sliter med meg selv og mitt forhold til andre mennesker

[AnonymBruker]

jeg er en jente som har vært psykisk syk i mange år.

de siste årene har jeg gjort store framskritt både på det ene og det andre området. har gått fra å være totalt isolert, syk, isolert, ingen venner - til å ha en jobb, ha mye mer overskudd i hverdagen osv.

allikevel har jeg noen utfordringer i livet mitt som jeg håper noen kan kjenne seg igjen i og kanskje har noen gode råd å komme med.

jeg er fryktelig usikker på meg selv. usikkerheten min smitter over på kroppsspråket mitt, og måten jeg snakker på. har konsentrasjonsproblemer og sliter med angst i tillegg.

blir veldig usikker og nervøs hvis jeg må forholde meg til mange mennesker samtidig og da spesielt hvis jeg har mange ansikter rettet mot meg hvis jeg snakker. ofte hvis jeg snakker med folk kan jeg halvveis ut i setningen plutselig glemme hva det egentlig var jeg snakket om, noe dere sikkert skjønner kan virke veldig kleint. pleier også ofte å uttale ord feil eller stamme fordi jeg er så nervøs. dette har gjort til at jeg i mange sammenhenger(jobb, fritid) ikke sier så mye.

som dere sikkert skjønner har jeg ikke så god selvtillitt. vet rett og slett ikke helt hvem jeg er enda og lurer fælt på hvordan mennesker rundt meg oppfatter meg. hvordan blir jeg kjent med meg selv og den personen jeg er?

føler jeg har en veldig splittet personlighet på grunn av angsten min, da jeg i gode perioder kan ha en ganske sterk personlighet og utstråle mye mer selvtillitt enn i perioder hvor angsten er fremtredende og jeg ikke orker noen ting, er mye engstelig og som regel holder meg i bakgrunnen. jeg tror veldig mange opplever meg som merkelig og kanskje litt unnværende, en som ikke ønsker kontakt, på grunn av dette.. er ikke noe flink på øyekontakt og sånne ting. øver meg på det men synes det er veldig skummelt å se direkte på folk. jeg hater å være sånn.

kan nevne en epoke i livet mitt som er veldig typisk meg.

fikk meg en fantastisk kjæreste som jeg hadde det veldig bra med.

etter å ha vært sammen med han noen uker skulle jeg treffe vennene hans. gruet meg veldig til det, pleier som regel å være enten/eller med meg. Enten går det bra eller så går det veldig dårlig.

skulle møte bestekompisen hans, og det gikk ikke så bra. håndhilste på han men greide ikke å se på han eller noe sånt. sa hva jeg het, men ikke noe mer. hadde håpet på at jeg skulle klare å ha en liten samtale med han. virke interessert og hyggelig. istedet greide jeg å ødelegge alt som vanlig.

så det ble sånn at hver gang vi støtte på noen av vennene hans ble jeg bare stående i bakgrunnen eller at jeg bare gikk videre, så fikk han heller komme etter når han var ferdig med å snakke med de..

jeg er ikke lenger sammen med han, og største grunnen til det er fordi jeg aldri greide å "bonde" med hverken familien eller vennene hans. det hadde forøvrig ingenting med de å gjøre. de virket som supre mennesker som jeg er veldig lei meg for at jeg aldri ble kjent med. det var JEG som var problemet.

jeg vet jeg høres ut som en veldig merkelig person, og det er jeg nok også per dags dato. jeg har så og si ingen venner. er veldig redd for å gi av meg selv til andre mennesker, fordi jeg føler jeg ikke er bra nok.

så er det jo dette med selvtillitten min. at når jeg har noe på hjertet så kan det komme veldig feil ut, som jeg skrev over her. så jeg tror folk synes det er ubehagelig å snakke med meg. det hadde hvertfall jeg syntes, om jeg skulle hatt en samtale med "en som meg".

noen som kan hjelpe meg litt på vei?

Anonym poster: 48d2fa8321f87ae0b6e3525f82000edf

Anonym poster: 48d2fa8321f87ae0b6e3525f82000edf

[Gjest Gjest]

Boken six pillars of self esteem av Nathaniel Branden er veldig bra go had en annen innfallsvinkel til selvtillitt ann de fleste andre. Jeg annbefaller den varmt.

Den beste metoden mot angst jeg kjenner til er meditasjon. Hvordan er pusten din? Er den fri, dyp, i magen og rolig eller er den bundet, overflatisk i brystet og rask? Siden du har angst er den nesten sikkert nærmere den siste beskrivelsen enn den første. Pusten er nært sammenbundet med angst og med stress. Når pusten er slik jeg beskrev først så er man rolig og har lite angst og når den er slik jeg beskrev sist så blir man urolig og engstelig. Ved å endre pusten kan man radikalt påvirke angsten. Den beste måten man kna gjøre det på er gjennom meditasjon og avspennende pusteteknikker. Jeg annbefaller DVDen Longevity Breathing av Bruce Frantzis for å lære hvordan du kan frigjøre pusten. Meditasjon kan du lære på kurs både her og der eller fra DVD eller bok. Det er altid best å ha en lærer. Yoga og qigong er også veldig effektivt mot angst. Springforestqigong.com har veldig effektiv og enkel qigong. Gjør du 20 minutter om dagen fra en av nybegynner CDene deres bør du se tydelige resultater etter noen uker. Det er som en ren anti angst pille.

Det virker som det er mere angst enn egentlig sosial evner som er problemet ditt, men i fall du vil jobbe via den veien også så er sidene http://succeedsocially.com/ og charismaarts.com steder du kan lære mye nyttig. Den første er laget for å hjelpe all slags folk med sosiale ferdigheter, mens den siste er en side av en pcikupartist som også lærer folk om generelle konversasjonsferdigheter som ikke er relatert til sjekking, men bare handler om å bli kjent med folk og å åpne seg. Det er en god del bra artikkler på siden du kan lese for å få et inntrykk.

[this_is_she]

^ Fortell folk rundt deg hva du sliter med sånn at de forstår hvofor du oppfører deg sånn. Det kan være en god start

Endret 13. juli 2012 av this_is_she

[Gjest Gjest]

jeg er fryktelig usikker på meg selv. usikkerheten min smitter over på kroppsspråket mitt, og måten jeg snakker på. har konsentrasjonsproblemer og sliter med angst i tillegg.

blir veldig usikker og nervøs hvis jeg må forholde meg til mange mennesker samtidig og da spesielt hvis jeg har mange ansikter rettet mot meg hvis jeg snakker. ofte hvis jeg snakker med folk kan jeg halvveis ut i setningen plutselig glemme hva det egentlig var jeg snakket om, noe dere sikkert skjønner kan virke veldig kleint. pleier også ofte å uttale ord feil eller stamme fordi jeg er så nervøs. dette har gjort til at jeg i mange sammenhenger(jobb, fritid) ikke sier så mye.

Hei jeg er en mann på 30 år og jeg og du er heeeelt lik, med bare noen veldig minimale forskjeller. Det er nok noen detaljer som er litt ulike men jeg er helt overbevist om at vi likevel lider av det samme problemet. Endel av det er litt manglende selvfølelse, en annen del er nok en tendens mot å være introvert selv om man EGENTLIG liker andre mennesker og gjerne vil ha nær kontakt med den, så ender vårt problem opp med å støte andre folk fra oss.

Jeg har da sett andre folk beskrive at de lider av ting som sosial angst og lignende før, men må faktisk si at jeg aldri har sett noen beskrive sitt problem på en måte som ligger SÅ nært opp til mitt, som det her.

Jeg har nesten fått hele livet mitt ødelagt av disse problemene, kombinert med at jeg endte opp på NAV og de bisto meg svært dårlig til tross for at når jeg kom dit i begynnelsen var jeg svært usikker på hva jeg ville gjøre med livet, og var i stort behov av hjelp og assistanse. Jeg vet jeg faktisk er endel mer intelligent enn gj.snittet, så jeg har til tider hatt en kombinasjon av enorm frustrasjon og etterhvert også sinne over dette. Føler livet har "cheatet" meg.

Men uansett, som sagt, du beskrev dine problemer ganske bra og jeg ble litt satt ut av hvor nært opp til mine egne dine ligger. Har ærlig talt lyst til å møte deg. Hvis du tør/vil kan du sende en epost til fumes7 -alfakrøll- yahoo.no så kanskje vi kan chatte litt.

Hadde vært ganske kult å bli kjent med en som kan forstå mine problemer altså... Har sett eller møtt andre mer eller mindre sjenerte, men stort sett alle av dem skilte seg fra meg. Jeg er på en rar måte ikke SÅ sjenert, men det er pga noe personlige greier og utvikling og oppvekst at jeg på noe vis har utviklet denne kombinasjonen av introverthet, og noe som LIGNER på sjenerthet, særlig i gruppesituasjoner med mange mennesker.

[blabla-]

til forrige innlegg: det er jeg som er trådstarter, lagde meg bruker.

så hvis du vil ta kontakt kan du bare sende meg en melding

[AnonymBruker]

Hei, TS, er du meg? Jeg kjenner meg så alt for mye igjen

jeg er ikke lenger sammen med han, og største grunnen til det er fordi jeg aldri greide å "bonde" med hverken familien eller vennene hans. det hadde forøvrig ingenting med de å gjøre. de virket som supre mennesker som jeg er veldig lei meg for at jeg aldri ble kjent med. det var JEG som var problemet.

Hjelpes, sånn føler jeg det er med meg og kjæresten min. Har mange ganger vært redd det skal bli slutt pga det. Vil så gjerne komme overens med venner og familie, men det er så vanvittig vanskelig.

Anonym poster: b03bc72b6fddbc4d9b29b73b02590457

[blabla-]

finnes fremdeles lys i tunnellen for deg om dere fremdeles er sammen. jobb med deg selv og øv deg på å snakke med andre mennesker. ikke gi opp sånn som jeg gjorde. vis de at du er interessert i å bli bedre kjent med de:)

[Inger88]

Det er noe som heter sosialferdighetskurs. Kanskje det kunne være noe? Der lærer en om det å kommunisere med andre mennesker og slikt.

[blabla-]

Takk for fine svar.. Flere som har noen konkrete tips å komme med?

Andre som har det på denne måten, eller har vært der, som vil dele "nøkkelen" til et godt liv med meg?

[AnonymBruker]

ofte hvis jeg snakker med folk kan jeg halvveis ut i setningen plutselig glemme hva det egentlig var jeg snakket om, noe dere sikkert skjønner kan virke veldig kleint. pleier også ofte å uttale ord feil eller stamme fordi jeg er så nervøs. dette har gjort til at jeg i mange sammenhenger(jobb, fritid) ikke sier så mye.

Anonym poster: 48d2fa8321f87ae0b6e3525f82000edf

Anonym poster: 48d2fa8321f87ae0b6e3525f82000edf

Sånn har jeg det titt og ofte og jeg har ikke sosial angst i det hele tatt. Jeg har en kronisk sykdom som også gir konsetrasjonsvansker, dårlig hukommelse og har også problemer med å utale noen ord. Får begynt med første stavelse og så går det bare i tull.

Jeg sier bare at "nå har jeg glemt hva jeg skulle si" og så ler jeg. Dette hender jo alle, men litt oftere for meg og kanskje deg? Ingen rundt meg tenker noe mer over det.

Når jeg ikke klarer å stokke bokstavene til et vettugt ord så sier jeg har her ble det krøll på tunga, hjelp meg.

Alle tingene jeg glemmer og spør om flere ganger gjør de nærmeste litt oppgitte, men sånn er det bare.

Jeg må bruke notater på jobb for å huske hva jeg har gjort, hva jeg ikke har gjort og smådetaljer. Er min måte å få jobbdagen til å fungere.

Saken er at det er ingen som tror jeg er dum eller ikke kan eller .....

Dette er ting som skjer alle, men nok hyppigere for oss.

Anonym poster: 6c9fb66d8badc14bbc17a8124142ab84

[AnonymBruker]

Merkelig nok var dette som å lese om meg selv og min situasjon.Rart og tenke på at det er flere der ute som strever med akkurat det samme,føler meg ofte så alene om å ha det slik.

Har også slitt psykisk i mange år,blitt fulgt opp av psykolog,nav etc uten å ha kommet meg noen vei.

Kan ikke fordra å leve så isolert som jeg gjør,men har ikke noe nettverk så jeg kommer meg ikke ut noe særlig.

Bryr meg så alt for mye om hva folk måtte tenke og mene om meg,det å skulle ha en samtale med noen jeg ikke kjenner så godt er en stor utfordring fordi jeg blir så fryktelig nervøs og har problemer med øyekontakt slik som deg.Snubling i ord,dette helt ut av en setning,ikke komme på noe fornuftig å si slik at det bare blir ja...nei..Føler at det lyser usikkerthet av meg og er det veldig bevisst.Blir så irritert på meg selv,føler jeg har gått glipp av så altfor mye i livet fordi jeg er så redd for alt mulig.Kunne så inderlig ønske at jeg kunne ha vært utadvent,imøtekommende,ta initiativ,by på meg selv..men jeg får det bare ikke til Har også gode dager hvor jeg kjenner meg mer trygg og kan gå med hevet hode,blir verre jo lenger tid det går mellom hver gang jeg omgåes andre mennesker,på dårlige dager har jeg problem med å gå på butikken og senker blikket for å unngå øyekontakt.

Savner så å ha noen å prate med,noen og dele mine interesser og føle fellesskap med,er så lei av denne ensomme tilværelsen.

Anonym poster: 213d005c2261c5adfbaf80e1d11856fa

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det titt og ofte og jeg har ikke sosial angst i det hele tatt. Jeg har en kronisk sykdom som også gir konsetrasjonsvansker, dårlig hukommelse og har også problemer med å utale noen ord. Får begynt med første stavelse og så går det bare i tull.

Jeg sier bare at "nå har jeg glemt hva jeg skulle si" og så ler jeg. Dette hender jo alle, men litt oftere for meg og kanskje deg? Ingen rundt meg tenker noe mer over det.

Når jeg ikke klarer å stokke bokstavene til et vettugt ord så sier jeg har her ble det krøll på tunga, hjelp meg.

Alle tingene jeg glemmer og spør om flere ganger gjør de nærmeste litt oppgitte, men sånn er det bare.

Jeg må bruke notater på jobb for å huske hva jeg har gjort, hva jeg ikke har gjort og smådetaljer. Er min måte å få jobbdagen til å fungere.

Saken er at det er ingen som tror jeg er dum eller ikke kan eller .....

Dette er ting som skjer alle, men nok hyppigere for oss.

Anonym poster: 6c9fb66d8badc14bbc17a8124142ab84

Hva slags sykdom er det snakk om?

Anonym poster: 4f18a4e8b278caed883518f08293e0b4

[Gjest skyggen]

Din beskrivelse er akkurat som meg selv. Underlig? Trodde ikke det var flere der ute som slet med den samme problematikken. Vil sende en klem og skjønner deg veldig godt.

Mange ganger jeg snakker med folk og ordene kommer feil ut eller jeg stammer. Derfor virker jeg rar og har vanskelig for å komme i kontakt med andre. Ikke lett å snakke når angst og snakkesperre står i veien for å kommunisere. Med min nærmeste familie er jeg avslappet, en helt annen person og har ikke disse problemene. Hater at jeg blir sånn, for det skaper konflikter og misforståelser noen ganger og jeg blir lei meg for at det blir sånn.

[blabla-]

Tusen takk for alle fine svar:)

Det som er mest frustrerende er at jeg er voksen, og alle jevnaldrede rundt meg har for lengst funnet seg selv og sin rolle i livet.

Jeg føler meg på mange måter fremdeles som en usikker tenåring, og går veldig forsiktig frem.

Ønsker å fremstå som en sterk person. Noen ganger får jeg det til, men som regel går det veldig dårlig.

Innenfor husets fire vegger er jeg en helt annen. Kan for eksempel sitte og debattere på diverse forum på nettet, det er vel min måte å ta igjen det tapte fra mitt virkelige liv hvor jeg har for vane å holde alt for mye igjen.

Har fått ros fra flere meddebattanter som ofte sier jeg virker som en jente som går med hevet hode og ikke lar seg pille på nesen. Det er selvfølgelig kjempehyggelig å høre. Hvordan overføre dette til mitt virkelige liv?

Regner med jeg blir ansett som en nikkedukke. En "snill pike" som sier ja og stiller opp på det meste.

Savner det å faktisk kunne si "Nei, jeg vil ikke låne deg penger", men lar meg alt for lett styre av andre. Er vel en del av omgangskretsen min som har lært seg hvordan de skal gå frem for å få det som de vil.

Har i det siste innsett at det ikke er JEG som har levd livet mitt alle disse årene. Det er alle de rundt meg, som hele tiden skal ha ting av meg uten å gi noe tilbake.

Mennesker du stiller opp for uansett når det måtte være (de er jo trossalt vennene mine?), men når det er jeg som spørr om en tjeneste kan de ikke/orker de ikke/svarer de ikke.

Det er på grunn av snill-pike-syndromet mitt at de har fått rase som de vil med meg.

Nå vil jeg ha en slutt på dette. Har allerede begynt å ekskludere en del mennesker utav livet mitt, men hvor går veien videre? Med dårlig selvtillitt og herpet psyke, mener jeg..

Hvis noen kunne tenke seg å prate med meg må dere bare skrive. Jeg trenger alt jeg kan få av råd

[Gjest Loverdose]

Kjenner meg veldig godt igjen, var som å lese om meg selv. Jeg er "dessverre" på ferie nå, men kommer hjem i løpet av helgen, kan godt hende jeg sender deg en PM. Sliter veldig mye med meg selv, sliter også psykisk og har gjort dette i mange år... Ekstremt ødelagt psyke, angst, konsentrasjonsvansker, vanskeligheter med å forholde meg til andre mennesker, samt stole på andre mennesker osv. Det suger, hardt!

[blabla-]

ja, send meg gjerne en melding:)

[blabla-]

..