Slutt å gråte

[Gjest Eurodice]

Nei, jeg syns ikke det er greit.

Hvem er det som kan bestemmes andres sorg? Man ville aldri sagt dette til et voksent menneske.

Men selvfølgelig er det ofte barn gråter for å få mest mulig oppmerksomhet, og noen ganger er det greit å kanskje kan si at det er lov å bruke ord og si at man er sliten, lei el.lignende og ikke alltid gråte.

Hvor får du det fra at det er snakk om sorg? Det er vel heller det at det gjorde vondt å bli slått i ansiktet.

[AnonymBruker]

Jeg synes ærlig talt at man ikke skal si konkret at det ikke er noe å grine for. Da kan man heller vise det i handling. Tørke noen tårer, gi en klem og så ut og lek. Det er noe med å være en omsorgsperson i handling, men ikke legge opp til at sutring er greit og at det minste fall betyr dill og dall i evig tid.

Jeg som voksen kan gråte av mange forskjellige ting. Alt er ikke like logisk for andre. Jeg hadde blitt såret om noen bare sa til meg at jeg måtte slutte å gråte. Gi meg heller en klem og jeg kommer meg raskere.

Anonym poster: 6d40efce98e1751dfc63e75bd320cb35

[AnonymBruker]

Jeg har alltid fått kjeft av mamma når jeg gråt for noe, uansett hva det var. Jeg kan ikke huske en eneste gang hun tok meg på fanget og ga meg trøst når jeg var lei meg - alltid bare en sinna: "HVA ER DET????" Med det så ble tristhet omgjort til skam og sinne.

Hun forklarte heller aldri hvorfor hun gråt når hun gråt over noe, slik at jeg ble livredd for å snakke om følelser - og jeg er skikkelig følelsemenneske. Jeg synes det er flott å gi barna lov til å ha følelser og å vise følelser, fordi man viser det som er aller mest sant - enten om man gråter av frustrasjon eller misunnelighet, så er det kommunikasjon som barnet trenger litt hjelp med å utrykke.

Anonym poster: b46ff3df9b4050734f235fcc00333da1

[Gjest Charma]

TS her. Jeg nevnte for den ansatte i bhg. at jenta mi ble lei seg da hun fikk beskjed om å stoppe å gråte etter at hun hadde slått seg og spurte hva som egentlig skjedde. Hun har forøvrig blåmerke over nesa i dag. Han mente det ikke var det han hadde sagt, han hadde sagt at hun ikke skulle gråte så høyt!! Synes kanskje ikke det hjalp noe mer, men det kan jo være jeg som har misforstått noe her. Kanskje det faktisk er små maskiner vi skal oppdra, ikke mennesker med sine egne naturlige reaksjonsmåter.

[lillevill]

TS her. Jeg nevnte for den ansatte i bhg. at jenta mi ble lei seg da hun fikk beskjed om å stoppe å gråte etter at hun hadde slått seg og spurte hva som egentlig skjedde. Hun har forøvrig blåmerke over nesa i dag. Han mente det ikke var det han hadde sagt, han hadde sagt at hun ikke skulle gråte så høyt!! Synes kanskje ikke det hjalp noe mer, men det kan jo være jeg som har misforstått noe her. Kanskje det faktisk er små maskiner vi skal oppdra, ikke mennesker med sine egne naturlige reaksjonsmåter.

Ikke gråte så høyt? For en snodig forklaring. Spurte du hvorfor barna ikke får gråte høyt da?

[Gjest Marmot]

Det er jo noen unger som hyler så man skulle trodd de hadde mistet begge armene og blodspruten sto, slike unger må det da være lov å be om å roe seg ned litt?

[lillevill]

Det er jo noen unger som hyler så man skulle trodd de hadde mistet begge armene og blodspruten sto, slike unger må det da være lov å be om å roe seg ned litt?

Jeg har ikke så mye erfaring, men jeg er tante til fem, og har passet på et par gråtende barn. Når de hylte så lurte jeg ikke på om de kunne roe seg litt men jeg tok de på fanget og trøstet til de roet seg. Jeg trøstet også en niårig niese av meg en gang fordi pappaen hennes hadde sagt noe flaut og hun var redd jeg skulle le av henne.. - og hun lå på sengen og gråt..Jeg tok henne opp i fanget mitt og sa at jeg var glad i henne og at jeg ikke brydde meg om hva som hadde blitt sagt. Hun slutta å gråte hun. Var det feil? Skulle jeg ha sagt at hun burde roe seg??

Jeg klarer ikke fatte den psykologien. Jeg er for trøsting på fanget.

[Gjest Marmot]

Det går an å gjøre begge deler, vet du.

[Gjest Payandeh]

Jeg syntes ikke det er greit. Jeg husker episoder jeg har slått meg, eller noen har sakt noe, som har fått meg til å gråte. Det verste jeg da visste var hvis noen ba meg slutte å sutre over "ingenting", vi er forskjellige og har forskjellig "smerteterskel". Nå er jo dette mange år siden, men likevel. Innbiller meg at jeg ikke vil bli den første barna mine kommer til når de får problemer, hvis jeg skal ha en holdning til at "svakhet" ikke skal eksistere i min nærhet. Det var kanskje å dra den langt, men blir provosert over mennesker som har den holdningen. Alle er sårbare på et eller annet punkt, ikke få barn til å skamme seg over det. Og hvis ungen fikk et blåmerke..... Så syntes jeg ungen har all rett til å gråte for det.

[Gjest Gjest]

Jeg har til og med skreket ut på fotballbanen at poden skal komme seg på beina og slutte å oppføre seg som en tulling med skuespill. Sjokkerte blikk fra motstanderlagets foreldre, men poden kom seg på beina og sprang videre.

Høres ut som pappa. Jeg flytta forøvrig da jeg var 16 og har aldri hatt mer kontakt med fyren.

[lillevill]

Det går an å gjøre begge deler, vet du.

Hehe ja, det er jo egentlig sant - når jeg tenker på det, men jeg vet ikke om jeg hadde trøstet på den måten. Jeg tåler litt grining, og jeg er god på å avlede slik at barnet blir distrahert.

Jeg er ganske opptatt av at det ikke skal være negativt å vise følelser, selv om følelsene ikke er av det positive slaget. Men nå er jeg ikke mor helt ennå, så det er godt mulig at jeg en dag river meg i håret av frustrasjon og biter disse ordnene i meg når ungen min sutrer og sutrer og ikke gir seg..

[Honnikorn]

Man skal ikke bestemme at barn skal slutte å gråte, har det slått seg så skal det få trøst og sitte på fanget til det har roet seg ned, det er ikke dermed sagt at barnet trenger en masse "stakkars deg" prat. Noen ganger er det nok å bare holde rundt de og la de gråte litt. Pedagogisk sett så skal man anerkjenne et barns rett til å føle slik det føler. I det innebærer ikke nødvendigvis at man trenger å nøre oppunder hyl og skrik. Det må også skilles mellom gråt pga at barnet har vondt eller er oppriktig lei seg (mamma har gått f.eks) og gråt pga andre ting (får ikke viljen sin etc)

[Honnikorn]

(siden jeg studerer småbarnspedagogikk) Ideelt sett skal man ikke avlede ungene heller, man skal gi de rett til å føle det de føler. Man kan si: Jeg ser/hører at du er lei deg/ sint/opprørt men jeg...: *forklare situasjonen* (jeg kan ikke hjelpe deg til å ha mindre vondt, jeg må på jobb og derfor må jeg gå etc)

Noen ganger spør jeg ungene: Hjelper det å gråte/skrike/slå? Og de svarer noen ganger "ja" og så prater vi om hvorfor det og om det går å gjøre det på andre måter. I min avdeling har barna sluttet f.eks å be om plaster etter at vi har hatt lange og interessante samtaler om dette med plasterog om det faktisk hjelper mot smerte osv. Det fant barna ut at det egentlig ikke gjorde og så var de ferdig med det.

Unger er smartere en mange gir de kreditt for, prat med de og du vil bli forundret over hvor mye de forstår. Selv de helt små.

[Gjest Marmot]

Jeg er ganske opptatt av at det ikke skal være negativt å vise følelser, selv om følelsene ikke er av det positive slaget. Men nå er jeg ikke mor helt ennå, så det er godt mulig at jeg en dag river meg i håret av frustrasjon og biter disse ordnene i meg når ungen min sutrer og sutrer og ikke gir seg..

Jeg er helt enig med deg, men mener samtidig at man må lære seg å vise følelser på en måte som er "passende" for det samfunnet man er i. Det er lov å gråte og lov å være lei seg, lov å være sint også. Men det er f.eks. ikke lov å slå andre eller ødelegge ting. Det er noe mange små barn gjør når de blir sinte. På samme måte mener jeg at unødvendig høy hyling er noe man må kunne si at ikke er greit. Jeg snakker ikke om vanlig gråt da, men å skrike av full hals. Det går ikke an at man setter seg ned og skriker sånn når man er lei seg/sint, og det må man lære som alt annet.

[lillevill]

Honnikorn takk for nyttig faglig info! Dette var interessant lesning. Kan du anbefale meg en bok som tar for seg småbarnspedagogikk?

[Gjest Sofie]

Jeg er helt enig med deg, men mener samtidig at man må lære seg å vise følelser på en måte som er "passende" for det samfunnet man er i. Det er lov å gråte og lov å være lei seg, lov å være sint også. Men det er f.eks. ikke lov å slå andre eller ødelegge ting. Det er noe mange små barn gjør når de blir sinte. På samme måte mener jeg at unødvendig høy hyling er noe man må kunne si at ikke er greit. Jeg snakker ikke om vanlig gråt da, men å skrike av full hals. Det går ikke an at man setter seg ned og skriker sånn når man er lei seg/sint, og det må man lære som alt annet.

Jeg er veldig enig med deg. Klart barn skal få lov til å vise følelser, men de må også lære å tøyle seg til en viss grad. Det er jo en grunn til at større barn, ungdom og voksne ikke hylgriner i en halvtime om de slår seg litt. De har på et tidspunkt lært at det finnes grenser.

[Wit1]

Vel, vi ser at det forskjell på gråt og gråt. Er det krokodilletårer og overtrøtthet så kan jeg nok si at "jeg hører du er lei deg/har vondt, men nå tror jeg det holder". Eller hvis det er en mindre skade "ojojoj, tror nesten vi må ringe sykebilen nå". I det siste tilfellet gir gråtingen seg fort og går over i latter.

MEN, når min datter virkelig slår seg eller har det vondt, så har hun selvsagt lov å gråte. Da får hun trøst, sitte på fanget osv.

Jeg har også sagt at hun ikke trenger gråte fullt så høyt. Igjen, jeg kjenner henne og vet om dette er reellt eller ikke. Hun trenger ikke høres ut som om hun nesten holder på å dø hvis hun har dunket seg litt i armen.

[Gjest Vettel]

Kan ikke si noen om akkurat TS sitt barn, for det kjenner ikke jeg, og ikke var jeg tilstede da det hendte.

Generellt skal alle følelser aksepteres. MEN, noen barn må aktivt læres å handtere sine emosjoner. På samme måte som agressjon. Den er jo helt akseptert å kontrollere, eller hur?

Har vært bort i en del barn som hyler som om de skal dø bare de har fallt. Og ikke fått så mye som et blåmerke etterpå.

Og så har du de barna som ikke gråter eller viser smerte før de faktisk har skadet seg riktig alvorlig....

Er vel en mellomting vi ønsker at barna oppviser.

[Celtic Heart]

Enkelte barn gråter med en desibel som gjør at du får fysisk vondt å være i nærheten av de.

Min sønn er en av de, det er en sirene som gjør at ørene omtrent faller av. Og ja, hvis jeg skal få stoppet neseblod, renset sår etc så MÅ han roes ned først. Og da får han helt ærlig beskjed om at jeg skjønner at du har vondt, men det får jeg også når du skriker slik.

Det er greit å gråte, det gjør alle fra tid til annen. Men det finnes faktisk grenser for hvor lenge og hvor høyt man skal la de holde på før man sier noe.

[AnonymBruker]

Gråt av sorg og smerte. Nei

Gråt av trass. Ja.

Anonym poster: 9e2f38de249cbfb99c21c69791598ab8