Følelsen av å være fanget i et forhold

[Gjest chocolatechip]

Jeg har følelsen av å være fanget i forholdet med samboeren min, vi har vært sammen i snart to år. Hovedgrunnen til dette er at han ikke liker at jeg har kontakt med kamerater (barndomsvenner). Han sier at han er redd for at jeg skal utvikle følelser for dem og at det derfor er viktig for han at vi har lite kontakt. Jeg mener at når vi har kjent hverandre i 5-10-15 år uten at det har vært følelser i bildet vil det ikke bli det nå. Har alltid vært litt guttejente, spesielt med tanke på interesser. Har flere kamerater enn venninner og de venninnene jeg har er stort sett etablerte i forhold med barn. Siden jeg ikke har barn selv føler jeg at jeg havner litt på utsiden av dette, så vi sees ikke så veldig ofte. Jeg har også en bifil legning (dette er det ikke så mange som vet og jeg har ikke tatt det opp med samboeren min, jeg synes det er litt vanskelig og er også redd for at det vil gjøre sjalusien mer generell). Når jeg er i et forhold er jeg 100% trofast, men jeg føler jeg trenger frihet til å kunne gjøre en del ting på egne premisser for at jeg skal kunne ha det bra i forholdet. I starten av forholdet fikk jeg denne friheten, men da vi ble samboere ble det strammet veldig inn.

Jeg har gått med på å kun treffe kamerater når samboer er med, men med et unntak, jeg trenger noen å trene med. Hadde en fast treningskompis i mange år, men har fått beskjed om at vi ikke kan trene sammen mer enn en gang i uken. Jeg opplever dette som veldig urimelig... Trening er et veldig viktig aspekt ved livet mitt, det regulerer følelsene mine og forebygger depresjoner. Nå som jeg må ta initiativ til så mye på egenhånd er det vanskeligere å få det gjennomført og jeg har følt meg deprimert ganske lenge. Samboer kan såklart også være med å trene, men det har han ingen intensjoner om eller interesse av. Han mener at jeg bør heller bør melde meg inn i en gruppeaktivitet der jeg ikke kjenner noen fra før. Det er vel flere ting som stopper meg fra å gjøre dette. For det første var jeg fornøyd med ting slik de var før (i forhold til trening), for det andre sliter jeg en del med sosial angst (mye relatert til at jeg er deprimert) og for det tredje er jeg rett og slett bekymret for at jeg skal bli kjent med noen andre av det motsatte kjønn der (for jeg har jo likevel ikke frihet til å få nye venner).

Samboer beklager seg nå over at jeg er så mye hjemme og kommer ofte med antydninger om at han ønsker mer tid alene. Utover dette er han kjærlig, snill og kjekk og jeg nærer veldig mange gode følelser for han. Det er egentlig sjalusien og kontrollbehovet jeg føler gjør forholdet så vanskelig. Når jeg tar det opp blir han så sint, han får liksom alltid overtaket og det sliter veldig på psyken min. Jeg sliter generelt veldig med å føle glede over de små tingene i livet.

Føler vel at siden han har så mange gode sider også så bør jeg være fornøyd med det jeg har, men jeg er jo ikke fornøyd med livet slik det har blitt heller. Tror at en del mennesker kunne ha levd fint i dette forholdet, men virker ikke som om jeg er en av de. Har prøvd så mye, uten å komme noen vei. Han har kommet med noen trusler om å gå fra meg i rent sinne, men når det har kommet til stykket er han 100% dedikert til forholdet. Jeg har stått med foten ut av døren noen ganger, men har kommet tilbake når han har sagt hvor høyt han elsker meg og hvor mye bedre alt skal bli. Synes det er vanskelig å såre han. Han sier at han er livredd for å komme hjem en dag hvor jeg har pakket ting og dratt.

Kan jeg tillate meg å si at nå er det nok og gå videre med livet mitt? Jeg vet at det finnes andre som ikke er like sjalu, han jeg var sammen med sist stolte 100% på meg (det ble slutt av andre grunner). Føler vel også at jeg egentlig hadde det helt greit som singel. Sliter vel med følelsen av å være en kjempeegoist som ikke bare kan være fornøyd med ting slik som de er nå...

[Gjest peace]

Dette høres bare ikke bra ut for deg i det hele tatt, spesielt ettersom han ikke har møtt deg på halvveien eller vist tegn til forbedring.

[Gjest peace]

Forresten, det er slik jeg gjorde mot exen. Jeg begynte og kontrollere de han var sammen med og de han "kunne" treffe, samt ble helt ødelagt om han så på en annen jente, spesielt venninner eller damer av kompisene hans. Det ble mye frem og tilbake før han tok mot til seg og dumpet meg. Takk Gud for det, jeg gikk til en psykolog kort tid etter for å få kontroll på følelsene mine som ble helt stabile.

Der fikk jeg påvist personlighetsforstyrrelser i samme kategori som psykopat, bare ikke like syk. Jeg har nå blitt veldig bevisst over hva jeg sier, gjør osv. Noe å tenke på for deg, tror jeg. Lykke til.

[AnonymBruker]

Husk å skriv hva slags beslutning du kom fram til, og hvordan det gikk.

Føles som du beskriver forholdet med min samboer..

Bare at han overvåket telefon, pc, roter i veskene mine, og er konstant ute etter å ha full kontroll..

[Pingting]

Sliter vel med følelsen av å være en kjempeegoist som ikke bare kan være fornøyd med ting slik som de er nå...

Nei, nei, nei - det er for pokker'n ikke egoistisk å ville treffe ens egne venner!

Såfremt sjalusien hans ikke har noen annen begrunnelse enn at han "bare er sjalu av seg", så er den faktisk hans problem. Hvorfor er det da du som må gjøre alt arbeidet rundt dette problemet?