Det å bli bitter

[Steinar40]

Livet har mange gleder den dagen man ikke forventer ting lengre, men lever her og nå og nyter akkurat det som er her og nå.

Forsåvidt. Men for mye og for lite skjemmer alt som det så fint sies.

Jeg har mange forventninger til andre (og meg selv).

Generelt sett forventer jeg at folk skal være ærlige, redelige og holde det de sier (lover) overfor meg. Noe annet er ikke akseptabelt i mine øyne.

I en jobbsituasjon forventer jeg at andre gidder og klarer å gjøre en bra (nok) jobb. Noe annet er ikke godt nok i mine øyne.

I et parforhold forventer jeg troskap, godt samarbeide og god kommunikasjon. Samt at personen holder styr på sitt eget liv.

Jeg kan ikke helt se hvordan det kan fungere for deg å ikke ha disse forventningene?

[AnonymBruker]

Kjærligheten er en følelse, selvfølgelig finnes den. Hvis du har følt den før, så må den jo finnes.

Kjærligheten som en følelse, er virkelig.

Men kjærligheten som en magisk pille er ikke på ekte nei.

Det er ingen skjebne, og ingen gud som kommer til å løse problemene dine og fikse det med en mann som er perfekt. Og hvorfor skulle det det,du er ikke perfekt du heller.

Du må jobbe for å oppnå noe,ikke sitte og se på tennåringsserier hvor "kjærlighet betyr at du aldri behøver å si unnskyld" kjærlighet,parforhold, troskap er noe man skal jobbe for å ha, ikke få i sølvfatet.

Ingen som har sagt at det er en pille som skal ordne alt.

Jeg har det egentlig veldig bra for meg selv, har karriere, eier leilighet i Oslo og har gode venner og gode relasjoner til både menn og kvinner i min omgangskrets.

Det er ikke det at jeg trenger en mann. Det er mer det at når man får følelser for en person og den personen bestemmer seg for å lure og såre deg, og dette skjer flere ganger, ja, da er det ikke rart man ikke gidder mer.

Jeg holder på at kjærligheten ikke finnes. Det er en løgn som mange mennesker dessverre lever på. Kjærligheten er i seg selv destruktiv. Bare se på alle trådene her inne omhandlende samlivsproblemer, utroskap, "har ikke følelser for mannen min lenger" osv osv. Kjærligheten kompliserer og ødelegger alt den kommer over. Lever man uten den, slipper man unna mye krøll.

Mye flotte innlegg på denne tråden, det setter jeg pris på Setter ting i perspektiv, men endrer fremdeles ikke det vonde man har vært igjennom.

Når man endelig tror at man har møtt en mann som er snill, blir man stadig overrasket. Som Piper sier skal folk selvfølgelig få velge selv og leve livet sitt som best de kan. Dette er mitt valg.

TS

[AnonymBruker]

Forsåvidt. Men for mye og for lite skjemmer alt som det så fint sies.

Jeg har mange forventninger til andre (og meg selv).

Generelt sett forventer jeg at folk skal være ærlige, redelige og holde det de sier (lover) overfor meg. Noe annet er ikke akseptabelt i mine øyne.

I en jobbsituasjon forventer jeg at andre gidder og klarer å gjøre en bra (nok) jobb. Noe annet er ikke godt nok i mine øyne.

I et parforhold forventer jeg troskap, godt samarbeide og god kommunikasjon. Samt at personen holder styr på sitt eget liv.

Jeg kan ikke helt se hvordan det kan fungere for deg å ikke ha disse forventningene?

Nettopp! Og når det motsatte kjønn da lover at vi skal holde kontakten, og likevel ikke svarer, og dette skjer gang på gang, da mister man troen på at ærligheten finnes.

TS

[AnonymBruker]

Ingen som har sagt at det er en pille som skal ordne alt.

Jeg har det egentlig veldig bra for meg selv, har karriere, eier leilighet i Oslo og har gode venner og gode relasjoner til både menn og kvinner i min omgangskrets.

Det er ikke det at jeg trenger en mann. Det er mer det at når man får følelser for en person og den personen bestemmer seg for å lure og såre deg, og dette skjer flere ganger, ja, da er det ikke rart man ikke gidder mer.

Jeg holder på at kjærligheten ikke finnes. Det er en løgn som mange mennesker dessverre lever på. Kjærligheten er i seg selv destruktiv. Bare se på alle trådene her inne omhandlende samlivsproblemer, utroskap, "har ikke følelser for mannen min lenger" osv osv. Kjærligheten kompliserer og ødelegger alt den kommer over. Lever man uten den, slipper man unna mye krøll.

Mye flotte innlegg på denne tråden, det setter jeg pris på Setter ting i perspektiv, men endrer fremdeles ikke det vonde man har vært igjennom.

Når man endelig tror at man har møtt en mann som er snill, blir man stadig overrasket. Som Piper sier skal folk selvfølgelig få velge selv og leve livet sitt som best de kan. Dette er mitt valg.

TS

At du har falt for feil menn betyr det ikke at alle forhold er en løgn.

Jaja,da får du være den eneste realistiske og bitre igjen i denne verden;)

Mennesker som er bitre og negative oppfatter jeg som svake, det var derfor jeg tok opp det med pillen. Fordi det virker som om de tror at alt skal løse og alt MÅ funke, og hvis det ikke gjør det,så er ALT ALT ALT fortapt...Tåpelig. Alle har blitt brent,ikke bare du

[Gjest Nuppdupp]

Bitter handler om også andre ting en kjærlighet. Det kan være en hendelse som man ikke får svar på.

[Kosemose]

Forsåvidt. Men for mye og for lite skjemmer alt som det så fint sies.

Jeg har mange forventninger til andre (og meg selv).

Generelt sett forventer jeg at folk skal være ærlige, redelige og holde det de sier (lover) overfor meg. Noe annet er ikke akseptabelt i mine øyne.

I en jobbsituasjon forventer jeg at andre gidder og klarer å gjøre en bra (nok) jobb. Noe annet er ikke godt nok i mine øyne.

I et parforhold forventer jeg troskap, godt samarbeide og god kommunikasjon. Samt at personen holder styr på sitt eget liv.

Jeg kan ikke helt se hvordan det kan fungere for deg å ikke ha disse forventningene?

Jeg skal ikke svare for Piper, men jeg må bare si at jeg blir utrolig inspirert av det Piper skriver. Og jeg tror jeg skjønner hva hun mener, og i såfall er jeg veldig enig.

For meg handler det om å tenke mer i retning zen-tankegang, dette med å være til stede i sitt eget liv her og nå. Fordi vi ikke vet noe om morgendagen. Derfor må vi gi nuet verdi istedenfor å jage framover. Jeg har alltid tenkt framover, mot et fiktivt punkt der alt liksom skulle være i orden. Og jeg ser rundt meg at det er mange som nok tenker slik. At vi hele tiden er på vei mot noe, at vi streber etter å komme i mål, så og si. Men disse stopp-punktene finnes jo ikke, og vi kan alle være døde før vi vet ordet av det. Så om man møter et menneske man har det bra med, så har det verdi selv om det ikke er den man nødvendigvis ender opp med. Og hva vil det si å "ende opp med" da? Når det kommer til stykket så er den eneste vi ender opp med oss selv. Ingenting varer evig, og når alt kommer til alt så har vi kun oss selv.

Bitterhet fordi andre ikke lever opp til våre forventninger er således utrolig sløsing med følelser og tid. Totalt bortkastet. Og det at man mister noen betyr vel heller ikke alltid at relasjonen har vært bortkastet? Eller er det kun relasjoner som varer "livet ut" som har mening? At man kan føle sorg over at noen forsvinner skjønner jeg. Men å generalisere dette til en bitterhet der man ikke lenger skal involvere seg med noen eller gi av seg selv igjen høres så urolig bortkastet og trist ut.

[AnonymBruker]

Forsåvidt. Men for mye og for lite skjemmer alt som det så fint sies.

Jeg har mange forventninger til andre (og meg selv).

Generelt sett forventer jeg at folk skal være ærlige, redelige og holde det de sier (lover) overfor meg. Noe annet er ikke akseptabelt i mine øyne.

I en jobbsituasjon forventer jeg at andre gidder og klarer å gjøre en bra (nok) jobb. Noe annet er ikke godt nok i mine øyne.

I et parforhold forventer jeg troskap, godt samarbeide og god kommunikasjon. Samt at personen holder styr på sitt eget liv.

Jeg kan ikke helt se hvordan det kan fungere for deg å ikke ha disse forventningene?

Du og jeg hadde en debatt om dette for 2 år siden.

Et forhold basert på gjensidig uselvisk kjærlighet vil overleve slike perioder, fordi den andre parten da elsker uten å forvente noe tilbake.

Og forventer du ingenting, blir du heller ikke skuffet. Du blir heller ekstra glad for det du eventuelt får tilbake.

Et forhold utelukkende basert på gjensidighet vil mest sannsynlig strande i slike perioder, i alle fall hvis perioden går over tid, fordi man er avhengig av å få noe tilbake for å gi.

Hilsen Gammeldags

Ser vi først på betinget vs ubetinget kjærlighet, vil jeg si at det motsatte av ubetinget kjærlighet er at det blir satt betingelser for forholdet/kjærligheten.

For eksempel kan min kjærlighet til min mann være bygget på respekt, lojalitet og ærlighet.

Dette blir da betingelsene mine for min kjærlighet til ham.

Kan jeg ikke lenger respektere ham, føle lojalitet for ham, eller være ærlig mot ham, faller da hele grunnlaget for min kjærlighet bort.

Dette er for meg "betinget" kjærlighet, noe som ikke behøver være negativt.

Så kan vi se på uselvisk vs selvisk/egoistisk kjærlighet.

Kravmentalitet vil for meg være selvisk/egoistisk kjærlighet, "jeg kan ikke gi deg kjærlighet uten å få noe tilbake".

Hilsen Gammeldags

Det er fullt ut mulig å elske en person som ikke elsker en tilbake.

Se bare på for eksempel enker/enkemenn, partneren har fått alzheimers/demens osv, de elsker partneren sin like høyt, selv om partneren ikke lenger kan gi uttrykk for at de gjengjelder kjærligheten til dem.

Hilsen Gammeldags

Elsker man uselvisk (selv om Piper bruker betingelsesløst oppfatter jeg at vi snakker om det samme), forventer man ingenting tilbake. Det er nok å "få lov til å elske" personen.

[Piper]

Forsåvidt. Men for mye og for lite skjemmer alt som det så fint sies.

Jeg har mange forventninger til andre (og meg selv).

Generelt sett forventer jeg at folk skal være ærlige, redelige og holde det de sier (lover) overfor meg. Noe annet er ikke akseptabelt i mine øyne.

I en jobbsituasjon forventer jeg at andre gidder og klarer å gjøre en bra (nok) jobb. Noe annet er ikke godt nok i mine øyne.

I et parforhold forventer jeg troskap, godt samarbeide og god kommunikasjon. Samt at personen holder styr på sitt eget liv.

Jeg kan ikke helt se hvordan det kan fungere for deg å ikke ha disse forventningene?

Alle mennesker er vakre mennesker, man har bare lært ulike ting på veien som gjør oss til de menneskene vi er i dag. Vi tar våre egne valg, og andre tar sine egne valg. Vi velger selv hvordan vi vil reagerer på de valgene andre tar, for jeg kan ikke si at andre skal være si og så for de er som de er.

Jeg velger ikke at andre skal være god mot noen, for det valget tar de selv.

Jeg velger ikke at andre skal respektere meg, for det valget tar de selv.

Jeg velger ikke at andre skal vise meg kjærlighet, for det valget tar de selv.

Jeg velger ikke at andre skal være stygg mot meg, for det valget tar de selv.

Jeg velger ikke at andre skal være ærlige, for det valget tar de selv. Jeg velger ikke at de skal være rederlige, for det valget tar de selv. Jeg velger ikke at de skal holde det de lover, for det valget tar de selv.

Jeg aksepterer at de tar andre valg enn meg, for de er de og jeg er meg.

Jeg velger ikke at andre skal samarbeide med meg, for det velger de selv.

Jeg velger ikke at de skal kommunisere med meg, for det valget tar de selv.

Jeg velger ikke hvordan andre skal være, for jeg sitter ikke med fasiten på hva som er den rette måten å være for andre enn meg selv.

Jeg velger ikke at noen skal være tro mot meg, for det valget tar de selv. Jeg legger meg ikke bort i andre sine liv, for jeg har mer enn nok med mitt eget.

Jeg velger hvordan jeg vil reagerer på dette, for det er min sak.

Jeg velger å følge lover og relger, og jeg gjør jobben min når jeg ser at andre ikke gjør dette. Jeg går til de instansene som må kontaktes, om jeg stiller spørsmål med om enkelte ikke gjør jobben sin. Men jeg velger ikke at de skal gjøre jobben sin, for det valget tar de helt og holdent selv.

Jeg forstår at du ikke ser at det er mulig å leve uten forventinger, men jeg vet det er det fordi jeg lever slik. For meg fungerer det veldig godt, for jeg har en mye større respekt for mennesker i dag enn jeg hadde tidligere. Jeg respekterer alle og enhver for de valgene de tar, for ut i fra sitt ståsted er det der de er i dag. Jeg blir ikke irritert fordi enkelte velger å gjøre ting jeg ikke liker, for det er ikke min sak å legge meg bort i de sakene. Jeg er opptatt av å vise kjærlighet, respekt, ømhet og vennlighet, og har samtidig en bestemhet i alt dette. Den bestemheten går på å forklare de som lurer på noe, og da prøve å gi en så god forklaring som mulig.

Jeg prøver å lære mine barn og mine elever at alt er våre valg, og valgene vi tar kan være positive for en selv og andre eller negative. Har vi for eksempel laget regler, snakker vi om det å bryte reglene. Hva skjer om vi bryter en regel? Alle handlingene våre får konsekvenser, enten de er positive eller negative. Jeg ønsker å lære de til å ta valgene sine med å velge den positive veien, istedenfor den negative. Men valgene tar de helt og holdent selv.

Det er fantastisk godt å leve uten forventinger, for jeg lever veldig i nuet og nyter det nuet som er her og nå. Hva som kommer får komme, for det bekymrer meg ikke. Jeg ser heller ikke problemer med noe, men utfordringer som vi kan finne løsninger på.

[Piper]

Jeg skal ikke svare for Piper, men jeg må bare si at jeg blir utrolig inspirert av det Piper skriver. Og jeg tror jeg skjønner hva hun mener, og i såfall er jeg veldig enig.

For meg handler det om å tenke mer i retning zen-tankegang, dette med å være til stede i sitt eget liv her og nå. Fordi vi ikke vet noe om morgendagen. Derfor må vi gi nuet verdi istedenfor å jage framover. Jeg har alltid tenkt framover, mot et fiktivt punkt der alt liksom skulle være i orden. Og jeg ser rundt meg at det er mange som nok tenker slik. At vi hele tiden er på vei mot noe, at vi streber etter å komme i mål, så og si. Men disse stopp-punktene finnes jo ikke, og vi kan alle være døde før vi vet ordet av det. Så om man møter et menneske man har det bra med, så har det verdi selv om det ikke er den man nødvendigvis ender opp med. Og hva vil det si å "ende opp med" da? Når det kommer til stykket så er den eneste vi ender opp med oss selv. Ingenting varer evig, og når alt kommer til alt så har vi kun oss selv.

Bitterhet fordi andre ikke lever opp til våre forventninger er således utrolig sløsing med følelser og tid. Totalt bortkastet. Og det at man mister noen betyr vel heller ikke alltid at relasjonen har vært bortkastet? Eller er det kun relasjoner som varer "livet ut" som har mening? At man kan føle sorg over at noen forsvinner skjønner jeg. Men å generalisere dette til en bitterhet der man ikke lenger skal involvere seg med noen eller gi av seg selv igjen høres så urolig bortkastet og trist ut.

Takk skal du ha kosemose, og helt enig

[Kosemose]

Takk skal du ha kosemose, og helt enig

[Steinar40]

Det er fantastisk godt å leve uten forventinger, for jeg lever veldig i nuet og nyter det nuet som er her og nå. Hva som kommer får komme, for det bekymrer meg ikke. Jeg ser heller ikke problemer med noe, men utfordringer som vi kan finne løsninger på.

Ja, det høres jo flott ut i teorien ihvertfall.

Jeg har lært og forstår at man ikke kan velge for andre folk. Selv om det kunne ha vært praktisk noen ganger.

Men problemene oppstår f.eks når andre sier en ting og gjør noe annet, og konsekvensene av dette får en direkte innvirkning på meg.

Da blir det mer problematisk med en gang. Og bekymringsfullt.

Det hadde selvfølgelig vært flott å leve i en verden uten problemer og bekymringer, men det er ikke den verden jeg kjenner.

Selv om man selvfølgelig fortrenger de fleste problemene som finnes.

[Steinar40]

Du og jeg hadde en debatt om dette for 2 år siden.

Elsker man uselvisk (selv om Piper bruker betingelsesløst oppfatter jeg at vi snakker om det samme), forventer man ingenting tilbake. Det er nok å "få lov til å elske" personen.

Det er ikke nok for meg ihvertfall.

Men dette er kanskje en sånn typisk kjønnsforskjell greie?

[AnonymBruker]

Det er ikke nok for meg ihvertfall.

Men dette er kanskje en sånn typisk kjønnsforskjell greie?

Nei, det er ikke en typisk kjønnsforskjell, mange menn mener det samme (det gjorde også du i den debatten jeg viste til).

Der skrev du:

Nei, jeg tror helt sikkert at uselvisk kjærlighet eksisterer. Men jeg ser ingen mening med kjærlighet uten et parforhold.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke bitterhet er noe bra jeg da. For den går ofte utover en ukyldig part. Min far var bitter på min mor pga. bruddet. Og det gikk ikke en dag uten at han fortalte oss barna hvor fæl min mor var og på hvilke måter.

Jeg trodde til slutt at han ikke var glad i meg noe mer for han pleide å si at jeg var akkurat som min mor med en misfornøyd tone i stemmen om det var noe jeg gjorde som han ikke likte eller hadde meninger som han ikke likte. Og jeg fikk jo innprentet i hodet fra jeg var 10år om alt som var galt med min mor. Så tilslutt så trodde jeg at min far hatet meg, slik han hatet min mor. Ikke en god følelse å vokse opp med som tenåring.

[Steinar40]

Nei, det er ikke en typisk kjønnsforskjell, mange menn mener det samme (det gjorde også du i den debatten jeg viste til).

Der skrev du:

Ja, i et parforhold der det finnes gjensidig "uselvisk" kjærlighet, ja.

Det er greit.

[Gjest Anna.S]

Men problemene oppstår f.eks når andre sier en ting og gjør noe annet, og konsekvensene av dette får en direkte innvirkning på meg.

Da blir det mer problematisk med en gang. Og bekymringsfullt.

Fordi du lar det bli det. Hadde du ikke hatt forventinger hadde du ikke blitt skuffet eller bitter. Problemer oppstår fordi man ser på det som problemer og dveler på det til man har fått en løsning som tilfredstiller ens eget ego.

Hvis du begynner å gjøre det du kan for at du skal ha det bra og ikke har store forventinger til deg selv eller andre skal du se at livet får en ny mening.

Det har det fått for meg i allefall

[Piper]

Ja, det høres jo flott ut i teorien ihvertfall.

Jeg har lært og forstår at man ikke kan velge for andre folk. Selv om det kunne ha vært praktisk noen ganger.

Men problemene oppstår f.eks når andre sier en ting og gjør noe annet, og konsekvensene av dette får en direkte innvirkning på meg.

Da blir det mer problematisk med en gang. Og bekymringsfullt.

Det hadde selvfølgelig vært flott å leve i en verden uten problemer og bekymringer, men det er ikke den verden jeg kjenner.

Selv om man selvfølgelig fortrenger de fleste problemene som finnes.

Det er fantastisk i praksis også, for en får en ny ro i kroppen og tankene blir mye klarere. Jeg er fortsatt under opplæring på dette, og lærer noe nytt hver eneste dag.

Det blir ikke noe problem for meg om noen sier noe og gjør noe annet, for jeg velger å ikke bry meg om det men respektere at de er som de er. Hvordan får det konsekvenser for meg at noen sier en ting og gjør noe annet? Jeg ser ikke at noen konsekvenser gir meg bekymringer, men helelr der jeg må finne løsninger på den ene eller andre måten.

Forskjellen på meg og deg der, er at jeg forventer ikke at verden skal være som jeg vil den skal være, men jeg aksepterer verden som den er og respekterer at det er slik som det er. Jeg vet at jeg ikke kan fikse hele verden alene, og derfor velger jeg heller å akseptere at verden er som den er og kan jeg bidra på en eller annen positiv måte så vil jeg gjøre det. Jeg bare ikke forventer at alle mennesker og alt rundt meg skal følge min tanke, men respekterer de for det de er. Jeg ser at det er enklere å fikse meg selv istedenfor hele verden

Endret 3. juni 2012 av Piper

[Steinar40]

Det er fantastisk i praksis også, for en får en ny ro i kroppen og tankene blir mye klarere. Jeg er fortsatt under opplæring på dette, og lærer noe nytt hver eneste dag.

Det blir ikke noe problem for meg om noen sier noe og gjør noe annet, for jeg velger å ikke bry meg om det men respektere at de er som de er. Hvordan får det konsekvenser for meg at noen sier en ting og gjør noe annet? Jeg ser ikke at noen konsekvenser gir meg bekymringer, men helelr der jeg må finne løsninger på den ene eller andre måten.

Forskjellen på meg og deg der, er at jeg forventer ikke at verden skal være som jeg vil den skal være, men jeg aksepterer verden som den er og respekterer at det er slik som det er. Jeg vet at jeg ikke kan fikse hele verden alene, og derfor velger jeg heller å akseptere at verden er som den er og kan jeg bidra på en eller annen positiv måte så vil jeg gjøre det. Jeg bare ikke forventer at alle mennesker og alt rundt meg skal følge min tanke, men respekterer de for det de er. Jeg ser at det er enklere å fikse meg selv istedenfor hele verden

La meg ta et litt ekstremt (men dessverre ikke helt uvanlig) eksempel her da.

La oss anta at jeg lever i sammen med ei dame. Og så viser det seg at hun er utro mot meg.

Mener du da at jeg bare skulle akseptere (eller respektere) det, og at det da ikke ville fått noen konsekvenser for meg og mitt liv?

Endret 3. juni 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

La meg ta et litt ekstremt (men dessverre ikke helt uvanlig) eksempel her da.

La oss anta at jeg lever i sammen med ei dame. Og så viser det seg at hun er utro mot meg.

Mener du da at jeg bare skulle akseptere (eller respektere) det, og at det da ikke ville fått noen konsekvenser for meg og mitt liv?

Slik jeg tenker, så ville konsekvensen av at noen var utro mot meg antagelig vært et samlivsbrudd. Selv om en aksepterer og lever i øyeblikket, har en jo verdier og grenser for hva en vil tolerere i en relasjon. Men en har mulighet for å reagere mer rasjonelt og kanskje "raskere" enn om en lar følelser som sjalusi, sinne og bitterhet dominere over handlekraften. Jeg synes det er mye bedre å kunne "overleve" et tillitsbrudd fra andre ved å ta grep, men uten å ha et etterslep av følelses-spøkelser som antagelig plager meg (og ikke motparten) mye mer enn selve handlingen/utroskapen.

[AnonymBruker]

Ingen som har sagt at det er en pille som skal ordne alt.

Jeg har det egentlig veldig bra for meg selv, har karriere, eier leilighet i Oslo og har gode venner og gode relasjoner til både menn og kvinner i min omgangskrets.

Det er ikke det at jeg trenger en mann. Det er mer det at når man får følelser for en person og den personen bestemmer seg for å lure og såre deg, og dette skjer flere ganger, ja, da er det ikke rart man ikke gidder mer.

Men hva slags menn ser du etter? Høres ut som du går inn i nye relasjoner om forventning om at det skal bli dere to. Man bør jobbe med å ta det litt som det er, en enkel kaffedate og så bli kjent og ta det derfra.

Jeg holder på at kjærligheten ikke finnes. Det er en løgn som mange mennesker dessverre lever på. Kjærligheten er i seg selv destruktiv. Bare se på alle trådene her inne omhandlende samlivsproblemer, utroskap, "har ikke følelser for mannen min lenger" osv osv. Kjærligheten kompliserer og ødelegger alt den kommer over. Lever man uten den, slipper man unna mye krøll.

Men hva er "kjærligheten"? Setter man det på spissen kan man si at den ikke finnes for det er en sosial konstruksjon for å sette ord på en instinktiv behov for å formere seg. Det er ingen som har definisjonsrett på hva den skal innebære, men det høres ut som om du ilegger den de gode menneskelige egenskapene. Men man kan også argumentere for at kjærligheten også inneholder de negative sidene som svik, utroskap og løgn. Med andre ord er den tosidig og hverken entydig positiv eller negativ, og jeg tror det er et fornuftig utgangspunkt for det fordrer at man også må akseptere de negative sidene også.

Jeg er ikke så sikker på at tilstedeværelse av de negative tingene betyr at kjærligheten ikke finnes. Får når noe oppleves som et svik så er det jo nettopp følelser i bildet, dvs. at man føler eller i det minste har følt noe bra for et annet menneske som kanskje nå har begått en vond handling mot en. Hadde man ikke følt noe for vedkommende, så hadde man jo heller ikke opplevd det som et svik.

Handlingen skal ikke unnskyldes, men den visker jo tross alt ikke ut det faktum at man da faktisk har følt noe bra for et annet menneske.

Selvsagt kan man også velge å unngå den for å slippe krøll. Men følger man argumentet om at den er tosidig så betyr det at man også går glipp av mye bra. Er det virkelig verdt å gå glipp av det?

Mye flotte innlegg på denne tråden, det setter jeg pris på Setter ting i perspektiv, men endrer fremdeles ikke det vonde man har vært igjennom.

Når man endelig tror at man har møtt en mann som er snill, blir man stadig overrasket. Som Piper sier skal folk selvfølgelig få velge selv og leve livet sitt som best de kan. Dette er mitt valg.

TS

Ja, man kan bli overrasket både på en positiv og negativ måte. Siden kjærligheten er tosidig finnes det ingen garantier, og vi blir kanskje oppdratt til å tro på prinsesse og prinsehistorer helt fra vi er små. Men likevel er premien såpass bra at jeg tror ikke det er et fornuftig valg å velge å ikke søke den. Bitterhet er ofte et tegn på at man har gitt opp noe man innerst inne likevel ønsker seg men som man prøver å unngå for å beskytte seg selv. Problemet er bare at denne konflikten er intern, og det vil til syvende og sist kun gå utover en selv. Bitterhet er en følelse som spiser deg opp innvendig litt etter litt og jeg har sett flere mennesker gå til grunne av bitterhet. Vær så snill og ikke gå i den fella