Slutt å gråte

[AnonymBruker]

Men er det ingen her som har satt i et skikkelig hyl om dere har slått dere godt? Kansje ikke i det offentlige, men slår jeg tåa og det gjør skikkelig vondt så kan jeg finne på å sette i noen saftige gloser. Det gjør skikkelig godt å sette i litt ekstra på volumet på om det gjør vondt, men egentlig så hjelper det ikke så mye...

Anonym poster: b46ff3df9b4050734f235fcc00333da1

[Ciara]

Jeg synes ærlig talt at man ikke skal si konkret at det ikke er noe å grine for. Da kan man heller vise det i handling. Tørke noen tårer, gi en klem og så ut og lek. Det er noe med å være en omsorgsperson i handling, men ikke legge opp til at sutring er greit og at det minste fall betyr dill og dall i evig tid.

Jeg som voksen kan gråte av mange forskjellige ting. Alt er ikke like logisk for andre. Jeg hadde blitt såret om noen bare sa til meg at jeg måtte slutte å gråte. Gi meg heller en klem og jeg kommer meg raskere.

Anonym poster: 6d40efce98e1751dfc63e75bd320cb35

Helt enig i denne. Jeg tenker at jeg ikke kan styre hva sønnen min føler, men jeg kan styre hvordan jeg reagerer på det. Dvs, han må gjerne bli sint og lei seg i situasjoner jeg selv ikke synes han burde bli det, da trøster jeg litt, og så slutter jeg å fokusere på det.

[Frk Turkis]

Nei, jeg syns ikke det er greit.

Hvem er det som kan bestemmes andres sorg? Man ville aldri sagt dette til et voksent menneske.

Det der argumentet ser jeg dukker opp støtt og stadig i diskusjoner om hva som er greit med barn og ikke, men jeg synes ikke det holder vann.

Jeg ville aldri sagt til et voksent menneske at "nå har du spist nok is i dag, så nå får du ikke flere" eller at "nå må du gå og legge deg, ellers blir du altfor trett i morgen tidlig". Det er mange ting jeg aldri ville sagt til et voksent menneske, men som jeg synes er helt greit å si til barn.

Barn trenger å lære masse om hvordan samfunnet fungerer, og blant de tingene de trenger å lære så finner man også dette med hvor mye/lenge/høyt det er greit å gråte. Fasitsvar finnes selvsagt ikke, men iblant er det helt greit at voksne sier til et barn at "nå er det nok gråt" eller oppfordre barnet til å roe seg ned noen hakk så ingen får sprengte trommehinner av intens hyling.

[Frk Turkis]

Men er det ingen her som har satt i et skikkelig hyl om dere har slått dere godt? Kansje ikke i det offentlige, men slår jeg tåa og det gjør skikkelig vondt så kan jeg finne på å sette i noen saftige gloser. Det gjør skikkelig godt å sette i litt ekstra på volumet på om det gjør vondt, men egentlig så hjelper det ikke så mye...

Anonym poster: b46ff3df9b4050734f235fcc00333da1

Joda, klart man kan sette i et hyl som er i overkant i forhold til "skaden", men om man fortsatt hyler som om man har mistet hele foten etter et kvarter så er det ikke noe i veien for å gjøre oppmerksom på at man kanskje overreagerer en smule.

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke noe om å be barn slutte å gråte når de slår seg eller er lei seg. Heller ikke å si at det ikke er noe å gråte for (som for meh blir det samme). Jeg mener ikke med det at man skal dulle i det uendelige, eller at man skal godta sutring. Men om et barn slår seg, kan det godt være man oppnår mer ved å vise forståelse, før man forsøker å avlede, enn om man ber barnet skjerpe seg.

Jeg syns det er viktig å vise at det er greit å ha følelser. Også sinne. Jeg vil si at det fornuftige i mange situasjoner er å vise forståelse, for så å avlede, legge videre føringer for hva man skal gjøre e.l. Jeg tror at en del av barna som blir bedt om å skjerpe seg og ikke bli så lei seg, sint osv til stadighet, enten kan ende opp med å ikke være ordentlig i kontakt med følelsene sine (noe som kan by på problemer senere) eller de kan ende opp som "sutrekopper" fordi de så desperat ønsker å få anerkjennelse for følelsene sine.

Selv om dette vil være snakk om mange "banale" eksempler i hverdagen, kan det samlet sett lære barnet mye om hvordan det tror omverdenen forventer at man skal føle det i ulike situasjoner. Og jeg mener virkelig at vi foreldre og andre voksne har en viktig oppgave i å veilede barna i hvordan håndtere følelser. Jeg ror rett og slett det er en investering i psykisk helse senere. Og jeg mener altså at det å hjelpe barna med å regulere følelser kan gjøres på en annen måte enn å be dem skjerpe seg. Det blir veldig irettesettende. Og jeg mener altså at man kan irettesette handlinger, men ikke følelser. Som en annen her var inne på, er det strake veien til skamfølelse (litt skam skal man ha, men mye blir vanskelig).

Og så mener jeg jo ikke at man skal sette seg medfølende ned med barnet i absolutt alle situasjoner hvor barnet er misfornøyd på en eller annen måte. Men det handler mye om hvordan man ordlegger seg. Og så er det åpenbart viktig å kjenne sitt barn, for å vite om man skal tilnærme seg barnet med sin mest empatiske stemme, eller om man bare skal be barnet om å slutte å sutre og snakke med vanlig stemme og si hva som er galt f.eks.

[Ciara]

Amen, Vera Vinge

[Honnikorn]

Honnikorn takk for nyttig faglig info! Dette var interessant lesning. Kan du anbefale meg en bok som tar for seg småbarnspedagogikk?

Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger

Pedagogisk dokumentasjon gjennom tolkning og analyse

Fennefoss, Anne Tove og Jansen, Kirsten E.

Alt av Lillemyr er pensum ( Lillemyr, Ole Fredrik (2011): Lek på alvor.)

Johannessen, Nina og Sandvik, Ninni (2008): Små barns medvirkning – noen perspektiver

Skal se om jeg finner mer

[Gjest Sjokoladebolle]

TS her. Jeg nevnte for den ansatte i bhg. at jenta mi ble lei seg da hun fikk beskjed om å stoppe å gråte etter at hun hadde slått seg og spurte hva som egentlig skjedde. Hun har forøvrig blåmerke over nesa i dag. Han mente det ikke var det han hadde sagt, han hadde sagt at hun ikke skulle gråte så høyt!! Synes kanskje ikke det hjalp noe mer, men det kan jo være jeg som har misforstått noe her. Kanskje det faktisk er små maskiner vi skal oppdra, ikke mennesker med sine egne naturlige reaksjonsmåter.

Det kan se ut som om det har skjedd en misforståelse mellom den voksne og barnet. Det er fort gjort at et barn kan misforstå det som blir sagt, og når det i tilegg har vondt så blir det lett å bli litt ekstra såret.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått barn til å ikke hyle så høyt når de slår seg i barnehagen før jeg klarer å trøste de, det betyr ikke at jeg ikke viser forståelse for hvordan barnet har det, men det har noe med å roe det ned slik at det går an å begynne å trøste.

Endret 6. juli 2012 av Sjokoladebolle

[nissejenta]

Man bør f.eks si til barnet om det trasser:Jeg vet du har lyst på (f.eks) is.Men du kan ikke få det nå.Men du kan heller få (f.eks) et eple.Da møter man barnet med forståelse og det blir ikke den negative sirkelen som faktisk (tro meg eller ei) er for for og komme inn i.

Så må man også se an alder på barnet !!

Ja, og det sier du den 100 gangen barnet sier at det vil ha is...? Alderen har nok en del å si ja

[Papirbit]

Det der argumentet ser jeg dukker opp støtt og stadig i diskusjoner om hva som er greit med barn og ikke, men jeg synes ikke det holder vann.Jeg ville aldri sagt til et voksent menneske at "nå har du spist nok is i dag, så nå får du ikke flere" eller at "nå må du gå og legge deg, ellers blir du altfor trett i morgen tidlig". Det er mange ting jeg aldri ville sagt til et voksent menneske, men som jeg synes er helt greit å si til barn. Barn trenger å lære masse om hvordan samfunnet fungerer, og blant de tingene de trenger å lære så finner man også dette med hvor mye/lenge/høyt det er greit å gråte. Fasitsvar finnes selvsagt ikke, men iblant er det helt greit at voksne sier til et barn at "nå er det nok gråt" eller oppfordre barnet til å roe seg ned noen hakk så ingen får sprengte trommehinner av intens hyling.

Godt poeng!

For meg kan "Slutt å gråt" tolkes som "Jeg er lei av å høre deg grine,så slutt sånn at jeg kan få litt fred"

"Slutt å gråt"=kommando, følg ordre, slutt å vise følelser.

"Uffdaa, har du slått deg? få blåse! så så, går bra nå,det kommer til å gå helt fint og du trenger ikke å gråte mer!" = Tørst

Jeg har ofte forklart barna at de ikke har grunner til å være lei seg lengre (er ok å være lei seg,men det kommer til å ordne seg!)

Barn oppfatter ting litt annerledes enn voksne tror jeg..

Når jeg var liten hadde jeg veldig streng oppdragelse, fikk sjeldent trøst når jeg gråt og var ofte sånn at jeg skammet meg over det. Derfor syns jeg det er vanskelig å gråte og vise følelser i voksen alder, men dette har jeg likevel greid å overkomme

PS: har ikke barn selv,men har jobbet med barn..Fikk bare lyst til å svare!

[skruf]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men jeg mener det går an å be barn om å slutte å gråte hvis det ikke er noe å gråte for.

Minstejenta her er en skikkelig dramadronning, så hvis hun får et minimalt skrubbsår og bæljer av full hals så det nesten høres ut som drap så kan jeg be henne rulle inn og ta seg sammen. Ja, hun får trøst og et "magisk" plaster på kneet, men hun trenger ikke lage helt sirene. Men såklart, er det ille og alvorlig så ber jeg ikke henne slutte å gråte! Som f.eks da hun slo løs begge fortennene og måtte rotfylle den ene....

Barn er ofte meget bevist på gråting. Har selv observert begge jentene der de har ramlet og slått seg, tørket av seg grus på beina uten et pip (de la ikke merke til at jeg så på), ruslet hjem og begynt å bæljet av full hals...

[Papirbit]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men jeg mener det går an å be barn om å slutte å gråte hvis det ikke er noe å gråte for.

Minstejenta her er en skikkelig dramadronning, så hvis hun får et minimalt skrubbsår og bæljer av full hals så det nesten høres ut som drap så kan jeg be henne rulle inn og ta seg sammen. Ja, hun får trøst og et "magisk" plaster på kneet, men hun trenger ikke lage helt sirene. Men såklart, er det ille og alvorlig så ber jeg ikke henne slutte å gråte! Som f.eks da hun slo løs begge fortennene og måtte rotfylle den ene....

Barn er ofte meget bevist på gråting. Har selv observert begge jentene der de har ramlet og slått seg, tørket av seg grus på beina uten et pip (de la ikke merke til at jeg så på), ruslet hjem og begynt å bæljet av full hals...

hehe,barn er jo litt morsomme da!(at de bevist bruker gråting)

Vi i barnehagen hadde en greie med at hvis en barn slo seg så sa vi bare "opp å stå! Så flink du er! neida,går så bra så!"

Det verste er å bil helt hysterisk og rope "ÅNEI; DU MÅ PÅ LEGEVAKTEN NÅ NÅ NÅ!!!"

Endret 6. juli 2012 av Papirbit

[skruf]

hehe,barn er jo litt morsomme da!(at de bevist bruker gråting)

Vi i barnehagen hadde en greie med at hvis en barn slo seg så sa vi bare "opp å stå! Så flink du er! neida,går så bra så!"

Det verste er å bil helt hysterisk og rope "ÅNEI; DU MÅ PÅ LEGEVAKTEN NÅ NÅ NÅ!!!"

Blir iallefall mange ganger verre av å si "Staaaakars, vi må til legen":-) Minsten her er som sagt skikkelig superdrama i en alder av 9.....(mulig påvirket av å ha to foreldre som jobber på sykehuset ), så her forleden så spurte hun hva migrene var (noe jeg har) og hva Imigran var (migrenemedisinen min). Noen kvelder etter så fikk hun hodepine og mente bestemt at hun hadde behov for Imigran.........(og da er det lov å gi ungen en paracet og be hun skjerpe seg..)

[Gjest Sophie Magdalene]

Mine barn har aldri vært typen som gråt mye, så når minstemann først gråt så visste jeg at det virkelig var noe galt.

Jeg mener at når unger gråter for det jeg kaller lite og ingenting så kan man be dem slutte opp, gjerne si "Så, så, det går snart over".

Det er veldig mange unger som bruker gråt for å få oppmerksomhet - det så jeg spesielt de gangene jeg var med ungene på tilvenning i barnehagen. Jeg tror jeg hadde klikket av å jobbe der Men det jeg husker best fra den første tilvenningen jeg var på, var en av de største jentene som stod og gråt stille hver gang moren eller fargen gikk fra henne i barnehagen. Jeg tipper hun var 4-5 år, men stod i vinduet og hikset stille hver bidige morgen. DA hadde jeg vondt innvendig.

[gompen]

Her i huset har vi også en liten dramaqueen. Hun gråter mye av lite, og har nok en tendens til å overdrive. Jeg synes det er helt greit å si til henne at hun overdramatiserer og trenger å skjerpe seg, når hun hylgriner i fem minutter fordi hun mista en klinkekule, når hun har hundre til på rommet sitt.

Når man kjenner barnet, hører man forskjell på sutring og ordentlig gråt. Jeg ber henne ikke slutte å gråte om hun har slått seg skikkelig, men om hun sutrer i en halvtime for et skrubbsår på størrelse med en knappenål, sier jeg vel at jeg synes det holder. Det er faktisk ikke nødvendig å reagere som om det er verdens undergang hver gang noe skjer. Man skal lære barn å håndtere følelser på en balansert måte.

[Gjest Julkj]

Som voksen skammer jeg meg veldig hvis andre ser meg gråte, uansett grunn. Jeg tror dette har sammenheng med hvordan gråten min ble møtt på skolen, hvordan jeg ble avkrevd forklaring før jeg hadde fått mulighet til å roe meg nok til å klare å snakke.

For utenforstående kunne det ofte se ut som relativt små ting. I virkeligheten kom gråten når mobbingen jeg ble utsatt for nesten daglig toppet seg. (Mobbing som skolen kjente til fra fjerde klasse, men aldri klarte (eller kanskje hadde vilje nok til) å stoppe.) Den gangen manglet jeg ord til å forklare dette skikkelig.

Nå forbinder jeg gråt i seg selv med noe svært skamfullt.

[AnonymBruker]

Jeg fikk ofte beskjed om å slutte å gråte som barn og det gjorde absolutt skade på selvtilliten min, men den er bra nå. Da er det snakk om tilfeller hvor jeg skadet meg eller var redd (var en veldig redd unge, redd alt mulig, og trynet mye pga feilstilling i bena, har mange arr i dag så det var ikke bare småe skrubsår). Jeg syns ikke at man skal kjefte på noen som skader seg, heller avlede uten å bestikke (bestikke som i å avlede med sjokolade). Få de på andre tanker uten å de skal føle skam fordi de feks snublet.

Sutring blir noe annet, da må man si i fra syns jeg, være streng uten å bli for slem.

Anonym poster: c6d09efc2ee4824cb736b6b0921346bf

[AnonymBruker]

Hva med å plukke opp barnet og løpe avsted mens man roper BÆBUBÆBUBÆBU ?

Anonym poster: b46ff3df9b4050734f235fcc00333da1