til gravlegging og stein. Utover det velger man selv hvor mye tid og penger man vil bruke på pynt og stell.

[Gjest Vampen]

Jeg må også tilstå at en del av meg blir litt irritert av at folk skal synse og mene så mye om dette. Den logiske delen forstår det, den følelsesmessige blir tverr av formuleringer som "Er det normalt?". La meg derfor si en gang til, ja, det er normalt. Både å få tilbudet og benytte seg av det. At man ikke helt forstår det, er greit. Men det er ikke alt man må forstå. Det er mye i en slik situasjon, som kan være vanskelig å skjønne, med mindre man har opplevd det selv. Og jeg håper færrest mulig må oppleve det selv. Derfor håper jeg heller at folk, fremfor å fundere på om det er "normalt", heller kan slå seg til ro med at det er lov å ikke skjønne alt her i verden, men at det viktigste er at folk i denne situasjon kan få mulighet og aksept for å velge det som er rett for dem.

[Lissangel]

Så langt jeg kan se har TS bare spurt om det er normalt, da hun ikke har hørt om det før. Hvilket bedre sted enn her inne å spørre? Behøver ikke å kritisere spørsmålet, for det er jo ikke galt mens. Men når man ikke har hørt om det før, og lurer på om det er normalt, så er det jo greit å få svar.

Og så må jeg påpeke en ting til: Før uke 22 regnes det som spontanabort. Kan godt spørre seg hvor grensen skal gå. Men det er ganske mange som mister før uke 22. Skal man ha grav til alle dem?

[Gjest Vampen]

Så langt jeg kan se har TS bare spurt om det er normalt, da hun ikke har hørt om det før. Hvilket bedre sted enn her inne å spørre? Behøver ikke å kritisere spørsmålet, for det er jo ikke galt mens. Men når man ikke har hørt om det før, og lurer på om det er normalt, så er det jo greit å få svar.

Og så må jeg påpeke en ting til: Før uke 22 regnes det som spontanabort. Kan godt spørre seg hvor grensen skal gå. Men det er ganske mange som mister før uke 22. Skal man ha grav til alle dem?

Hvis de ønsker det, hvorfor ikke? Har du en SA i uke 6, så får man ikke uten videre tilbud om å gravlegge. Ofte er jo det noe som bare skjer, man trenger ikke nødvendigvis å ha merket at man er gravid engang. Senere derimot, så er det snakk om en fødsel. Det er noe annet. At den medisinske termen er abort, endrer ikke på det faktum at det er en stor forskjell på å en tidlig SA, og å føde i uke 17. Det skjer en endring i det praktiske etter uke 12. Før det, så vil det være en SA hvor kroppen har satt i gang en abort. Eller en MA, hvor prosessen videre er det samme som ved en frivillig abort. Selv om det kan være tøft nok, så har jeg fortsatt ikke hørt om noen som har, ønsket eller fått tilbud om gravlegging, etter en abort som finner sted så tidlig. Etter det, så må du faktisk føde. Og resultatet er at man som oftest får se det som er en bitteliten baby.

Skjønner du ikke forskjellen, så har du vært heldig nok til ikke å oppleve det.

Og nei, jeg liker fortsatt ikke bruken av ordet normalt. Det indikerer at det kan være unormalt. Og unormalt er et ord som ikke bør brukes i forbindelse med sorg og krise.

Men for å gjenta, ja, det er vanlig. Både å få tilbudet, og å benytte seg av det. Spesielt, har jeg inntrykk av, fra og med uke 16.

[Sugerøret]

Har mistet flere,men da rundt uke 8-10 .Men også en i uke 17.Den gang var det ikke vanlig å begrave fostre og jeg vet heller ikke kjønnet.

Men uansett sørger jeg over mine som jeg aldri fikk se eller holde. Et gravsted ville kanskje vært fint,men for meg ville et fotavtrykk eller annet minne vært sterkere.

Hva hver enkelt velger å gjøre,får bli opp til dem. Ingen har rett til å dømme det ene eller det andre valget.

[Heart7086]

Dette er jo selvsagt noe som må være opp til hver enkelt.

Men min mening;

Om en mister helt opp til termin(hadde en i nær relasjon som mistet bare to uker før termin), kan jeg godt forstå hvorfor en vil holde en vanlig begravelse, med støtte og det hele.

Men når det er ganske tidlig, si før uke 19(+-), kan jeg ikke heeeelt forstå poenget.

men , nå er dette min mening, og jeg har aldri vært oppe i en slik situasjon selv(venner, osv ja,men)

Uansett hva folk velger vil jeg prøve så godt jeg kan å ikke dømme noen ihvertfall:) (ikke fordi jeg mener TS gjør det altså, snarere tvert imot)

[Gjest Sobril]

Jeg har nettopp mistet et barn - under 7 uker før fødselen skulle finne sted, og én ting jeg har lært meg er at det ikke finnes fasit på følelser. Ei heller at man forstår før man sitter oppi det selv - uansett hvor empatisk og forståelsesfull ovenfor andre man måtte være.

Om ei må føde et dødt barn i uke 17 og sitter med den samme bunnløse sorgen jeg føler nå - visst pokker skal hun få begrave barnet sitt!!

[Gjest Sansol]

Som mor selv, så må jeg si at jeg har fullstendig forståelse for at noen velger å begrave barnet sitt, selvom det bare var 17 uker gammelt da det sluttet å leve. Hvor tidlig man knytter seg til barnet er jo meget indivduelt, men når man først har gjort det så tror jeg det må være nesten like ille å miste barnet tidlig i svangerskapet som senere. Og da tror jeg den graven vil være et veldig viktig sted for foreldrene, det er jo barnet deres som ligger der. Og det barnet fortjener en grav og et sted hvor dets elskede kan minnes den lille som aldri skulle få se verden....

Huff! Jeg føler sånn med alle som har opplevd dette som må være det jævligste et menneske kan gå igjennom, å miste sitt eget barn...La de gjøre det DE føler for og det DE føler hjelper dem igjennom sorgen sier nå jeg.

[Sweet77]

Me

Jeg synes egentlig at TS sitt spørsmål er på sin plass. Er det vanlig å få et sånt tilbud, så tidlig som i uke 17?

Jeg tenker at det er et valg jeg ikke vil måtte ta.. Ellers kommer jeg til å angre, uansett hva man velger. Som en som skrev tidligere, som valgte ikke egen plass og angrer. Men om man velger det.. SA-aborter kommer ofte ikke bare en gang, dessverre, og skal man da ha 3 sånne graver som må stelles og besøkes i senere tid? (3 fordi etter man har hatt 3 SA, blir man innlagt og medisinert neste gang, for å bevare graviditeten). Og det er både tidsbruk og pengebruk, som man kanskje ikke har på et senere tidspunkt i livet, som småbarnsforeldre..<br /><br /> Anonym poster: 4a259488a03b44c7fa255966fa7d23b9

Du vil ikke måtte ta valget, det er så, men du ville ikke abortere heller. Tinng man ikke vil, skjer likevel, det er en del av det å leve på denne kloden.

Jeg vet i alle fall at jeg ikke ville latt andre får ta det valget for meg. Det er mitt barn, min kropp, og jeg og faren bestemmer hva som skal skje med det. Jeg forstår dilemmaet, en å ta vanskelige avgjørelser er også en del av livet.

Å fjerne dette valget fordi det finnes folk som ikke har lyst til å ta det, blir helt feil, jeg ville rett og slett betraktet det som et overgrep dersom noen skulle kommet inn i en slik situasjon og bestemt hva som skulle skje med barnet mitt. Og ingen, ingen skulle få bestemme for meg når fosteret ble et BARN. Det kjenner jeg utmerket godt selv. Enten det er snakk om tre graver eller en.

[Lissangel]

Joda, jeg har opplevd det. Men jeg fikk aldri det tilbudet, så på det tidspunktet var det ikke vanlig å bli spurt om man ville gravlegge. Med andre ord, så er det noen år siden.

Og jeg er helt enig i at det skal vøre opp til foreldrene. Om jeg skjønner at man ønsker det så tidlig, er noe helt annet.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på en ting.

Lillebroren min og kjærsten hans (på 20 og 21 år) spontanaborterte i uke 17.

Hun fødte datteren på vanlig måte, og fikk se de babyen deres.

De fikk et valg om de ville ha egen gravplass for fosteret eller en felles grav for alle dødfødte..

Idag hadde de begravelse med kiste og det hele og de skal også ha gravstøtte.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener og tenker om dette, men jeg syns det er litt rart å ha en grav å gå til når det er snakk om spontanabort, MEN jeg respekterer såklart deres valg på dette.

Men jeg lurer på; har dere hørt om, eller gjort slike tilfeller som dette selv om det ikke er et fullgått svangerskap?

Anonym poster: bc1cb403a7d200937db8b1badd8c42f8

Jeg lurer på en ting.

Lillebroren min og kjærsten hans (på 20 og 21 år) spontanaborterte i uke 17.

Hun fødte datteren på vanlig måte, og fikk se de babyen deres.

De fikk et valg om de ville ha egen gravplass for fosteret eller en felles grav for alle dødfødte..

Idag hadde de begravelse med kiste og det hele og de skal også ha gravstøtte.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener og tenker om dette, men jeg syns det er litt rart å ha en grav å gå til når det er snakk om spontanabort, MEN jeg respekterer såklart deres valg på dette.

Men jeg lurer på; har dere hørt om, eller gjort slike tilfeller som dette selv om det ikke er et fullgått svangerskap?

Anonym poster: bc1cb403a7d200937db8b1badd8c42f8

Du kan aldri vurdere andre sin sorg, om den er bra eller ikke bra.

De får et valg, bege deler er normalt.

Anonym poster: 8941e6607b49ab6ca96f851e300ec2f5

[Wesla]

Vi fikk tilbudet når vi mistet vår tilsynelatende friske jente i MA uke 18. Vi valgte å ikke ha en grav å gå til, men jeg har også angret litt på dette i ettertid. Jeg skulle ønske vi kunne laget et privat lite minnested for oss, kanskje ikke med gravsten og det hele, men en plass som man kan gå til i de tunge stundene.

Skulle også ønske at vi kunne fått et fotavtrykk som vi kunne minnes ved.

Hva folk velger i en sorgsituasjon er ingen andre sin sak spør du meg.

[Gjest annemor30]

Dette er en baby,de har mistet et barn,barnet har vært ønsket fra dag en og de har like fullt gledet seg som ei som har gått 40 uker gravid,la de bestemme selv,og vi skal ikke synse så mye om altmulig!

[Raven Emerald]

Jeg tror mange "glemmer", eller at de ikke tenker på at for de vordende foreldrene er det ofte sånn at idet de bestemmer seg for å beholde, er det snakk om et barn, ikke bare et embryo eller et foster. Babyen deres.

Og når det er så stort at de kan få en begravelse, synes jeg det blir feil av oss andre å stille spørsmålstegn ved det. Foreldrene har ofte knyttet seg til sin lille, selv om resten av oss knapt visste at den fantes.

Jeg vet ikke om man det finnes regler for hvor tidlig i svangerskapet man kan få gravlagt sin lille, da. Altså om man mister mens det ennå er et embryo, kan man få begravelse? Nå ser jeg for meg at de fleste uansett ikke tenker begravelse før etter den magiske 12-ukers-grensa, da. Det har gjerne med at mange nok tenker at det er vanlig å miste før det. Så selv om det er fryktelig vondt å miste tidlig, tror jeg ikke så mange føler at det er naturlig med begravelse, fordi det er så "vanlig".

Men etter 12 uker, blir nok de fleste tryggere på at de skal få føde sin lille og sprell levende baby, og når de da mister, er det gjerne en enda sterkere følelse av at en har mistet barnet sitt.

Men det er som mange her sier; man kan ikke "normalisere" andres sorgreaksjoner, fordi det er så mange måter å håndtere sånt på. Og mange av oss på utsiden "dømmer" gjerne foreldres ønske om begravelse for sin lille, som rart, men vi kjenner ikke på den sorgen de gjør. Det er da viktig å huske på at foreldrene som oftest har knyttet sterke bånd til det lille nurket sitt, selv om resten av oss ikke har det. De har allerede gledet seg i flere uker over vidunderet sitt, så det er vel ikke det minste rart at de ønsker å få markere at den lille var viktig for dem.

Det er heller ikke sånn at man skal føle at man må ha begravelse, for andre er kanskje dette ikke et naturlig valg. Og det skal selvsagt også respekteres.

Jeg vet ikke, jeg har heldigvis aldri stått i en situasjon der dette valget har vært nødvendig å ta. Men det er iallefall det jeg tenker når jeg kjenner etter hva jeg tror jeg ville følt selv...

[Lissangel]

Spørsmålet var igrunnen ikke så mye "synsing" syns jeg. Heller ett greit spørsmål om det var vanlig. Når man ikke vet, så spør man.

[AnonymBruker]

Det er ingen nedre svangerskapsgrense for gravferdsstøtte.

Anonym poster: 52867bd5ca8d382a9758e41c76b6877d

[Gjest Sobril]

Det er ingen nedre svangerskapsgrense for gravferdsstøtte.

Anonym poster: 52867bd5ca8d382a9758e41c76b6877d

Nei, det har du helt rett i

http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2000-2001/010405/7/

[Gjest Tekola]

Minner om at dette er et forum for sorg. Dette skal respekteres og debatter hører ikke hjemme her. Ønsker dere å opprette diskusjoner rundt dette, ber vi om at det tas på andre deler av Kvinneguiden.

Tekola, mod.