Spørsmål til donorfar

[Sinner]

Jeg vet det finnes en slags forumside der donorbarn samles men kommer jammen meg ikke på hva den heter. Du kan sikkert google den fram, der kan du sikkert få mange gode svar fra noen som er det selv.

[Gjest Gjest]

Det er jo barnets biologiske far det er snakk om - så litt rart å skulle anstrenge seg for at han ikke skal bli oppfattet som en "farsfigur"... Hvis dere allerede nå tror at barnet kommer til å drømme om å få møte sin far og sine søsken, kunne dere i det minste prøve å legge til rette for at han kan få bli kjent med ham.

[marielle171]

Det er jo barnets biologiske far det er snakk om - så litt rart å skulle anstrenge seg for at han ikke skal bli oppfattet som en "farsfigur"... Hvis dere allerede nå tror at barnet kommer til å drømme om å få møte sin far og sine søsken, kunne dere i det minste prøve å legge til rette for at han kan få bli kjent med ham.

Nei, det er ikke barnets biologiske far det snakk om i det hele tatt. En far er noen som er der for barnet gjennom hele livet, gir det kjærlighet, råd, omsorg og støtte, en donor er noe helt annet. Mitt barn får ingen far, den får derimot to mødre som kommer til å elske ham og som vil at han har det bra og får det han trenger.

Og det med ' dere kunne i det minste prøve å legge til rette for at han kan bli kjent med ham'... det er jo akkurat det jeg jobber med nå. Men det å bli kjent med donoren betyr ikke at barnet skal få møte donoren og det bety rikke at donoren skal bli faren til barnet.

[Silfen]

Akkurat der tar du litt feil. Om man vil så kan man dele opp en foreldrerolle i tre deler. Den økonomiske, den biologiske og den sosiale. Av disse tre er en person som bidrar med sitt DNA en biologisk forelder. Dette er dog ikke noe du må føle deg truet av, men som er veldig greit å godta. Det er, for mange som har behov for utenforståendes hjelp til å få et barn, mye som kan oppleves som en trussel mot foreldrerollen. Det å ha en annen person som må bidra er en av disse som kan være veldig vanskelige og oppleves som en trussel. Det vil sikkert oppleves som en trussel helt til barnet er født og du står som medmor og juridisk ansvarlig. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette med stebarnsadopsjon fungerer i Norge eller om man automatisk blir juridisk mor som medmor, men det er noe annet igjen. Har dere gått gjennom privat inseminering, som jeg regner med siden dere har kjennskap til donor, så er det en gylden mulighet til å bygge et helt spesielt forhold med denne personen. Om man klarer å legge trusselbildet til side.

Jeg kjenner til mødre som forteller historien om hvordan barna ble til som god natt historie hver kveld. Hvordan de trengte hjelp og mennesker med kjærlighet i hjertet ville at akkurat DU (barnet) skulle bli født. Hvordan hver og en som deltok hadde et høyt ønske om at du skulle bli til. Man hadde mor, man hadde far(i dette tilfellet) og man hadde de utenforstående som bidro med DNA og annen hjelp. Det er ikke snakk om å ville leke en stor happy family. Det er snakk om å gi et barn et godt grunnlag for å takle at det er annerledes.

Jeg kjenner homofile menn med barn. Som har bilder av "mor" på barnas soverom. Som møtes iblant og fortsetter å være kjente. Oppfatter barna kvinnen som mor? Nei. De har foreldre. To menn. Det forandrer ikke det faktum at det finnes en biologisk mor tilstede. Men så lenge alle aksepterer sannheten uten å prøve å omgjøre denne eller komme med andre ord og løsninger på fakta for at de skal føle seg bedre, så går det som oftest veldig, veldig bra. Et barn godtar så vanvittig mye, de forstår så vanvittig mye, bare de får sjansen til det. Bare man er åpne og ærlige og sier; JA! Nettopp slik ble du til, planlagt og ønsket og hele verden hjalp til, for at du skulle komme til oss. Her er vi, mamma en og mamma to og "Per" hjalp til med sædceller og det er helt supert, for ellers hadde det ikke vært akkurat deg vi fikk.

Det er så enkelt. Og så vanskelig. Og så viktig.

[AnonymBruker]

Jo mer informasjon jeg hadde hatt om min donorfar, jo mer bestemt tror jeg jeg ville vært på å møte vedkommende. Ingen informasjon (kun viktige ting som helseinfo f.eks.) = ingen "mystisk" ukjent far inne i bildet som jeg fantaserer om. Jeg tror ikke jeg ville forstått konseptet donorfar, eller forstått hvorfor han ikke hadde ønsket å møte meg, før jeg ble godt voksen. Bilder, info om mulige søsken, hvordan jeg hadde slektet på ham osv. ville bare fått meg til å bli veldig nysgjerrig...

Venninnen min har vokst opp med to mødre, hvor donorfaren var en "villig venn". Moren var alltid informativ når ungen spurte om ting om faren. Da hun ble 16 bestemte venninnen min seg for at hun ville møte faren sin. Moren ville ikke fortelle navnet, men venninnen min var som besatt og klarte ikke gi slipp på tanken, og klarte til slutt å få det ut av morens venninne (som mente barnet hadde rett på denne infoen etter FNs barnekonvensjon). Resultatet var at venninnen min oppsøkte sin far, som mer eller mindre ga henne klar beskjed om at han aldri ville se henne eller snakke med henne, at moren hadde inngått en avtale, og han ga henne bare sæden sin, og hadde en egen familie. Deretter smelte han døra igjen i ansiktet hennes. Jeg har aldri sett et så knust menneske i hele mitt liv, og det har plaget henne i årevis

Så vidt jeg vet kan barnet oppsøke donorregisteret ved fylt 18 år og selv finne ut av farens navn, så lenge dette er en norsk donasjon.

Se også: http://forum.kvinneg...howtopic=466768

(Bare så det er sagt: dette innlegget er IKKE ment for å kritisere sæddonasjon. Jeg bare viser at det er "farer" forbundet med det).

Anonym poster: 03894db08694f4ea866ded7520608f4e

[Gjest Gjest]

Faren min var ikke til stede for meg og g meg ikke råd, omsorg og støtte. Han var faren min likevel, og farfamilien min og slekta er viktige for meg. Man blir ikke automatisk forelder bare man elsker noen og gir dem omsorg og støtte.Mener du at barnet ikke skal få ha kontakt med farfamilien sin? Da synes jeg ikke dere gir ham det ham trenger i det hele tatt,men tar fra ham noe uhyre viktig som han har rett til.

Nei, det er ikke barnets biologiske far det snakk om i det hele tatt. En far er noen som er der for barnet gjennom hele livet, gir det kjærlighet, råd, omsorg og støtte, en donor er noe helt annet. Mitt barn får ingen far, den får derimot to mødre som kommer til å elske ham og som vil at han har det bra og får det han trenger.

Og det med ' dere kunne i det minste prøve å legge til rette for at han kan bli kjent med ham'... det er jo akkurat det jeg jobber med nå. Men det å bli kjent med donoren betyr ikke at barnet skal få møte donoren og det bety rikke at donoren skal bli faren til barnet.

[marielle171]

Akkurat der tar du litt feil. Om man vil så kan man dele opp en foreldrerolle i tre deler. Den økonomiske, den biologiske og den sosiale. Av disse tre er en person som bidrar med sitt DNA en biologisk forelder. Dette er dog ikke noe du må føle deg truet av, men som er veldig greit å godta. Det er, for mange som har behov for utenforståendes hjelp til å få et barn, mye som kan oppleves som en trussel mot foreldrerollen. Det å ha en annen person som må bidra er en av disse som kan være veldig vanskelige og oppleves som en trussel. Det vil sikkert oppleves som en trussel helt til barnet er født og du står som medmor og juridisk ansvarlig. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette med stebarnsadopsjon fungerer i Norge eller om man automatisk blir juridisk mor som medmor, men det er noe annet igjen. Har dere gått gjennom privat inseminering, som jeg regner med siden dere har kjennskap til donor, så er det en gylden mulighet til å bygge et helt spesielt forhold med denne personen. Om man klarer å legge trusselbildet til side.

Jeg kjenner til mødre som forteller historien om hvordan barna ble til som god natt historie hver kveld. Hvordan de trengte hjelp og mennesker med kjærlighet i hjertet ville at akkurat DU (barnet) skulle bli født. Hvordan hver og en som deltok hadde et høyt ønske om at du skulle bli til. Man hadde mor, man hadde far(i dette tilfellet) og man hadde de utenforstående som bidro med DNA og annen hjelp. Det er ikke snakk om å ville leke en stor happy family. Det er snakk om å gi et barn et godt grunnlag for å takle at det er annerledes.

Jeg kjenner homofile menn med barn. Som har bilder av "mor" på barnas soverom. Som møtes iblant og fortsetter å være kjente. Oppfatter barna kvinnen som mor? Nei. De har foreldre. To menn. Det forandrer ikke det faktum at det finnes en biologisk mor tilstede. Men så lenge alle aksepterer sannheten uten å prøve å omgjøre denne eller komme med andre ord og løsninger på fakta for at de skal føle seg bedre, så går det som oftest veldig, veldig bra. Et barn godtar så vanvittig mye, de forstår så vanvittig mye, bare de får sjansen til det. Bare man er åpne og ærlige og sier; JA! Nettopp slik ble du til, planlagt og ønsket og hele verden hjalp til, for at du skulle komme til oss. Her er vi, mamma en og mamma to og "Per" hjalp til med sædceller og det er helt supert, for ellers hadde det ikke vært akkurat deg vi fikk.

Det er så enkelt. Og så vanskelig. Og så viktig.

Tusen takk for et veldig fint svar. Jeg må egentlig si meg enig i det du skriver. Men jeg skjønte ikke helt hva du mener med at 'der tok jeg litt feil'? Kanskje det med at jeg skriver at barnet ikke har noen far? Jeg skjønner det med at du skriver at en foreldrer består av en biologisk del, økonomisk etc, og jeg skjønner at donoren er en del av det, men en far vil han aldri bli:) Veldig mange spør om hvem som er faren til barnet når jeg sier at vi ble gravid med donorsæd og da sier jeg at barnet ikke har en far, han har en donor. En far er bare noe helt annet og for meg er det viktig å poengtere. Men selvsagt er donoren en del av den biologiske delen av barnet. Og det er takket være han at vi får denne babyen og vi kommer til å være ærlig med barnet fra når han blir født. Det er derfor jeg syns det er viktig å skrive den dagboken jeg holder på med nå og skrive mest mulig ned om donoren. Men samtidig syns jeg det er vanskelig å vite mye om denne donoren også, for jeg vil kun se samboeren min i ungen og ikke andre personer. Men jeg vet det vil bli bra for gutten å vite hvor han kommer fra.

Greit å ha et forum å diskutere ting på. Jeg vet jo ikke heller hva som er best for barnet vårt for jeg vet jo ikke hvordan han kommer til å bli og hva han kommer til å lure på. Så da er det veldig fint å få gode kommentarer fra for eksempel deg, Silfen!

[marielle171]

Faren min var ikke til stede for meg og g meg ikke råd, omsorg og støtte. Han var faren min likevel, og farfamilien min og slekta er viktige for meg. Man blir ikke automatisk forelder bare man elsker noen og gir dem omsorg og støtte.Mener du at barnet ikke skal få ha kontakt med farfamilien sin? Da synes jeg ikke dere gir ham det ham trenger i det hele tatt,men tar fra ham noe uhyre viktig som han har rett til.

Din situasjon er mest sannsynlig litt annerledes enn barnet vårt sitt. Det jeg skrev hadde mer å gjøre med at jeg mener at jeg er redd for at barnet kommer til å se på donoren som en far, en pappa som elsker han og kan gi han kjærlighet. I den konteksten skrev jeg at barnet vårt ikke har en far.

Og ja, jeg mener at barnet ikke kommer til å få kontakt med familien til donoren. Men det er en mulighet for at han kan møte donoren en dag.

[marielle171]

Se også: http://forum.kvinneg...howtopic=466768

(Bare så det er sagt: dette innlegget er IKKE ment for å kritisere sæddonasjon. Jeg bare viser at det er "farer" forbundet med det).

Anonym poster: 03894db08694f4ea866ded7520608f4e

Tusen takk for svar!! Det er av og til at jeg tviler på om vi har gjort det riktige å velge en åpen donor men etter å ha lest den tråden du linka til tror jeg at det er veldig bra at vi har gjort dette. Det er akkurat det jeg ikke vil at skal skje med mine barn.

Og takk for historien du delte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal unngå det samme som skjedde med venninna di. Vi kommer nok til å være åpen om donoren til barnet fra begynnelsen av og skal prøve å svare på alt han lurer på og det er en mulighet for at barnet skal møte donoren, men jeg er bare redd for at han skal legge for mye i besøket, at han leter etter en far og ikke etter donoren hvis du skjønner? Ja, jeg må prøve å ikke tenke så mye på det enda. Ungen er jo ikke født en gang jo;)

[Silfen]

Tusen takk for et veldig fint svar. Jeg må egentlig si meg enig i det du skriver. Men jeg skjønte ikke helt hva du mener med at 'der tok jeg litt feil'? Kanskje det med at jeg skriver at barnet ikke har noen far? Jeg skjønner det med at du skriver at en foreldrer består av en biologisk del, økonomisk etc, og jeg skjønner at donoren er en del av det, men en far vil han aldri bli:) Veldig mange spør om hvem som er faren til barnet når jeg sier at vi ble gravid med donorsæd og da sier jeg at barnet ikke har en far, han har en donor. En far er bare noe helt annet og for meg er det viktig å poengtere. Men selvsagt er donoren en del av den biologiske delen av barnet. Og det er takket være han at vi får denne babyen og vi kommer til å være ærlig med barnet fra når han blir født. Det er derfor jeg syns det er viktig å skrive den dagboken jeg holder på med nå og skrive mest mulig ned om donoren. Men samtidig syns jeg det er vanskelig å vite mye om denne donoren også, for jeg vil kun se samboeren min i ungen og ikke andre personer. Men jeg vet det vil bli bra for gutten å vite hvor han kommer fra.

Greit å ha et forum å diskutere ting på. Jeg vet jo ikke heller hva som er best for barnet vårt for jeg vet jo ikke hvordan han kommer til å bli og hva han kommer til å lure på. Så da er det veldig fint å få gode kommentarer fra for eksempel deg, Silfen!

Jeg mener simpelthen at du tar feil, fordi du ser en trussel og ikke en sannhet, enn så lenge iallfall. Donor er det samme som biofar. Nøyaktig det samme. Du er bare på et stadie der du er usikker og kanskje litt redd for å bruke ord som oppleves som en trussel. Jeg håper at når baby blir født så kan denne trusselen minske for dere.

Det samme gjelder å "bare se samboeren din i han". Det er ikke farlig å se at det er andre som har deltatt. Det er ikke farlig å si; jøss, dette må han ha fått fra den andre siden, med alt fra smilehull, øyefarge, hvordan han sitter på gulvet. For alle foreldre er det veldig gøy å se oss selv i barna våre. Til og med du kan helt sikkert se ting som baby vil gjøre likt som deg, simpelthen fordi du deltar som mor i livet hans.

Han er jo deres. Det fjerner bare ikke tredjeparten. Som ikke er noe farlig pappamonster. Jeg regner med at dere har hatt samtaler med donoren om hvordan han ønsker og ikke ønsker å oppfattes. Jeg vet om flere som har introdusert den som har hjulpet fra et tidlig stadiet og sagt; dette er tante Lisa eller dette er Onkel Per. H*n hjalp oss med å få deg og det er vi veldig glade for. Samtidig så går det fint an å være tydelig på at dette er mamma1 og dette er mamma2 og vi er foreldrene dine. Å være biofar eller biomor er ikke det samme som å være forelder. I ordet forelder, og mamma og pappa også etter min mening, så ligger det så uendelig mye mer enn bare gener.

Husk; ord er bare ord. Hvordan vi definerer dem er hva som gir dem makt.

[Lilla-dings]

Jeg tror igrunn jeg hadde villet vite minst mulig om min biologiske far dersom jeg hadde vokst opp med en annen mann som pappa og min biologiske far var sæddonor.

[marielle171]

Jeg mener simpelthen at du tar feil, fordi du ser en trussel og ikke en sannhet, enn så lenge iallfall. Donor er det samme som biofar. Nøyaktig det samme. Du er bare på et stadie der du er usikker og kanskje litt redd for å bruke ord som oppleves som en trussel. Jeg håper at når baby blir født så kan denne trusselen minske for dere.

Det samme gjelder å "bare se samboeren din i han". Det er ikke farlig å se at det er andre som har deltatt. Det er ikke farlig å si; jøss, dette må han ha fått fra den andre siden, med alt fra smilehull, øyefarge, hvordan han sitter på gulvet. For alle foreldre er det veldig gøy å se oss selv i barna våre. Til og med du kan helt sikkert se ting som baby vil gjøre likt som deg, simpelthen fordi du deltar som mor i livet hans.

Han er jo deres. Det fjerner bare ikke tredjeparten. Som ikke er noe farlig pappamonster. Jeg regner med at dere har hatt samtaler med donoren om hvordan han ønsker og ikke ønsker å oppfattes. Jeg vet om flere som har introdusert den som har hjulpet fra et tidlig stadiet og sagt; dette er tante Lisa eller dette er Onkel Per. H*n hjalp oss med å få deg og det er vi veldig glade for. Samtidig så går det fint an å være tydelig på at dette er mamma1 og dette er mamma2 og vi er foreldrene dine. Å være biofar eller biomor er ikke det samme som å være forelder. I ordet forelder, og mamma og pappa også etter min mening, så ligger det så uendelig mye mer enn bare gener.

Husk; ord er bare ord. Hvordan vi definerer dem er hva som gir dem makt.

Ja, jeg ser på ham som en slags trussel fordi jeg er redd for at han skal spille en for stor rolle i barnets liv. At barnet lengter etter en pappa. Der er derfor jeg ikke vil kalle han for biofar. For det føles for nært. Jeg kommer aldri til å kalle han for biofar, for meg blir det alltid en donor. Det er ikke en Onkel Per heller. Men det betyr ikke at jeg ikke vil at barnet skal bli kjent med ham, jeg vil bare ikke at barnet skal se på ham som en pappa.

Men takk for tipset, jeg skal prøve å ikke se på dette som en slags trussel. Jeg (og samboer selvfølgelig) skal bruke de neste månedene på å tenke litt på hvordan vi skal fortelle barnet om donoren etc. Og ja, vi har hatt mange samtaler med donoren og han sa det var opp til oss hvor mye barnet skal vite om han. Det blir ikke slik at barnet blir veldig godt kjent med donoren for han bor en flytur unna.

Uansett blir ikke et barn kun formet av gener og DNA men også miljøet. Så jeg vet at barnet kommer til å ligne på meg i visse ting. Det gleder jeg meg til:-)

[Silfen]

Det vil garantert komme en dag der barnet lengter etter en far. Når det en dag står i barnehagen og innser at det kommer menn og henter de andre barna. Klart det vil. Jeg derimot tror at denne lengselen som du er redd for kan "kureres" med åpenhet fra starten av. Om man ikke vet, så blir man nysgjerrig. Om man vet, så er det langt større sjanse for aksept av situasjonen, sånn er det bare. Tror jeg.

[marielle171]

Det vil garantert komme en dag der barnet lengter etter en far. Når det en dag står i barnehagen og innser at det kommer menn og henter de andre barna. Klart det vil. Jeg derimot tror at denne lengselen som du er redd for kan "kureres" med åpenhet fra starten av. Om man ikke vet, så blir man nysgjerrig. Om man vet, så er det langt større sjanse for aksept av situasjonen, sånn er det bare. Tror jeg.

Det er noe du kan ha helt rett i! Jeg kommer fra 'landet der hasj er lovlig' og nordmenn tror at hele landet røyker hasj, men for oss er det så normalt at vi ikke er nysgjerrige etter å prøve det (litt generalisering, noen er jo selvsagt nysgjerrige) men hvis nordmenn reiser på en tur hit så vil alle dra på de såkalte coffeeshoppene. Kan hende det fungerer på samme måte som med det å være åpent om donoren.

Uansett har planen alltid vært å fortelle om donoren fra begynnelsen av, men bare det med å fortelle om personligheten til donoren og vise bildet var jeg litt usikker på om vi skulle vente med.

[AnonymBruker]

Kjempeflott at dere skal være åpne og har tenkt så mye på hva barnet kan spørre om!! Det skulle vært flere som tenker som deg/dere!

Viktigste åpenhet. og ærlighet fra dere!

Arvelige sykdommer,søsken,bio besteforeldre og alt annet kommer etter hvert.

Bilder er gøy helt klart.

Hilsen en som er Adoptert

Anonym poster: 49faffe3afb831bac60cb8705ff6d203

[Teriyaki]

I mine øyne har dette barnet en far, men ikke en pappa.

Tror jeg hadde ønsket å vite mest mulig, men samtidig er jeg så sjenert at jeg hadde urolig ikke turt å ta kontakt, men ville vært fint å vite uansett.

[Frøken eple]

Det vil garantert komme en dag der barnet lengter etter en far. Når det en dag står i barnehagen og innser at det kommer menn og henter de andre barna. Klart det vil. Jeg derimot tror at denne lengselen som du er redd for kan "kureres" med åpenhet fra starten av. Om man ikke vet, så blir man nysgjerrig. Om man vet, så er det langt større sjanse for aksept av situasjonen, sånn er det bare. Tror jeg.

Jeg er enig med deg. Jeg tror man alltid vil lengte etter en biologisk far eller mor, være seg om det er en donor eller ved adopsjon. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at man ikke er fornøyd nok med de to mødrene eller de foreldrene man har. Det handler simpelthen om røtter. På samme måte, tror jeg, som noen er facsinert av slektshistorie.

Til sammenligning; når foreldre er skilt, tror jeg det alltid kommer et tidspunkt hvor man lengter etter den andre foreldren enn den man bor hos. Ikke fordi det er dårlig der man er.

[Gjest gjest]

Ja, jeg ser på ham som en slags trussel fordi jeg er redd for at han skal spille en for stor rolle i barnets liv. At barnet lengter etter en pappa. Der er derfor jeg ikke vil kalle han for biofar. For det føles for nært. Jeg kommer aldri til å kalle han for biofar, for meg blir det alltid en donor. Det er ikke en Onkel Per heller. Men det betyr ikke at jeg ikke vil at barnet skal bli kjent med ham, jeg vil bare ikke at barnet skal se på ham som en pappa.

Men takk for tipset, jeg skal prøve å ikke se på dette som en slags trussel. Jeg (og samboer selvfølgelig) skal bruke de neste månedene på å tenke litt på hvordan vi skal fortelle barnet om donoren etc. Og ja, vi har hatt mange samtaler med donoren og han sa det var opp til oss hvor mye barnet skal vite om han. Det blir ikke slik at barnet blir veldig godt kjent med donoren for han bor en flytur unna.

Uansett blir ikke et barn kun formet av gener og DNA men også miljøet. Så jeg vet at barnet kommer til å ligne på meg i visse ting. Det gleder jeg meg til:-)

Hva gjør dere om donorfar finner ut at han vil ha kontakt med sitt biologiske barn?

[marielle171]

Hva gjør dere om donorfar finner ut at han vil ha kontakt med sitt biologiske barn?

Han har ingen rettigheter:)

[Gjest gjest]

Han har ingen rettigheter:)

Jeg forstår det slik at barnets biologiske far vet hvem dere er og dere vet hvem biologisk far er.

Er det rett?