Har du angst? Hvordan?

[Gjest Liv]

Jeg lurer på hvor mange av oss som har angst, evt har hatt over lange perioder....? Hvordan håndterer du angsten, og hvordan hemmer den deg? Hvilken type angst?

Jeg har angst for å bevege meg ut av mitt hjem, og sosialangst. Opplever også til tider ekstenisell angst. Jeg lar meg ikke isolere, og møter utfordringene. Fungerer egentlig helt greit, men må jobbe med meg selv hver dag. Sosialangsten min har egentlig bidratt til å gjøre meg veldig sosialt sterk, fordi det er så mange mekanismer i meg selv jeg har vært nødt til å gjennomskue. Så de færreste ville nok kunne forestille seg at jeg har sosialangst. Var tidligere ekstremt sjenert, men er nå utadvendt. Men sosialangsten min rammer meg fortsatt på andre måter, mer subtilt.

Ellers så tør jeg ikke dra langt hjemmefra, for jeg trenger å alltid kunne "rømme", og dra hjem, hvis jeg får panikk... Det hemmer meg mye....

Har hatt perioder over flere år hvor jeg knapt har klart å bevege meg utenfor dørterskelen tidligere...

[Gjest Liv]

Det er rart det der med hvor skjult slike utfordringer er. Folk rundt meg hadde aldri i verden gjettet at jeg har angst, og såpass alvorlig angst... Det syns overhodet ikke på meg, og jeg vet at folk flest oppfatter meg som resurssterk, stødig og robust. Mens i virkeligheten er jeg skjør som et løv. Dem jeg har fortalt det til tar meg liksom ikke på alvor, det er som om de ikke tror på meg. Det sier nok også litt om at dette er mye mye vanligere enn man tror, og at mange føler seg ubegrunnet veldig alene om det, og unormal....

[AnonymBruker]

Hadde angst fra tid til annen fra jeg var 9år til jeg var 26 år... Forsvant da jeg begynte på medisiner og har ikke kommet tilbake senere Men har jobbet helt utrolig mye med meg selv da. Nektet å la angsten få overtaket. Hvis det er noe jeg ikke tør eller hvis jeg får tvangstanker så MÅ jeg gjøre det.

Hatet å ta bussen og å prate med fremmede mennesker. Fikk panikkanfall av det og ble utkjørt i mange timer etterpå. Men likevel tvang jeg meg til å gjøre disse tingene. Angsten ble ikke mindre, men selvtilliten økte MEn det måtte altså medisiner til for å få bukt med angsten (var relatert til bipolar lidelse). Men all jobbingen med meg selv har overhodet ikke vært forgjeves og jeg har blitt tøffere og mer utadvent enn det jeg kunne drømme om tidligere.

Har sluttet med medisinene nå (antidepressiva) og angsten har altså ikke kommet tilbake.

[Gjest lilly]

Så flott å høre om at det går så bra med dere og at dere takler angsten så profft. Ikke glem å gi dere selv et klapp på skuldra, for det her er tøft.

Jeg har hatt panikkanfall siden jeg var 7-8. Det kommer over meg og det føles som om alt jeg gjør går så altfor fort, selv om jeg prøver å gjøre det så sakte jeg kan.

Jeg har ikke hatt et slikt panikkanfall på minst et år nå, og godt er det.

Jeg gikk på en smell i fjor når jeg oppdaget at noen hadde skrevet stygge ting om meg på internett, og at det dukket opp når jeg søkte på navnet mitt. Ble utrolig lei meg, fikk angst,og fikk tvangstanker om alt mulig..Gikk på en skikkelig smell men er bedre nå. Jeg er fortsatt redd for hva folk skal skrive om meg på nett da og om noe rart dukker opp igjen så får jeg skikkelig svetteanfall og panikk.

[Gjest Nenya82]

Jeg har hatt sosial angst og i perioder dødsangst siden jeg var 5-6 år gammel,og det er jo omtrent hele livet.

Tok meg ganske lang tid før jeg ville innrømme for meg selv at jeg hadde problemer og måtte få hjelp.I tillegg har jeg hatt depresjon lenge også,men jeg har alltid prøvd å leve et normalt liv.

Mange ting har jeg vært nødt til å gjøre selv uansett hvor mye de trigger angsten min,for jeg har aldri hatt noen støtte fra verken familie eller venner.Jeg tror det egentlig er en positiv ting,for da måtte jeg møte frykten min.

Noen ting er mye vanskeligere og det er spesielt i møte med nye mennesker.Der sliter jeg veldig enda,og har egentlig ikke noe nettverk utenom samboeren min.Nå går jeg i terapi og har lyst til å bli frisk uten hjelp av medisiner,og det går opp og ned i perioder,men jeg føler i hvertfall at jeg er på vei.Jeg har lyst til å komme til det punktet hvor det ikke er angsten som bestemmer,men jeg.

[AnonymBruker]

Mannen min har angst. Vi fant det ut da han var 27 år. Han fungerer bra i hverdagen, men venter på å få hjelp fra psykolog. Han får angstanfall hvis han ikke har kontroll over alt. Det er vanskelig å leve sammen med han.... Håper at behandling og medisiner vil hjelpe. Han har det ikke noe godt med seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dødsangst siden jeg var liten. Og jeg kastet opp når jeg skulle sove. Jeg opplever enda at jeg ikke tørr og legge meg til å sove fordi jeg er livredd for ikke å våkne igjen. Jeg går hele tiden og tenker at det er ikke noe vits i alt jeg gjør fordi jeg skal jo dø uansett. Og dette hemmer meg veldig. Jeg har den siste tiden også hatt angstrelaterte smerter i brystet rundt hjertet og vært inn og ut av sykehus. Heldigvis var det ikke noe farlig Jeg har egentlig aldri lært meg helt hvordan jeg skal håndtere angsten min annet enn at jeg må få meg selv til å tenke på noe annet. Sette meg og spille på mobilen eller noe i den dur. Angst"anfallene" kommer mest når jeg skal sove, og jeg får panikk hvis jeg kjenner at jeg er så trøtt at øyelokka omtrent lukker seg av seg selv. Men jeg merker omtrent aldri noe av angsten hvis jeg skal ta meg en cowboystrekk på dagtid

Jeg skal begynne hos psykolog igjen etter mange år siden det er mye annet jeg føler jeg må ha hjelp til å håndtere, men hadde en innmari dårlig erfaring med psykolog når jeg var yngre, pluss at jeg har liksom alltid sett på dette som noe jeg må klare selv. Men nå som jeg er sykemeldt og har skikkelige smerter i brystet føler jeg at det har gått litt for langt, nå må jeg ha hjelp.

Jeg er også livredd alt. Jeg ser meg om opptil flere ganger før jeg skal over veien, jeg er livredd alt av insekter som flyr, jeg er kjemperedd høyder og hunder. Jeg blir nervøs av alt for høy musikk og støy. Jeg er kjempe sjenert og hater å sitte alene mens jeg venter på noen.

Dette ble en veldig lang post, men pytt pytt

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst i mange år. En psykolog jeg var hos et par ganger, mente det var sosial angst, men følte meg aldri helt at det var riktig diagnose, for jeg liker egentlig å være sosial. Etter en del grubling kom jeg frem til at det begynte med panikkangst (bare sånn helt ut av det blå), og at jeg deretter utviklet generalisert angst (angst for angsten). Det hemmet meg veldig på mange områder, jeg var ofte redd for å få angstanfall, fordi angsten invalidiserte meg totalt (ble svimmel, kvalm og kunne kaste opp). Ofte varte angsten i mange dager også, og ødela dermed mange opplevelser som skulle vært fine (ferier, fester og sosiale utflukter).

Jeg klarte til slutt å komme meg ut av det ved hjelp av gruppeterapi (av alle ting!). Jeg lærte meg å bryte ut av de negative tankemøntrene, og begynte å fokusere utelukkende på alle de små og store positive tingene i livet mitt. Jeg måtte blant annet skrive dagbok hver dag, som kun skulle inneholde positive ting jeg hadde klart og opplevd, og dette var noe av det som hjalp meg kjempemye! I begynnelsen var det ikke så lett å finne disse positive tingene, men det kunne være feks at "jeg var rolig på bussen i dag" (ro = motsetningen til angst) eller "jeg følte mye glede på jobb i dag" hvis jeg hadde det hyggelig i lunsjpausen.

Poenget med denne dagboken, er at man kan bla i den hvis man har en dårlig dag og tenker at alt er et ork alltid. Da ser man fort at det ikke stemmer at livet bare er et ork, for du har tross alt side opp og side ned med gode ting i dagboken Etter hvert kan det holde å bare ta en kikk opp i bokhyllen, der dagbøkene står på rekke og rad fylt med alle de flotte opplevelsene dine!

Ikke bare har jeg så og si aldri angstanfall, jeg har også bedre selvtillit og er mye gladere Og det beste er at alt dette skjedde på bare ett år! Så anbefaler alle med angst, depresjon eller andre plager å prøve samme opplegg!

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev over her, som har brukt medisiner noen år med fantastisk effekt, og sluttet og er fremdeles angstfri. Lurer på: Hva er årsaken til at dere velger å ikke bruke medisiner?

[Gjest Nenya82]

Var jeg som skrev over her, som har brukt medisiner noen år med fantastisk effekt, og sluttet og er fremdeles angstfri. Lurer på: Hva er årsaken til at dere velger å ikke bruke medisiner?

For min del så tenker på medisiner som en midlertidig ting,og uansett om man bruker medisiner så vil problemet fortsatt være der.Derfor må man ta tak i problemene uansett,men medinsiner sammen med terapi tror jeg kan være bra for mange.

I tillegg liker jeg ikke å tilføre kroppen ting jeg ikke vet hva er og hva det gjør med kroppen min.Har litt angst for at jeg skal bli annerledes enn det jeg er,og i tillegg har jeg jo lest om andres erfaringer og det gjør meg egentlig enda mer skeptisk.

Det er nok kanskje også en stahet bak det hele,at jeg vil klare det helt uten å måtte ta noen form for angstdempende.

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev over her, som har brukt medisiner noen år med fantastisk effekt, og sluttet og er fremdeles angstfri. Lurer på: Hva er årsaken til at dere velger å ikke bruke medisiner?

Terapi har vist seg å ha bedre effekt mot angst enn piller, og så har man ofte problemer når man har angst (lav selvtillit, høye krav til seg selv etc), som en terapeut kan hjelpe til med.

Personlig er jeg skeptisk til medisiner, fordi jeg tenker at det er siste utvei og frykter at jeg ville gitt helt opp om pillene skulle vise seg å ikke ha noen effekt på meg. Alt som er uprøvd, kan i det minste gi et håp.

Og så er jeg redd for å bli avhengig av medisiner, enten fordi de er direkte vanedannende, eller fordi jeg er psykisk avhengig og ikke tror jeg klarer meg uten.

Men veldig fint at medisiner hjalp deg!

[AnonymBruker]

Jeg har både dødsangst og angst for store folkemengder. Når man har opplevd terror på nærhold, er det vanskelig å forklare hva man føler.

22. juli satt stort avtrykk i angsten min selvom jeg var langt fra utøya eller oslo. Men det at det kunne skje i norge også, (har bodd i utlander og opplevd å leve i frykt der)

angsten min stammer fra min ptsd.

[Lura Lotta]

Sosial angst, generalisert angst, agora fobi og døds angst var på topp fra 13 års aldern til ca. nå .

Døds angsten og den generaliserte angsten har glidd bort av seg selv egentlig mens jeg har gått i terapi.

Men ikke før for 7 mnd siden da jeg hadde et sammenbrudd med flere selvmordsforsøk så kom endringer som har forbedret livet mitt til tusen.

Jeg var nødt til å innse at medisiner var den eneste utveien akkurat der og da, (selvom jeg var veldig i mot det). Det redda meg, jeg kom over den verste kneika og fikk verdens beste psykolog

Han har virkelig redda livet mitt.

Så, etter minst 9 år med angst har det tatt meg 7 mnd med hardt arbeid og mye egen innsats og vilje å bli "frisk". Syns det er rart å kalle meg frisk, men for første gang på mange år så føler jeg meg faktisk frisk

Det som har gjort alt for meg er å endre tankemønster og godta tanker fordi jeg har lært at uansett hvor mye jeg vil og prøver så kan jeg ikke styre dem.

Bekymringer derimot kan jeg styre og jeg har lært at det ikke finnes en eneste grunn til å bekymre seg for de tingene jeg bekymret meg for, de er urealistiske ting, helt meningsløst.

[AnonymBruker]

Angst i massevis her og! Kom plutselig egentlig, de siste månedene. Har aldri vært spes redd noe som helst før.

Jeg får angst av dette:

- å stå i kø til utesteder, takler det bare ikke

- hvit mat og hvit drikke

- bananer

- utedoer og festivaldoer, generelt angst for å gå på do på offentlige steder

- hygiene, takler ikke at det ikke er rent rundt meg, og takler ikke skitne mennesker

- slanger

- unger som skriker, blir nervøs av det

- ungdomsgjenger

- jugoslavere, pga dårlige opplevelser tidligere.

Så ja, det hemmer meg. Liker meg best hjemme og er sjelden ute om jeg ikke må.

[Auroressa]

Hadde angst i fem år for mat, trodde jeg skulle dø vær gang jeg skulle spise fast føde, så levde på suppe og youghurt i fem år. Lite morro.

[AnonymBruker]

Det er nok vanligere enn mange tror. Ingen vet om min angst i alle fall.

Får fysiske reaksjoner. Hjertebank, og følelsen av å bli kvelt, selv når jeg vet at det bare er pga angst. Utrolig frustrerende.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har litt sosaial angst, men har aldri snakket med noen om det. Har aldri fått sterke anfall sånn som flere her sier, men kan få litt vondt i magen av å gå på bussen, holder pusten eller puster rart hvis ukjente mennesker kommer for tett på meg. Kjenner rødmen komme hver gang jeg sier noe høyt blant folk jeg ikke kjenner så godt. Det er flere ting også, men gidder ikke ramse opp alt. Tror dere jeg har det?