Skal begynne med antidepressiva

[Gjest Nanne70]

Jeg har blitt diagnostisert med depresjon, og har fått beskjed fra legen om at jeg skal begynne med SSRI, altså den typen antidepressiva som hører inn under gruppen serotonin-reopptakshemmere. Det er ikke avgjort ennå nøyaktig hvilken medisin det blir, det får jeg vite i løpet av etpar dager. Noen her som kan fortelle meg litt om sine erfaringer med bruk av antidepressiva?

[vogue90]

Jeg har brukt Olanzapin og Zoloft. Bruker fortsatt Zoloft. Merket at ting ble litt lettere. Lettere å bryte gamle mønstre og lettere å få sove om natten, både pga trøtthet som bivirkning og på grunn av mindre tankekjør. Opplevde ikke noe i forhold til vekten, slik jeg fryktet. Men skulle ønske depresjonen ville forsvinne enda mer. Noen opplever jo at de blir likegyldige, mens jeg er fortsatt veldig opp og ned.

[AnonymBruker]

Jeg går på antidepressivia (fluoxetin), blir litt lettere å takle hverdagen med det selv om alt fortsatt er dritt av og til, men hadde kanskje vært verre om jeg ikke hadde gått på det. Eneste bivirkningen jeg har opplevd er manglende sexlyst...

[AnonymBruker]

erfaringer med antidepressiva er veldig individuelt, enhver kropp reagerer ulikt på disse medisinene, jeg fikk hjelp av medisin, verdt å prøve

[AnonymBruker]

Jeg har reagert med kraftige bivirkninger på alle antidepressiva jeg har prøvd, har også prøvd SSRI (Cipralex). Likevel merket jeg at de hadde effekt, og jeg skulle ønske jeg kunne gå på dem uten å reagere så kraftig som jeg har gjort.

Lykke til, håper du får nytte av medisinen! Husk at det finnes mange forskjellige typer, så dersom denne ikke fungerer så betyr ikke det at ingen andre heller fungerer

[Gjest *dragoon*]

Jeg har brukt Olanzapin og Zoloft. Bruker fortsatt Zoloft. Merket at ting ble litt lettere. Lettere å bryte gamle mønstre og lettere å få sove om natten, både pga trøtthet som bivirkning og på grunn av mindre tankekjør. Opplevde ikke noe i forhold til vekten, slik jeg fryktet. Men skulle ønske depresjonen ville forsvinne enda mer. Noen opplever jo at de blir likegyldige, mens jeg er fortsatt veldig opp og ned.

Du skriver at du skulle ønske depresjonen ville forsvinne mer. Det som er veldig viktig å huske på for TS er at antidepressiver ikke er en mirakelmedisin som "fikser" problemet. Man blir ikke frisk av antidepressiva, man blir frisk av å jobbe med seg selv og tankemønstrene sine.

Jeg har selv begynnt på zoloft for noen uker siden og har nettopp begynnt å merke bedring. Jeg får hjelp av medisinen, men til syvende og sist er det jeg som må gjøre jobben.

[Gjest tommeltott]

Har brukt fluoxetin, seroguel, surmontil og noen andre jeg ikke husker navnet på. Fluoxetin smaker mildt sagt j****! :gjeiper: Og funket på meg bare i en liten periode, og deretter gikk det bare nedover igjen...

Seroquel måtte jeg slutte med da jeg fikk store bivirkninger, blant annet at jeg ble veldig trøtt og slapp HELE tiden, svimmel osv. Men det som var kjipt med Seroquel var at bivirkningene ikke kom før over en lang tids bruk.

[AnonymBruker]

Jeg gikk på zyprexa og gikk opp 20 kg iløpet av de to første månedene, iløpet av et år hadde jeg gått opp 20 kg, da ble jeg tatt av dem og raste ned 20 kg igjen. Helt syke piller!

[AnonymBruker]

iløpet av et år gikk jeg opp 70 kg på zyprexa skal det stå her oppe!

[AnonymBruker]

iløpet av et år gikk jeg opp 70 kg på zyprexa skal det stå her oppe!

[AnonymBruker]

Jeg har brukt cipralex i perioder og de har så absolutt hjulpet meg. De får opp stemningsleiet så du ikke blir "der nede". Det jevner seg ut og dagene blir levelige.

Jeg har brukt de i lange perioder over år og har aldri opplevd en eneste bivirkning av de.

[Gjest Nanne70]

Du skriver at du skulle ønske depresjonen ville forsvinne mer. Det som er veldig viktig å huske på for TS er at antidepressiver ikke er en mirakelmedisin som "fikser" problemet. Man blir ikke frisk av antidepressiva, man blir frisk av å jobbe med seg selv og tankemønstrene sine.

Jeg har selv begynnt på zoloft for noen uker siden og har nettopp begynnt å merke bedring. Jeg får hjelp av medisinen, men til syvende og sist er det jeg som må gjøre jobben.

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er snakk om noen "mirakelmedisin" her, og sant å si ble jeg litt overrasket da jeg fikk brev om at jeg hadde fått avslag på henvisning til psykolog og at det ble anbefalt forsøk med SSRI med oppfølging av fastlege. Riktignok har jeg klageadgang, men jeg sliter sånn med store humørsvingninger og nedstemthet at jeg ikke orker å gi meg i kast med det akkurat nå. Ellers prøver jeg så godt jeg kan å jobbe med meg selv, jeg trener jevnlig, passer på kostholdet, sørger for at jeg ikke stenger meg selv inne, går på jobb som vanlig osv. Det er heller ikke sånn at jeg føler at jeg er konstant deprimert, men flere ganger i uka har jeg raserianfall og/eller gråteanfall, og det eneste som hjelper da er faktisk at jeg går og legger meg så jeg får roet meg ned. Det har vært etpar episoder da jeg har måttet forlate jobb pga gråteanfall også, og sånn kan jeg jo ikke ha det i lengden. På hjemmebane går det utover den stakkars mannen min, noe som heller ikke er særlig holdbart.

[Gjest Gjest]

Obs, både zyprexa og seroquel er antipsykotikum medisin, IKKE SSRI, så du må ikke høre på alt som skrives her inne! Slå opp i felleskatalogen hva som stemmer og ikke, bare et lite tips Jeg har gått på cipralex i alle år, hatt kjempegod effekt av disse, men har selvfølgelig litt bivirkninger også.

[Cata]

Jeg gikk i nærmere 3 år på noe som kaltes Citalopram. Tror det hadde samme virkestoffer som Cipralex. På meg fungerte det utmerket. Humøret ble jevnere, spesielt forsvant bølgedalene. Jeg fikk igjen sove om natta og ukontrollerte gråteanfall som hadde plaget meg en stund forsvant helt. Før jeg begynte på medisin var jeg helt giddeløs og orket knapt nok vaske meg selv og huset. Det ville vært løgn å påstå jeg ble et oppkomme av energi bare jeg fikk medisiner, men vanlige normale gjøremål var i det minste ikke uoverkommelige og jeg klarte da å ta meg sammen og trene litt og gå en og annen tur også.

Eneste bivirkningen jeg hadde var bittelitt munntørrhet, men man har da vann i krana og sukkerfri tyggegummi er oppfunnet .

I likhet med deg, TS, så sto jeg i full jobb mens jeg var deprimert, og siden jeg også kunne få gråteanfall på jobb før jeg begynte på medisiner, så var bare det å slippe noe sånt verdt medisineringen.

Og sånn helt på tampen, etter en del år så kjente jeg faktisk at behovet for medisiner avtok. Jeg begynte rett og slett å glemme å ta dem, og da tolket jeg det slik at jeg ikke trengte dem mer. Det viste seg faktisk å stemme, for etter en lengre periode med seponering ("avvenning") så var jeg igjen helt medisinfri, og med noenlunde normalt humør. Har vært medisinfri og frisk siden slutten av 2008, faktisk.

[Gjest Nanne70]

Jeg gikk i nærmere 3 år på noe som kaltes Citalopram. Tror det hadde samme virkestoffer som Cipralex. På meg fungerte det utmerket. Humøret ble jevnere, spesielt forsvant bølgedalene. Jeg fikk igjen sove om natta og ukontrollerte gråteanfall som hadde plaget meg en stund forsvant helt. Før jeg begynte på medisin var jeg helt giddeløs og orket knapt nok vaske meg selv og huset. Det ville vært løgn å påstå jeg ble et oppkomme av energi bare jeg fikk medisiner, men vanlige normale gjøremål var i det minste ikke uoverkommelige og jeg klarte da å ta meg sammen og trene litt og gå en og annen tur også.

Eneste bivirkningen jeg hadde var bittelitt munntørrhet, men man har da vann i krana og sukkerfri tyggegummi er oppfunnet .

I likhet med deg, TS, så sto jeg i full jobb mens jeg var deprimert, og siden jeg også kunne få gråteanfall på jobb før jeg begynte på medisiner, så var bare det å slippe noe sånt verdt medisineringen.

Og sånn helt på tampen, etter en del år så kjente jeg faktisk at behovet for medisiner avtok. Jeg begynte rett og slett å glemme å ta dem, og da tolket jeg det slik at jeg ikke trengte dem mer. Det viste seg faktisk å stemme, for etter en lengre periode med seponering ("avvenning") så var jeg igjen helt medisinfri, og med noenlunde normalt humør. Har vært medisinfri og frisk siden slutten av 2008, faktisk.

Dette høres jo veldig bra ut, og så fint å høre at du har vært medisinfri så lenge!

[Gjest Rosaleen]

Jeg går på Cipralex 20 mg.

Det fjerner de verste selvmordstankene, men jeg har blitt ganske avflatet i følelseslivet. Har blitt mer likegyldig, og blir ikke like lett rørt over ting som før.

Om det hjelper? Nei, det vil jeg ikke si. Joda, jeg klarer i det minste å holde meg gående i hverdagen, men en pille løser ingen ting.

Jeg vet hvorfor jeg lider av depresjon, og det er på grunn av sterk sosial angst. Så lenge jeg sliter sosialt, vil jeg alltid være deprimert, uansett antidepressiva eller ei.

Jeg trodde at medisinen skulle hjelpe på angsten, men den har ikke gjort det i mitt tilfelle. Jeg klarer ikke å ta kontakt med nye mennesker, er veldig redd for mennesker og er fryktelig ensom på grunn av dette. Jeg har prøvd masse selv, men det tar veldig lang tid dette med angst. Det er så mange ondskapsfulle og ufølsomme mennesker der ute, og jeg er så redd for at folk jeg danner bekjentskap med skal svikte meg, derfor tør jeg ikke.

[Jumpforjoy]

Synes TS har fått mange gode svar her, men det er viktig å ta med seg at slike ting virker forskjellig på forskjellige kropper som flere her allerede har nevnt. Og funker ikke en type, kan en annen være mye bedre.

Jeg selv har gått på Venlafaxin/Efexor for en tre års tid siden. Først fikk jeg en skikkelig opptur, jeg var nærmest hypoman (ingen uvanlig reaksjon for en som har vært alvorlig deprimert og plutselig får det bedre), etter et par måneder gikk det nedover igjen. Jeg holdt på i tilsammen ca et år, men det siste halve året var bivirkningene større enn virkningen, så jeg valgte å slutte.

Av fysiske bivirkninger jeg hadde, var det svetten som plaga meg mest. Jeg svetta (i ansiktet og hodet) bare jeg tenkte på å gå tre meter omtrent, selvom jeg var kald i kroppen og sånn sett ikke hadde noe fysisk behov for å bli kvitt varme. Det tok lang tid før jeg satt det i sammenheng med antidepressivaen, noe som igjen gjorde at jeg følte meg enda verre fordi jeg trodde det var nok en ting galt med meg. I tillegg gjespa jeg noe helt forferdelig. Fra jeg tok det aller første pilla gikk det 20 minutter eller noe sånt før jeg fikk et sinnsykt gjespebehov. Til tider føltes det som om jeg kom til å gjespe kjeven ut av ledd. Det ble noe bedre etter tilvenningsperioden, men aldri helt bra.

Mentalt ble jeg helt likgyldig til meg selv og omverdenen. Jeg kom opp av de dype dalene, men jeg kom meg aldri til normalkurven. Jeg var konstant litt deprimert liksom, følte meg flat. Jeg følte meg fremmed i meg selv, jeg kjente ikke igjen meg selv liksom. Det var en veldig ekkel følelse, som har gjort at jeg ikke vil tilbake på antidepressiva igjen. Jeg har flere ganger blitt forsøkt overtalt til å teste andre typer, men jeg vil rett og slett ikke ha den følelsen igjen.

Med det sagt, så var det nok nødvendig for meg å gå på antidepressiva det året, i alle fall den første tiden. Jeg trengte den lille hjelpa for å komme meg opp av de sorteste avgrunnene slik at jeg kunne ta i bruk andre hjelpemidler, som psykoterapi. Sånn sett avviser jeg ikke bruken av antidepressiva, men det er på ingen måte en løsning. Det hjelper på symptomene, men gjør ingenting med årsaken. Nå som jeg er veldig godt i gang med terapi, føler jeg at jeg ikke vil trenge den medisinske hjelpen igjen. Men det gjenstår jo å se.

[Gjest Nanne70]

Synes TS har fått mange gode svar her, men det er viktig å ta med seg at slike ting virker forskjellig på forskjellige kropper som flere her allerede har nevnt. Og funker ikke en type, kan en annen være mye bedre.

Jeg selv har gått på Venlafaxin/Efexor for en tre års tid siden. Først fikk jeg en skikkelig opptur, jeg var nærmest hypoman (ingen uvanlig reaksjon for en som har vært alvorlig deprimert og plutselig får det bedre), etter et par måneder gikk det nedover igjen. Jeg holdt på i tilsammen ca et år, men det siste halve året var bivirkningene større enn virkningen, så jeg valgte å slutte.

Av fysiske bivirkninger jeg hadde, var det svetten som plaga meg mest. Jeg svetta (i ansiktet og hodet) bare jeg tenkte på å gå tre meter omtrent, selvom jeg var kald i kroppen og sånn sett ikke hadde noe fysisk behov for å bli kvitt varme. Det tok lang tid før jeg satt det i sammenheng med antidepressivaen, noe som igjen gjorde at jeg følte meg enda verre fordi jeg trodde det var nok en ting galt med meg. I tillegg gjespa jeg noe helt forferdelig. Fra jeg tok det aller første pilla gikk det 20 minutter eller noe sånt før jeg fikk et sinnsykt gjespebehov. Til tider føltes det som om jeg kom til å gjespe kjeven ut av ledd. Det ble noe bedre etter tilvenningsperioden, men aldri helt bra.

Mentalt ble jeg helt likgyldig til meg selv og omverdenen. Jeg kom opp av de dype dalene, men jeg kom meg aldri til normalkurven. Jeg var konstant litt deprimert liksom, følte meg flat. Jeg følte meg fremmed i meg selv, jeg kjente ikke igjen meg selv liksom. Det var en veldig ekkel følelse, som har gjort at jeg ikke vil tilbake på antidepressiva igjen. Jeg har flere ganger blitt forsøkt overtalt til å teste andre typer, men jeg vil rett og slett ikke ha den følelsen igjen.

Med det sagt, så var det nok nødvendig for meg å gå på antidepressiva det året, i alle fall den første tiden. Jeg trengte den lille hjelpa for å komme meg opp av de sorteste avgrunnene slik at jeg kunne ta i bruk andre hjelpemidler, som psykoterapi. Sånn sett avviser jeg ikke bruken av antidepressiva, men det er på ingen måte en løsning. Det hjelper på symptomene, men gjør ingenting med årsaken. Nå som jeg er veldig godt i gang med terapi, føler jeg at jeg ikke vil trenge den medisinske hjelpen igjen. Men det gjenstår jo å se.

Som sagt så ble jeg overrasket over at antidepressiva ble foreslått i stedet for terapi/psykolog, men sånn er nå det. Jeg føler ikke at jeg er "kjempedeprimert", men har store humørsvingninger som er veldig plagsomme, og det hadde vært greit å slippe dem.

[Jumpforjoy]

Som sagt så ble jeg overrasket over at antidepressiva ble foreslått i stedet for terapi/psykolog, men sånn er nå det. Jeg føler ikke at jeg er "kjempedeprimert", men har store humørsvingninger som er veldig plagsomme, og det hadde vært greit å slippe dem.

Jeg så du skreiv det ja, men jeg ville nå nevne det allikevel. Mange fastleger er kjappe til å skrive ut resepter på antidepressiva. At du fikk avslag på henvisninga di er jo trist, og jeg skjønner at å skulle klage kan være lite fristende nå. Det kan jo hende du med antidepressiva vil stabilisere deg litt humørmessig, og kanskje du etterhvert får overskudd til å klage, eventuelt be legen om å prøve igjen. Legen kan jo også henvise deg andre plasser, om det finnes der du bor. Alternativt kan du, om du har råd, gå privat. Da trenger du ikke henvisning.

Poenget mitt er i alle fall at du med tid og stunder antagelig må regne med å måtte forsøke terapi om du vil endre på humøret, for humørsvingningene dine har en årsak. Det kan for alt jeg veit være hormonelle ubalanser, men for mange er årsaken psykisk. Uansett, masse lykke til!

[Gjest Nanne70]

Jeg så du skreiv det ja, men jeg ville nå nevne det allikevel. Mange fastleger er kjappe til å skrive ut resepter på antidepressiva. At du fikk avslag på henvisninga di er jo trist, og jeg skjønner at å skulle klage kan være lite fristende nå. Det kan jo hende du med antidepressiva vil stabilisere deg litt humørmessig, og kanskje du etterhvert får overskudd til å klage, eventuelt be legen om å prøve igjen. Legen kan jo også henvise deg andre plasser, om det finnes der du bor. Alternativt kan du, om du har råd, gå privat. Da trenger du ikke henvisning.

Poenget mitt er i alle fall at du med tid og stunder antagelig må regne med å måtte forsøke terapi om du vil endre på humøret, for humørsvingningene dine har en årsak. Det kan for alt jeg veit være hormonelle ubalanser, men for mange er årsaken psykisk. Uansett, masse lykke til!

Har ikke råd til privat psykolog akkurat nå, men vi får se senere. Har aldri slitt med depresjon tidligere, så tror det kommer som en reaksjon på en tung periode i livet mitt som har vart noen år nå. Denne situasjonen er heldigvis i ferd med å endre seg til det bedre, så det kan jo hende at jeg ikke trenger å gå på medisiner så lenge, men at det kan hjelpe meg over "kneika". Har forøvrig tatt blodprøver og fått utelukket hormonell ubalanse som årsak. Og tusen takk