Er dette virkelig egoistisk?

[Gjest Jytte]

Jo men herregud de kan da reise til syden flere ganger med ungen.. Dessuten skal man aldri få lov å finne på noe kjekt som kjærester på ferie, må ungene alltid med? De kan da få en kjempeopplevelse med besteforeldrene og.

Klarer dere ikke være kjærester når dere har barna rundt dere? Hvis man ikke klarer å være kjærester hjemme eller på ferie med barna så tviler jeg sterkt på at forholdet blir reddet av et par ferieuker alene i året.

Vi er fremdeles gifte etter 26 år - til tross for at det eneste vi hadde som alene-ferie i barnas oppvekst var et par helgeturer alene. Foruten det reiste vi alltid sammen med barna. Når jeg hadde barn så hadde vi 4 ukers ferie i året på det meste. Jeg kunne da aldri tenkt meg å brukt et par av de ukene på "kjæresteturer". Alle turene våre var kjæresteturer - til tross for at barna alltid reiste med oss.

Det er jo det som er sjarmen i et forhold. Å tilpasse oss etter forholdene. Oppfinnsomheten var stor og vi fant alltid noen smutthull for oss selv. Når barna var små, så var det når de sov - etterhvert som de ble større så kunne vi stikke oss unna litt mens de lekte eller så på TV på hytta eller hotellrommet.

Høres trist ut å ikke kunne finne på noe kjekt som kjærester fordi man har barna med.

[Gjest Gjest]

http://www.sinnetshelse.no/artikler/stress.htm

- Hvor lenge kan en være borte fra barna sine?

- Det er et spørsmål som er vanskelig å svare konkret på, det er så mange forhold som spiller inn. Forutsatt normale omstendigheter med kjente og trygge erstatningspersoner tenker jeg at barnet en gang iblant kan tåle å være borte fra foreldrene like mange døgn som det har leveår, sier Solveig Bugge Lande.

For en etåring, et døgn. Små barn har ikke tidsbegreper. En uke vekk fra mor og far så har baret null oppfattelse av at de faktisk kommer tilbake. For en ettåring kan man like gjerne ha dødd.

[litle_my]

Samtidig er vi litt usikker på hvor mye vi skal beregne ut i fra promillen på at noe virkelig galt hadde skjedd.

Vel for å si det enkelt; den ene gangen jeg skulle reise fra ungen min ei helg (ungen var da 1,5 år og skulle passes av besteforeldre som kjente henne veldig godt!), rakk jeg å ta 1 slurk av utepilsen før jeg ble oppringt om at barnet var innlagt på sykehuset med pusteproblemer (trolig rs-virus) ... Jeg er veldig glad det ikke tok meg mer enn 2 timer å komme hjem, selv om alt gikk bra og det var udramatisk ...

[Vibi]

Jeg syns ikke det er egoistisk i det hele tatt. Vi har aldri reist bort en uke fra ungene våre, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men vi har besteforeldre i nærheten, og har barnevakt med jevne mellomrom hele året. Vi har vært borte noen langhelger, og det holder for oss.

Jeg skjønner imidlertid ikke alle som sier at en 1,5 åring ikke har noen utbytte av en sydentur overhodet. Der er jeg uenig. Jeg har hatt med barna mine på ferie siden de var ett år, og de har storkost seg hver gang. Kom nylig tilbake fra Tyrkia etter tre uker med barn på ett og tre. Og lillesøster koste seg minst like mye som storebror. Hun er skikkelig badeengel, og kunne sikkert plasket rundt i bassenget (vi hadde vårt eget) i mange timer uten stopp. Masse frisk luft, vann, sand og deilig klima - jeg skjønner ikke hva det ikke er å like for en aktiv ettåring. Så lenge man legger litt til rette for det, og tar hensyn til de minste er det da fullt mulig å ha ferier hvor de minste også koser seg. Så lenge de er gamle nok til å være i sola iallefall.

[SummerJoy]

Hvordan vet du at ungen ikke har det bra hos besteforeldrene en uke? Jeg vet at mødre sliter med å være borte fra så små barn så lenge, men er det like fælt for ungen?

Det er jo ikke slik at jeg ikke tror at besteforeldrene gjør sitt beste, men de kan ikke erstatte mamma og pappa uansett. Det er svært lenge å være vekke en hel uke fra dem når de er så små. De er knapt over babystadiet. Så små barn trenger sine nærmeste i det daglige. Til større barn kan man forklare hvor mamma og pappa er, men et så lite barn kan tro at foreldrene har forlatt de. 1 uke kan føles som 1 år for et så lite barn. Ville aldri dratt fra ungene mine i en hel uke før de var minst 4-5 år.

Endret 24. juni 2012 av SummerJoy

[SummerJoy]

Jo men herregud de kan da reise til syden flere ganger med ungen.. Dessuten skal man aldri få lov å finne på noe kjekt som kjærester på ferie, må ungene alltid med? De kan da få en kjempeopplevelse med besteforeldrene og.

Når man har så små barn så har man forpliktelser. Selvsagt skal man få gjøre ting alene som kjærester men en helgetur bør holde i massevis av hensyn til barnet. (en helg er egentlig fryktelig lenge det også for så små barn) Og så små barn trenger ikke "kjempeopplevelser". De trenger faste rammer, stabilitet, trygghet og først og fremst foreldrene sine, hver dag.

Jeg sier igjen, alt til sin tid. Når man har barn på 1 år, så er ikke tiden "nå", rett og slett.

Endret 24. juni 2012 av SummerJoy

[Gjest BettyBoop]

Greit nok. Det er ille å ta en fireukers ferie uten ungene, men jeg mener man må få lov å ta seg alenetid uten barn selv om man har fått barn. Jeg syns ikke en uke er lenge. Er bare to dager lengre enn en langhelg.

Endret 26. juni 2012 av Sulosi

[Gjest norah]

Tur til Lofoten fra Oslo; 4 timers reising, 1-2 flyselskap med relativt få avreisemuligheter.

Tur til Spania/Italia/Nice eller hva: 3 timers reising,ørten flyselskap med avreiser dagen lang.

Ikke noe problem.

Konsekvens av at man ikke prioriterer parforhold fordi hønemødre på KG/babyforum etc mener man skal være klistret til barna døgnet rundt; skilsmisse.

Problem.

[gompen]

Jeg synes det er overhysterisk å få dårlig samvittighet for å reise fra barnet en uke. Barnet i dette tilfellet kjenner besteforeldrene godt, og er trygt sammen med det.

Jeg skjønner om besteforeldrene vil at foreldrene skal være i nærheten om det skjer noe, eller i tilfelle barnet ikke faller til ro hos dem, og det er best om det kommer hjem før. Særlig siden det er første gangen det skal være hos de alene.

Mitt barn har vært borte ett døgn eller to, nå og da siden han var 4-5 måneder gammel. Dro til syden en uke når han var rundt 2 år, det gikk helt fint.

[Gjest Jytte]

Tur til Lofoten fra Oslo; 4 timers reising, 1-2 flyselskap med relativt få avreisemuligheter.

Tur til Spania/Italia/Nice eller hva: 3 timers reising,ørten flyselskap med avreiser dagen lang.

Ikke noe problem.

Konsekvens av at man ikke prioriterer parforhold fordi hønemødre på KG/babyforum etc mener man skal være klistret til barna døgnet rundt; skilsmisse.

Problem.

Har du noen statistikk på det du sier der?

Og mener du at aleneferier til syden uten barn er den eneste og beste måten å prioritere et forhold på?

Om så er tilfelle må jeg (og de fleste jeg kjenner) være unntakene. Jeg kjenner to par som har reist til sydlige breddegrader alene, uten barn i en uke og lenger. Det ene paret er skilt idag, det andre paret kunne fortelle meg at de aldri kom til å gjenta det - de tenkte nemlig hele tiden på hvor kjekt ungene kunne hatt det om de var med på turen. Dette er over 20 år siden, men jeg husker det godt for vi passet den ene sønnen for dem mens de var borte.

[Gjest Trøffel]

For det første: Besteforeldre til så små barn er ikke så gamle.

For det andre. Barnebarn er jo nesten som de skulle være deres egne. Mora mi føler seg kjempetrygg på å passe nevøen min. Akkurat som om han er hennes egen nesten når hun passer han.

Min svigermor er særdeles passiv når det kommer til sitt barnebarn. Hun tør overhodet ikke å ha ansvar for mini'en vår, og virker heller ikke spesielt interessert i det. Min mann er 36 år og enebarn da, så hun har jo ikke hatt en baby i fanget på 36 år. Så det er vel forståelig at ting ikke faller naturlig for henne lenger...

Jeg skjønner godt at besteforeldrene kan oppleve det som utrygt at foreldrene er timevis unna med fly første gang de passer vesla over så lang tid. Men da burde de jo heller si det, i stedenfor å spille på at "dere er dårlige foreldre, stakkars datteren deres som går glipp av en ferietur". Det de burde reagere på er fysisk avstand og evt lengden på ferien, ikke at ungen "går glipp av" bråkete flyturer med potensielt smertefulle ører, 30 grader i solsteika og ukjente bakteriefloraer, dårlige sykehus om barnet skulle bli sykt osv. Ungen vil jo ha glemt turen ila uker, så argumentet deres er dårlig.

Selv er hverken faren eller jeg borte fra vårt 14 mnd gamle barn i mer enn max 3 døgn, da vi er redde for at barnet skal glemme. Min søster og hennes mann var 12 dager i Afrika mens datteren var 15 mnd, og det var svært tydelig at datteren hadde glemt dem når de kom tilbake (hun HYLSKREK og nektet å slippe bestemoren, og de måtte bli et døgn ekstra for at datteren skulle bli trygg nok på dem igjen. Separasjonsangst skal man ikke tulle med).

TS; du skriver at det er DU som skal snakke med dine svigerforeldre om dette? Hva er grunnen til at din mann ikke selv kan ordne opp i dette, det er tross alt hans foreldre?

[AnonymBruker]

Her er det tre spørsmål som prøves besvart med ett svar - og det går ikke:-)

1. Bør/kan man være vekke fra små barn lenge om gangen?

Som jeg husker fra egne studier, er det riktig som ett innlegg her sier, at små barn som det er snakk om her, ikke har samme opplevelse av tid og rom som større barn. 1 time eller 1 uke, borte er borte. Det handler ikke om hvem som passer barnet i denne perioden, det handler om hvordan barnet opplever det. Jeg tror ikke barnet blir traumatisert av en uke fra foreldrene, men jeg tror det er såpass lenge at jeg ville ventet.

2. Er det egoistisk å dra til syden uten barn?

Nei, selvfølgelig ikke. Det blir ikke mer egiostisk selv om man knytter det til barnets alder. De aller fleste som har ært på ferie hos besteforeldre har positive og gode opplevelser av det. Og mange har sikkert, som meg, tenkt at det var jeg som var heldig. Jeg visste ikke før i voksen alder at mine foreldre OGSÅ var på ferie den uka. Jeg trodde de var hjemme og kjedet seg jeg, mens jeg var den heldige på ferie...:-)

3. Kan bestemor føle seg utrygg når foreldrene er langt vekke?

Ja, selvfølgelig kan de det. Ingen her kan deevaluere hva bestemor måtte føle, eller rasjonalisere det bort med at hun har erfaring fra egne barn. Hvis besteforeldrene opplever det som utrygt at foreldrene er langt vekke, ja så opplever de det slik. Så teit, kan du gjerne si, men det forandrer ingenting.

Hvis JEG tilbød meg å passe (barne)barn som var 1,5 år gamle, ville jeg nok aller helst at foreldrene var sånn noenlunde i nærheten. Hvis de insisterte på å reise langt vekk, ville jeg forbeholdt meg muigheten til å si at jeg passer gjerne en uke, men bare hvis dere er noenlunde nær.

Jeg har selv hatt barn på overnatting som har vært betydelig gamlere, og vet at de ofte savner mamma og pappa, særlig ved legetid, hvis de slår seg, blir skremte osv. Av og til går det ikke over, og da må mamma være tilgjengelig - i hvert fall når man er så liten.

Så min konklusjon blir:

- jeg synes barnet er litt for lite til å være en hel uke uten mor og far

- jeg synes ikke det er egoistisk å dra til syden uten barn, men jeg synes barnet er for ungt

- jeg synes mor og far skal lytte til bestemor og forstå hvorfor hun synes det er ugreit at de reiser vekk

Og jodam jeg har stor forståelse for at andre tenker anderledes.

Anonym poster: 27935f998d1788db8a4e93bbe0062b1c

[gompen]

Det er sunt for et forhold å ha alenetid uten barn. Å være kjærester, og ikke mamma og pappa for en stund. Vi benytter tiden på kveldene, når barna er i seng, til å prate om voksenting, og være oss to. Nå hadde det seg sånn at paret i denne tråden, ikke har fått noe tid alene over en periode, fordi de har jobbet til forskjellige tidspunkter så de knapt har sett hverandre. Derfor er det ekstra viktig at de får tid sammen, synes jeg.

Dessuten gjør man forskjellige ting med og uten barn på ferie. Med barn, gjør vi barneaktiviter,feks badepark ,lekepark, dyrehage... Uten barn blir det sightseeing, museer, gallerier, fine restauranter og andre opplevelser vi som par har interesse for å dele.

Jeg synes det er en utmerket måte å prioritere forholdet iallefall...

[AnonymBruker]

Har du noen statistikk på det du sier der?

Og mener du at aleneferier til syden uten barn er den eneste og beste måten å prioritere et forhold på?

Om så er tilfelle må jeg (og de fleste jeg kjenner) være unntakene. Jeg kjenner to par som har reist til sydlige breddegrader alene, uten barn i en uke og lenger. Det ene paret er skilt idag, det andre paret kunne fortelle meg at de aldri kom til å gjenta det - de tenkte nemlig hele tiden på hvor kjekt ungene kunne hatt det om de var med på turen. Dette er over 20 år siden, men jeg husker det godt for vi passet den ene sønnen for dem mens de var borte.

Du kjenner to par, der det ene er skilt, på tross av sydenturer, og det andre ikke liker å reise uten barn. Hvilken sammenheng skilsmisse har med sydenturer vet jeg ikke? Så, ett par du kjenner og du, synes ikke man skal reise uten barn, og at det er feil måte å pleie forholdet på, samt at barn tar skade av(?) å være borte fra foreldrene, og parforhold tar ikke skade av å alltid ha barna ved sin side?

Anonym poster: e33c896649cf0e483719e536803045b5

[Sol Angelika]

Jeg og sambo har ei jente på 1,5 år. I våres drev svigers (som bor noen timer unna oss) og hintet om at det var bare å sende jenta på ferie hos dem, slik at jeg og sambo fikk litt alenetid. Vi har nå begynt å se etter sydenturer til oss to, men da vi luftet forslaget om at de kunne passe jenta mens vi reiser fikk pipen en annen lyd. Problemet var ikke å passe jenta en uke, for det ville de gjerne, men de mente at jeg og sambo var ekstremt egoistiske som ikke ville dele turen med jenta vår.

Er det virkelig så forferdelig å ikke ha med en 1,5 åring til syden? Jeg tenker i grunn motsatt: flyreise, veldig varme temperaturer og ikke minst helt fremmede omgivelser må da være slitsomt for et lite barn. Hun er jo heller ikke så gammel at utbyttet av å reise er så veldig stort, jeg tror for eksempel ikke at hun vil huske så mye av denne turen når hun blir eldre. Vi kan for all del skrinlegge turen, eller ta henne med, men er bare litt forbauset over reaksjonen. Blir det sett på som egoistisk å reise til syden uten barnet?

Kan legge til at økonomien vår er såppas at det vil nok bli reiser på jenta i fremtiden. Grunnen til at vi helst vil være bare to nå, i tillegg til overnevnte, er rett og slett fordi vi begge har hatt hektiske perioder hvor vi har jobbet "om hverandre" dvs. at vi har byttet på å være alene med barnet på kveldstid, men hatt lite tid sammen som kjærestepar.

Anonym poster: 35d020cab3f45dacdf017cb20cc5f5d6

Synes overhodet ikke du/dere er egoistiske! Voksne trenger alenetid innimellom. Min mor sa alltid at kjærlighet er som planter, vanner du dem ofte nok og gir dem pleie, så varer dem ;-) Ikke så lett å ta vare på planter i dette landet bestandig - sol og varme er tingen ;-)Hihi. Dra med god samvittighet og kos dere, vær kjærester og nyt hverandre :-)

Endret 25. juni 2012 av Sol Angelika

[Gjest Jytte]

Du kjenner to par, der det ene er skilt, på tross av sydenturer, og det andre ikke liker å reise uten barn. Hvilken sammenheng skilsmisse har med sydenturer vet jeg ikke? Så, ett par du kjenner og du, synes ikke man skal reise uten barn, og at det er feil måte å pleie forholdet på, samt at barn tar skade av(?) å være borte fra foreldrene, og parforhold tar ikke skade av å alltid ha barna ved sin side?

Anonym poster: e33c896649cf0e483719e536803045b5

Mitt innlegg var svar til norah som skrev følgende:

Konsekvens av at man ikke prioriterer parforhold fordi hønemødre på KG/babyforum etc mener man skal være klistret til barna døgnet rundt; skilsmisse.

Jeg og mannen har reist på helgeturer alene i barnas oppvekst - og et par langhelger. Jeg mener at dersom man ikke klarer å være kjærester og bevare intimiteten uten å reise på ukelange turer uten barn så tror jeg man har et problem.

Kan forrsten legge til at jeg har vært gift med mine barns far i 26 år.

Dessuten har jeg stor forståelse for besteforeldre som kvier seg for å ta hånd om et barn på 1,5 år mens foreldrene reiser langt avgårde. Jeg er selv like gammel som min mor da hun ble mormor første gang ... og jeg tror ikke jeg hadde sagt ja til å passe et barnebarn i en uke mens foreldrene reiste på ferie.

Jeg elsker barn og håper at jeg opplever å bli bestemor om ikke så altfor lenge. Skal gjerne passe barnet en natt eller en helg - men ikke i ukevis. Det kunne aldri falt meg inn å be mine foreldre passe barna så lenge da de var små ..

Og det viktigste ... våre ferier tilbragte vi sammen med barna våre. De kunne gjerne reise på hytta med besteforeldrene - men det var mens vi jobbet og ikke når vi hadde ferie.

Endret 25. juni 2012 av Jytte

[AnonymBruker]

Mitt innlegg var svar til norah som skrev følgende:

Konsekvens av at man ikke prioriterer parforhold fordi hønemødre på KG/babyforum etc mener man skal være klistret til barna døgnet rundt; skilsmisse.

Jeg og mannen har reist på helgeturer alene i barnas oppvekst - og et par langhelger. Jeg mener at dersom man ikke klarer å være kjærester og bevare intimiteten uten å reise på ukelange turer uten barn så tror jeg man har et problem.

Kan forrsten legge til at jeg har vært gift med mine barns far i 26 år.

Dessuten har jeg stor forståelse for besteforeldre som kvier seg for å ta hånd om et barn på 1,5 år mens foreldrene reiser langt avgårde. Jeg er selv like gammel som min mor da hun ble mormor første gang ... og jeg tror ikke jeg hadde sagt ja til å passe et barnebarn i en uke mens foreldrene reiste på ferie.

Jeg elsker barn og håper at jeg opplever å bli bestemor om ikke så altfor lenge. Skal gjerne passe barnet en natt eller en helg - men ikke i ukevis. Det kunne aldri falt meg inn å be mine foreldre passe barna så lenge da de var små ..

Og det viktigste ... våre ferier tilbragte vi sammen med barna våre. De kunne gjerne reise på hytta med besteforeldrene - men det var mens vi jobbet og ikke når vi hadde ferie.

Det finnes jo de par der den ene parten jobber skift, da ser man hverandre ikke stort i hverdagen. I helgene finner man på ting med barna, for å få familietid. Tror du ikke det da er godt for foreldrene å dra på en ukes ferie uten barn? Jeg tror heller ikke at hele fellesferien bør og skal være viet til familieferier, det gjør da ingenting om barna koser seg med besteforeldre en ukes tid, mens foreldrene koser seg i hverandres selskap?

Jeg hadde ikke hatt noe i mot å ha de hos meg en uke hvis jeg får barnebarn. Og det selv om jeg ikke er veldig glad i barn.

Anonym poster: e33c896649cf0e483719e536803045b5

[SummerJoy]

Det finnes jo de par der den ene parten jobber skift, da ser man hverandre ikke stort i hverdagen. I helgene finner man på ting med barna, for å få familietid. Tror du ikke det da er godt for foreldrene å dra på en ukes ferie uten barn? Jeg tror heller ikke at hele fellesferien bør og skal være viet til familieferier, det gjør da ingenting om barna koser seg med besteforeldre en ukes tid, mens foreldrene koser seg i hverandres selskap?

Jeg hadde ikke hatt noe i mot å ha de hos meg en uke hvis jeg får barnebarn. Og det selv om jeg ikke er veldig glad i barn.

Anonym poster: e33c896649cf0e483719e536803045b5

Selvsagt er det godt. Det er vel drømmen til mange foreldre, en uke fri uten barna. Men en ting er en drøm, en annen ting er hva man gjør av hensyn til barna. Man drar ikke fra et et 1 år gammelt barn i 1 uke, det får man vente med til barnet er større. Så får man heller nøye seg med en kort tur på maks to døgn.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Mvh Sulosi, mod.

[gompen]

Selvsagt er det godt. Det er vel drømmen til mange foreldre, en uke fri uten barna. Men en ting er en drøm, en annen ting er hva man gjør av hensyn til barna. Man drar ikke fra et et 1 år gammelt barn i 1 uke, det får man vente med til barnet er større. Så får man heller nøye seg med en kort tur på maks to døgn.

Men hvorfor kan man ikke dra fra en ettåring i en uke? Det finnes da barn der den ene av foreldrene jobber ute på oljeplattform i uker av gangen, uansett hvor lite barnet er. Det finnes andre jobber der man reiser mye også Vil du påstå at disse barna blir traumatiserte og skadet for livet av at foreldre er borte i en uke?

Eller er det kanskje ikke så farlig allikevel?