Lang utdanning, høyt studielån... Ingen jobb i sikte

[AnonymBruker]

Jeg er så frustrert, så frustrert... Jeg vil prøve å skrive det av meg.

Jeg har brukt de siste 7 årene av livet mitt på krevende studier, og hatt relevante deltidsstillinger ved siden av skolen de siste 3 årene. Det er nå godt over et halvt år siden jeg begynte å klø meg i hodet over hvor vanskelig det var å få en jobb jeg var kvalifisert for. Og jeg klør fremdeles.

Jeg har inntil videre tatt til takke med en 50% drittjobb, hvor jeg jobber under folk med halvparten av min formelle kompetanse. Null personlig eller faglig utvikling, dårlig arbeidsmiljø, svært lav lønn. Jeg har nå fått mitt første betalingskrav fra lånekassen, som jeg ikke har råd til å betale. Det føles veldig surt å måtte søke om betalingsutsettelse og se rentene legge seg på det allerede store lånet.

Tro meg, jeg kikker på nav.no og finn.no hver eneste dag, og søker på de jobbene jeg er kvalifisert for. Likevel har jeg ikke blitt kalt inn til ett eneste intervju av disse. Kun den jobben jeg har nå, som jeg bare tok fordi jeg var desperat. Jeg har søkt studie til høsten, som egentlig vil være "smør på flesk" i forhold til den utdannelsen jeg allerede har. Jeg gjør det kun for å kjøpe meg mer tid, men tviler på at jeg finner motivasjon til å fullføre.

Jeg vil gjerne si opp jobben jeg har nå, da jeg kjenner at jeg gradvis taper selvtillit og engasjement over faget mitt. Jeg er fremdeles nokså ung, men føler jeg allerede er drittlei arbeidslivet, og ser ikke hvordan det kan få blitt noe bedre enn nå. Jeg har stagnert totalt. Hvor store konsekvenser kan det få å si opp jobben? Vil det ta seg dårlig ut på cv-en? Jeg kan alltids fylle og forklare "hullet" med studier.

Til informasjon er det utdannelse innenfor samfunnsvitenskapelig gren, både praktisk og teoretisk. Flere som sliter?? Er det spesielt vanskelig tider for oss akkurat nå, eller kan man bare gi opp først som sist? Jeg begynner å angre meg for at jeg valgte denne veien, og ikke tok f.eks. ingeniør eller annet som lett gir jobb og utviklingsmuligheter.

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

[Guybrush]

Det første som slår meg er - har du noensinne tenkt på hvem som må betale hvis du ikke gidder denne "drittjobben"? Altså du vurderer å bli trygdet i en eller annen form bare fordi du ikke orker å gjøre en vanlig jobb? Hva da med alle de som gjør sine kjedelige "drittjobber" for å betale utdannelsen din? Og ikke minst betale trygden din? Er ikke det rimelig provoserende å da se deg klage på dette viset?

Enkelte ganger blir jeg oppgitt av studenter som har så lite realisme i sine planer at de ikke innser at kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Hvis man spesialiserer seg så betyr det i realiteten også at du kutter vekk interessante arbeidsstillinger. Jo mer utdannelse, jo vanskeligere å få jobb om du ikke har utdannet deg innen noe som markedet virkelig trenger.

7 års utdannelse og du sliter med å få jobb. Kan jeg gjette at dette er innen humaniora? Jeg vil annta at en så lang utdannelse innen juss/medisin eller naturvitenskapelig ville gjort deg ekstremt ettertraktet på markedet. Beklager om jeg er litt skarp her nå - men det kryr ikke av jobber innen denslags isåfall. Har du vurdert å ta påbygning pedagogikk og begynne som lærer istedet? Det er en løsning mange tar når de har malt seg inn i et hjørne med en lite ettertraktet utdannelse. Plutselig en dag endrer markedet seg og da kan du søke på nytt.

Jeg kjenner høyt utdannede personer som tok alt mulig de kunne få mens de søkte etter jobber. De var vaskere, jobbet på utesteder, cafeer, satt i kassa på rema osv. Ikke klagde de og sutret over lite "relevant erfaring og mulighet for selvutvikling" heller.

En jobb er ikke ett sted hvor du skal utfolde hobbyen din og/eller bedrive selvutvling. Det er noe du gjør for å få penger til å kunne gjøre hva du vil på fritiden. Etterhvert om du er heldig kan det være at du finner en ny jobb som du trives bedre med osv osv. Få eller ingen får drømmejobben fra dag en - dessverre er det alt for mange i vår generasjon som har blitt hjernevasket til å tro dette.

Prøv å finn en mulighet til å komme deg inn på privat marked, dessverre er det alt for mye av disse jobbene som kun dukker opp i offentlig sektor. Og der er de livredde for å ansette nye siden LO og co har skapt et ansettelsesvern som sikrer at ingen kan sies opp når de først har fått jobb.

[Margay]

-

Endret 2. august 2012 av Margay

[@Maja]

Enkelte ganger blir jeg oppgitt av studenter som har så lite realisme i sine planer at de ikke innser at kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Hvis man spesialiserer seg så betyr det i realiteten også at du kutter vekk interessante arbeidsstillinger. Jo mer utdannelse, jo vanskeligere å få jobb om du ikke har utdannet deg innen noe som markedet virkelig trenger.

Jeg kjenner høyt utdannede personer som tok alt mulig de kunne få mens de søkte etter jobber. De var vaskere, jobbet på utesteder, cafeer, satt i kassa på rema osv. Ikke klagde de og sutret over lite "relevant erfaring og mulighet for selvutvikling" heller.

Prøv å finn en mulighet til å komme deg inn på privat marked, dessverre er det alt for mye av disse jobbene som kun dukker opp i offentlig sektor. Og der er de livredde for å ansette nye siden LO og co har skapt et ansettelsesvern som sikrer at ingen kan sies opp når de først har fått jobb.

Er enig med det over i mykje, men... Det er ikkje lett som student å vite kva studie ein skal velje, kva jobbar ein kan få etter ulike studier osv. Hadde sjølv ingen aning kva arbeidssmuligheter min utdannelse ville gje meg, men var heldig og fann interessant arbeid.

TS: Du er ikkje dein første som bruker tid på å få relevant jobb. Sjølv om du har lang utdannelse er du ikkje for god til å gjere "drittjobber". Enig med Guybrush her, jobben er først og fremst for at du skal tene penger til livets opphold (inkl studielån). Ta det du får, vist at du jobber hardt, skaff deg gode referanser.

Offentlig sektor kan kanskje vere vanskelig nokre plasser, andre plasser er det nesten skrikende mangel på folk både til kommunale og statlige stillinger. Har aldri opplevd, eller høyrt om, at det er vanskelig å komme inn i kommunal sektor, men ein må gjerne begynne i mindre kommuner.

Igjen, TS: Når du ikkje blir bedt på intervju tenker eg det er ein av to grunner: Anten sikter du får høgt når du søker jobb, eller så er det noko galt med søknad/CV. Få nokon med litt erfaring til å sjå over CV og søknader for deg. Og kanskje du tenker for begrensa geografisk når du søker jobb. Det kan fort vere verdt å flytte litt på seg i begynnelsen av karrieren, har du først komt innenfor arbeidsmarkeder har du større valgmuligheter vidare...

[Anglofil]

Vel, du har bare et valg: du må rett og slett prøve hardere. Da får du skaffe deg en 100%-stilling i en "drittjobb" i påvente av noe mer, du får kontakte bemanningsbyrå og du får søke på absolutt ALT.

Du er i en situasjon hvor du faktisk ikke kan være kresen. Så enkelt er det. Noen av oss må faktisk ta den "drittjobben" i påvente av noe bedre, men vi svelger det i oss, jobber hardt og får belønning for strevet til slutt.

Så må jeg si at jeg er veldig enig med guybush, og ikke nødvendigvis noe med at en mann kommer på kvinneguiden og skal realitetsorientere deg. Det handler faktisk om at du må våkne. Du har ikke engang råd til å betale avdraget på studielånet!

Jeg ender selv opp med et stort studielån. På over 600.000 kr. Men vet du hva? Jeg er forberedt på å ta alle de "drittjobber" jeg kan ta, for jeg kapper heller av meg hånda enn å gå til 1) nav eller 2) ta av sparepengene. Jeg tar dog en utdanning om antagelig ikke blir et problem å få jobb innen, men jeg tar absolutt alt jeg kan få hvis det hindrer meg fra å være arbeidsløs. Så enkelt er det.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Takk for svar dere to over her.

Når det gjelder inntektskilde dersom jeg sier opp: man får ikke uten videre støtte fra Nav i form av dagpenger dersom man sier opp en stilling. Man har først karantenetid i to måneder. Jeg er forberedt på å måtte bruke av sparepenger dersom jeg velger å si opp rett og slett. Jeg har ingen interesse i å "nave"..

Jeg skjønner det kan virke arrogant å føle seg for god for "drittjobber", men saken er at jeg verken er særlig nyutdannet eller uerfaren innen faget. Og for hver dag i denne jobben kjenner jeg engasjementet renner vekk..

Det ligger noe i at jeg har kjørt meg fast i en nisje, at det er svært få relevante stillinger for utdannelsesbakgrunnen, pluss at jeg kjører meg enda mer fast ved å jobbe som det jeg gjør nå. Jeg har allerede fått spørsmål fra mine kolleger og bekjente om hvorfor jeg har valgt en slik type jobb med den utdannelsen. Ikke at jeg "skammer" meg over det og forventer gull og grønne skoger! Jeg er ikke naiv, bare opplever anti-klimaks akkurat nå. Jeg har også jobbet som vaskehjelp og i butikk tidligere de første årene av studiene, men var heldig å få en stilling som var relevant for bachelorgraden ganske tidlig. Og der stoppet det... Jeg har nå en lavere stilling enn den jeg hadde da, som svært ung student. Jeg ville gjerne hatt den jobben igjen, men arbeidsmarkedet er svært vanskelig, men opptil 120 søkere pr lignende stillinger.

Jeg mener det skal være lov å syte litt etter sju måneder som arbeidssøker og ingen håp i sikte...

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

[Zoë Castillo]

Takk for svar dere to over her.

Når det gjelder inntektskilde dersom jeg sier opp: man får ikke uten videre støtte fra Nav i form av dagpenger dersom man sier opp en stilling. Man har først karantenetid i to måneder. Jeg er forberedt på å måtte bruke av sparepenger dersom jeg velger å si opp rett og slett. Jeg har ingen interesse i å "nave"..

Jeg skjønner det kan virke arrogant å føle seg for god for "drittjobber", men saken er at jeg verken er særlig nyutdannet eller uerfaren innen faget. Og for hver dag i denne jobben kjenner jeg engasjementet renner vekk..

Det ligger noe i at jeg har kjørt meg fast i en nisje, at det er svært få relevante stillinger for utdannelsesbakgrunnen, pluss at jeg kjører meg enda mer fast ved å jobbe som det jeg gjør nå. Jeg har allerede fått spørsmål fra mine kolleger og bekjente om hvorfor jeg har valgt en slik type jobb med den utdannelsen. Ikke at jeg "skammer" meg over det og forventer gull og grønne skoger! Jeg er ikke naiv, bare opplever anti-klimaks akkurat nå. Jeg har også jobbet som vaskehjelp og i butikk tidligere de første årene av studiene, men var heldig å få en stilling som var relevant for bachelorgraden ganske tidlig. Og der stoppet det... Jeg har nå en lavere stilling enn den jeg hadde da, som svært ung student. Jeg ville gjerne hatt den jobben igjen, men arbeidsmarkedet er svært vanskelig, men opptil 120 søkere pr lignende stillinger.

Jeg mener det skal være lov å syte litt etter sju måneder som arbeidssøker og ingen håp i sikte...

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Det høres ut som at det er noe galt med CV/søknad her. Jeg støtter deg i at det er lov å være misfornøyd med situasjonen du har satt deg fast i. Mange (jeg inkludert!) gleder seg veldig til å bli ferdig med studiene, få bedre økonomi, få brukt kunnskapen sin, kjenne at en duger til noe og bidrar, og så får en døra i fleisen og innser at samfunnet for øyeblikket faktisk ikke har behov for egenskapene du har arbeidet så hardt for å få.

Det er lov til å være misfornøyd, men jeg hadde vært veldig forsiktig med å si opp en jobb før jeg har en annen. Bor du i en liten kommune, er du flyttevillig? Søk på hva som helst, og prøøøv å tro på at det kommer til å ordne seg til slutt. Det er ca en million tråder her inne om folk som fortviler fordi de har utdannet seg til arbeidsløshet. Det føles nok sånn for mange, men erfaringene i min omgangskrets er i allefall at alt ordner seg. Hemmeligheten er tålmodighet og innsatsvilje, og de to tingene må du jobbe beinhardt for å holde på når du kjenner at motivasjonen daler.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Har du søkt jobb i andre deler av landet? Jeg vil tro du ville kunne få deg feks lærerjobb i distriktskommuner med vanskelig tilgang på folk med lærerutdanning.

Anonym poster: ce823f3448050a7c35fa24c973877c64

[AnonymBruker]

Jeg søker jobber i Oslo og Akershus. Vil ikke og kan ikke flytte fra østlandet akkurat nå. Jeg skjønner at mange antar at feilen ligger i cv og søknad, men jeg har fått flere til å kikke på disse som selv har fått gode jobber, og de har ikke hatt noe å utsette på dem. Huff... hadde det enda vært dét! Jeg hadde vært kjempeglad for å kunne sette fingeren på problemet, for så å kunne jobbe med det. Men nå er jeg helt rådvill.

Takk til deg over her for støttende innlegg. Jeg prøver å holde motet oppe, men har slitt med lav motivasjon de siste tre månedene. Hadde jeg bare fått 100% i denne jobben jeg har, så hadde det vært noe, da hadde ihvertfall den økonomiske biten vært motivator.. Hvorfor er det uheldig å si opp en jobb uten å ha en annen, sånn utover den økonomiske usikkerheten? Store sjanser for at det vil "haunte" en siden, i form av ry og rykte, cv-hull, brente broer? Dette er uansett en vikariat som går ut om ikke lenge, og da vil jeg være arbeidsledig uansett igjen.

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

[@Maja]

Hvorfor er det uheldig å si opp en jobb uten å ha en annen, sånn utover den økonomiske usikkerheten? Store sjanser for at det vil "haunte" en siden, i form av ry og rykte, cv-hull, brente broer? Dette er uansett en vikariat som går ut om ikke lenge, og da vil jeg være arbeidsledig uansett igjen.

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Det kan bli tolka negativt av potensielle arbeidsgivere at du forlater ein jobb uten noko openbar grunn. Dette kan du nok forklare på eit intervju, så lenge ikkje eit slikt hull i cven blir grunn nok til at du ikkje får komme på intervju. Det kan og vere negativt i forhold til om du vil ha noverande arbeidsgiver som referanse når du søker jobb vidare.

Men om vikariatet ikkje varer så lenge, kvifor ikkje bare bli til vikariatet er over? Då slepp du jo forklare kvifor du slutta.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å holde motet oppe, men har slitt med lav motivasjon de siste tre månedene. Hadde jeg bare fått 100% i denne jobben jeg har, så hadde det vært noe, da hadde ihvertfall den økonomiske biten vært motivator.. Hvorfor er det uheldig å si opp en jobb uten å ha en annen, sånn utover den økonomiske usikkerheten? Store sjanser for at det vil "haunte" en siden, i form av ry og rykte, cv-hull, brente broer? Dette er uansett en vikariat som går ut om ikke lenge, og da vil jeg være arbeidsledig uansett igjen.

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Du har problemer med å klare deg på den lønna du har nå, men likevel vil du heller gå to måneder uten noen inntekt overhodet?

Og - du har ikke råd til å betale lånekasse-kravet, men du har sparepenger å leve av hvis du sier opp jobben?

Det henger ikke helt på greip.

At vikariatet uansett går ut om ikke lenge, bør i seg selv være nok motivasjon til at du kan klare å holde ut den siste arbeidsperioden.

Har ellers stor forståelse for frustrasjonen. Det er tungt når det butter imot hele tiden. Har du kontaktet alle bemanningsbyråer i området? Det er flust av dem, og jeg vet av erfaring at de har stadig behov for arbeidskraft. Om ikke akkurat ønskejobben din, så finnes det uansett muligheter for andre typer jobber mens du venter på at den ideelle skal dukke opp. Og du skal ha jævlig uflaks for at alle er like ille eller verre enn den du har nå.

Snakk med folk. Spør alle kontaktene dine. Ring og inviter deg selv til samtaler hos bemanningsbyråene. Husk at bare en brøkdel av stillingsmarkedet annonseres. Og, hvis du ikke har lagt ut cv'n din på finn.no så bør du absolutt gjøre det (velg helst åpen cv, disse blir gjerne kontaktet først). Mange arbeidsgivere bruker den basen aktivt og skaffer ofte kandidater på den måten før de i det hele tatt rekker å utlyse stillingene.

Anonym poster: bc0ef20dae123cbebddde1e41fdf6432

[Emlandiaa]

Jeg søker jobber i Oslo og Akershus. Vil ikke og kan ikke flytte fra østlandet akkurat nå. Jeg skjønner at mange antar at feilen ligger i cv og søknad, men jeg har fått flere til å kikke på disse som selv har fått gode jobber, og de har ikke hatt noe å utsette på dem. Huff... hadde det enda vært dét! Jeg hadde vært kjempeglad for å kunne sette fingeren på problemet, for så å kunne jobbe med det. Men nå er jeg helt rådvill.

Takk til deg over her for støttende innlegg. Jeg prøver å holde motet oppe, men har slitt med lav motivasjon de siste tre månedene. Hadde jeg bare fått 100% i denne jobben jeg har, så hadde det vært noe, da hadde ihvertfall den økonomiske biten vært motivator.. Hvorfor er det uheldig å si opp en jobb uten å ha en annen, sånn utover den økonomiske usikkerheten? Store sjanser for at det vil "haunte" en siden, i form av ry og rykte, cv-hull, brente broer? Dette er uansett en vikariat som går ut om ikke lenge, og da vil jeg være arbeidsledig uansett igjen.

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Hvorfor ikke søke i andre deler av Norge? Du må jo ikke bo der hele livet, men få deg jobben du vil og kanskje det vil bli letter og søke på de i Oslo/Akershus med litt mer erfaring på cv-en

[Gjest Nigiria]

Hvilket fagfelt har du utdannet deg innenfor? Lettere å komme med konkrete tips da, kanskje flere (meg inkl.) som har vært i samme situasjon og kommet oss ut av den.

[AnonymBruker]

Du har problemer med å klare deg på den lønna du har nå, men likevel vil du heller gå to måneder uten noen inntekt overhodet?

Og - du har ikke råd til å betale lånekasse-kravet, men du har sparepenger å leve av hvis du sier opp jobben?

Det henger ikke helt på greip.

At vikariatet uansett går ut om ikke lenge, bør i seg selv være nok motivasjon til at du kan klare å holde ut den siste arbeidsperioden.

Anonym poster: bc0ef20dae123cbebddde1e41fdf6432

Jeg skjønner dette høres rart ut. Jeg har ikke råd til å jevnelig betale 6000 kvartalsvis til lånekassen, men har nok sparepenger til å leve svært nøktern i noen måneder. Skjønner?

Jeg har ikke avgjort hva jeg skal gjøre enda, jeg bare føler denne jobben drar energien ut av meg, og er usikker på om hva som er mest hensiktmessig på lang sikt for meg å fullføre vikariatet på fire måneder, eller si opp nå, og beholde "driven". Nå kjenner jeg at jeg nesten ikke orker å søke jobber engang.. men nok med klagingen for denne gang. Kanskje det ikke er så dumt å registrere cv på finn. Kan jeg risikere at min nåværede arbeidsgiver finner denne?

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

[AnonymBruker]

Jeg syns heller ikke du skal si opp og gå arbeidsledig, TS. kan du ikke spe på jobben du har med en annen deltidsstilling? Arbeidsmarkedet er tøft, og dersom man skal tro på at økonomien i Europa og i NOrge blir dårligere fremover, trenger du all erfaring du kan få.

Jeg har også humanistisk utdannelse. I motsetning til mange av mine studievenner har jeg jobbet "drittjobber" siden jeg var 18, i tillegg til utdanningsrelevate jobber ved siden av studiene. Da jeg var ferdig utdannet hadde jeg en bredde i CV`n min flere andre manglet. Det gjorde at jeg fikk jobb. Først jobbet jeg hos vikarbyrå og fikk gode skussmål derfra. Deretter flyttet jeg til nabofylket (jeg pendla hver helg) og jobbet 1 år der. Deretter jobbet jeg utdanningsrelevante deltidsjobber og sleit med å betale studiegjeld og div. (som deg) mens jeg søkte rått på jobber jeg trodde jeg kunne mestre og trives i.

Det tok 2 år så fikk jeg fast stilling i offentlig sektor. Jeg har hele tiden tenkt "bredde" samtidig som jeg er en helt til å selge meg selv og min humanistiske bakgrunn. Og det gikk.

Så opp med haken, ts. Dersom det ikke er noe galt med CV`n din, bør du vurdere hvordan du søker jobb. Det holder ikke å levere en søknad på utlyst stilling og sette seg ned å vente i allefall. Vær frempå, ring arbeidsgiver flere ganger, les deg grønn på utlysningsteksten og finn noe du kan spørre om. Dersom ingen stillinger er utlyst, ring og spør om de kommer til å utlyse noen i nær fremtid. Du kan også møte opp hos arbeidsgiver med noen cv`er i veska. Du viser interesse og det vil de fleste mene er positivt. Det betyr at du er gira på jobben.

Jeg skjønner godt at du er nedfor nå for jeg har vært der selv. Mine råd til deg er derfor; markedsfør deg selv, vær frempå og vær fleksibel. Det ordner seg for deg også!

Anonym poster: 28d2008b0ce7d75d45c03555f8e7320d

[@Maja]

Jeg har ikke avgjort hva jeg skal gjøre enda, jeg bare føler denne jobben drar energien ut av meg, og er usikker på om hva som er mest hensiktmessig på lang sikt for meg å fullføre vikariatet på fire måneder, eller si opp nå, og beholde "driven". Nå kjenner jeg at jeg nesten ikke orker å søke jobber engang.. men nok med klagingen for denne gang. Kanskje det ikke er så dumt å registrere cv på finn. Kan jeg risikere at min nåværede arbeidsgiver finner denne?

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Når du jobber i vikariat er det vell heilt naturlig at du søker ny jobb, dette burde også din arbeidsgiver skjønne. Kva risikerer du om vedkommande ser cven din på finn??

Kor lang oppseiingstid har du? Veit det er litt diverse med slikt i vikariat, men om du hadde hatt fast jobb ville det vore 3 måneder. Altså bare ein måned lengre enn det du har igjen av vikariatet.

[AnonymBruker]

Kanskje det ikke er så dumt å registrere cv på finn. Kan jeg risikere at min nåværede arbeidsgiver finner denne?

Anonym poster: 8d6b03bff11679a54878e5a7f1b68cad

Jeg vil påstå at det er dumt å ikke gjøre det. Du har alt å vinne på å gjøre kompetansen din så tilgjengelig som mulig.

Hvis de har kjøpt tilgang så kan de nok finne den ja, men hva så?

Ingen forventer at du drøyer til siste arbeidsdag med å lete etter ny jobb.

Anonym poster: bc0ef20dae123cbebddde1e41fdf6432

[AnonymBruker]

Anbefaler deg også å søke i andre kommuner. Når jeg er ferdig med studiene skal jeg "ikke bo noen sted" før jeg har fått meg en jobb. Jeg gir blanke f om det er i oslo eller svalbard, bare det er en jobb jeg trives med. Så kan jeg evt se etter jobber der jeg helst vil bo etterhvert.

Å skaffe seg kontakter innen fagfeltet er også en god ide. Du kan sikkert delta på noe messer/lag/grupper av noe slag? (vanskelig å si når du ikke har spesifisert hva du driver med) Bli kjent med folk innenfor fagfeltet...

selv vil jeg jobbe innen folkehøgskole, og har tenkt å engasjere meg litt i det miljøet. Har lyst til å søke "stipendiat" på fhs, evt prøe å få meldt meg som leder på noen sommerleirer der eller noe...

I tillegg til at jeg møtte en fhs lærer på høgskolen min som tok ped, som jeg passet på å slå av noen prater med. Og hun har tilbydt meg praksisplass i klassen hennes når jeg kommer så langt.

gjør det du kan for å få en fot innenfor markedet.

Anonym poster: 8c1d763e710c4f8aca92652123ccc27b

[Knirke]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, TS... jeg selv er i nogenlunde samme situasjon og er DRITT lei av å høre to ting:

1: Du er kresen

Jeg er ikke kresen. Jeg søker på alt fra relevante jobber til lagerarbeider og oppvaskhjelp, men for lavtlønnsyrkene er jeg overkvalifisert og de vil ikke ha meg. Relevante jobber krever erfaring som jeg ikke har (og ikke får så lenge jeg står uten jobb).

2: Det er garantert noe i veien med søknaden/cv'en din

Nei, jeg tror ikke det. Jeg har vært på cv-skrivingskurs og jeg kan alle triksene. Kan problemet være at det faktisk ikke er jobber som er ledige? Man kan jo ikke sparke ut Magda fra kontoret sitt som har jobbet der i 30 år, bare fordi man har en sånn flott søknad. Av og til er rett og slett døren stengt, selv om man skulle ønske den var åpen

En tredje ting jeg ikke orker å høre er at penger ikke er alt og at man må gjøre noe man "trives" med. Hva om jeg ikke trives med jobben jeg får? Skal jeg da la være å ta den? Og ingen trives vel med å være fattig og pengelens? Disse såkalt "gode rådene" er bare selvmotsigende og frustrerende.

Bemanningsbyråer har det forresten gått inflasjon i, så de er ikke så behjelpelige med å finne jobber til deg som folk tror

[Gjest IngvildSF]

Tror du må utvide horisonten litt. Det er bedre med en 100% stilling i en "drittjobb", enn 50% i en "drittjobb", og det igjen er bedre enn arbeidsledighet. Du sier du er bundet til østlandet? Vel, det finnes en del flere fylker på østlandet enn Oslo og Akershus. Både Hedmark og Oppland er ikke lange veien fra f.eks. Oslo. I tillegg har man fylkene sør for Oslo og Akershus.