Å være sammen med en som ikke kan si unnskyld...

[AnonymBruker]

Min samboer kan ikke si unnskyld.

Han gjør eller sier aldri feil. Hvis han ser at det han gjorde/sa var feil, er det alltid noen andres skyld (helst min).

Drømmeboligen kom på markedet for et par måneder siden. Vi planla visning og snakket med banken om finansieringen. Visningen gikk som smurt, og vi ble enige om maks beløp vi var villige til å by. Mandag morgen (tre timer før budfristen gikk ut) ba banken på nytt om å få tilsendt hans lønnsslipper, for han hadde ikke sendt dem inn. Han somlet, og banken kunne ikke bekrefte vår finansiering overfor megler. Ikke hans skyld, jeg hadde mast så fælt på de lønnsslippene at han bare gadd ikke. Drømmeboligen forsvant mellom hendene våre.

Vi snakket i vinter og vår om å dra til Barcelona i slutten av juni. Vi kranglet skikkelig på 17. mai og jeg dro til en venninne i noen dager. Når jeg kom tilbake, hadde han bestilt turen til Barcelona - med noen kompiser.

Jeg føler meg skikkelig sveket, det var skikkelig dårlig gjort. Han mener at det var hans fulle rett, siden vi hadde kranglet. Og jeg hadde jo ikke booket billettene (som om det var bare mitt ansvar å booke billettene). Han kan overhodet ikke se at han gjorde noe feil. Nå reiser han til neste helg, og jeg føler meg skikkelig bitter.

Han ga meg ingenting på Valentine's Day fordi jeg kunne ikke bare forvente en gave. Glem at jeg hadde brukt over 1000 kr på middag, vin og gave til han. Det betød ingenting. Jeg kunne ikke forvente noe, og når jeg så åpenbart hadde forventet noe så ville han ikke gi noe. Jeg fikk ingenting senere heller.

Han er 39 år gammel, sa jeg det?

Bør jeg bare gå, eller? Føler at jeg ikke når frem.

Anonym poster: d803fb7fa99ffd6cb1e0f1ca34786123

[Gjest Bud]

Jeg er ikke en av "DUMP HAM"-gjengen altså, men du burde seriøst gå!

[Tyggegummi]

Hiver meg med Bud, det der hadde jeg ALDRI orket å finne meg i eller leve sammen med. Good riddance.

[Gjest Just do it]

Jeg er mann. Du bør gå. Og snu deg ikke for å se tilbake. Han behandler deg virkelig dårlig. Legg planen for mykest mulig overgang.

Min ekskone var ikke så ille men jeg gikk. Og jeg blir aldri sammen med noen som ikke kan eller vil si unnskyld, hvordan har du hatt det i dag, værsågod, jeg elsker deg, jeg er glad i deg, jeg liker deg, har du det fint inne i deg eller som ikke tar ansvar for egne handlinger.

Jeg blir virkelig lei meg av å lese det du skriver. Og jeg er ganske tøff og klarttenkende men alltid rettferdig og har gode verdier.

Snakk med flere og se hva de synes. Jeg tror du har det vondt. Og han trykker deg ned for å få kontroll. Det er ikke mye kjøælighet bak det.

[Gjest Tine]

Han virker som et barn i verste trassalder, jeg hadde heller aldri orket å leve sammen med en sånn mann.

[yes2yes]

Han mangler sosiale antenner og empati så til de grader at det nærmest er en selvfølge at et stabilt forhold til en ikke-likesinned kan umulig vare lenge. Bare du vet om han har andre egenskaper som kan måle opp for dette, men dersom du ikke kommer på slike, synes jeg denne egenskapen her er meget alarmerende og nødvendig å styre unna.

Ta en prat med han først og fortell hvor du står, og om han ikke viser merkbar interesse og strev etter å endre seg i den nærmeste fremtid, synes keg du bør revurdere om det er verdt å være i dette forholdet. Det er ikke sunt å stadig bli beskyldt for feil en ikke har gjort.

[micromaya]

Jeg var gift med en slik i nesten 10 år. GÅ! Det vil aldri bedre seg!

Og jeg signerer denne til fulle:

Og jeg blir aldri sammen med noen som ikke kan eller vil si unnskyld, hvordan har du hatt det i dag, værsågod, jeg elsker deg, jeg er glad i deg, jeg liker deg, har du det fint inne i deg eller som ikke tar ansvar for egne handlinger.

Aldri mer!

[AnonymBruker]

Min er helt lik, og jeg går nå.

Anonym poster: 7d469c94fed772f1c913ce25b4314c43

[AnonymBruker]

TS her...

Ja, dette var av de grovere eksemplene. Men jeg blir så gaaaal av å ikke nå frem til han. Det er som om han ikke vil bli voksen.

Han virker så snill og sympatisk, men jeg får ingenting av han annet enn skuffelser, føler jeg. Og når jeg blir skuffet, så forteller jeg det til han - men han mener da at jeg er skylden for at han har skuffet meg.

Jeg får ikke lov til å kjefte. Men hva skal man gjøre, da. Når skittentøyet hans ligger på badegulvet i over 14 dager (vi vasker separate vasker, og har hver vår skittentøyskurv fordi han aldri gidder å vaske klær og jeg er ikke tjeneren hans). Man spøker med det først - det skjer ingenting. Så spør man fleipete om han har tenkt til å gjøre noe med det? Joda - men ingenting skjer. Så spør man igjen - det skjer ingenting. Til slutt kjefter man. Og da skjer det ingenting, for da har jeg kjeftet.

Blir gaaaal!

Anonym poster: d803fb7fa99ffd6cb1e0f1ca34786123

[Gjest _Blomsten_]

Høres ut som eksen min. En skikkelig drittsekk. Hater sånne gutter!

[AnonymBruker]

minner meg litt om min egentlig.... Han kan aldri innrømme når han har oppført seg galt, gjort noe feil osv... I kranglene våres er det alltid jeg som har gjort noe feil, jeg som starter krangelen (når det alltid er han som skriker på meg). Det eneste han har sagt unnskyld for er utroskapen...

Her betaler jeg billig leie, så jeg skal rydde litt mer en han. MEN han føler i tillegg at jeg er en form for personlig tjener, og ber meg alltid hente ting, lete etter ting osv. Når han fint kan gjøre det selv. Vi kan f.eks sitte i soffaen, og slappe av... han skal på fotballtrening, og ber meg hente frem joggebukse, og fotballsokker... Han kjefter på meg om ting han har strødd rundt om seg, er borte. Når vi har lagt oss, og han er tørst, ber han meg hente et glass med vann...

Det værste er at han får meg til å få dårlig samvittighet, dersom jeg ikek gjør disse tingene for han.Virker som han mener at ettersom jeg studerer og betaler billig husleie, skylder jeg han å gjøre alt han ber om...

Jeg mener at din kjæreste, som min, mangler selvinnsikt. På grunn av en del andre faktorer i forholdet mitt, er jeg i vurderingsfasen, om jeg skal gå eller bli. Hva du gjør, vil jo være helt opp til deg. Men tenk på hva du ønsker av et forhold? er dette innen kriteriene dine?

Anonym poster: 12e7252343f8cce7cb5a644d0ff29376

[Gjest Doh]

Han virker så snill og sympatisk, men jeg får ingenting av han annet enn skuffelser, føler jeg. Og når jeg blir skuffet, så forteller jeg det til han - men han mener da at jeg er skylden for at han har skuffet meg.

Dette er det jeg reagerer mest på. Hvorfor vil du være sammen med en som ikke tilfører livet ditt noe positivt? Hadde jeg vært deg hadde jeg brukt tida under turen hans til å flytte ut.

[Gjest Xpect]

Hvis man er glad i noen så gjør det vondt å bryte selv om den andre gjør deg vondt.

Så du får vondt uansett. Men ved å bryte kan du bygge på nytt. Og over tid så er det bedre hvis det mangler respekt.

[Anglofil]

Han virker som en skikkelig hensynsløs egoist. Jeg skjønner ikke at du orker å vær sammen med et slikt menneske.

Mvh Yvonne

[Sensi]

Snu Barcelonaturen til noe positivt ;-). Når han faktisk drar så vil du se hvordan han virkelig er. Han er 39 år så noen endring i oppførsel tror jeg virkelig ikke du kan forvente.

Tenk på det selv nå og hvilke verdier du ønsker og som er viktig for deg i et forhold. Det er ikke egoistisk, men å ta ansvar for seg selv.

Ja det er vondt å slå opp. Første uka er værst, men så vil du merke at ting blir bedre dag for dag. Og spesielt hvordan du har det inni deg. Nå er det snart sommerferie også og du er forhåpentlig ferdig med eksamen. Hvis ikke så vent til du er. Ikke vits i å gjøre det vanskeligere for deg selv. Så har du sommeren på å komme deg til hektene.

Lykke til om du bestemmer deg for å gå. Lykke til om du bestemmer deg for å kjempe. Min erfaring er st det ikke nytter å forsøke å endre noen. Så du må se han som han er nå og vurdere derfra. Ikke se han som slik du ønsker han skal være.

[Shinana]

Synes du finner deg i alt for mye fra ham, TS. 39 år gammel mann med slik oppførsel høres nesten utrolig ut.

Har du noe positivt å si om han egentlig?

Siden dere tydeligvis ikke har barn å ta hensyn til så ville jeg tatt meg en alvorsprat med han, og forklart hvordan du føler det, og hvordan dette vil ende dersom han fortsetter med sin oppførsel. Jeg ville heller ikke hatt de store forhåpningene om at noe vil endre seg, for å være helt ærlig.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for gode svar. Særlig at han ikke kommer til å forandre seg. Jeg vet jo egentlig at han ikke kommer til å forandre seg, men så er det det lille håpet om at han likevel skal forandre seg som kommer sigende, gang på gang.

Jeg tror kanskje jeg skal pakke tingene mine og dra mens han er i Barcelona neste helg. Lurer på om det er det beste å bare dra. Diskusjoner har vi hatt nok av, og jeg vinner aldri frem. Det blir litt dramatisk, men jeg orker ikke en ny diskusjon. Jeg taper alltid.

Jeg kjenner meg så bitter over å ha kastet bort halvannet år av livet mitt på denne mannen. Jeg var så hodestups forelsket, men jeg burde jo ha reagert tidlig på en masse ting ser jeg nå. Som at han alltid begynner å krangle i fylla. Eller at han er utrolig sjalu. Det er varsellamper jeg egentlig har inne, men som jeg overså fordi jeg var så forelsket.

Tenk om jeg aldri blir så forelsket igjen? Det var så godt å være forelsket. Tenk om jeg blir alene resten av livet? Tenk om han har rett, og jeg er umulig å leve med? Tankene svirrer. Jeg har det ikke bra. Men han kommer ikke til å forandre seg blir mantraet mitt.

Anonym poster: d803fb7fa99ffd6cb1e0f1ca34786123

[AnonymBruker]

Han somlet, og banken kunne ikke bekrefte vår finansiering overfor megler. Ikke hans skyld, jeg hadde mast så fælt på de lønnsslippene at han bare gadd ikke. Drømmeboligen forsvant mellom hendene våre.

Maken til ansvarsfraskrivelse, og det fra en voksen mann! Det her er faktisk drøyt, og du bør være sjeleglad for at han gjorde deg den tjenesten å sørge for at dere ikke fikk kjøpt bolig sammen. Det gjør prosessen med å forlate ham lettere.

Jeg kjenner meg så bitter over å ha kastet bort halvannet år av livet mitt på denne mannen. Jeg var så hodestups forelsket, men jeg burde jo ha reagert tidlig på en masse ting ser jeg nå.

Ikke la bitterheten ta over, se det heller fra motsatt side: hvis du går nå, har du i det minste ikke brukt mer enn halvannet år av livet ditt på den mannen. Noen har skylappene på såpass lenge at de blir i hele tiår før de oppdager hvor dårlig de blir behandlet. DU har sjansen til å komme deg vekk fra fyren NÅ, og aldri se deg tilbake.

Nei, pakk sakene dine og vær glad for at du tok til fornuft såpass tidlig.

Anonym poster: 0e35cee5f36197acf5f328b7ed6ea746

[micromaya]

Tenk om jeg aldri blir så forelsket igjen? Det var så godt å være forelsket. Tenk om jeg blir alene resten av livet? Tenk om han har rett, og jeg er umulig å leve med? Tankene svirrer. Jeg har det ikke bra. Men han kommer ikke til å forandre seg blir mantraet mitt.

Du VIL bli forelsket igjen. (Ja, det er en herlig følelse!)

Du kommer IKKE til å bli alene resten av livet!

Han har ikke rett, det er HAN som er umulig å leve med!

Du VIL få det bra.

Han kommer IKKE til å forandre seg!

[Gjest Sobril]

Har vært sammen med en slik selv. Alt var min feil, og til slutt trodde jeg på det også. I etterkant har jeg blitt slik at jeg omtrent dunker hodet I veggen hvis jeg driter meg ut. "Hvordan kunne jeg være SÅ dum?" osv. Jeg tåler aller dårligst små, egne feilgrep pga nettopp dette. Selvbildet er ikke akkurat fett...

Heldigvis ble det slutt, og jeg har smått begynt å komme til meg selv hva selvfølelse angår.

Hvor banalt det enn høres kan det virke ekstra ille å gå fra en som ikke behandler den andre pent. Sammenliknet med et stabilt og godt forhold, vil et samliv med motsatt fortegn være preget av ekstra mye følelser - selv om de er negative. Man blir ofte såret, noe som igjen gjør at man vil prøve ekstra hardt på å holde fast ved personen som sårer. For man vil jo gjerne få en bekreftelse én eller annen gang fra noen man har kjempet så hardt for.

Alle disse følelsene forsterker troen på at man aldri har vært SÅ forelsket før osv. Men her er det nok bare hjernen som spiller oss et puss.

For... Man kan dra på stranden hver dag hele sommeren, nyte solen og stille vann. Når høsten kommer er det den ene dagen det plutselig brøt ut storm man husker best.

Jeg holdt ut med min i 7 år, og jeg ville aldri gått inn i et slikt forhold igjen. Et lite tegn på tilsvarende småpsyko trekk fra motparten og jeg går.

Stabilitet er nøkkelordet for min del, og jeg har endelig funnet en partner hvor jeg opplever dette. Samspill, enighet og stabilitet. Stormene med eksen er glemt, jeg har også forstått at han slettes ikke var min store kjærlighet. Men det var veldig lett å tro da det stod på som verst. Han tok meg jo med i de aller største bølgene!

Mitt råd er å gå fra han. Mannen viser tydelige tegn på en personlighet som aldri lar seg forandre. Ihvertfall ikke sammen med deg.

Så kan du ta til deg det du får av råd, og du bør også høre på din egen magefølelse. Min sa at jeg burde gått fire måneder inn i forholdet - men det varte altså i 7 år. Diskusjonene var mange hos oss også, og det var snakk om slutt utallige ganger. Hans nonchalante måte å takle dette på var også noe som fikk meg til å bli ("jeg kan ikke tvinge deg til å bli i et forhold hvis ikke du vil. Jeg kommer dog ikke til å sitte her å sørge. Hvis noen velger å ikke være sammen men meg er det deres valg og ingenting jeg får gjort noe med").

Hadde jeg vært fornuftig hadde jeg også dratt på et langt tidligere tidspunkt. Hva fikk jeg av forholdet? Joda - knust hjerte i tide og utide, null bekreftelser og dårlig selvbilde.

Hva er vitsen med et slikt forhold?

Endret 14. juni 2012 av Sobril