Lura Lotta Skrevet 22. juli 2012 #1 Del Skrevet 22. juli 2012 Ja'a, tenkte jeg skulle ha et sted å skrive ned hva jeg føler og hvor jeg samtidig kan klage litt og samtidig få noen innspill Jeg skriver også i min lille notat bok , men den får jo ingen se. Jeg er da 22 år, hatt et liv som egentlig har vært greit nok, men mangel på nok oppmerksomhet da jeg var liten er det mye som kunne ha blitt fanget opp tidlig som ikke har blitt fanget opp. Jeg har slitt mye pga foreldrene mine sin skillsmisse, ikke fordi de to ikke var sammen, for det har jeg aldri opplevd at de har vært , men fordi de klarte ikke å snakke på tlf, se hverandre eller i det hele tatt prate om hverandre uten å enten krangle, si stygge ting om hverandre eller at pappa kjelte ut mamma foran meg. Begge to har visstnok vært utro , pappa har helt tydelig taklet dette verst. Jeg har aldri opplevd noen lykkelig familie og er nå mer eller mindre livredd for hvordan jeg skal klare å gi barnet mitt noe jeg selv aldri har opplevd selv.. Idag så er jeg mye friskere (psykisk) enn f eks 5 år siden, men jeg har mine virkelige tunge dager også, og de dagene virker helt umulige å komme seg ut av. Det er tanken på penger, jobb, uferdig skolegang, tankene jeg har om meg selv , et helt ødelagt selvbilde og et vanskelig samboerskap som knekker meg. Hodet mitt fungerer som en kvern, all info som kommer inn, kverner , kverner og kverner til jeg blir gal! Nå er jeg bare utslitt! Til nå har graviditeten vært ganske slitsom, lite søvn, mye kvalme og mangel på mat har gjort at jeg går på autopilot, føler meg helt død innvendig. Nå skal terapien jeg har gått i avsluttes også, vet nå ikke hvor lurt det er. Men det virker som om psykologen er ferdig med meg (?) .. men men.. Time out for meg nå. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Lura Lotta Skrevet 22. juli 2012 Forfatter #2 Del Skrevet 22. juli 2012 Husker så godt en gang jeg sto og så meg selv i speilet og dømte meg selv opp og ned så gikk faren min forbi og sa , ja, det der må du få gjort noe med. Fy søren så lei meg jeg ble faren min har faktisk aldri kalt meg noe pent, rost meg eller støttet meg. Er det rart man får dårlig selvbilde? Nå innser jeg også at det ikke er noen vits i å dele tankene og problemene mine med samboern min, han er faktisk ikke interessert. Det sårer, men jeg har ikke noe sted å dra. Selvom dette er et sted i livet jeg ikke vil være så ser jeg ingen annen løsning. Hvordan skal jeg klare meg alene med et barn liksom? Jeg er jo helt ubrukelig, klarer nesten ikke gå ut døren alene en gang. Eneste positive jeg klarer å se med meg selv er noen ganger i speilet, når jeg har sminket meg. Da kan jeg se to veldig triste øyne og et smil som prøver å holde seg oppe, sminken er fin og i noen sekunder ser jeg et pent ansikt, så begynner jeg å finne alle feilene. Fatter ikke at jeg skal bli mamma, jeg klarer jo ikke ta vare på meg selv en gang, hva slags forbilde er jeg da? Ikke et bra et ihvertfall.. Skulle sånn ønske at jeg var sterk, klarte meg selv, at ikke min store "bragd" var å hente posten liksom... Nei, jeg er og blir en eneste stor feil. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Lura Lotta Skrevet 22. juli 2012 Forfatter #3 Del Skrevet 22. juli 2012 Er så utrolig sulten nå, men jeg klarer ikke spise, hjernen min stopper meg. Jeg vet jo hvor lite bra dette er for barnet, men seriøst, det er som en tvangstanke! Tanken på å spise gjør meg kvalm og trist Jeg må bare få dratt til legen på mandag og håpe på en hastetime, jeg kan ikke fortsette sånn her. Da jeg ble gravid hadde jeg null problem med å slutte med røyk og alkohol, men dette med maten , som jeg aldri tenkte på som et problem før, ser jeg nå hvor stort egentlig er. Det er jo så usunt det jeg driver med og jeg er så redd for at jeg skader barnet mitt eller allerede har gjort det :'( Skulle ønske noen bare kunne slå meg i hodet og si skjerp deg! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Lura Lotta Skrevet 22. juli 2012 Forfatter #4 Del Skrevet 22. juli 2012 Hmm.. nå begynner jeg å lure på om jeg egentlig er deprimert eller om det er hormonene så tar over her! Etter å ha grått uendelig tidligere idag så sovna jeg og våknet i et helt annet humør.. litt glad egentlig. Jeg la meg tett inntil samboern min og jeg fikk faktisk kos tilbake.. da han endelig våknet ordentlig så ga han meg ekstra mye kos så fikk jeg matlyst og fikk i meg 3 skiver, nå er jeg endelig mett! Og trøtt igjen! Fikk en lettelse nå også, fikk betalt mastercard regninga og nå skal det kortet klippes. Nå er det heldigvis ikke noe annet jeg trenger å betale enn de faste utgiftene. Det er jo deilig. Men jeg må nok uansett ta en prat med legen om disse ekstreme tankene jeg får om kvelden/natten. Det er jo ikke bra i det hele tatt! Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå