Sorg etter spontanabort

[AnonymBruker]

Er en kvinne på 26 år og fikk en spontanabort da jeg var på uke 9. Mitt svangerskap var lenge ønsket av meg og min mann og etter en stund ble jeg endelig gravid. Bekreftelsen av abort kom som et sjokk. Jeg følte som om et hull hadde åpnet og jeg hadde falt i det. Jeg var veldig trist og hadde hele tiden støtte fra mannen min, som har vært veldig bra for meg. Etter en uke kom jeg tilbake til arbeidet, og siden da har prøvd å skjule min sorg, jeg prøver å vise at jeg er sterk, men jeg faktisk ønsker bare å være alene. Jeg vil ikke for mannen min å se at jeg er så lei meg, det fortjener han ikke. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg blir gal, lider alene og tenker på det hele tiden.

Jeg vet at det er vanlig og mange kvinner opplever det samme. Tenker bare om jeg blir gravid igjen og skjer det samme, eller må jeg leve i frykt under graviditeten.

Skriver bare for å dele sørgen .

Anonym poster: 3a22808d53db63dc04d8c4e82415165b

Anonym poster: 3a22808d53db63dc04d8c4e82415165b

[Rainbow]

Jeg syns ikke du bør skjule sorgen for mannen din. Tenk om han går rundt og er lei seg også, det var jo som du sier et veldig ønsket barn! Dere må støtte hverandre, og du må innse at du har all rett til å være lei deg. Hvis du ikke sørger "ferdig" og tar følelsene dine på alvor vil det bli mye mer traumatisk over tid.

Følelsene dine er DINE, og de er høyst reelle. Det hjelper ikke å være sterk, late som ingenting og bare gå videre. Da kan du ende med å utvikle angst. Hvorfor fortjener han ikke å se du er lei deg? Han elsker deg jo, han fortjener å kunne dele alt med deg.

Hvis du tar deg tid til å ta følelsene på alvor blir det lettere å komme videre, og du kan bli klar til å tørre å prøve igjen...!

Stor klem til deg!

[Gjest Lisbeth Salander]

Hei! Jeg har opplevd akkurat det samme som deg da jeg var på din alder. Jeg var totalt knust LENGE etterpå. Men jeg skal love deg at du kommer gjennom det For min del, gikk det så langt at jeg gravde meg litt for mye ned i det, ser jeg i ettertid( mener ikke å insinuere du gjør det altså)Jeg tok det vel egentlig personlig, og stoppa all prøving i 4 år etter dette, for jeg inbilte meg selv at jeg var ikke i stand fysisk til å bli gravid, og at jeg kom til å forbli barnløs. Katastrofetenking anyone? Nå er jeg 9 uker på vei, og jeg har den innstillinga at går det galt så JAVEL. Det hjalp å ta dette opp på svangerskapskontrollen, der legen sa det var 1/3 av svangerskap som ender i spontanabort, og at en fikk bare gå inn i det med åpent sinn og ikke ha skyhøye forventninger. Det er også en "trøst" når det er SA, så er det kroppens måte å rydde opp på. Jeg kjenner MANGE som har hatt SA eller MA. Det er flere enn du tror, men mange velger å ikke snakke om det. Det er ikke nødvendigvis sånn at alle gravide bare suser gjennom det, selv om det er det en hører oftest om. Men - det går jo stort sett fint, statistisk sett:)

Det jeg gjorde god erfaring av, var å kontakte sjefen min og fortelle det som det var. Jeg ble sykemeldt en uke etterpå, og det var i ny jobb. Valgte å være åpen om det. Etterpå informerte jeg de nærmeste kollegaene om det (når det verste av følelser hadde roa seg), sånn at de visste hvorfor jeg var litt uttafor. De tok det kjempefint, og satt pris på å få vite det. Jeg syns flere skulle vært åpne om det, så slipper flere å føle skam(som jeg gjorde) over noe som en ikke får gjort noe med. Selv om en har hatt SA, KAN en jo bli gravid, en må bare prøve igjen når en er klar for det. Klem til deg og lykke til videre

[Gjest janne89]

Er en kvinne på 26 år og fikk en spontanabort da jeg var på uke 9. Mitt svangerskap var lenge ønsket av meg og min mann og etter en stund ble jeg endelig gravid. Bekreftelsen av abort kom som et sjokk. Jeg følte som om et hull hadde åpnet og jeg hadde falt i det. Jeg var veldig trist og hadde hele tiden støtte fra mannen min, som har vært veldig bra for meg. Etter en uke kom jeg tilbake til arbeidet, og siden da har prøvd å skjule min sorg, jeg prøver å vise at jeg er sterk, men jeg faktisk ønsker bare å være alene. Jeg vil ikke for mannen min å se at jeg er så lei meg, det fortjener han ikke. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg blir gal, lider alene og tenker på det hele tiden.

Jeg vet at det er vanlig og mange kvinner opplever det samme. Tenker bare om jeg blir gravid igjen og skjer det samme, eller må jeg leve i frykt under graviditeten.

Skriver bare for å dele sørgen .

Anonym poster: 3a22808d53db63dc04d8c4e82415165b

Anonym poster: 3a22808d53db63dc04d8c4e82415165b

Skjønner godt hvordan du har det. i april så mistet jeg mitt når jeg var 12+1 uke på vei. det var også ønsket og det var en utrolig tund tid. Det kommer opp i mine taker hvær dag og jeg er liv redd for at det skal skje igjen:/