Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Sobril]

Takk det samme. Har klart å holde meg stort sett ovenpå de par siste dagene, men jeg tenker på henne hele tiden - og slik kommer det kanskje alltid til å være.

Endret 2. september 2012 av Sobril

[Silfen]

Vil tro hun bor i tankene dine for alltid, slik har jeg sett andre beskrive det iallfall. Så bra at du har gode dager og timer.

[kaprifolen]

Jeg tente i alle fall lys og sa navnet hennes høyt, i den kirken jeg fortalte deg om!<3

[Gjest Sobril]

Jeg tente i alle fall lys og sa navnet hennes høyt, i den kirken jeg fortalte deg om!<3

Tusen takk

Endret 2. september 2012 av Sobril

[Gjest Sobril]

Gårsdagen kom og gikk, og ble mer vond enn jeg hadde forestilt meg. Søsteren min kom utenbys fra for å se på graven, og det er alltid trist å dra ned dit. Foreløpig er ikke graven et sted for trøst, men et sted det bare føles urettferdig å besøke. Ble mye grining der og da jeg kom hjem på kvelden.

Når det er mørkt har jeg også en tendens til å fordype meg i andres skjebner. Googler og styrer verre og blir egentlig bare enda mer lei meg. At noen har opplevd det samme som meg men fremdeles sørger ti år etter er liksom ikke verdens største oppløfting.

Det er nok derfor jeg ikke orker å være så deltakende på "englesiden" heller. Felles skjebne felles trøst er nok greit, men ikke når det blir for mange på én gang.

Slår meg også hvor innmari uheldig man har vært. Denne englesiden har ikke akkurat like mange brukere som på KG for å si det sånn.

Men i dag starter man vel med fatt mot igjen. Sola skinner på himmelen, og det blir vel til at jeg går meg en liten tur etterhvert...

Endret 3. september 2012 av Sobril

[Gjest Sobril]

Og så begynte jeg dagen med grining. Kjørte storesøster til skolen, og synet av alle de andre skolebarna ble for mye for meg.

Det vil alltid være en for lite å kjøre til skolen. Alltid en for lite å småkrangle med rundt rydding, lekselesing og dårlig inntak av middag. Det vil alltid være en for lite å le med, spille kort med, se barne-tv med.

Det vil alltid være en for lite å vise at jeg elsker glugg ihjel.

Endret 3. september 2012 av Sobril

[Gjest annemor30]

Huff,kjære deg Sobril!! Jeg skjønner at dagene dine går veldig opp og ned,og selvfølgelig gjør de jo det hos deg som hos meg;) Men mine ned dager består ikke av utrøstelig sorg som dine ned dager... Jeg sender deg en ha en fin dag klem og håper at dagen kan bli litt koselig for deg!

[Gjest Sobril]

Haha. Jeg må nesten le. Har noe vann igjen i kroppen etter svangerskapet, men har ikke veid meg på så lenge jeg kan huske. Gjorde det nå, og jeg har 12 kilo til utgangspunktet og 16 til det jeg selv anser som matchvekt. Jeg må nødvendigvis ha gått opp nesten 30 kilo på slutten.

Ikke at det bekymrer meg noe særlig akkurat nå, men det er nesten rart at legene ikke sjekker en grundig når vekta øker så dramatisk. Hvis blodsirkulasjon svekkes fordi blodet glir gjennom årene som lim og vann hoper seg opp i bøttevis så burde noen kanskje reagere?

[Gjest annemor30]

Ble ikke det gjort?? kan jo være tegn på svangerskapsforgiftning og det..

[SmallTalk]

Ble ikke det gjort?? kan jo være tegn på svangerskapsforgiftning og det..

Sier meg enig i dette... Ble du ikke utredet for svangerskapsforgiftning??

Jeg husker jo det at du klaget noe værre over vann i beina, men at legen din mente at du bare hadde 0-1 på ødemer. Med så mye vann i kroppen så må du jo ha hatt langt mer enn 0-1 på ødemer i kroppen.

[Gjest Sobril]

Jo - de sjekket urin og blodsukker. Dette var i orden hver gang. Nå har de for såvidt funnet dødsårsaken. Men har dog hørt om andre med svangerskapsforgiftning som hadde fine prøver på både urin og blod.

Det som var litt pussig var at ved hvert eneste legebesøk så jeg ikke SÅ ille ut. Han fikk liksom aldri sett meg på mitt verste, og det var som om vannet forsvant ut av kroppen min så snart jeg satt meg ned på kontoret hans. En jordmor jeg kjenner mente imidlertid at jeg var en 2'er da hun så på meg, og det var ikke på det aller verste.

[Gjest annemor30]

Vann i kroppen tas veldig alvorlig her ute hos oss,da det har vært flere gravide med alvorlig SF uten utslag på stix ol. Dette blir jo bare spekulasjoner men vann i kroppen skal man ta alvorlig syns jeg da!

[Sinner]

Vil bare kondolere og gi deg et lite dikt verdt å tenke på.

An angel in the book of life wrote down my baby's birth,

Then whispered as she closed the book,

"Too beautiful for Earth"

-Unknown

[Gjest Magdalene]

God morgen Sobril!

Ønsker deg en god dag i dag.

[Gjest Sobril]

Takk for dikt, ønske om en god dag og all annen støtte jeg får.

Dagene går. Har klart å finne stein også. Dog ville jeg helst hatt en litt ekstragavant en, men den jeg likte best synes mannen så for "katolsk" ut.

Så da ble det en noe original bamsesten i grå granitt (jeg har ihvertfall aldri sett en slik før).

Selv om jeg ikke gråter hele tiden, så er tankene rundt jenta mi der konstant. Synes livet er blodig urettferdig, og har problemer med å tenke veldig positivt på fremtiden.

Endret 5. september 2012 av Sobril

[Lille Solstråle]

Utrolig trist å lese alt dette Sobril! Tenker på deg

[Gjest Magdalene]

Livet er urettferdig!! Hvorfor skal du miste den høyt ønskede og elskede jenta di, når andre fjols får unger de ikke ønsker, eller klarer å ta vare på, i hytt og gevær.

Hun vil alltid være med deg i tankene, akkurat som storesøsteren hennes, men det blir jo på to forskjellige måter.

[Edie]

Jeg vet ikke om du føler det slik, men det er vel godt å ha valgt gravsten også? Det er en av de få synlige valgene dere gjør for jenta deres. Kan skjønne at man vil bruke mye energi på å få gravstedet til å bli slik man ønsker.

Du har lov til å ikke tenke positivt på fremtiden ennå. Det er jo fakta at livet er blodig urettferdig. Synes du er flink jeg. Ønsker deg en god dag!

[Gjest Vampen]

Jeg skjønner godt at det kan virke overveldende å høre andres skjebner, spesielt mtp det langsiktige. Derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å gi et litt annet perspektiv.

I juli i år, så var det 6 år, siden jeg mistet min lille. 6 år, eller 2190 dager. Tapet var tungt, og det første året var fælt. Jeg måtte finne fotfestet igjen. Etablere en slags ny identitet. En ny hverdag, med hull i hjertet og ett barn for lite. Alle merkedager skulle oppleves for første gang. Den første jula var spesielt ille. I ettertid føles det som om jeg tilbragte store deler av første år, i en døs, med nervene utenpå kroppen og konstant pustebesvær og indre uro. Det andre året, gikk litt lettere, og det tredje enda litt bedre..

2000 dager+ senere, så kan jeg med hånden på hjertet si at livet er godt å leve. Jeg vet ikke helt når det skjedde, det gikk gradvis. De gode dagene, som den du hadde nylig, ble stadig flere, og de vonde færre. Det tok tid, men det tok ikke 6 år. Men uansett når det skjedde, livet er godt å leve igjen. Jeg er ikke lenger i sorg. Jeg glemmer ikke, jeg kan ha tunge øyeblikk og triggere som setter i gang noen gamle følelser og tanker. Men den intense berg og dalbanen av sorg, steinen som lå på brystet og gjorde det vanskelig å puste, de er borte. Gutten min er med meg i hjerte og sinn, det vil han alltid være. Men jeg har funnet en måte å inkludere ham, samtidig som jeg gleder meg over livet og går videre. Og med ettertidens klarsyn, så ser jeg at jeg har kommet meg gjennom det, uten å gå under. Jeg har lært mye. Om både sorg og død, men også ubetinget kjærlighet, og hva som er viktig. Jeg har forandret meg, men ikke til det verre. Noe er det samme, noe er nytt. Livet går videre, med en liten gutt i hjerte, og mye glede.

Det jeg vil frem til er at dere er fortsatt ferske. Dere står midt oppi det. Den tiden er tøff. Men, det blir bedre. Det er lys i den berømte enden av tunnelen. Du vil ikke glemme, men du vil få det bra igjen. Ikke bare en god dag her og der, men en god hverdag. Du kommer ikke til å være i aktiv sorg resten av livet.

Så hold ut, kjære Sobril, det blir bedre!

Stor klem

[Gjest annemor30]

Vampen: Du er utrolig god!! Dette er veldig godt beskrevet og jeg støtter meg på det du har slrevet:)