Til min sønn

[AnonymBruker]

Da jeg planla deg, visste jeg ikke at faren din skulle bli så syk at han ikke kunne bo med oss. Jeg visste heller ikke at jeg skulle bli så sliten, så frustrert og så lei meg av alle bekymringer som følger med når faren din truer med selvmord, forsvinner i dagevis eller nok en gang skuffer deg ved å ikke dukke opp til samvær, at jeg noen ganger angrer på at vi fikk deg. Heldigvis. For hadde jeg visst det, hadde du nok ikke eksistert.

Jeg visste heller ikke at det gikk an å bli så stolt at tårene triller og det kjennes som om hele hjertet mitt sprekker av av du peker på meg og sier "Mamma min". Jeg visste ikke at noe menneske kunne være så vakkert som du er, eller at jeg kunne elske noen så inderlig at det gjør vondt.

Livet sammen med deg er tøft og vanskelig, ikke på grunn av deg, men på grunn av omstendighetene rundt oss. Livet uten deg, nå som jeg kjenner deg, ville vært omtrent ulevelig.

Du er det fineste som finnes. Og det som er fantastisk med denne verden, er at hver eneste mamma og hver eneste pappa har det fineste barnet, eller de fineste barna som finnes. Det vonde er at ikke alle foreldre klarer å se det, og jeg er lei meg for at pappaen din er en av dem. Du er likevel fantastisk!

Anonym poster: 1b1a3fdea0ebd253f87fa211353a9326

[Lucid]

[Gjest Fiolett]

Et rørende innlegg! Du må være en FLOTT mor

[FrøkenMånestråle]

Og der kom tårene mine, nydelig innlegg

[AnonymBruker]

Takk. Jeg måtte bare skrive det, fordi sønnen min satt på gulvet og lekte, men hver gang han hørte en bil utenfor, sprang han mot døra og ropte "Pappa!", men pappaen kommer jo ikke. Han er bare 2 år, så han skjønner ikke så mye ennå, men jeg gruer meg så inderlig til han blir eldre og jeg håper jeg klarer å få ham til å skjønne at det ikke er han det er noe feil med.

Anonym poster: 1b1a3fdea0ebd253f87fa211353a9326