Beskymret for bestevennen min

[Sissa]

Min aller besteste venn har det ikke bra for tida.

Begynte med at han ikke svarte på telefonen, og såvidt på meldinger på lørdag. Eneste han skrev var ''vil bare være alene'', noe som aldri har skjedd før. Jeg og min samboer har jo vært kjempe beskymret og lurt på hva som har vært gærent, men han har sagt det ikke er noe, før idag. Han skrev ista at han er kjempe deprimert og har vært det lenge, og klarer ikke lenger å late som alt er bra. han vil bare være alene, og orker ikke være med oss når han er sånn. Samboeren min fortalte at han har fortalt at han har hatt mye selvmordstanker, noe som kom frem for en uke siden når han var full. Og det gjør at jeg bare blir enda mer beskymret, nå som han er så deprimert. Han sier han ikke trenger noe hjelp, og at det er derfor han ikke har villet sagt noe tidligere.

Kan det at han fortalte om selvmordstankene og ting rundt det, gjøre at det har blitt værre?

Jeg føler jeg må gjøre noe, men han vil virkelig ikke snakke med oss. Han svarer så vidt på meldingene vi sender, og nekter å ta telefonen. Jeg vil jo ikke mase heller, når han sier han vil være alene, men jeg klarer ikke la det gå en hel dag uten at jeg hører fra han i det heletatt nå.

Det jeg lurer på er om noen har noen tips. Om noen har vært borti noe lignende.

Skal jeg bare la han være til han kontakter oss igjen? er det lurt å sende litt meldinger hver dag? eller er det noe mer jeg bør gjøre? Jeg syns dette er kjempe vanskelig, og liker ikke at han ikke har det bra. Håper noen kloke mennesker her har noen kloke svar. Er så beskymret.

Takk for svar!

[AnonymBruker]

Jeg ville ha sendt en melding og skrevet at dere var bekymret for han, og at han bare må ta kontakt med dere dersom han føler dere kan stille opp på noen måte.

Det er vanskelig å vite i en sånn situasjon, om personen faktisk vil være alene, eller om han egentlig ønsker at dere tar kontakt selv om han sier han vil være i fred.

Anonym poster: 786dfccfb6952dda0e084210ce80b72a

[SemperFi]

Gjør det klart for han at dere setter stor pris på han, og at dere bryr dere om han.

Og besøk han, på døren! Ta med noe mat, spør om det er noe dere kan hjelpe med.

Snakk med han, sett av god tid!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er mann og har vært gjennom depressive perioder før. Jeg kommer helt sikkert til å få flere også, da jeg er bipolar. Dette blir veldig langt, så det er bare å skumlese, men håper noe kan være nyttig input

Først og fremst: Les dere opp på depresjon. Det er mer enn dårlig humør. Bruk litt tid på å sette dere litt inn i hva depresjon er, hvis dere ikke allerede har gjort det. Det finnes glimrende informasjon om depressive lidelser på nettet. Hold dere til troverdige sider, ligg unna de alternative.

Å fortelle meg at "tiden leger alle sår" og lignende er det verste jeg vet når jeg er i en depresjon. Det bare illustrerer at vedkommende ikke forstår. Dette er ikke som å trøste et barn som ikke forstår hvorfor ting ikke er ille eller farlige. Den depressive er ikke dum. Han tror ikke verden har snudd seg mot ham, det bare føles sånn. Da nytter det ikke å fortelle ham at det ikke er tilfelle. Han vet jo det. Det leder ikke til annet enn skamfølelse og ytterligere tilbaketrekking. Fremhev gjerne positive ting ved ham. Bare ligg unna såkalt sunt folkevett, selv om det er kontraintuitivt å gjøre det.

Den deprimerte vil sette pris på å få høre at deres dør er åpen, men han vil neppe orke/klare å ta initiativ selv. Det er derfor vel så viktig å ta kontakt, å sjekke hvordan det går. Send en hyggelig melding et par-tre ganger i uken, gjerne om kvelden, der du spør om han er hjemme og har det greit. Ikke ring om du ikke får svar på den samme dag. Han får den sannsynligvis med seg. Du må være tålmodig og ikke forvente at han klarer å uttrykke takknemlighet overfor deg.

Inviter ham med ut. Eller som SemperFi sier: Ta med noe mat og møt opp hos ham. Kanskje er det tydelig at han ønsker å være alene, og da får dere gå igjen etter ikke så lenge, men da har han i hvert fall sett at dere bryr dere. Det sender et uvuderlig signal til ham. Er han sportsinteressert? Kanskje kan du eller din samboer forslå å se noe sport sammen? Eller en serie? Og virkelig: Ikke si fra om at du er er 24/7 om du ikke er der 24/7. Alle tror de kommer til å være det, men noe av det verste er de som later til å tilby hjelp og støtte mer for sin egen del enn for min.

Angående selvmordstankene: Jeg har nevnt selvmordstanker for nære bekjente før, og for meg var det begynnelsen på noe bedre. Samtidig trakk det meg midlertidig nærmere selvmord. Det er ikke så selvmotsignede som det høres ut. Å plutselig seriøst overveie selvmord føltes for meg ikke som noen negativ utvikling. Dette er nok heller et steg i riktig enn i gal retning, men et steg som innebærer at det kan bli verre før det blir bedre. Slik var det i hvert fall for meg.

Ikke ha det som mål å hjelpe ham ut av depresjonen. Da kommer du garantert til å gå altfor i velment hjelp. Målet må være å sørge for at han har alle ressurser tilgjengelig for å hjelpe seg selv. At han kan lunsje med noen eller prate med noen dersom/når han vil det. Det er en vanvittig nedtur å være deprimert, ha litt overskudd en gang, og å da ikke ha noen tilgjengelig.

Du må ta det jeg sier med en klype salt, men det er basert på en kombinasjon av egen erfaring med både moderate og dype depresjoner samt at jeg har lest meg best mulig opp på temaet. Håper det kan hjelpe deg/dere litt på vei

Anonym poster: 093de4f948dfa8e0d993e65edff1fc19

[AnonymBruker]

Min aller besteste venn har det ikke bra for tida.

Begynte med at han ikke svarte på telefonen, og såvidt på meldinger på lørdag. Eneste han skrev var ''vil bare være alene'', noe som aldri har skjedd før. Jeg og min samboer har jo vært kjempe beskymret og lurt på hva som har vært gærent, men han har sagt det ikke er noe, før idag. Han skrev ista at han er kjempe deprimert og har vært det lenge, og klarer ikke lenger å late som alt er bra. han vil bare være alene, og orker ikke være med oss når han er sånn. Samboeren min fortalte at han har fortalt at han har hatt mye selvmordstanker, noe som kom frem for en uke siden når han var full. Og det gjør at jeg bare blir enda mer beskymret, nå som han er så deprimert. Han sier han ikke trenger noe hjelp, og at det er derfor han ikke har villet sagt noe tidligere.

Kan det at han fortalte om selvmordstankene og ting rundt det, gjøre at det har blitt værre?

Jeg føler jeg må gjøre noe, men han vil virkelig ikke snakke med oss. Han svarer så vidt på meldingene vi sender, og nekter å ta telefonen. Jeg vil jo ikke mase heller, når han sier han vil være alene, men jeg klarer ikke la det gå en hel dag uten at jeg hører fra han i det heletatt nå.

Det jeg lurer på er om noen har noen tips. Om noen har vært borti noe lignende.

Skal jeg bare la han være til han kontakter oss igjen? er det lurt å sende litt meldinger hver dag? eller er det noe mer jeg bør gjøre? Jeg syns dette er kjempe vanskelig, og liker ikke at han ikke har det bra. Håper noen kloke mennesker her har noen kloke svar. Er så beskymret.

Takk for svar!

*Bekymret*

Anonym poster: 72d31ad4f35523c12358b8b7ddc1e161

[AnonymBruker]

Ikke si fra om at du er er 24/7 om du ikke er der 24/7. Alle tror de kommer til å være det, men noe av det verste er de som later til å tilby hjelp og støtte mer for sin egen del enn for min.

Anonym poster: 093de4f948dfa8e0d993e65edff1fc19

enig!

jeg har vært en som har stilt opp 24/7.det er ikke lett. når tlf ringer kl 2 på natta. så er det bare å komme seg ut av senga.når han trengte hjelp uansett når så stilte jeg opp.jeg satte vekk mange andre ting i livet mitt inkludert meg selv. vis man skal gjøre noe sånt må man virkelig ha tid og energi til det.han kom seg ut av det.heldigvis og jeg er glad jeg kunne stille opp når ting var vanskelig. men det er ikke noe man burde love vis man ikke kan holde det. det er gjerne noe folk bare sier.

ellers så som 2 her nevner møt opp.det er enklere å si nei over meld enn når dere kommer på døra. om det bare er 15 min besøk.så kan de 15 minuttene bety meget mye.

Anonym poster: b3f6662c4e3e845fce171a4da55906c8

[Sissa]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Jeg har skrevet til han at jeg er bekymret for han, jeg har skrevet hvor mye han betyr for oss og hvos glad vi er i han. Jeg har spurt om det er noe som helst han vil vi skal gjøre for han, men han svarer ikke på det.

Min samboer tok seg også en tur til han på søndag, men han tok ikke telefonen, og sendte bare medling om at han ville være alene. Kompisen min bor hjemme hos faren sin, men har ikke noe godt forhold til han, så vet ikke hvor glad kompisen min hadde blitt hvis vi gikk inn og sto uten for døra hans og maste.

Har hendt at kompisen min har sovet hos oss i flere dager, da han ikke orker å være hjemme. Og han pleier å sove her i helgene, han har tilogmed egen seng.

Jeg syns også det er så vanskelig å vite om han virkelig vil være alene, eller om han vil at vi skal sende meldinger osv.

Vi har prøvde å invitere han med til svergie en tur, men han ville ikke. Vi spurte også om han kanskje ville hjelpe med å flytte til uka (siden vi skal flytte) men han visste ikke om han orket. Jeg spurte om han bare ville komme en tur å see på den nye leiligheten til søndag når vi overtar, men han svarte ikke.

Jeg har tenkt til å ta turen innom han idag, jeg vet han er på jobb, har kjøpt litt potetgull og sjokolade, noen blader og en tipakning med røyk og litt sånn småting. Tenkte å legge det i en kurv og sette inn på rommet hans, med et lite kort i. Så står det der når han kommer hjem fra jobb. Høres det fint ut, eller er det bare dumt?

Endret 27. juni 2012 av Sissa

[SemperFi]

Herrens. Det hjelper ihvertfall ikke at han sitter hjemme hos faren sin og er deprimert.

Dra til døra hans og dra han med ut. Si det rett fram, "du blir med oss, vi trenger hjelp med flytting".

DRA MANNEN UT FRA DET HUSET!

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt til å ta turen innom han idag, jeg vet han er på jobb, har kjøpt litt potetgull og sjokolade, noen blader og en tipakning med røyk og litt sånn småting. Tenkte å legge det i en kurv og sette inn på rommet hans, med et lite kort i. Så står det der når han kommer hjem fra jobb. Høres det fint ut, eller er det bare dumt?

jeg synes det er en fin måte å si man bryr seg.så vis han vil være alene så kan han det men han vet at dere har lyst å hjelpe om det skulle være noe.

Anonym poster: b3f6662c4e3e845fce171a4da55906c8

[AnonymBruker]

Herrens. Det hjelper ihvertfall ikke at han sitter hjemme hos faren sin og er deprimert.

Dra til døra hans og dra han med ut. Si det rett fram, "du blir med oss, vi trenger hjelp med flytting".

DRA MANNEN UT FRA DET HUSET!

det hjelper ikke på alle. på noen vil det fungere. på andre vil det virke mot sin hensikt.

Anonym poster: b3f6662c4e3e845fce171a4da55906c8

[SemperFi]

Jo, det vil fungere.

[QueenOfTheSidewalk]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Jeg har skrevet til han at jeg er bekymret for han, jeg har skrevet hvor mye han betyr for oss og hvos glad vi er i han. Jeg har spurt om det er noe som helst han vil vi skal gjøre for han, men han svarer ikke på det.

Min samboer tok seg også en tur til han på søndag, men han tok ikke telefonen, og sendte bare medling om at han ville være alene. Kompisen min bor hjemme hos faren sin, men har ikke noe godt forhold til han, så vet ikke hvor glad kompisen min hadde blitt hvis vi gikk inn og sto uten for døra hans og maste.

Har hendt at kompisen min har sovet hos oss i flere dager, da han ikke orker å være hjemme. Og han pleier å sove her i helgene, han har tilogmed egen seng.

Jeg syns også det er så vanskelig å vite om han virkelig vil være alene, eller om han vil at vi skal sende meldinger osv.

Vi har prøvde å invitere han med til svergie en tur, men han ville ikke. Vi spurte også om han kanskje ville hjelpe med å flytte til uka (siden vi skal flytte) men han visste ikke om han orket. Jeg spurte om han bare ville komme en tur å see på den nye leiligheten til søndag når vi overtar, men han svarte ikke.

Jeg har tenkt til å ta turen innom han idag, jeg vet han er på jobb, har kjøpt litt potetgull og sjokolade, noen blader og en tipakning med røyk og litt sånn småting. Tenkte å legge det i en kurv og sette inn på rommet hans, med et lite kort i. Så står det der når han kommer hjem fra jobb. Høres det fint ut, eller er det bare dumt?

Aaaw dette var veldig søtt Ja, gjør det. Og send en sms om at dere kan hjelpe han ut fra faren? Høres ut som faren er med på problemet.

Endret 27. juni 2012 av Evilposelos

[Aurora M.]

Vet dere om han har vært til legen for dette? Jeg mener, det er jo forskjell på vanlig 'deppa' og det å være klinisk deprimert. Ved sistnevnte kan medisiner ha god virkning. Det er ofte den deprimerte ikke selv ser behovet for behandling/hjelp og at det må press til utenfra for å få de til å oppsøke det. Det behøver ikke alltid bety mange og lange samtaler med psykolog og 'grafsing' i ens barndom.

Det er kanskje ikke så relevant her, men jeg nevner det likevel. Jeg har en venninne som for ikke mange uker siden fortalte meg om sin far. Han hadde 'buret seg inne' i flere år, orket ingenting, alt var negativt og han kunne komme med uttalelser som at det hadde vært best om han ikke var lengre. Hun hadde på en måte bare vent seg til at han var sånn, skyldte på alderdommen o.s.v.

Jeg foreslo at han kanskje rett og slett hadde en depresjon (depresjon er svært underdiagnostisert blandt eldre). Det bar til legen hvor han etter en samtale fikk utskrevet antidepresiva (samtaleterapi var ikke den gamle stabukken interessert i). Det gikk noen uker og nå er han rett og slett et nytt menneske! Han som bare hadde sittet inne og meldt seg ut av samfunnet er nå med på dagsenteraktiviteter sammen med andre eldre, møter opp på fødselsdager til barn og barnebarn. Rett og slett en solskinnshistorie.

Det forteller meg at det ikke alltid behøver å være alvorlige underliggende årsaker i sinnet til en som lider av depresjon. Noen ganger kan det bare komme som julekvelden på kjerringa, simpelten p.g.a kjemiske forandringer i hjernen. Som oftest ligger det nok mer bak dog. Ting som må taes tak i og snakkes om. Men for å komme dit at man orker det kan medisiner være en god hjelp på veien.

[Gjest Gjest]

Jo, det vil fungere.

For mange, ja. Om timingen er rett, og det er rett folk som gjør det.

Det har slått ulikt på meg. Alt fra at det har hold meg gående et par dager, til at jeg har endt opp til sengs en uke + ristende i gråt.

[Sissa]

Takk for flere svar.

Han har ikke vært hos legen med det, og sier han ikke trenger noe hjelp. Jeg vet han har hatt det vanskelig, mammaen hans er død, og faren har hatt alkohol og sinneproblemer. Har sendt noen meldinger med han idag, og han vil fortsatt være alene. Jeg når ikke inn til han, han har låst seg helt. Han sier han bare låser døra hvis jeg kommer. Han sier at det er hans problem at han har latt det gå så langt. Når jeg skrev at vi faktisk har det vondt når han har det så vondt, fikk jeg bare en melding hvor han skrev ''slutt'', når jeg skrev ''slutte med hva? være glad i deg? bry oss?'' fikk jeg en melding hvor det sto ''ja''. I en av medlingene skrev han også ''hvem har sagt jeg kommer til å bli bedre?''. Jeg er helt lost, aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg var innom med kurven ista, satt den inn på rommet hans. Snakket litt med faren og, og faren er helt fra seg. Jeg vet at kompisen min ikke snakker med faren sin, selvom de bor sammen, men at han overser han helt 100% viste jeg ikke. Faren sier at når han prøver å snakke med han, later han som at faren ikke er der i det heletatt. Sånn har det vært i ett år. At det var så ille viste jeg ikke. Faren er også kjempe bekymret, og leiseg over at situasjonen er som den er, men han får ikke gjort noe han heller.

Jeg kjenner dette gjør noe med meg. Jeg gleder meg ikke lenger til ting. Jeg gleder meg ikke til å flytte, jeg gleder meg ikke til ferien, jeg gleder meg ikke lenger til ting. Jeg vil at han skal være en del av det, som han alltid har vært. Jeg er så redd for å miste han. :cry:

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt flere perioder med depresjon selv. Ta han med til legen, og vær med han inn til legen og forklar situasjonen. Venner er gode å ha, men for å kunne få ham ut av depresjonen må han ha profesjonell hjelp. Det er den beste hjelpen en god venn kan gi. Han blir sikkert veldig sint på deg, men det skal du ikke bry deg om.

Når jeg har hatt mine perioder slipper jeg heller ikke folk inn i huset eller tar telefonen. For meg har det faktum at jeg har barn vært noe som har klart at jeg har tatt tablettene mine. Det regner jeg ikke med at han har, men det faktum at en kun har et liv og en faktisk kan prøve å ta tabletter/ gå til psykolog i noen uker for å se om det blir bedre, for så å kunne vurdere om en vil fortsette livet, tror jeg er noe som en deprimert kan forholde seg til.

Mitt råd: hjelp/ tving han til å søke profesjonell hjelp.

Deprimerte kan også lyve for at andre skal bli fornøyde. Feks at de sier at de tar cipralex uten å egentlig gjøre det. Si at de har vært hos legen, uten at det er sant. Pass på han!

[Sissa]

Jeg fikk en melding ista hvor han skrev ''Jeg vil at dere skal slutte å bry dere... For da blir det ikke så tungt hvis jeg bestemmer meg for å avslutte livet mitt''...

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er helt lost.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg fikk en melding ista hvor han skrev ''Jeg vil at dere skal slutte å bry dere... For da blir det ikke så tungt hvis jeg bestemmer meg for å avslutte livet mitt''...

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er helt lost.

Skriv tilbake at det aldri kommer til å skje.