Dere som har/har hatt barn som må aktivisere hele tiden

[AnonymBruker]

Har barna vært slik fra de var babyer? Altså at de ikke ville være i lekegrind å leke, eller være på gulvet å leke alene? Måtte de alltid ha mamma/pappa med i leken?

Har barna vært i mye barnehage slik at det er vant til å ha andre barn å leke med hele tiden?

Fikk dere endret dette slik at barnet fikk brukt kreativiteten litt og ikke krevde å bli aktivisert hele tiden? Hvordan endret dette seg i så tilfelle?

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

[Gjest Gjest]

Ja de har vært slik siden fødsel. Jeg har gått på veggen tusen ganger og barnehage/sfo/skole/trening er mine guder.

De har vokst av seg det å kreve av meg dog. Og greier selv å aktivisere seg etter fylte 12. Nå er de rolige tenåringer et par av dem, og styrer med venner og ting selv. Men de minste... jeg vil ha SFO/heldagsskole hele året...

[Silfen]

Krevde å bli aktivisert? Man kan vel bare kreve ting dersom der imøtekommes? Sånn når det er snakk om barn over babystadiet.

[AnonymBruker]

Når jeg var liten så hadde mamma "bedre ting" å gjøre enn å sitte å tegne med meg og gjøre ting med meg..Jeg satt alltid alene og siden jeg var fornøyd med det, så blandet hun seg ikke.

Men egnetlig så skulle jeg ønske hun satte seg ned med meg og var med litt. Snakket litt om hva jeg gjorde og tegnet og lagde og syslet med. Det hadde vært hyggelig. I 20 årene spurte jeg henne hvorfor hun aldri var med når jeg var liten, og da ble hun bare sur og sa - jeg hadde det da travelt som hjemmeværende mor, med et hus å ta vare på.

Hva med meg da? Hun skulle jo ta vare på meg og. Jeg levde ikke bare på luft og penger - men litt omsorg og oppmerksomhet hadde vært fabelaktig.

Som person er jeg kreativ og liker å styre med hobby og sånt. Når babyen min vokser opp gleder jeg meg til å gjøre ting sammen med ham.

Mener ikke å være frekk eller noe, men man glemmer gjerne hvor stort det er for barna når de voksne blir med i aktivitetene og ikke bare lever i en separert verden - en voksen verden og så har vi barnas verden, der barna helst skal styre seg selv.

Anonym poster: 775e0feaef17f8cfad47543732ef7a01

[AnonymBruker]

Ja de har vært slik siden fødsel. Jeg har gått på veggen tusen ganger og barnehage/sfo/skole/trening er mine guder.

De har vokst av seg det å kreve av meg dog. Og greier selv å aktivisere seg etter fylte 12. Nå er de rolige tenåringer et par av dem, og styrer med venner og ting selv. Men de minste... jeg vil ha SFO/heldagsskole hele året...

Oi, skjønner ikke hvordan du klarer flere barn da de to største har vært slik.

Krevde å bli aktivisert? Man kan vel bare kreve ting dersom der imøtekommes? Sånn når det er snakk om barn over babystadiet.

Men jeg tenker hvis en på 3 år bare går og maser og maser og klager og syter. Klarer du å overse det?

Når jeg var liten så hadde mamma "bedre ting" å gjøre enn å sitte å tegne med meg og gjøre ting med meg..Jeg satt alltid alene og siden jeg var fornøyd med det, så blandet hun seg ikke.

Men egnetlig så skulle jeg ønske hun satte seg ned med meg og var med litt. Snakket litt om hva jeg gjorde og tegnet og lagde og syslet med. Det hadde vært hyggelig. I 20 årene spurte jeg henne hvorfor hun aldri var med når jeg var liten, og da ble hun bare sur og sa - jeg hadde det da travelt som hjemmeværende mor, med et hus å ta vare på.

Hva med meg da? Hun skulle jo ta vare på meg og. Jeg levde ikke bare på luft og penger - men litt omsorg og oppmerksomhet hadde vært fabelaktig.

Som person er jeg kreativ og liker å styre med hobby og sånt. Når babyen min vokser opp gleder jeg meg til å gjøre ting sammen med ham.

Mener ikke å være frekk eller noe, men man glemmer gjerne hvor stort det er for barna når de voksne blir med i aktivitetene og ikke bare lever i en separert verden - en voksen verden og så har vi barnas verden, der barna helst skal styre seg selv.

Anonym poster: 775e0feaef17f8cfad47543732ef7a01

Jeg er veldig i enig med deg at det er viktig å bruke tid med ungene også. Men det er fint om man kunne hengt opp klær, ryddet litt i skapet o.l uten at ungene henger i beina på en og sier de kjeder seg.

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

[Silfen]

Ja, det klarer jeg fint. Jeg bestemmer over ungene, ikke omvendt. Og så sant de er gamle nok til å snakke med og at de forstår hva jeg sier, så blir det på min måte. Selvsagt skal man ha tid til ungene, men jeg slipper ikke alt fordi de maser.

[SummerJoy]

Har barna vært slik fra de var babyer? Altså at de ikke ville være i lekegrind å leke, eller være på gulvet å leke alene? Måtte de alltid ha mamma/pappa med i leken?

Hun kunne fint være alene på gulvet da hun var baby, men hun har alltid vært veldig aktiv. Høyt og lavt, og sjelden i ro på samme plass i mer enn noen minutter.

Har barna vært i mye barnehage slik at det er vant til å ha andre barn å leke med hele tiden?

Hun begynte tidlig, bare 10 mnd. Men hun hadde fri hver fredag de to første årene, og vi har passet på å ha rolige helger uten for mange aktiviteter.

Fikk dere endret dette slik at barnet fikk brukt kreativiteten litt og ikke krevde å bli aktivisert hele tiden? Hvordan endret dette seg i så tilfelle?

Syns hun har blitt bedre med alderen. Nå kan hun f.eks fint sitte å tegne en stund alene. Hun "øver" seg også på å sitte litt alene i tvstuen i underetasjen. Får en skål med noe frukt kanskje og koser seg der foran tven. Merker hun syns det er spennende og en ny oppelvelse å være "alene".

Endret 1. juli 2012 av SummerJoy

[AnonymBruker]

Ja, det klarer jeg fint. Jeg bestemmer over ungene, ikke omvendt. Og så sant de er gamle nok til å snakke med og at de forstår hva jeg sier, så blir det på min måte. Selvsagt skal man ha tid til ungene, men jeg slipper ikke alt fordi de maser.

Hvor mener du den aldersgrensen går? Skjønner en toåring dette? En på 10 måneder?

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

[Gjest HunterLady]

Han har vært slik siden spedbarnsalder.

Nå har han fått sparkesykkel. STOR SUKSESS!

[Silfen]

Hvor mener du den aldersgrensen går? Skjønner en toåring dette? En på 10 måneder?

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

Har jeg sagt noe om aldersgrense?

[AnonymBruker]

Har jeg sagt noe om aldersgrense?

Jeg bare spurte...

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

[Silfen]

Sure you did ...

[marielle171]

Men jeg tenker hvis en på 3 år bare går og maser og maser og klager og syter. Klarer du å overse det?

Anonym poster: ccda4176327391610686473ae5c9382a

Jeg tror dette er problemet hos foreldrene med disse 'veldig aktive og krevende' barn. De klarer ikke å si nei til barna og da blir barna vant til å bli aktivisert hele tida. Det er foreldrene som er sjefen, ikke barna.

Ellers er jeg enig med Silfen her:)

[SummerJoy]

Jeg tror dette er problemet hos foreldrene med disse 'veldig aktive og krevende' barn. De klarer ikke å si nei til barna og da blir barna vant til å bli aktivisert hele tida. Det er foreldrene som er sjefen, ikke barna.

Ellers er jeg enig med Silfen her:)

Du får tro så mye du vil. Men mye har faktisk med barnas personlighet og aktivitetsnivå å gjøre.

Jeg klarer fint å sette grenser for mitt barn takk.

[Soul]

Med gutten min har det variert veldig mye om han leker alene eller ikke. Han likte veldig godt å leke lenge alene som spedbarn/baby, men har alltid vært veldig aktiv og krevd "nye" utfordringer. Så fra han var 8-10 mnd ble han mindre selvstendig. Deretter har det som sagt variert masse. Men han har nok foretrukket at jeg leker med ham og til tider krevd mye aktivisering ( også selv om det har vært andre barn der, helt små barn leker jo mest ved siden av hverandre uansett).

Han begynte i bhg da han var 2,5 år. Syns det kom et stort vendepunkt rundt 3årsalderen her. Nå kan han fint leke alene og leker også veldig bra med andre barn. men fortsatt kan det variere fra dag til dag.

Så jeg tror ikke det har så mye med å vende dem til noe fra de er små babyer nødvendigvis. Hos gutten min føler jeg det har mer med utvikling/modning og dagsform etc å gjøre.

Enig med Summerjoy.

[marielle171]

Du får tro så mye du vil. Men mye har faktisk med barnas personlighet og aktivitetsnivå å gjøre.

Jeg klarer fint å sette grenser for mitt barn takk.

Joda, selvfølgelig, noen barn er mer aktive. Men jeg er veldig sikker på at en del foreldre syns det er vanskelig å si nei til barnet sitt og da skjønner jo barnet at det hjelper å mase for å få viljen sin. Og da blir disse barna kalt for aktive og krevende barn. Det syns jeg ikke er riktig. Hvis barnet skjønner at det å mase ikke hjelper, slutter det som oftest med det har jeg erfart.

Om det gjelder for deg vet jeg selvfølgelig ikke.

[Gjest Gjest]

Klassisk tråd der det er om å gjøre å få de som ikke opplever alt akkurat som en selv til å fremstå som dårlige foreldre. Dette forumet er helt utrolig råttent i den retning og enda forsøker man å bli kvitt mobbing i skolene..

[AnonymBruker]

MN er sååå mye bedre på dette området, her møter man alltid bedrevitere..

Anonym poster: f611fc9a7c5e42a315f177a715a6fca9

[Gjest Iah]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Iah, mod

[marielle171]

Mine kommentarer var ikke ment for noen av dere og jeg har ikke barn selv enda. Jeg har erfart dette i barnehagen. Barna i barnehagen vet akkurat hvem av de voksne er mindre streng og går alltid til den personen hvis de vil få til noe. Barn er smarte! Slik tror jeg det også kan fungere hjemme. Noen foreldre har vanskelig for å si nei. Men som jeg nevnte før, selvfølgelig har noe også med barnets personlighet å gjøre.