Gå til innhold

Når er det på tide å gi opp?


AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

Hei alle sammen :)

Så ligger jeg her da, klokken er passert midnatt og jeg ligger våken og tenker, tenker mye, som jeg stort sett har gjort de siste månene.

Hele historien er lang nok til å skrive bok på, og hotel cæsar sine intriger blekener samenlignet med dette.

Jeg skal prøve å være kortfattet :)

De hele startet for snart et år siden, jeg var samboer med verdens mest fantastiske jente. 8år hadde vi vært sammen, hun skulle reise bort for en lengre periode, noe som helt klart burde gå fint, men pga noe som kan ligne en hjerneskade dumpet jeg henne :( jeg fikk rett og slett panikk da hun skulle reise, jeg følte meg forlatt, og der og da føltes et brudd som en genial løsning (noe det selfølgelig ikke var)

Rett etter dette bruddet treffer jeg en jente, hun er snill, pen, samme interesser og vi finner tonen. Jeg var selfølgelig ikke klar for noe forhold i det hele tatt, men vi ble "veldig gode venner".

så går ting virkelig til helvete.....

En måne etter jeg ble kjent med denne jenten skjer det, hun blir vodtatt av en bekjent, hjemme hos seg selv. Jeg var med henne hele tiden etter dette, støttet henne på beste måte, og båndene mellom oss ble sterkere. Hun ble aldri segselv etter dette, og alkoholen ble en litt for god venn med henne. Festene ble flere, men ting så egentlig ut til å løse seg, hun hadde for en kortvarig periode klart å drukket vekk de vonde minnene. Akkurat når ting har roet seg så skjer det igjen, hun svarer ikke på mobilen. Hun skulle møte meg etter en tur på byen, men nå svarer hun ikke. Jeg ringer utallige ganger før hun tar telefonen, hun gråter, hun får ikke fremm et eneste ord. Jeg kjenner igjen følelsen, panikken som bygger seg opp. Jeg springer mot byen og retningen jeg vet hun har gått. Hele tiden prøver jeg å få henne til å snakke, hun kommer med noen få ord, hint om hvor hun kanskje kunne være. Mobilen bryter, hun er tom for strøm. Jeg finner henne ikke og inser at jeg trenger hjelp, jeg ringer politiet. Bare minutter før politiet kommer frem finner jeg henne sittende sammenkrøket inne i et smug. Jakken ligger ved siden av henne, toppen er revet opp og hun sitter der i bare trusen (det bildet har brent seg fast, og kommer aldri til og forlate meg) politiet kommer, de skiller oss, hun til voldteksmottaket og jeg til avhør. Etter noen raske spørsmål får jeg møte henne igjen, hun sier ingenting, har sluttet å gråte. Den natten overnattet vi begge på voldteksmottaket. Tiden etter dette har naturligvis vært utrolig tøff, hun var nede, og ble trykket ennå lengre ned, en umenesklig påkjenning.

Tiden har gått siden dette, hun sier hun har det bra, jeg vet det ikke stemmer. Hun drikker for å glemme, men minnene kommer sterkere når hun drikker.

Tiden var kommet, studiene var ferdig og vi flytter til hver vår del av landet. Hele tiden har vi kontak, hver eneste dag, skjelden noen få timer mellom hver melding. Jeg hadde gjort mitt valg, jeg ville ikke flytte sammen med henne pga økende problemer jeg ikke kunne løse. kranglene har stått i kø både før og etter vi skilte lag, men på en eller annen måte har jeg alltid følt jeg måtte stille opp for henne. Hun har en lei tendens til å rote seg borti ting som ikke er bra for henne, personer som har feile hensikter osv. Jeg prøver så godt jeg kan å støtte henne, få henne på rett spor, men jeg føler d er nyttesløst. Flere ganger i uken havner hun i problemer, og jeg kjenner den samme gamle følelsen. Kvalmen som brer seg i kroppen, tanken på at hun har det vondt, og jeg kan ikke hjelpe henne. (Hun ringer meg faktisk når jeg skriver dette, hun har det vondt, tar mye smertestillende, og sovner mitt i samtalen)

Jeg savner mitt gamle liv, og det eneste jeg egentlig vil er å komme meg bort fra henne. Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig kan stole på henne, utallige ganger har jeg følt at hun lyver til meg, og mange ganger så har det desverre også vert tilfelle. Hun har såret meg alt for mange ganger til at jeg egentlig skulle gidde bry meg med hva som skjer i hennes liv, men jeg klarer det ikke.

Jeg føler jeg er i en litt desperat situasjon jeg ikke kommer meg ut av, av ren medmennesklighet klarer jeg ikke gi henne opp.

Det er veldig mye jeg ikke har tatt med her, kunne nok skrevet en bok av det hele, men tror dere skjønner esensen av hva problemstillingen er.

Jeg er vel egentlig klar på hva jeg burde gjøre, hun er rett og slett ikke bra for meg :(

Hva mener dere jeg burde jeg gjøre, kutte kontakten helt?

Anonym poster: 976a7b8685770adda96950a80d4eb41e

Anonym poster: 976a7b8685770adda96950a80d4eb41e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

dumt og spørrre her! på¨et forum . gjør det du føler for. er ikke noe ide og vanne et dødt tre heller mener jeg da

Anonym poster: e0933afd81b873b74285f88ec03e6ad2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg kjenner følelsen, kvalmen som skyller innover deg, og halsen som snører seg sammen når man er redd for noen som man holder kjær. Kom deg vekk, de må ta ansvar for eget liv, min historie er ikke så dramatisk som din, men likefullt har jeg holdt en mann oppe i et drøyt halvår og jeg orker ikke mer, kan ikke gjøre det lenger, heldigvis innså han også det så det var han som tok steget for meg og kuttet båndet ellers hadde jeg vel stått i gjørma enda men du må ikke la deg dra lenger ned. Kutt og gå videre, det er mitt råd - dessverre...

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt hva mer du kan gjøre i denne situasjonen.. Sannsynligvis ikke mer enn du har gjort.

Men jeg vil råde deg for ditt eget beste og gå til psykolog

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg vil råde deg for ditt eget beste og gå til psykolog

Jeg tror ikke TS trenger dette, h*n virker frisk og oppegående. Jeg har ikke noen tips å komme med, men det er jenten som ble voldtatt som trenger psykolog (dette har hun nok også fått). Jeg ble veldig lei meg av å lese innlegget ditt, trådstarter... skulle gjort noe hvis jeg kunne. Men her har du nok størst utbytte av å lytte til deg selv og dine følelser og din fornuft. Det er godt at du tar hensyn til og åpenbart er glad i henne, men du må ikke la det ødelegge deg. Da sitter du igjen med to ødelagte mennesker istedenfor ett. Du bør hjelpe henne i den grad det er mulig, men mer kan du ikke gjøre... og ikke heng deg så mye opp i det at du går fra forstanden, for da mister hun deg uansett. Verden er slem mot så mange... :(

Anonym poster: 1954e8332987f1f20359645c699d4a0b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så utrolig trist.. Er helt ufattelig at dette kan skje mennesker.

Jeg vil råde deg å prøve å ikke snakke så mye med henne. Det som er at du tenker ikke på noe annet. Du får ikke livet ditt på rett kjør, fordi du har hun konstant i tankene. Du er nødt å få tankene over på noe annet. Du kan ikke bruke livet ditt på å få andres liv på rett kjør. Hun er nødt til psykolog.

og jeg må bare si at du virker som et helt fantastisk menneske. Man skal lete så lenge etter en så utrolig god venn. Håper det går bedre med deg fremover.

Anonym poster: 815e13633dccf4a34324f902f1bc5810

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her :)

Tusen takk for alle fine svar :)

Ting ser ut til å ordne seg nå, jeg har flyttet og kontakten er kuttet. Var ikke noen enkel avgjørelse, men nå puster jeg, for første gang på snart et år :O en utrolig følelse! men tenker jo selfølgelig på hvordan det går med henne nå i ettertid.

Ser det er flere som skriver at hun trenger psykolog, det er jeg 100% enig i, og jeg har prøvd å overtale henne til å oppsøke en. Problemet har vært at hun har nektet, selv om jeg har sakt jeg godt kunne være med om det ville gjøre det mindre skummelt. (hadde sikkert ikke tatt skade av å snakke med noen jeg heller, ting har blitt "litt" rotete i hodet) Hun tror ikke en psykolog vil kunne hjelpe henne, hun velger heller å "fixe" seg selv, noe som ikke har fungert helt etter planen hennes :/

Nå har jeg som sakt ikke mer kontakt med henne, får bare håpe hun kommer seg igjennom dette.

Anonym poster: 976a7b8685770adda96950a80d4eb41e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke TS trenger dette, h*n virker frisk og oppegående. Jeg har ikke noen tips å komme med, men det er jenten som ble voldtatt som trenger psykolog (dette har hun nok også fått). Jeg ble veldig lei meg av å lese innlegget ditt, trådstarter... skulle gjort noe hvis jeg kunne. Men her har du nok størst utbytte av å lytte til deg selv og dine følelser og din fornuft. Det er godt at du tar hensyn til og åpenbart er glad i henne, men du må ikke la det ødelegge deg. Da sitter du igjen med to ødelagte mennesker istedenfor ett. Du bør hjelpe henne i den grad det er mulig, men mer kan du ikke gjøre... og ikke heng deg så mye opp i det at du går fra forstanden, for da mister hun deg uansett. Verden er slem mot så mange... :(

Anonym poster: 1954e8332987f1f20359645c699d4a0b

I de fleste situasjoner der man søker råd, er ikke dette så lett. Det er vel derfor mange SØKER råd? :P Når man ikke VET selv

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...