Enda en tråd om medisinstudier..

[Ut på tur!]

Først litt om meg:

-noen år siden jeg gikk ut av vgs

-tatt 2,5 års studie innen psykologi, kjemi, biologi, biokjemi..

-slitt psykisk (angst, depresjon, spiseforstyrrelser). Vært innlagt ca. 6 måneder for dette (flere år siden).

-sliter fortsatt noe, men får god hjelp og ser veldig frem til å bli HELT frisk

Ellers er jeg sosial og utadvent (selv om sykdom har ødelagt endel for dette de siste årene), positiv, empatisk, osv.. Er i tillegg aktiv innen idrett og friluftsliv så lenge helsa tillater det. Dyr og natur har bokstavelig talt reddet livet mitt

Jeg har altså bestemt meg for å studere medisin. Dette har jeg egentlig hatt lyst til siden jeg var liten jente, men jeg har ikke turt å gå for det før nå. Første og fremst pga sykdommene jeg har slitt med, men også fordi jeg er redd for ansvaret et slikt yrke innebærer. Arbeidsdager på 16 timer, minimalt med søvn, dårlig samvittighet ovenfor pasienter, gjøre feil, osv. er ting jeg frykter.

Grunnene til at jeg ønsker å studere medisin er bl.a at jeg er så forbanna interessert i denne kroppen vi lever i! Elsker å se på diverse medisinprogrammer, videoer av operasjoner på youtube, lese div legetidsskrift og oppdatere meg på forskning. I tillegg er jeg urolig glad i, og interessert i, å hjelpe mennesker. Enten med praktiske ting eller ved samtale. Har dessuten jobberfaring innen legekontor, sykehus, rus og med psykisk/fysisk utviklingshemmede. Døde mennesker, stygge sår, folk som utagerer ++ føler jeg at jeg takler fint.

Jeg har jo være i gjennom endel vanskelige ting selv, som jeg tror og håper kan gjøre meg til en bedre lege. Etter mange år som pasient har man gjort seg opp endel meninger om hva som fungerer (og IKKE fungerer) i en behandler-pasient-relasjon.

Hmm, dette ble langt. Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje noen har noen tanker rundt det jeg har skrevet? Tror dere jeg kan bli en dyktig lege, på tross av hindrene jeg har møtt hittil i livet?

Endret 24. juni 2012 av Ut på tur!

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne ha deg som lege

Anonym poster: c0a87a796beee1db302388700ec17c57

[Ut på tur!]

Jeg vil gjerne ha deg som lege

Anonym poster: c0a87a796beee1db302388700ec17c57

Vil du?

Hurra! Da får jeg i allefall én pasient

[AnonymBruker]

Du blir helt sikkert en flink lege. Men stress ned, fordi studiet er langt og du vet ikke hva du blir interessert i før du er kommet et stykke ut i studiet. Det er da du bør "gire opp" og kjøre på. Ikke vits å kaste vekk tid på noe du kanskje aldri vil få bruk for. Hvis du skal ha friår før du begynner på medisin og ønsker å gjøre noe medisinsk ta heller noen studiepoeng i fysiologi. Det er det som er medisin og det vil gjøre studiet lettere + at du vil kunne fokusere på det mer kompliserte mens andre sliter seg gjennom basics.

Så litt generelt - synes denne debatten om hva som skal til for å bli en god lege er latterlig, alle skal liksom ha en mening om det uten å ha peiling om hva jobben går ut på. Du trenger ikke å være en "care-bear" for å være en god lege, og du trenger heller ikke å være spesielt smart selv om det kanskje vil gjøre veien frem mot cand.med. lettere. Alt som kreves er at du er allminnelig hyggelig mot mennesker og oppfyller de praktiske og teoretiske kravene som settes til deg. Med andre ord egenskaper som kreves for å lykkes i en hvilken som helst annen "god" jobb. Det er dessuten like viktig at du er streng og tør å sette folk på plass når det behøves, som at du skal være hyggelig og trøstende.

Anonym poster: 844ba4358b26f0d40c968bd413aedd9d

[Ut på tur!]

Du blir helt sikkert en flink lege. Men stress ned, fordi studiet er langt og du vet ikke hva du blir interessert i før du er kommet et stykke ut i studiet. Det er da du bør "gire opp" og kjøre på. Ikke vits å kaste vekk tid på noe du kanskje aldri vil få bruk for. Hvis du skal ha friår før du begynner på medisin og ønsker å gjøre noe medisinsk ta heller noen studiepoeng i fysiologi. Det er det som er medisin og det vil gjøre studiet lettere + at du vil kunne fokusere på det mer kompliserte mens andre sliter seg gjennom basics.

Så litt generelt - synes denne debatten om hva som skal til for å bli en god lege er latterlig, alle skal liksom ha en mening om det uten å ha peiling om hva jobben går ut på. Du trenger ikke å være en "care-bear" for å være en god lege, og du trenger heller ikke å være spesielt smart selv om det kanskje vil gjøre veien frem mot cand.med. lettere. Alt som kreves er at du er allminnelig hyggelig mot mennesker og oppfyller de praktiske og teoretiske kravene som settes til deg. Med andre ord egenskaper som kreves for å lykkes i en hvilken som helst annen "god" jobb. Det er dessuten like viktig at du er streng og tør å sette folk på plass når det behøves, som at du skal være hyggelig og trøstende.

Anonym poster: 844ba4358b26f0d40c968bd413aedd9d

Takk for konstruktivt svar!

Jeg har allerede grunnleggende fysiologi/anotomi + biokjemi, så jeg vet bitte litt om hva jeg går til. Men som sagt, bare bitte litt. Det jeg er redd for er vel dette med at selve yrket er så hardt og krevende, og jeg har en enorm respekt for hvilken rolle leger spiller i mange menneskers liv. Det har jeg erfart selv - på godt og vondt!

Det hele går nok ut på at jeg er litt redd for betydningen av min egen sykejournal. Får bare bli flinkere til å legge fortiden bak meg, og se fremover.

Nå er det "bare" å hanke inn noen 6'ere til, så tar jeg fatt på drømmen!

[AnonymBruker]

Ser ingen grunn til at du ikke skal studere medisin. Om du vil bli lege, finner du ut av i løpet av studiet, men det fine med en medisinutdanning er at du har så mange muligheter etter at du er ferdig. Noen spesialiteter har mye med pasienter å gjøre, andre mindre, og det er også mulighet for å jobbe med forskning, utdanning eller politikk.

Med tanke på dine tidligere psykiske problemer, bør du være litt obs hvis dette er noe som tidligere har blitt utløst av stress, siden det i perioder kan være en del stress når man studerer. Men du er (dessverre) ikke den første med angst, depresjoner og spiseforstyrrelser på medisinstudiet. På mitt kull var det noen som slet med ulike problemstillinger, men de kom seg gjennom det de også, og fungerer bra i jobb i dag

Skrekken for ansvar tror jeg alle som studerer medisin har kjent på. Det er farligere med dem som ikke synes det er skummelt og tror de har full kontroll i enhver situasjon, for å si det sånn! Du kommer til å komme i mange ubehagelige situasjoner hvor du føler deg totalt inkompetent, og også i slike situasjoner kan for mange virke triggende på tidligere psykiske problemer. Husk også at når du er lege, er du lege i alle situasjoner. Det vil si at hvis du er ute og kjører bil og kommer til en bilulykke, er du lege. Får et lite barn pustestopp på flyet mens du er der, er du lege. Faller noen om på gaten med hjertestans, er du lege. Selv om du er på ferie. Selv om du har valgt patologi som spesialitet og egentlig ikke har så mye med pasienter å gjøre.

Mener ikke å skremme deg vekk fra medisinstudiet, men det er et spesielt studium på mange måter. Og har man litt ekstra å slite med på forhånd, kan det bli en ekstra utfordring. Det kan være nyttig å oppsøke psykisk helsetjeneste for studenter (hvis det finnes der du skal studere) i stressende perioder, for å forebygge eventuelle tilbakefall - hvis du ikke allerede er i behandling et sted.

Men det er også en god erfaring å ha med seg i møte med andre som sliter på ulike måter, selv om man bør passe seg for å identifisere seg for mye med mennesker i ulike kriser, da dette igjen kan gjøre det lettere å "ta med seg jobben hjem".

Ble litt rotete dette, men håper du klarer å tyde noenlunde hva jeg har skrevet Ønsker deg lykke til, det er et veldig spennende studium og jobb!

Anonym poster: 799ccaa0df857cad438d350a288cf1f1

[Ut på tur!]

Ser ingen grunn til at du ikke skal studere medisin. Om du vil bli lege, finner du ut av i løpet av studiet, men det fine med en medisinutdanning er at du har så mange muligheter etter at du er ferdig. Noen spesialiteter har mye med pasienter å gjøre, andre mindre, og det er også mulighet for å jobbe med forskning, utdanning eller politikk.

Med tanke på dine tidligere psykiske problemer, bør du være litt obs hvis dette er noe som tidligere har blitt utløst av stress, siden det i perioder kan være en del stress når man studerer. Men du er (dessverre) ikke den første med angst, depresjoner og spiseforstyrrelser på medisinstudiet. På mitt kull var det noen som slet med ulike problemstillinger, men de kom seg gjennom det de også, og fungerer bra i jobb i dag

Skrekken for ansvar tror jeg alle som studerer medisin har kjent på. Det er farligere med dem som ikke synes det er skummelt og tror de har full kontroll i enhver situasjon, for å si det sånn! Du kommer til å komme i mange ubehagelige situasjoner hvor du føler deg totalt inkompetent, og også i slike situasjoner kan for mange virke triggende på tidligere psykiske problemer. Husk også at når du er lege, er du lege i alle situasjoner. Det vil si at hvis du er ute og kjører bil og kommer til en bilulykke, er du lege. Får et lite barn pustestopp på flyet mens du er der, er du lege. Faller noen om på gaten med hjertestans, er du lege. Selv om du er på ferie. Selv om du har valgt patologi som spesialitet og egentlig ikke har så mye med pasienter å gjøre.

Mener ikke å skremme deg vekk fra medisinstudiet, men det er et spesielt studium på mange måter. Og har man litt ekstra å slite med på forhånd, kan det bli en ekstra utfordring. Det kan være nyttig å oppsøke psykisk helsetjeneste for studenter (hvis det finnes der du skal studere) i stressende perioder, for å forebygge eventuelle tilbakefall - hvis du ikke allerede er i behandling et sted.

Men det er også en god erfaring å ha med seg i møte med andre som sliter på ulike måter, selv om man bør passe seg for å identifisere seg for mye med mennesker i ulike kriser, da dette igjen kan gjøre det lettere å "ta med seg jobben hjem".

Ble litt rotete dette, men håper du klarer å tyde noenlunde hva jeg har skrevet Ønsker deg lykke til, det er et veldig spennende studium og jobb!

Anonym poster: 799ccaa0df857cad438d350a288cf1f1

Tusen takk for at du tok deg tid til å gi meg et så godt svar

Tar til meg det du skriver, og føler at det på mange måter bekrefer det jeg selv tenker. Både de positive og negative aspektene.

Gleder meg til å ta fatt på utdanningen i allefall! Som du sier er det jo mange muligheter etter et slikt studie. Først må jeg bare komme meg inn

Igjen, takk for tilbakemelding!